"Ah those fucking bikers" BAM! mø?

Var på vei ut en tur i går kveld sammen med en venninne. Hun kjørte, og med solnedgang rett mot oss og syklister over alt var det en heller stressende tur. Vi diskuterte akkurat hvor farlig det var med disse syklistene (eller fucking bikers som vi liker å kalle dem), som absolutt ikke kan sykle på fortauene, men samtidig ignorerer all trafikk, og oppfører seg som de er de eneste på veiene. Bilen foran oss svinger til høyre, en syklist kommer rett frem i full fart. BAM! Han flyver i lufta og lander med sitt hjelmløse hode rett i panseret.

Det verste med historien kommer etterpå. Mens syklisten ligger der bevistløs på bakken, nettopp fordi han sykla ut i veien uten å se seg for, og fordi bilisten stressa til høyre uten å se seg for. Hva gjør folk? Jo, bilistene stresser videre. Tuter på oss som ikke kommer oss noen vei fordi ulykkesbilen står i veien, og prøver å snike seg inn i filen ved siden av så fort som mulig. Midt mellom disse filene kommer det syklister fykende, et par centimeter fra bilene på hver side svisjer de forbi, som om ingenting har hendt.

Jeg vokste opp på en gård. Vi hadde kuer som beita ute, omgitt av elektrisk-gjerder. Disse gjerdene ble unngått. En gang som ung kalv hadde de selvfølgelig gått bort å sniffa på et av disse gjerdene, noe som ikke frista til gjengjeldelse. Siden da har de lært å holde seg unna.

Min konklusjon: Norske kuer er nok hakket smartere enn amerikanske syklister.

Kristenblogg - beste bloggunderholdning i agurktiden?

Ikke akkurat en blogg jeg hadde forventa å bli fast leser av (fast er kanskje en smule overdrevet), men den er jo sa himla underholdende. Jeg blir ikke provosert en gang, jeg bare ler.

"Kampen for eit kjønnsnøytralt ekteskap, vil ikkje stope med det homofile ekteskapet. Det neste komer til å bli antalsnøytralt, slektsnøytralt, aldersnøytralt, osv.Måle er det multiseksuelle samfunne."

Jeg og kjæresten venter i spenning med å gifte oss, til ekteskapet kan inkludere en toåring, to giraffer og en appelsin...

This is me - Sommermeme

Jeg ble tagga for første gang, av hjerterdame. Det er noe med å svare på spørsmål om meg selv som får meg til å føle meg som en kjendis, så det sier jeg aldri nei takk til. Here goes:

Bilde av meg:

(Her kan man sensurere som man vil.)

2. Tre positive ting om meg.

- Jeg har en positiv innstilling til det meste

- Helt uten å være religiøs så prøver jeg mitt aller beste å leve etter ”vær mot din neste som du vil din neste skal være mot deg” eller hva det nå heter.

- Jeg er veldig ærlig og til å stole på

3. Tre negative ting om meg.

- Jeg bor på et annet kontinent enn veldig mange jeg er glad i, og det var mitt valg. Siden jeg flytta hit har jeg også vært ganske dårlig på å holde kontakta med folk, fordi livet mitt har blitt veldig travelt.

- Jeg er utrolig treig, og alltid seint ute

- Jeg var veldig smart som liten, noe som gikk over etterhvert. Siden blir jeg lett skuffa over å ikke være best i alt, samtidig som jeg ikke vil bruke all min tid på å bli best i en ting. Jeg vil helst være best uten å forsøke for hardt.

4. Det livet har lært meg/et godt råd:

Å flytte rundt til diverse steder jeg ikke kjente noen fra før har lært meg mye om hva som er viktig i livet. Å virkelig tenke over hva som er rett for meg, og hva som vil gjøre meg lykkeligst i lengden. Det er lett å tenke for mye på hva som er normalt, hva som vil imponere andre, hva man burde gjøre osv, men det er bare jeg som vet hva som er best for meg. I Boston bodde jeg hos en familie som var veldig vellykka på utsiden, men som på innsiden var de mest messed up og ulykkelige folka jeg noen gang har møtt. Jeg vil heller ha venner som jeg kan være meg selv rundt, og som liker meg akkurat som jeg er, enn at ukjente skal se opp til meg.

5. Hvordan oppfatter du deg selv?

Jeg er vanskelig å forklare sånn kort, nerd i forkledning er det nærmeste jeg kommer. Jeg er veldig varierende. Noen dager vil jeg helst bare være hjemme i pyjamas og gjøre ingenting, andre dager vil jeg helst ut og være så sosial som mulig. Jeg har ikke en ting som er min ting, men liker veldig mye forskjellig, og kan lett bli lei om jeg gjør for mye av det samme. Jeg er sta, aksepterende, lat, hard working, sofagris, energisk, ærlig, tøff, pysete osv. Som et resultat er vennene mine veldig forskjellige fra hverandre, men de appelerer alle til en eller annen side av meg. Det er nok en passe størrelse nerd inne i meg, men det er ikke det folk tar meg for når de møter meg.

6. I dag har jeg følt meg:

Utålmodig fordi jeg har venta på en som skal fikse airconditioneren vår hele dagen, men også spent og glad fordi jeg får besøk av familien om en uke, og har vært ute og handla ting vi trenger til det innimellom ventinga.

7. Livssituasjon:

Fra jeg var 18 har jeg flytta rundt en del. Først videregående i Ålesund, så folkehøgskole i Drammen, skole og jobb i Oslo, før Au Pair et år i Boston, men nå har jeg endelig slått meg til ro for en stund i Minneapolis. Akkurat nå nyter jeg sommeren, men ellers tar jeg to bachelorgrader samtidig på University of Minnesota (økonomi og merkedsføring/ledelse), et himla stress. Så bor jeg sammen med kjæresten min, og Peanut (verdens søteste chinchilla som jeg er stemor for).

8. Ferieplaner:

Om en uke kommer familien min (det vil si mamma, pappa, og yngstebror) til USA for første gang. På tide siden jeg har vært her i tre år allerede. Jeg gleder meg innmari til å vise dem livet mitt her, jeg har et veldig nært forhold til familien min og skulle gjerne hatt dem nærmere. Mens de er her skal vi en liten rundtur opp nord. Først til Duluth, så kjører vi oppover langs Lake Superior til vi kommer til Canada. På vei tilbake skal vi få låne en svær sju soveroms hytte ved en innsjø av en jeg jobber for.

Etter at familien har dratt kommer jeg og kjæresten til å dra til Florida en tur, for å besøke en av bestekompisene til kjæresten, og også feriere litt i Key West :)

9. Beste med sommeren/sommerminne:

Beste med sommeren er sola. Jeg hopper rundt og synger så fort sola titter frem på våren, mens vinteren tilbringes nærmest i dvale. Og så bor jeg rett ved dette vannet:

10. Disse tagger jeg:

Kommer ikke på flere som ikke er tagga allerede, men hvem som helst som har lyst.

Albino-ekorn og søskenkjærlighet

Bilder fra helga.

Var hos en dyreglad venninne, som har to albino-ekorn boende i hagen. Ikke ett, men to. Er ikke sikker på hva sannsynligheten for det er.

Denne kom løpende rett forbi først, men når jeg tok frem kameraet løp den over til naboen og klatra opp i et tre.











Disse små krabatene fant jeg i stallen hvor hun trener hester. Jeg hadde såå lyst aa ta med den gråstripete hjem. Eller alle sammen. Vi kommer til å få oss katt i August, og jeg gleder meg som en liten unge :)

Sex utenfor ekteskap er greit, så lenge man ikke bor sammen...

Ulogisk sier du? Men til tross for at de liker å se på seg selv som selve fasiten på hva som er riktig, så finnes det mye ulogisk tankegang hos amerikanere. Akkurat som i resten av verden. Det er lett å se at ting ikke gir mening i andre kulturer, men vi er ikke like flinke å analysere det vi selv synes er normalt rett og slett fordi det er det som blir sett på som normalt av folk rundt oss. I USA finnes det for eksempel mye konservativ tankegang innprenta i hodet til ellers normale mennesker.

Det var første året jeg bodde i Minneapolis, og jeg tilbringte helgen hos kjæresten min, som da bodde sammen med en kompis. Kompisen hadde ikke kjæreste, men en jente som ofte var der i helgene. Hun ble med oss ut, og overnatta (her kan du godt lese lå ) med kompisen. En kveld vi satt og prata kom samtalen av en eller annen grunn inn på exen til en felles bekjent. Hun hadde vært fra en annen kant av landet, og da de ikke lenger skulle studere på samme sted gav hun ham et ultimatum. Hun kunne flytte hit, men da måtte de gifte seg. Han fridde, hun flytta inn, hun var utro til stadighet, og til slutt ble de skilt. Det var tydeligvis ikke en så stor synd å være utro som det ville vært å bo sammen uten å være gift.

Jeg kommenterte på hvordan jeg ikke skjønner at så mange amerikanske jenter er opptatt av akkurat det med å gifte seg så fort som mulig, og ihvertfall før de flytter sammen. Personlig har jeg omvendte kriterier, jeg kunne aldri gifta meg uten å ha bodd sammen en stund først, så jeg er sikker på at det funker. Skal jeg først si ”til death do us part” så vil jeg helst mene det (ikke til jeg møter noen bedre). Dette ville gjort meg til en dårlig kristen i USA, hadde jeg vært kristen.

Men jenta utbryter ”Jeg kunne heller aldri bo sammen med en gutt uten å være gift først!” som om det var en fryktelig tanke. Jeg blir paff. Dette er jenta som kommer over hver helg for å drikke alkohol og ha sex med en hun ikke er sammen med. Som egentlig bor her i helgene, selv om det ikke er offisielt, og som ikke har noen som helst planer om å innlede et forhold. Jeg har ingenting imot noe av dette, men at å bo sammen med kjæresten skulle være verre, det var et mysterium for meg.

Jeg har tenkt på dette i forbindelsen med debatten om jihaber som moteplagg. Jeg skjønner at folk reagerer på Kathrine Aspås naivitet i sin artikkel, men jeg synes mange av de som angriper hennes holdninger har et alt for sort hvitt syn på dette plagget. Jeg går på en skole med 8000 internasjonale studenter, mange av dem fra muslimske land. Jeg kjenner muslimer som går med hihab, som ikke går med jihab, en god del som bruker det innimellom, og noen som er fra muslimske land, men som ikke ser på seg selv som muslim (uten at de har noe problem med dette). For veldig mange er dette plagget en del av kulturen deres, ikke noe de må bruke, men noe de velger fordi det er naturlig for dem. I noen land og regimer er plagget påbudt, noe jeg (som alle andre) selvfølgelig er sterk motstander av. Men er det nødvendig å angripe et plagg som for mange brukere er like naturlig som for oss å gå med klær, som for de fleste i den vestlige verden er noe de velger å ta på, ikke noe de forbinder med tvang. Hvorfor ikke holde seg til saken og angripe lovene som påbyr dem?

Kropp er naturlig. Vi er fascienert av stammer i jungelen som går rundt nakne, og så med de hengepuppene liksom. Her i vesten dekker vi oss til. Selv amming kan skape ramaskrik på stortinget, og jeg hører stadig kommentarer om hvem som er for gammel eller for feit til å gå i bikini. Muslimer dekker til håret, de er vant til det, det er naturlig for dem.

Mange andre generasjons muslimer har en mer vestlig tankegang. De er interesserte i klær og moter. For mange er også det å vise hår naturlig. Men når man har en foreldre generasjon som synes dette er unaturlig, så vil mange vise respekt og gå med hijab allikevel. Noen går med hijab når de er rundt familien, men ikke ellers. En jente foralte at hun synes det er praktisk når hun ikke har tid å ordne håret, men går uten når hun har tid å ordne seg først. Et kompromiss kan bli å gå i moteklær og en fin hijab, kanskje til og med en merkehijab. Hvorfor er dette så galt? For meg representerer det gradvis forandring, og jeg synes det er positivt.

Akkurat som holdninger til sex har forandret seg blant vestlige, er holdningen til hijab i forandring blandt muslimer. For mange vestlige jenter (og gutter) venter med å bo sammen til de er gift nettopp ut av respekt for den eldre generasjon. Selv om de muligens har møtt kjæresten gjennom en one night stand, og få venter til ekteskapet med sex, så har de ofte besteforeldre som faktisk gjorde det. Siden det å bo sammen blir regnet som det offisielle sex vendepunktet, så blir det kompromisset til den eldre generasjon. Jeg kan ha det sexlivet jeg vil så lenge det ikke er offisielt før ekteskapet.

Selv har jeg utenomekteskapelig sex og trives med det. Min bestemor innrømte en gang at hun er en smule bekymra for at jeg skal havne i varmere strøk når min tid kommer. Noen vil kanskje mene at jeg kunne hatt respekt nok til å late som jeg var prektigere enn jeg er, men jeg har rett til å gjøre det som føles riktig for meg, og det burde alle ha. Ingen burde bli tvunget til å gå med burka eller hijab, men er et forbud noe bedre? Skal vi motvirke tvang ved tvang? Det blir feil for meg. Og om vestlige kvinner som Aspås vil gå i moteburkær fordi de synes de er søte, så kan vi mene hva vi vil om det, men det er deres rett.

A Murderer!

Lykkligst i Verden

Kjæresten min er dønn ærlig

Noen ganger sier han meninger jeg ikke vil høre

Jeg liker å synge med den stemmen jeg har

Kjæresten min snorker alltid når jeg akkurat har sovnet i armskroken

Og for å være så nærme som mulig sniker han hodet helt inn mot øret mitt

Jeg klarer ikke vri meg unna når han er så søt

Kjæresten min synes det er bra jeg ikke er en sånn raring

Som tar med det digre kameraet over alt

Jeg må bare kjøpe kamera bag først

Kjæresten min blir sliten etter to minutters massasje

Og olje er så ekkelt, det kan vi ikke bruke

Ordet massasjehore er veldig dekkende for meg

Kjæresten min vil ikke se filmer med trist slutt

Jeg liker norske filmer

Det finnes ikke happy ending i norske filmer

Kjærsten min synes ikke nordmenn kan tas alvorlig

De spiser tross alt fisk på tube

Jeg har ennå ikke turt å fortelle ham om leverpostei

Kjæresten min er en rotekopp

Jeg er også en rotekopp

Men to av oss i en leilighet, gir alt for mye rot

Kjæresten min vil helst ha bare ost på pizzaen sin

Eller ost og pepperoni, da er vi kreative da

Jeg velger heller det rareste på menyen

Kjæresten min vil alltid være tidlig

Og blir innmari irritert om jeg ikke er klar

Jeg er aldri klar i tide

Noen ganger lurer jeg på

Hvorfor akkurat han

Er den som gjør meg

Lykkligst i verden

Mange single skriver om kriterier for sin neste kjæreste.
Mitt råd er å kaste alle kriterier ut vinduet. Det viktige er hvordan han eller hun får deg til å føle, og den som gjør oss lykkeligst av alt, trenger ikke være den vi forventer i det hele tatt...

Black 'n decker

Lothiane klager over oppussing i blokka i innlegget håndtverkere fra helvete, noe som minte meg om tidligere erfaring med borrende naboer.

Jeg bodde et år på Kringsjaa Studentboliger i Oslo, og der var vi i månedsvis plaget av intens borring fra etasja over. Det var så ille at folk fra etasja under oss igjen kom til oss og klagde. En dag møtte jeg på vaktmesteren i gangen og spurte hvor lenge oppussingen skulle vare. Han kunne fortelle av det ikke var meningen det skulle vaere noe bygging i vaart bygg, ingen hadde tillatelse.

Jeg syntes det minnet mistenkelig om den horrible novellen Black 'n decker om en mann som kjøpte seg ny drill og ikke kunne slutte å borre. Etter at han hadde gjennomborret alle møblene i leiligheten ringte en irritert nabo på døra for å klage. I sin borringsabstinens endte mannen med å borre i stykker naboen. (Og dette fikk de oss til aa lese paa skolen..)

I likhet med novellemannen så hadde også vår mann (eller kvinne) borret så mye og så lenge, at det umulig kunne være noe igjen å borre på en liten studenthybel.

Så en dag ringte det på døra. En jente fra etasjen under var så lei av borringen. Vi fortalte at det kom nok fra etasjen over, og hun bestemte seg for å gå opp enda en trapp i sitt oppdrag (mission silence). Tenk paa black 'n decker sa jeg til romveninna mi, nå kommer vi ikke til å hoere mer borring om en liten stund.

Og jeg hadde rett....

Parkerere - en snodig rase

Jeg jobber på parkerings avdelingen til skolen min. En ganske grei jobb som student, siden jeg for det meste gjør ingenting, noe som gir tid til lekser i semesteret og surfing av nettet på sommeren. Folk betaler på vei ut, men jeg sitter i en boks på vei inn, og så lenge parkeringshuset ikke er fullt, er jeg her kun for å svare på eventuelle spørsmål.

Nå nettopp kjørte en bil inn, tok billett i maskina, så rullet han opp til boksen min. Ute pøsregner det. Jeg åpner vinduet og forventer et spørsmål.

"Det regner ute!" sier han

Jeg venter på noe mer. Jeg sitter tross alt så godt som ute, regnet høljer ned rett foran meg. Men det var tydeligvis alt han hadde aa si.

"Virkelig??" svarer jeg lettere ironisk

"Ja" sier han, og kjører videre


Tidligere i dag satt en gammel mann (og da snakker vi beste/oldefar alder) og vinka til meg fra billettmaskina. Jeg trodde han hadde problemer med å få billett, så jeg åpner vinduet for å hjelpe.

Men neida, billett hadde han fått

"You're pretty!" roper han

Og så kjører han også videre

Helg

Det er alltid så mye vanskeligere å komme meg i seng på søndagskvelder enn andre kvelder i uka. Det er noe med at så fort jeg sover nå, så er det ikke helg lenger. Jeg vil gjerne tviholde på helga mi så lenge som muli, det hjelper ikke hvor trøtt jeg er.

Jeg har akkurat hatt min første edru helg på lenge. Etter skoleåret var over har jeg brukt en måneds tid på å ta igjen for alt sosiallivet det ikke ble tid til som dobbel bachelor student. Jeg tok igjen for alle lørdags nettene boyd over økonomiboeker. Men til slutt ble jeg lei festing, og særlig etter å våkne søndager med bildebevis på for eksempel løve-samtaler jeg ikke husker noe av, fant jeg ut at nå var det nok.



Denne helga har jeg også vært ute, men ute i naturen. I dag har jeg og kjæresten vært på treasure hunt. Vet ikke om det finnes i Norge, men i USA (og andre land tror jeg) har vi en organisasjon som gjemmer små bokser, og gir GPS koordinatene på websider. Man får et utgangspunkt, etter det må man følge en GPS leser, så lete. Mange spør meg hva får dere da? er det bra premie eller? men man får ingen verdens ting. Man bare skriver navnet sitt og går videre. Evt kan man lage egne regler, ta med piknik, ha premie til den som finner boksen, ha sex der man finner den (med mindre det er folk rundt) mulighetene er uendelige. Uansett, har man som liten drømt om å bli detektiv når man blir stor, for så å aldri helt komme over den drømmen, så er dette utrolig gøy. Kombinert med å spise lunch på veien, og en nyforelska kjæreste (vi har vært sammen i tre år, men i dag oppførte han seg innmari nyforelska) så er dette oppskriften på en perfekt dag for min del :)

Her fant vi boksen i dag, i ett pittelite hull i et tre



Fant forresten ogsaa ett vann som var dekt av noe groent, saa det ikke saa ut som vann lenger. Jeg syntes det var fasinerende. Foelte liksom man kunne gaa paa det, men da hadde jeg nok blitt temmelig vaat.




Disse plantene var soete, mest på grunn av navnet sitt. Cat tails, eller kattehaler på norsk



Loerdag var vi innom baren til en kompis av kjaeresten, for å spise middag bare. Det er så koslig aa dra dit, for der er alltid så mye kjentfolk. Har liksom blitt favorittbaren min her, uten at det egentlig er noe spesielt med den. Foeler at theme sangen til Cheers forklarer det best "you wanna go where everybody knows your name".

Det var min helg.

Bloggverden VS Barneskolen

Jeg har vært ivrig leser av tilfeldige blogger en stund, men det var ikke før jeg begynte å blogge selv at jeg fikk med meg at det finnes en hel bloggverden. Og at denne verdenen minner meg mistenkelig om barneskolen.

Leste nettopp et gammelt innlegg av Esquil, om de største kranglene i bloggerbyen

Bloggerbyen, Bloggverden, Bloggskolen?

I tillegg til at jeg fortsatt har til gode å finne en tiåring i denne bloggverden, så er det en annen stor forskjell som gjør at jeg ikke skjønner hvordan denne kranglingen kommer fra. For i motsetning til barneskolen hvor man er tvungen til å omgås de samme folka (idiotene om man vil) i seks år - så er det ingen, absolutt ingen, som er nødt til å lese andres blogger.

Det er ikke en gang som en by hvor man kanskje må gå en omvei rundt folk man ikke liker for å unngå dem.

Jeg er nok alt for ny og uerfaren til å uttale meg om dette. Men om ikke annet, så har i alle fall mine første lesere noe de kan gni inn når jeg har beveget meg bort fra det naive newbie stadiet og befinner meg midt i en cyber lugge slåsskamp om metablogging (noe jeg heldigvis fortsatt ikke aner hva er).

The Goldfish Savior

Stine:

"jaa men jeg må hjem til en evt ny fisk som må reddes ut av fiskebutikklivet.
jeg er angelina jolie i fiskenes verden"

Man kan ikke si sånnt når jeg kjeder meg på jobb...

Ikke-eksisterende

Bestilte meg kamera til slutt, så nå er jeg blid og fornøyd igjen. Med unntak av en irriterende, men dog småmorsom komplikasjon. Ikke lenge etter jeg hadde bestilt fikk jeg nemlig telefon om at jeg visst ikke bor der jeg bor.

Jeg: Jeg gjør nok det, har bodd her ett år nå, og hvor man bor er ikke akkurat noe man tar feil av.

Han: Det står ikke noen hustelefon i ditt navn. Får du regninger dit?

Hvem har vel hustelefon lenger? Men her går det opp for meg at jeg er nok ganske anonym i USA. For dette landet har den noe merkelige regelen at man ikke kan sette noe i eget navn, med mindre man har kreditt-historie. For å få kreditt-historie må man ha kredittkort. Og med kredittkort mener jeg ikke bankkort. For bankkort har jeg, jeg bruker det til minibank, til å betale i butikker, til å bestille ting, alt man skulle oenske å bruke ett kort til. Med mindre man vil betale for ting man ikke har råd til, da får man seg kredittkort, og så angrer man ofte på det etterpå. Sunnmøring som jeg er så har jeg aldri betalt for noe jeg ikke har penger til å betale for, tanken er heller skremmende.

Men min manglende kreditthistorie har jeg endt opp med å sette det meste i kjæresten navn. Som mobilabbonement. Det var enten det eller å betale noen tusen i depositum, da er valget enkelt. Resultatet er tydeligvis at jeg ikke eksisterer i dette landet. Tilbake til samtalen

Jeg: Men kjæresten min får drøssevis av regninger hit, kan du sjekke Chris Hansen?

Etter land tids sjekking, hvor jeg maser i vei om han har stavet det riktig, eller om det er andre ting han kan sjekke (deriblandt det fulle navnet Christopher James Hansen) sier han:

Jeg kan ikke finne noen Chris eller Hansen i dette nabolaget. Går han under et annet navn?

Her måtte jeg bare le. For her bor vi i en leilighet hvor begges navn står på leigen, hvor all posten vår kommer, hvor jeg er registrert med bankkortet som betalte for kameraet. Så er vi plutselig småkriminelle fordi vi ikke er å finne i hans system som tydeligvis består av ingenting annet enn gamle hjemmetelefonnummer.

Han syntes tydeligvis ikke det var særlig morsomt, og bestemte seg for at nå er denne samtalen over.

Til slutt fikk jeg huseieren til å ringe dem, og så måtte jeg i tillegg sende inn kopi av strømregning og krangle det frem til å være nok. Men nå er kamera endelig på vei :)

Depressing Excitement

I årevis har jeg drømt om mitt eget speilreflekskamera. Jeg er den typen nerd som kan sitte på for eksempel foto.no og se på andres bilder, og plutselig har det gått noen timer selv om det føles som ti minutter. Uansett, dette er en drøm jeg ikke har gjort noe saerlig med. Speilrefleks er innmari dyrt, og når man velger å ta en hel grad i USA så gir man i samme slengen opp privilegiet å bruke penger på seg selv.
Så fikk jeg sjansen da plutselig, når foreldrene mine tilbyr seg å betale deler av det som en 25-årsgave. En liten stund var jeg såå gira, men så går det opp for meg at jeg er i ferd med aa kjøpe noe jeg har lyst på, til meg selv, uten at det har noen som helst praktisk funksjon. Plutselig får jeg litt angst. For hva om jeg ikke får tid å bruke det noe særlig. Jeg har litt fritid nå for første gang på lenge, men så fort høsten kommer blir det kjempestress igjen. Jeg hadde en lang debatt med meg selv om det er bortkastede penger å kjøpe noe man ikke får brukt mye. Eller om kanskje den lille tiden man har er mer verdt når man har det travelt ellers. At når jeg har lite tid for meg selv så burde jeg kanskje bruke den til noe jeg setter pris på. Det gav jo mening, helt til jeg kommer på at bilen min kommer jo til å falle fra hverandre midt på motorveien any day now, hva gjør jeg da liksom, hvor sinna blir jeg ikke på meg selv om jeg har brukt penger på kamera og så kan jeg ikke reparere bil. Til slutt ble hele tanken på nytt kamera bare deprimerende...

Min drømmekjæreste

Og da mener jeg ikke den perfekte kjæreste, faktisk nesten det motsatte. Tingen er at etter tre år i et forhold jeg er kjempefornøyd med, så drømmer jeg stadig vekk om meg og kjæresten min. Det rare er bare at i flesteparten av drømmene så er ikke kjæresten han jeg er sammen med i våken tilstand. Ikke er det andre jeg kan si hvem er heller, de bare er der, kjæreste for en natt liksom, og i drømmene er det så naturlig at jeg ikke tenker over det i det hele tatt. Ikke før jeg våkner og forteller den virkelige kjæresten om den rare droemmen jeg hadde. For eksempel her en natt drømte jeg at jeg møtte en jente i en klesbutikk som stjelte buksa mi, og etterhvert endte med å stjele kjæresten min også. Chris spør håpefult "Was it me?" Noe det selfoelgelig ikke var denne gangen heller. Men hvem vil vel være kjæresten som lar seg stjele av ekle buksetyver. Det viktigste er at jeg våkner opp veldig fornoyd med akkurat den kjæresten jeg har :)

Men jeg er litt nyskjerrig. Er jeg den eneste som er ufrivillig "utro" i de fleste drømmene mine. eller er dette et vanlig fenomen som man bare ikke snakker for høyt om?

Verdenskunnskap

Fra samtale med en 13-aaring amerikaner:

Han: So why are you in the US?
Jeg: I go to college here
Han: What are you in college for?
Jeg: Economics
Han: You don't have colleges in Europe?
Jeg: We do have colleges in Europe, even in Norway
Jeg igjen: Was that a serious question??
Han: Yeah, well, I mean, for what you're studying...

For oekonomi er jo ikke vanlig i det hele tatt...