Minneapolise

NY BLOGG

2007-12-22T20:23:00.000-08:00

Jeg har endelig flyttet over på WordPress. Min nye adresse er:

http://minneapolise.wordpress.com/

Vi sees der! :)

(Og husk å oppdatere linkeliste og bloglines og lignende, så blir jeg glad!)

Pause

2007-12-14T10:17:00.000-08:00

Jeg er syk og leser til eksamener, så det blir kanskje en liten stund til neste oppdatering her. Når jeg kommer tilbake er det mulig du finner meg på wordpress, i så fall kommer det invitasjon til innflyttingsfest her, så følg med allikevel ;)

I mellomtiden vil jeg anbefale en blogg som er litt utenfor bloggosfæren. På bloggdagen nevnte jeg denne bloggen som jeg akkurat hadde oppdaget. Så ble det stille lenge, helt til hun i en kommentar nevnte at hun har flyttet til vg blogg (trykk her for nye linken). Sanne minner meg om at det er viktig å leke, selv om vi ikke er barn lenger, og så har hun en veldig søt måte å skrive rett frem om dagene sine så man bare må smile av å lese.

Ellers er det mye å ta av i bloggrollen til høyre.

Greven av Monte Cristo (Film)

2007-12-09T11:20:00.002-08:00

Jeg gjesper, og gjesper igjen. Første gangen fordi kjæresten akkurat har foreslått å se ”Greven av Monte Cristo”, en tittel som ikke akkurat innbyr til spenning. Frankrike på begynnelsen av 1800-tallet, med et innslag av Napoleon høres mistenkelig ut som fjorårets historietimer, det siste jeg trenger akkurat nå. Gjesp nummer to kommer rett og slett av trøtthet, og er grunnen til at jeg velger å si ja allikevel. Å tilbringe resten av kvelden på sofaen i skje-stilling høres vidunderlig ut, dessuten blir filmer uansett bedre når de fyller hele veggen, takket være ny prosjektor - en genial investering.

Filmen har et klassisk plott. Edmond Dantes, vår helt, har en vakker forlovede og en sjalu venn. I tillegg har vi kampen om makt, og hvem som skal styre Frankrike. Noen ganger minner det litt om tegneserier gjort om til film, som batman og spiderman, i en mer troverdig form. Forskjellen er kanskje at denne ikke er basert på en tegneserie, men en bok av Alexandre Dumas. Kresen som jeg kan være på filmer, var jeg her likevel helt med fra første minutt, og at jeg ikke følte meg for trygg på en happy ending (særlig etter den søte fnisete gamle mannen i fengslet dør etter 11 års tunnelgraving mot frihet), gjorde det spennede hele veien.

Vil ikke ødelegge opplevelsen ved å avsløre historien, men filmen er herved anbefalt.

Nå skal jeg ut og finne meg pirat-venner. De er nemlig de snilleste, mest praktiske -og trofaste, har jeg lært.

Hvor blir tikkingen av?

2007-12-07T13:01:00.000-08:00

I dag fyllte jeg ut siste professor evalueringen for i år, noe vi gjør på slutten av hvert semester, og fra å evaluere professoren hoppet jeg glatt over til å evaluere meg selv da det gikk opp for meg at det også var siste gang jeg krysset av 20-25 feltet i alder. Neste semester er jeg i 26-30 gruppen, feltet som hadde hett ”what the hell is your wrinkly butt still doing in college?” hadde det bare ikke tatt så stor plass.

Om ti år skal jeg ha mitt første barn, er ideen jeg har pushet foran meg i fem år allerede. Det er alltid om ti år. Forskjellen er bare at da hadde jeg vært 30 om ti år, nå blir jeg 35, minst. Mange av vennene mine hjemmefra har barn allerede. Det har vært greit nok det, litt rart helt med det samme, men når jeg kom meg hjem og møtte dem med mage eller en nyfødt, så var det det naturligste i verden. Og det er jo en fin alder å få barn når man har hatt samme kjæreste lenge og har jobbet en stund allerede.

Det var når den første av oss andre, vi som flyttet ut av bygda og tok høyere utdanning, ble gravid, at det ble rart igjen.

Jeg setter meg ned og lytter. Lukker øynene og kjenner godt etter. Jeg hører trafikk i det fjerne, et fly, knirking i treverket på huset. Ellers er det stille. Min biologiske klokke har ikke startet ennå, jeg hører ikke en gang en svak tikking i det fjerne, det er fullstendig stillhet. Jeg som er barnevakt så ofte jeg har sjansen, og forguder mine små søskenbarn. Kanskje er det fordi jeg fortsatt har et stort barn inne i meg? For klar til å bli mamma føler jeg meg absolutt ikke. Jeg liker ideen om å ha en familie, det virker bare så alt for fjernt akkurat nå.

Du ler kanskje litt nå, gruble over sånt når jeg er bare 25 liksom. Jeg skjønner at det er en smule tåpelig, men samtidig er det rart når så mange er der allerede. Det føles som jeg henger så langt etter. Jeg har blitt kjedeligere enn de fleste småbarnsmammaer, uten å ha det som unnskyldning. Føler meg ganske ferdig med festing og å gå ut, innmari gøy en gang i blandt, men for tiden får jeg mer igjen av å være seriøs. Likevel er det jeg som er immun mot verpesyken. Noen stresser over at den biologiske klokken har tikket for lenge, jeg bekymrer meg litt over å ikke ha en.

Knegg

2007-12-06T18:47:00.000-08:00

Jeg var barnevakt igjen i går, og denne gangen var han veldig ivrig på å sitte på ryggen mens jeg løp rundt i rommet. Ikke så verst trening for meg, og tydeligvis hysterisk morsomt for ham. Nå er jeg dårligere på trening enn han er på å le, så etter en stund måtte jeg ta en liten pause. Det går et par sekunder før han klasker meg utålmodig på skuldra og kommanderer:

Go horsee, goo!

Woot?! Do I look like a horse to you?

Yeeeeeaah! *knis*

Man kan komme unna med mye ved å være en søt liten gutt.

Desperat Stemmefisking

2007-12-03T21:46:00.000-08:00

Tordenblogg-kåringen har pågått en stund, uten at den har blitt nevnt den noe særlig her. Nå er det dog bare 8 igjen, så konkurransen måtte jo bare bli tøffere enn tøffest. Og når Minneapolise i tillegg blir trukket mot Glamourbibliotekaren (av alle) i dagens kamp, da blir hun så redd at hun trygler på sine knær.

TRYKK HER FOR Å STEMME PÅ MINNEAPOLISE, SÅ BLIR HUN HOPPENDE GLAD!

Husk at du kan stemme både i pollen, og i kommentarfeltet. Gjør for all del begge deler. I kommentarfeltet er det lov å gi begrunnelse, noe som tas imot med takk, men det er absolutt ikke nødvendig. Hun setter pris på alle stemmene hun får!

Glamourbibliotekaren har dobbelt så mange lesere som Minneapolise, på en god dag (og da mener vi fra Minneas side, bibliotekaren ser ikke ut til å ha annet enn gode dager). Men vi tipper det vil forandre seg fort når vi nå avslører hvem som egentlig er mest Glamour av dem:

Fortsatt ikke overbevist? Vel, etter å ha fullført 21 sider intens økonomi og calculus har stakkars Minnea fortsatt to andre lekser og en presentasjon igjen før hun får lagt seg (det er fortsatt tirsdag kveld, eller natt, i statene) så sympatistemmer sier vi heller ikke nei takk til.

Er du for likestilling kan vi godt si at å legge en sånn konkurranse midt i eksamenstiden er diskriminerende mot studenter. Det er ikke Minneas feil at hun ikke får tegnet søte kaniner som Virrvarr, eller laget morsomme videoer som Esquil.
Og er det ikke super-feministisk å jobbe for å bli sjef en dag?

Minneapolise er barne -og dyrevennlig. For å demonstrere, her er hun oppdollet av sitt søte lille søskenbarn, og på klinern med en geit:

Hva sier du? Liker du ikke barn? Da får dere som gjør det lukke øynene ett øyeblikk, her skal alle tilfredsstilles.

For den religiøse leser vil vi minne om at Minneapolise faktisk meldte seg frivillig til å lese i kirka da den nye ungdomspresten til sjømannskirka bli innvidd i Minnesota. At hun i telefonen hørte Ten Avenue istedet for Penn Avenue, og derfor (med leser nummer 2 på slep) endte opp i en helt annen kirke, med rare kapper, og lite interesse av å ha opplesninger på norsk, kan vi godt se bort ifra.

Den skrikende skriften i posten er, i tillegg til at vi har litt problemer med skrift formateringen i dag, til ære for de svaksynte.

Det er så mange grupperinger vi gjerne også skulle smisket til, men i mangel på tid vil vi minne om arkiv dykket, og håpe det finnes noe for enhver smak der.
Til slutt må vi si, nok en gang:

LØP OG STEM, NÅ! (i morgen er det for sent)

Oppdatert: Hjelp! Bibliotekarens fans er som maur, de er over alt og man aner liksom ikke hvor dem kommer fra. Da må vi bare trygle ennå litt til. Stem på Minneapolise, om ikke annet, fordi hun er så pen:

Nervøs

2007-12-02T20:04:00.000-08:00

Etter over 3 år i dette landet er ikke språket et merkbart problem i hverdagen. Er jeg nervøs derimot kan jeg fort glemme alt jeg har lært siden engelsk timene på barneskolen, og av en eller annen grunn uttale ord jeg har sagt tusen ganger før, riv ruskende feil. Når man legger til at å prate foran en forsamling er av det som gjør meg mest nervøs her i verden, så er det ikke særlig lovende å skulle ha en presentasjon som heter "A Benefit-Cost Analysis of a Vocational Rehabilitation Program".

Minneapolise dykker i arkivet

2007-12-01T20:38:00.000-08:00

Det var egentlig planen for leser nummer 10,000, men han/hun /det var frekk nok til å suse innom midt i første eksamenstiden, så det ble oppdaget for sent. Nå har derimot leser 20,000 banket fint på døra, til genial timing. Ikke bare har jeg endelig en avslappende helg, men det er også måneden hvor jeg feirer mitt halvt-års-jubileum. Så da passer det fin-fint å oppsummere Minneapolise, fra fødselen - til i dag.

Det begynte en vakker dag i Juni (husker ikke dagen akkurat, men Minnesota har litt mer stabilt sommervær enn Norge, så da går vi ut fra det). Jeg hadde vært utro i drømme, her starter man ikke med å vise sine beste sider akkurat. Utrolig nok fikk jeg respons også, først fra hjerterdame som jeg jo kjente fra før, men også fra Esquil, som gikk rett topps på favorittlista, til tross for at jeg da trodde han var en voldelig fengselsfugl. Det er lett å bli småforvirra som nykommer i byen, dette var også tiden hvor Streck var jente, og kjæresten til Bharfot (som da var gutt).

Det tok av med Lykkligst i verden, og med ta av mener jeg 13 kommentarer hvorav noen var mine egne svar. Jeg var ny, og det var stort. Like etter dristet jeg meg til min første lange, mer seriøse, post: Sex utenfor ekteskap er greit så lenge man ikke bor sammen. Den ble forbigått i stillhet da, men er av dem som er blitt mest lest i ettertid (det er en grunn til at sex er blitt det vanligste overskrift-ordet i aviser).

Med Kristenblogg - beste underholdning i agurktiden? provoserte jeg for første gang, kritiserte kristenblogg for første gang, og hadde min første diskusjon med Martin (tok mange i en smekk her ja, og flere hyggelige gjentakelser har det blitt med alle tre). Til slutt måtte jeg bevise min uskyld med Kristendom og nynorsk, og etter det levde vi lykkelige alle våre dager, eller noe sånt.

I Juli ble det flere småposter om USA, noe som viste seg å slå an. Jeg blogget også om min storhetstid (les: meg som femåring), fikk for første gang en post på trykk i Sonitus, og startet den evige føljetongen Chris says. Leser nummer 3000, som ble Heidi, fikk velge tema for neste post, Folkehøgskole (og litt Jørgen).

I August rakk jeg akkurat å disse dagbladet, før en stor del av motorveien min raste sammen, og nevnte avis ringte og ba om intervju. Jeg reiseblogget om Vegas, og egotrippet som få da jeg startet mitt første meme, om å like kroppen sin. Det var interessant å se hvor forskjellig folk reagerte på dette, og memet fortsatte i forskjellige former, til jeg ikke en gang var sikker på om det var samme memet eller et nytt. Ulike som de kan være, så var leserne veldig enige om at det er bra å være litt slem med kjæresten innimellom. Etter å ha prøvd meg som kritiker og anbefalt tv-serier, ble det heller laber kvalitet over resten av August (tror vannet var innmari varmt og fint å svømme i på denne tiden).

I September var det semesterstart, noe som lett kunne lagt bloggen i dvale, hadde jeg ikke blitt så glad i bloggosfæren allerede at det er umulig å holde seg unna. Den har til og med sneket seg inn på min rosa sky. Postene ble kortere, noe som nesten gav bedre respons (og jeg merker selv at det er lett å hoppe over de lengre postene hos andre om man er trøtt og sliten). Noen temaer fortjener dog flere ord, som det å være fornøyd.

Oktober var en opptur, med jevnt over brukbare poster, før skolen tok over livet mitt fullstendig i November. Det har blitt en del pjatt, men nå er det bare to uker igjen! Det er bra jeg har så søte, snille, tålmodige lesere!

[ Og pssst, jeg er oppe mot Frøken Fantastisk (eller Makeløs, som hun liker å kalle seg selv) i Tordenbloggen. Så løp til stemme-urnene, nå! ]

U.S. Army - Det farligste ungdomsopprøret

2007-11-29T19:02:00.000-08:00

Det er vanlig å gjøre litt opprør i ungdomstiden. Man kan begynne å røyke, være ute hele natta, få seg hanekam, flørte med dop... de klassiske mulighetene er mange. Men hva gjør man når man kommer fra en liberal, demokratisk familie i Midtvesten, og har tre eldre søsken som har gjort det meste allerede? Jo, da drar man til Irak og leker med våpen!

Det var i alle fall det yngste broren til kjæresten gjorde. Problemet med militæret som ungdomsopprør er at når man begynner å innse hva man holder på med, så er det for seint å snu. Har man først skrevet under kontrakten, og det på en av de farligste stillingene, så hjelper det nok ikke å sende lange blikk etter rumpa til sersjanten en gang. Lindsay Lohan ble reddet av rehab, sviger-lillebror kommer til å bli skutt etter hver dag i minst ett år til (prøver å være optimistisk til valget selv om erfaringen er dårlig). Det er en smule ironisk at aldersgrensa på alkohol er 21 her borte, mens militæret gjerne tar deg før du fyller 18.

I dag skulle kjæresten sende julepakke til lillebror, med filmer, snop, og et par Maxim (amerikans blad i samme stil som MANN i Norge tror jeg). Postdama drar opp et blad med Eva Longoria (frustrerte fruer) på forsida og sier at dette kommer aldri gjennom tollen i Irak. De ville finne det for støtende med sånn nakenhet.

"Mer støtende enn at vi bomber dem mener du?" kommer det kjapt fra kjæresten.

Hva heter en tegneserie med bilder?

2007-11-27T22:59:00.000-08:00

Bildeserie blir liksom ikke det samme. Uansett hva man kan kalle det, stikk innom AVMAKT som endelig er tilbake. Søt, morsom, og unik!

Minnie Drømmer (I)

2007-11-26T14:04:00.000-08:00

Jeg har lurt på å blogge om mine merkelige drømmer før, men har ikke vært sikker på om de er like morsomme for omverden som de er for meg når jeg våkner opp. Jeg er heller ikke sikker på om jeg rett og slett er rarere enn de fleste, eller om folk generelt sett har vett til å holde drømmer for seg selv. Gjør uansett et forsøk, så får dere gi tilbakemelding om dette prosjektet skal fortsettes.

Jeg har det med å få dårlig samvittighet for ting jeg ikke kan så mye for. I sommer var jeg invitert i bryllup til en venninne, men siden det var bare ett halvt år siden jeg hadde vært hjemme (i bryllup da også, jeg aner en viss trend i vennegjengen), og familien kom hit omtrent på samme tid, så valgte jeg å bli i usa hele sommeren. Jeg føler meg tydeligvis litt skyldig, for i natt drømte jeg om det for andre gang.

Denne gangen skulle jeg faktisk i bryllupet, og var på vei da noe vått blir spylt over hele buksa mi (til tross for at jeg aldri hadde funnet på å gå i bukse i et bryllup i virkeligheten, her bruker man kjole om man kan). Jeg hoppet selvfølgelig inn i skuret som så beleilig ligger rett ved, og sender en venninne for å hente ny bukse. Timene går, uten at hun kommer tilbake, og der står jeg resten av drømmen, bukseløs i et skur og ser på klokka mens jeg fortviler over at jeg går glipp av hele bryllupet.

Den klassiske drømmen er vel å komme på skolen og oppdage at man ikke har bukser på. Dette er det nærmeste jeg har kommet så langt.

(Til ære for dem som savner bimbo-bildene)

Man vet man er Sunnmøring....

2007-11-26T07:28:00.000-08:00

....når man labber rundt i tøfler på vinteren for andre året på rad, fordi de ser akkurat ut som Uggs, men koster en brøkdel av prisen.

Kan det bli noe søtere enn dette?

2007-11-24T19:37:00.001-08:00

Vote for Jesus, but which one?

2007-11-24T19:16:00.001-08:00

Om du trodde valget mellom en norsk jente i Taiwan og en norsk jente i USA var forvirrende, prøv denne! Jesus til høyre er veldig representativ for de konservative her i landet. (teksten burde være leselig om du trykker på bildet to ganger)

Forvirrende navn

2007-11-23T17:20:00.000-08:00

Jeg har aldri helt skjønt det med å kalle opp barn etter seg, eller etter faren som vel er det vanligste. Men med så få navn som de har i USA, på så mange mennesker, så skal det nesten godt gjøres å ikke kalle opp igjen. I "sviger-familien" har det to sånne. Ene broren til kjæresten heter det samme som faren, og søsteren er oppkalt etter bestemor. For dem går det helt greit, siden de kaller hverandre Pappa, Tim, Jane, og Grandma Jane. Problemet er når man kommer utenfra familien, og plutselig har man Tim, Tim, og Jane, Jane på samme helg.

Julegaver

2007-11-22T12:00:00.000-08:00

I dag snør det, og det den typen som ikke forsvinner i lufta men faktisk legger seg på bakken som et hvitt teppe og gjør det litt fint i Minnesota for en dag, selv om det er vinter. Det minnet meg om at det snart er jul igjen, og på tide å tenke på julegaver.

Med minimalt av både tid og penger har julegaver vært et stress-tema for meg etter at jeg flyttet til USA. Tidligere derimot syntes jeg det var koseligere å gi enn å få, og kunne gjerne begynne så tidlig som sommerferien for å finne det perfekte for hver person.

Derfor er det fint å minne seg selv på at de beste gavene jeg har fått, har ikke nødvendigvis vært de dyreste. Kjæresten er veldig flink på akkurat det med å finne de perfekte gavene, de som viser at han har tenkt på akkurat meg, og lagt merke til de små tingene.

Her er en liten liste, i tilfeldig rekkefølge, over favoritt-kjærestegavene så langt:

Verktøyskrin - Det var første bursdagen min i Minneapolis, og jeg var litt deppa, fordi det gikk opp for meg at jeg kanskje aldri igjen fikk feiret bursdag med familien, eller venner jeg har kjent lenger enn et år. For å veie opp for dette, og feire ny jobb, hadde kjæresten gått amok med bankkortet. Han kjøpte kommode fordi det var trangt om plassen i det lille klesskapet mitt, han kjøpte en liten flatskjerms-tv, så jeg kunne se tv på rommet når min svært så humørsvingende roomate var i det sinte hjørnet. Han visste akkurat hva jeg trengte uten at jeg hadde tenkt over det selv, og jeg satte veldig pris på dem, men aller best var likevel verktøyskrinet.

Året før jeg flyttet til USA hadde jeg ønsket meg verktøyskrin til jul av mamma og pappa, som nektet å kjøpe noe som helst som ville ta ennå mere plass i kjelleren deres mens jeg var borte (dette var mens jeg fortsatt hadde planer om å bli her bare ett år). Så det ble ikke verktøy på meg det året, noe som irriterte meg hver gang jeg hadde noe som enkelt kunne fikses. Jeg er kanskje litt rar sånn, men jeg finner glede i å fikse ting, gjøre selv liksom. Dette hadde jeg såvidt nevnt en eneste gang for kjæresten, og det må ha vært ett år siden på dette tidspunktet. Så at han husket det, betydde mye, og jeg var overlykkelig over gaven.

Norvegia Ost - Dette var mens jeg bodde i Boston, mitt første år i USA, og mitt første år med amerikansk ost (usj). Kjæresten hadde fått med seg at jeg savnet norsk ost, og hadde derfor ringt rundt alle mulige steder, til han fant en amerikansk butikk som solgte Norvegia. Denne ble pakket inn i is og sendt til Boston på Valentine's Day. Jeg kunne ikke fått en mer romantisk gave, og var lykkelig forelska til frokost hver dag en stund etter.

Frode Øverli kort - Denne kom i posten en helt vanlig dag, og uten noen forklaring. Etter å ha oversatt pondus (og nemi) til engelsk så godt det kunne gjøres, og prøvd å omvende kjæresten, så hadde han tatt hintet om at jeg var Øverli fan. Planen var å bestille Pondus boka og å betale litt ekstra for å få Frode til å signere den, eller skrive en hilsen, først. Dette var ikke så lett, og etter å ha mast frem og tilbake nektet Øverli fortsatt å signere bok, men han gikk med på å sende et signert postkort istedet. Det er tanken som teller, jeg syntes dette var veldig morsomt.

Moralen: Å ha lagt merke til ting kan gi gaven mye høyere verdi enn en mangesifret prislapp.

Upassende reklamer (Google Ad backfires)

2007-11-19T16:26:00.000-08:00

Google Ads tilpasser reklame etter innholdet på siden, ved å se på hvilke ord som er mest brukt. Praktisk siden de som reklamerer lettere når de som interesserer seg for produktet, men noen ganger går det heller mot sin hensikt. Se for eksempel på disse:
(klikk på bildene for større versjon)

Så typisk djevelen!

2007-11-17T15:43:00.001-08:00

Jeg glemte nesten denne morsomme saken som Victoria gjorde meg oppmerksom på. Andreas Hesselberg har oppsummert kristenblogg.no og gleder seg over at de "står fjellstøtt etter mange sataniske angrep". Med sataniske angrep mener han Victoria, Undre og Ars ethica, som har kritisert deres fordømming av homofile. Han forklarer:

"Når det gjelder begrepet “sataniske angrep”: Jeg tror at djevelen kan bruke intetanende mennesker til sin fordel, ved å angripe f.eks. Kristenblogg. Selv om ingen av de jeg har omtalt i dette innlegget er djevelen selv, kan deres angrep mot Kristenblogg godt være “arrangert” av djevelen, selv om de ikke er klar over det selv. Djevelen kan få innflytelse i oss uten at vi selv merker det."

Jeg er så enig Hesselberg, er det ikke bare typisk Satan å være mot fordømming av andre mennesker? ;)

(Les forresten Eskils geniale parodi, og tordenblogg valgkamp, i rølerbloggen)

Oppsummering av min bloggfrie uke

2007-11-17T13:58:00.000-08:00

Det har vært veldig stille og fredelig her siste uken. Ikke fordi jeg ikke har hatt noe å skrive om, men fordi jeg har så og si bodd på skolen, og jeg har prøvd å spare dere for ae oe aa blogging (fikk jo noen hint om at det ikke var så populært før jeg fikk meg norsk pc).

Så hva har jeg gjort i det siste? Jo, jeg har irritert meg over media. Jeg har til nå lest mer norske aviser enn amerikanske, fordi jeg dermed får med meg det viktigste som skjer både her og "hjemme", men også fordi avisene i Norge har turt å være hakket mer kritiske. Forskjellen viskes stadig ut, og jeg begynner å miste tilliten til aviser uansett hvilket land de kommer fra.

I motsetning til de fleste ser jeg ikke på kjendis nyheter som det største problemet. Når folk vil lese om kjendiser er det vår egen feil at de blir skrevet om, selv i det som skal være seriøse media. Det er uheldig at unge talenter (og talentløse) får mer oppmerksomhet for å ha problemer enn for det de gjør ellers. HvaHunSa hadde nettopp en fin sak om Amy Winehouse, som jeg nettopp oppdaget er yngre enn meg (jeg hadde tippet ti år eldre). Likevel er det ikke disse sakene som ødelegger troverdigheten til avisene. Kjendisnyhetene gir seg ikke ut for å være noe annet enn de er. Sier overskriften "Lindsay tatt med kokain igjen" så vet jeg at dette handler om Lindsay, og har jeg null interesse av hva Lohan driver med, så lar jeg være å lese.

Det som er verre er når virkelige hendelser blir vinklet etter hva som selger best. For eksempel saken dagbladet.no hadde for noen dager siden, om den stakkars jenta som "ble skamslått av politiet" etter at politiet helt uprovosert hadde brukt vold mot henne og kjæresten før de arresterte dem. De hadde vært på en koselig kveldstur med hunden sin da en bil nesten meide dem ned. Kjæresten hennes hadde selvfølgelig løpt og sparket i skjermen til bilen, før de valgte å holde en liten fredfull aksjon (hvor de stoppet all trafikk på stedet). Da politiet kom ble de banket opp selv om de var helt rolige og absolutt ikke rusa (tenk at politiet kunne påstå noe sånt), og den søte snille pitbullen ble avlivet pga litt uskyldig små-biting. Uten noen som helst grad i journalisme har jeg laget en liten liste over spørsmål man her kunne ha stilt:

- Er det i det hele tatt mulig å bli nesten meid ned av en bil som kjører så sakte at man kan løpe etter og sparke den i skjermen etterpå?

- Hadde dere refleks?

- I tilfelle ikke (og dømmende som jeg er ser jeg ikke helt for meg pitbulleiere med refleksvest), var det kanskje derfor bilen ikke så dere og derfor kom litt nærmere enn ønskelig?

- Det finnes nok mennesker som har så ille temperament at man finner på å sparke biler rett etter at man nesten har blitt påkjørt, men i en ikke ruset tilstand, hvorfor skulle man finne på å straffe alle de andre uskyldige bilistene ved å stanse trafikken i lang tid etter?

- Har du et bilde av deg selv fra før du ble skamslått av politiet?

- Pitbull?

- Og for å følge opp, burde ikke egentlig hunder avlives selv om eierne synes de er snille, og de bare biter politifolk?

Lista kunne fortsatt i det uendelige, men noen få spørsmål hadde vært mer enn nok. Poenget er at ett hvert av disse spørsmålene kunne ødelagt den fine norsk politi bruker vold mot uskyldige vinklingen som selger mye bedre enn at politiet gjør jobben sin og narkomane gjør rare ting.

Ellers har det vært bare skole og jobb. Jeg har lært å tenke over-optimistisk for å komme gjennom dette semesteret. For eksempel når jeg har økonomi-klasse i to og en halv time på torsdag kveld, etter å ha vært på skolen 10 timer allerede. Vi har holdt på en time og det føles som jeg kommer til å dø om jeg tilbringer ett eneste minutt til i det vindusfrie klasserommet i fjerde etasje. Istedet for å tenke at vi har over halve tiden igjen så ser jeg på klokka og sier til meg selv "om en halvtime er vi over hallveis", og jeg er dum nok til å la meg lure.

Et annet lyspunkt (ok, det er kanskje å strekke det litt vel langt) er privattimene i norsk. I tillegg til å svært så inntektsgivende, så er de også underholdende. Siden norsk ikke akkurat er det vanligste språket å lære i USA (jeg er overrasket over at det finnes norskstudenter her i det hele tatt), så finnes det ikke egne lærebøker for dem. Istedet bruker de bøkene som er laget for innvandrere i Norge, noe som fører til litt interessante artikler. De lærer for eksempel om hvor lite vitamin D man får av norsk sol etter hvor man kommer fra i verden, om de grusomme sykdommene og hjulbeintheten man kan få av vitamin D mangel, og hvorfor det derfor er viktig å drikke Tines ekstra lett lettmelk med vitamin D tilsetning (se for deg en amerikaner prøve å uttale dette). Når norsklæreren i tillegg er en polsk dame som har bodd 7 år i Norge, kan man få en god latter av lekser og prøver. Jeg har lært at skygg er et ord som betyr et humør (vi har fortsatt ikke funnet ut hvilket), mens pilot for all del ikke er et ord, det heter flyver, og bare det.

Det var alt jeg kommer på nå, forhåpentligvis blir det oftere oppdatering fremover, for dette var virkelig ikke et godt alternativ.

Oh Bush!

2007-11-11T14:51:00.000-08:00

About.com har kåret de 50 dummeste tingene Bush noengang har sagt. Her er mine favoritter:

"You know, one of the hardest parts of my job is to connect Iraq to the war on terror."
(Heldigvis er ikke det amerikanske folk av de smarteste, så oppskriften viste seg å være enkel:
Ta 1,000 ganger Irak, mix det godt sammen med 1,000 ganger Osama, fordel i små doser og la heve i media og taler over hele landet)

"The same folks that are bombing innocent people in Iraq were the ones who attacked us in America on September the 11th."
(Så det er noe i disse konspirasjons-ryktene!)

"I'm the commander -- see, I don't need to explain -- I do not need to explain why I say things. That's the interesting thing about being president."
(American president that is, på andre språk kalles det ofte diktator)

"I know how hard it is for you to put food on your family."
(Det er vel verre å vaske det av?)

"Do you have blacks, too?" - til Brasils president
(Samtidig på bakrommet sier Laura Bush til presidentens kone: "Uff, har du cellulitter du også?)

"I know what I believe. I will continue to articulate what I believe and what I believe -- I believe what I believe is right."
(Det er umulig å være uenig når han arguemterer så bra)

"See, in my line of work you got to keep repeating things over and over and over again for the truth to sink in, to kind of catapult the propaganda."
(Og din definisjon på propaganda er?)

"I couldn't imagine somebody like Osama bin Laden understanding the joy of Hanukkah."

"The most important thing is for us to find Osama bin Laden. It is our number one priority and we will not rest until we find him." --Washington, D.C., Sept. 13, 2001

"I don't know where bin Laden is. I have no idea and really don't care. It's not that important. It's not our priority." --Washington, D.C., March 13, 2002

(Vil minne om at denne mannens hovedargument mot Kerry under forrige presidentvalg var at Kerry var vinglete)

"Rarely is the questioned asked: Is our children learning?"
(Det er klart at Bush seniors barn ikke lærte mye om gramatikk i alle fall)

"I trust God speaks through me. Without that, I couldn't do my job."
(Der forsvant ennå mere av min respekt for Gud, man skulle tro at den allmektige kunne artikulere seg litt bedre enn som så.)

"Our enemies are innovative and resourceful, and so are we. They never stop thinking about new ways to harm our country and our people, and neither do we."
(Jeg vil påstå at Bush gjør en bedre jobb i akkurat denne.)

Alder

2007-11-10T13:13:00.000-08:00

I det siste har jeg tenkt en del på alder, et ganske relative begrep som jeg vil påstå forandrer seg ekstra mye i 20-årene.

Jeg husker for noen år siden at det føltes litt rart å ha en venninne som var nesten to år yngre enn meg. På alder med lillebror liksom, går det an? I dag har jeg gode venner som er under 20, og like mange som er ti år + eldre enn meg. Jeg tror forskjellen viskes ut etterhvert som vi flytter hjemmefra og blir selvstendige. Hos Undre har vi diskutert når grensa går mellom jente og dame. Kanskje er vi alle en god blanding? Noen ganger føler jeg meg gammel og kjedelig som ikke er så gira på vill festing hver helg, andre ganger føler jeg meg veldig liten. Forrige semester ble jeg og en venninne på 24 stoppet på vei inn på Mall of America, for de hadde 16 års grense på dagtid. Jeg sitter barnevakt for en gutt i nabolaget, for å få utløp for mine barnslige sider, men midt i all lekingen endte jeg med å i tilegg bli godvenner med guttens foreldre. Litt lek og litt alvor passer meg veldig bra tror jeg!

Her i Minnesota har jeg en litt merkelig aldersfordeling av venner. Siden mine to hoved vennskaps-kilder er skolen og kjæresten, har jeg få venner på min egen alder. Jeg har skolevennene som er yngre, siden jeg er gammel og grå i forhold til de fleste college studenter i USA. Så har jeg kjærestens venner som er fra hans alder og oppover, altså noen år eldre enn meg (og det gnir jeg gjerne inn). Forrige semester hang jeg mye med lille Stine på 20, og enda mindre Ida på 18. Aldersforskjell til tross kom de godt overens selv med kjæresten, og etterhvert ble alderen noe de spøker med.

Da Stine skulle flytte tilbake til Norge i sommer var hun bekymret for hvordan det skulle gå med gullfisken sin, og hun ville absolutt at vi skulle ta over den. Jeg syntes et lite søsken til Peanut var en god ide, men Chris satte ned foten og holdt den godt plantet i bakken. Han hadde nemlig fått en gullfisk som liten gutt, noe som var koselig der og da. Årevis senere når han flyttet på college derimot, og fisken viste seg å være udødelig, ble han en smule lei. For mange ville løsningen vært enkel (les dyresykehuset i doskålen), men Chris har en irriterende sterk moral når det kommer til dyr og insekter, og fortsatte i stedet å mate den hver dag mens han i sitt stille sinn håpet den ville dø av naturlige årsaker.

Så i en av fiskediskusjonene argumenterer han:

”My last goldfish got 17 years…

17 years! That’s like... as old as Ida!”

Her snøfter Ida at hun er 18 takk, uten at det forandrer poenget nevneverdig.

For litt siden var Stine tilbake på besøk, hvor hun kjørte litt rundt på hennes tidligere verts-far antikke bil. For å illustrere akkurat hvor lenge den har vært på veiene sier hun:

”Den bilen er eldgammel da, jeg mener, den er eldre enn Chris jo!”

Fantastiske Ateistiske Norge

2007-11-08T09:13:00.000-08:00

Fikk denne i mail fra kjaeresten, med kommentar: "So when are we moving to Norway?"

Oppdatert: Og mens late Elise bare klipper og limer, har andre tatt jobben å drøfte temaet med basis i krigs-historie, løp og les i rølerbloggen!

Homecoming i bilder

2007-11-03T17:21:00.000-07:00

Høsten er tematid i USA. Som om ikke Halloween og Thanksgiving er nærme nok midt i midteksamens-tiden, så skviser de jammen inn Homecoming midt imellom. Sports entusiast som jeg er (les: ikke lenge siden jeg fant ut at homecoming faktisk har mer med sport enn homecoming king and queens å gjøre, og for all del ikke spør meg hvilken sport), så måtte man jo få med seg paraden. Stine er tilbake i byen (og landet) for et par uker, her i nyinnkjøpt supporter jakke for anledningen.

Paraden ledes av politimenn som prøver så hardt å være barsk at vi må le litt av dem.

Paraden gikk gjennom University Avenue, hvor frat-husene står på rekke og rad. Premie gis for beste dekorasjon, og årets tema er Golden Oldies (Goldy Gopher er skolens maskot).
Med marching band minner det nesten litt om 17 Mai.

Men med cheerleadersene forsvinner den assosiasjonen fort.

GOOOOOOOOOOOOOOOOOOO GOPHERS!

Ikke akkurat "Bring it on", men det hadde ikke vært meg på toppen der.

Og her har vi selveste Goldy!

The mayor var en livlig fyr. Har aldri sett ham i levende live før, så "The mayor" pilene var faktisk praktiske, om enn en smule merkelig.

Vote for me! Kandidatene for homecoming konge og dronning hadde hver sin bil, og viste frem sine beundringsverdige vinke og smile talenter.

Man blir i stemning av sånne parader, og det tok ikke lenge før jeg hoppet og vinket selv, for ikke å snakke om bilder av typen "yay-gratis-kondomer!"

Jeg kikket mer på hunden enn under skjørtene, bare så det er sagt.

Denne skilte seg litt ut, og jeg aner fortsatt ikke hva den har med skolen å gjøre.

En gang cheerleader, alltid cheerleader!

Porno på skolen

2007-10-30T18:35:00.000-07:00

Jeg har vent meg til at sex, et av ordene som er opplagt likt på norsk og engelsk, finnes i annenhver overskrift. Det er i det minste integrert i blant de andre rare ordene, og det kunne jo tenkes at det betyr noe annet på dette språket ingen helt vet hva er.

Jeg prøver å scanne med en gang for illustrasjonsbilder av pupper og rumper som visstnok passer til de fleste nyheter, og scrolle fort opp eller ned til jeg finner et pusterom om det er mulig. Jeg har mine mistanker om at det helst sikkert finnes mindre sexy bilder som helt sikkert hadde illustrert sakene bedre, men la gå.

Men der er en ting jeg bare ikke forstår meg på. Hvor mange måneder er det mulig å tviholde på bildet av en kliss naken Marianne Aulie??
Dere skal liksom være en avis.

I Norge leser jeg Dagbladet på nett. Her borte er jeg hun som titter på utenlandsk porno på datarommet på skolen.

(Da jeg bodde i Boston abbonerte jeg på Det Nye. En dag på slutten av året spør verts-faren meg forsiktig. "Du, de bladene du får i posten, er de av den tvilsomme sorten?")

Å ha draget som slask

2007-10-27T19:55:00.000-07:00

Jeg har to utseender. Ett når jeg går ut eller er sosial, da liker jeg å dolle litt. Bruke tid på sminke og hår, sette sammen et antrekk, nyte å bruke litt tid på meg selv. En stor kontrast til hverdags-elise, som helst vil ha det så komfortabelt som mulig. På skole og jobb går jeg i jeans eller joggebukse, hettegenser, hår i stram hestehale så jeg kan unngå hårvask i det lengste, og null sminke (til nød litt mascara). Jeg er i tillegg ikke sånn som våkner opp naturlig vakker. Som blondine har jeg uten sminke usynlige øyenvipper og øyenbryn, og gjennomsiktig hud. Jeg skulle gjerne vært fra sydligere strøk.

Det fine med å være så slask til vanlig er at man faktisk føler seg skikkelig pen når man først gjør en innsats. For de fleste dømmer ikke eget utseende etter hvordan vi faktisk ser ut. Vi sammenligner. Noen sammenligner seg med alle de synes er penere, eller redigerte bilder av supermodeller. Selv om jeg selvfølgelig har dager hvor jeg synes jeg ser verre ut enn alle i verden, så sammenligner jeg mest med elise-slask, det funker veldig bra!

Ironisk nok er det på skolen jeg har mest draget for tiden. Og det er ikke bare på skolen generelt, visse klasser skiller seg ut. Det er tydeligvis ikke Prebens venner som går på skolen min, for det er i klasser hvor jeg diskuterer og kommenterer at jeg blir lagt merke til. Alt fra 5 år yngre gutter som fotflørter under bordet og prøver å imponere med at de var Prom King på High School, til sjenerte økonomi gutter som stirrer og alltid tilfeldigvis havner ved siden av meg i køen på butikken i et halvår før de tør å åpne munnen. Det aller beste draget har jeg i klassene jeg tar sammen med Corinne, en venninne som tar samme gradene som meg. Vi prøver å ta samme klasser så mye som mulig for å kunne studere sammen, men også for å underholde hverandre i kjedelige og uendelige økonomitimer. Vi har nemlig veldig lik humor, og sitter ofte som to fjortiser og skriver kommentarer til hverandre og fniser to timer i strekk.

Fjortis oppførsel er kanskje ikke noe å trakte etter, men godt humør ser ut til å være tingen. Et ekte smil og noen fornuftige utsagn innimellom kan være oppskriften på å trekke gutter i fleng. Nå er jeg lykkelig samboer, så det spiller egentlig liten rolle for meg om jeg har draget eller ikke, selv om det er fint for selvtilliten. Men for dem som er på sjekkern, så kan det kanskje være fint å vite at gutter ikke nødvendigvis er så overfladiske som ryktet skulle tilsi. Neste gang man skal ut kan man jo prøve å accessorize med en venninne som får frem det beste i seg. Billigere enn nye sko, og sannsynligvis mye morsommere også (begge deler er selvfølgelig heller ikke å forakte).

Et brev fra helvete

2007-10-24T13:16:00.000-07:00

GodTube er den nye tingen for ekstrem kristne som vil nå ut til verden ved å være "kule". Innimellom "la oss be for Britney Spears" og Jesus-musikken fant jeg denne la oss skremme alle til å tro filmen, "A Letter from Hell". Josh og Jack har alltid vært venner. De gjorde alt sammen, men det var en ting Zach holdt for seg selv, sin tro på Jesus (dum dum). Så en dag dør Josh, selvfølgelig fordi han kjører i fylla (sånn som alle ikke-religiøse gjør). Denne filmen er Josh brev til Zack fra helvete (personlig har jeg aldri fått brev fra noen avdøde, er det mulig at alle jeg kjente havnet i himmelen, og de rett og slett har bedre postkontorer i helvete?). Josh fikk ikke komme inn i himmelen, han stod nemlig ikke på lista over troende. Nå klandrer han Zach. Han vet jo at Zach er kristen, hvorfor har han aldri fortalt ham om denne Jesus? (For om man ikke blir fortalt om Jesus fra Zach så finnes det jo ingen andre muligheter til å høre om han i USA, jeg blir ikke prakket på tullete brosjyrer av menn i dress hele sommeren på Campus for eksempel, neida, hvem er denne Jesus egentlig?). Nå brenner Josh i helvete, og det hele er Zachs feil. Så ikke noe mer unnskyldninger om å respektere andres meninger og tro, nå må vi alle ut og tvinge på dem Jesus, ellers kommer postkassa til å være glødende varm fremover!

Det er lett å le av sånt på avstand, men disse folkene finnes faktisk der ute. Jeg kjenner en familie her som mistet moren sin for noen år siden. I begravelsen kom den hjernevaskede tanten (søsteren til moren) bort til datteren og fortalte henne at moren ikke kom til himmelen fordi hun ikke hadde katolsk begravelse. Dette har hun repetert flere ganger siden. Det burde være nok å skulle sørge over å ha mistet mammaen sin, og så må man forsvare hennes rett til å komme til himmelen i tillegg? Sånne aspekter av religion skremmer meg.

Amerikanisert (del 3)

2007-10-23T14:23:00.000-07:00

Ting jeg har vent meg til:

Bombetrusler

Sånne emailer (denne kom nettopp) får vi med jevne mellomrom:

The University Police Department has received a bomb threat for the following buildings: Blegen Hall, the Social Sciences Tower, and Anderson Hall on the West Bank. These buildings are being evacuated and closed for the day. Evening classes are canceled in these three buildings.

Those individuals in Blegen Hall, Social Sciences Tower, and Anderson Hall should secure your work spaces, take personal possessions, and leave for the day.

De har fortsatt ikke funket til min fordel. Enten kommer de til tider jeg ikke er på skolen, eller så har jeg klasse i et annet område. Tidligere i dag hadde jeg for eksempel klasse i Blegen Hall. Jeg krysser fingrene hver gang jeg har en prøve jeg ikke er forberedt på, men innringerne har tydeligvis en helt annen timeplan enn meg. Damnit!

Den Gyldne Drømmen

2007-10-19T12:12:00.000-07:00

I dag er det kåring av Den Gylne Q - årets beste blogg.
Jeg er for liten til å skulle vinne noe sånt, men jeg synes likevel at konkurranser er veldig gøy, og blir kjempeglad om jeg får ett poeng eller to eller fem :)
Det var nok ikke et sjakktrekk å få alle abortmotstandere der ute mot meg sånn rett før, men det finnes kanskje noen som er glad i meg ennå?

Uansett, løp og stem her!
Og så finner vi frem popkornet og gleder vi oss til direktesending i kveld :D

Min Utraumatiske Abort

2007-10-19T11:51:00.001-07:00

Jeg kommer fra en familie av genetiske babymaskiner. Mine foreldre har 80 søskenbarn tilsammen, noe jeg ikke tror er tilfeldig. Praktisk når man har lyst på barn og like godt kan ringe slekt og venner den dagen man bestemmer seg, siden det er en sure thing. Ikke like kjekt for oss som ikke akkurat har tenkt å vie livet vårt til barn (for genetisk betyr ikke selvvalgt), som ene slektningen min som måtte søke om spesialtillatelse for sterilisering i ung alder, etter å ha fått tre barn på tre forskjellige typer prevensjon.

Jeg lærte the hard way at jeg ikke var noe unntak da jeg slo to fluer i en smekk og fikk min første graviditet etterfulgt av min første gang. Av alle som debuterer i fylla med en tilfeldig fyr, var det meg - som gjorde det hjemme med kjæresten og en kondom, som ble gravid. Nå var det riktignok en kondom med hull i, sannsynligvis siden jeg hadde hatt den liggende en stund (og før du lar moralen bli at det ikke lønner seg å vente, så vil jeg presisere at jeg hadde en veldig fin og ustressende første gang, det er det ikke alle som kan si). Nå tror du kanskje jeg tok abort siden det er temaet for denne posten, men neida, dette var nemlig første gangen jeg var gravid, ikke siste. På denne tiden var jeg strålende fornøyd med mine nye p-piller som nesten tok bort mensen fullstendig, og var ikke klar over at jeg hadde vært gravid før fosteret kom ut av seg selv tre måneder etter.

Nå kan vi hoppe noen år frem i tid. Jeg er au pair i Boston, og får bare trent babymaking annenhver måned når kjæresten flyr inn for en helg. Siden erfaringen med kondomer er dårlig har jeg siden satt min lit til mer permanente former for prevensjon for å holde det på et bare trenings nivå, men jeg er klar over at det ikke nødvendigvis er nok. Jeg ser for meg et velfungerende støtteapparat for svak sperm inne i meg, med rullestoler og sykepleiere til dem som ikke er i form til å svømme selv. Derfor er abort noe jeg har tenkt nøye igjennom. Jeg hadde planen klar allerede, så når det en dag skjedde, trengte jeg ikke tenke noe særlig over det, bare gjøre det som måtte til. ”Oh my god, what are we gonna do??” utbryter min venninne i det jeg kommer ut med en blå strek på graviditet-testen. Etter å ha forsikret henne om at hun ikke er faren, så dette er strengt tatt ikke ”vårt” problem (selv om det var veldig kjekt å ha henne der), har jeg i løpet av en dag tatt en prisrunde, bestemt meg for et sted, og bestilt time. Jeg irriterte meg grønn over at det skjedde et halvt år etter jeg hadde flyttet til USA, slik at det som kunne ha vært gratis plutselig er en stor utgiftspost. Jeg hadde også lite tid til sånt i uka og endte med å måtte skvise det inn imellom to jobbskift. At jeg skulle drepe et barn var ikke en av bekymringene mine, jeg dreper da tusenvis av potensielle barn på nesten daglig basis for tiden ved bruk av mitt favorittvåpen – Nuva Ring, og jeg ser ikke helt den store forskjellen. Visste dere forresten at det er noe som heter for tidlig i svangerskapet for å ta abort? Det var ikke jeg klar over, det virker nesten litt ironisk på meg. Jeg visste heller ikke at det var vanlig å ta ultralyd før aborten, men man må visst sjekke at det fortsatt lever, ellers hadde det vært litt bortkasta å skulle støvsuge inni der. For støvsuging er hva den store bråkete maskina minner mest om, ikke en behagelig opplevelse (særlig siden jeg nektet smertestillende og beroligende, siden jeg skulle jobbe etterpå, og jeg reagerer rart på sånt noen ganger). Siden da har jeg dobbelforsikret meg, for dette vil jeg ikke gjøre igjen. Så vondt? Absolutt, men traumatisk? Ikke i det hele tatt.

Jeg hadde virkelig ikke noe følelser oppi denne situasjonen. Jeg følte meg nesten unormal, for man får liksom inntrykk av at abort skal være noe trist og fælt. En av tre graviditeter ender i spontanabort uansett, vanligvis uten at man vet om det, jeg måtte ta valget selv. Det var ikke et vanskelig valg, det var ikke et trist valg. Da de tok fram ultralydtingen lurte jeg på om jeg kom til å få følelser nå, sånn som på tv, men neida! Jeg tenkte søren at det er der ennå, siden det hadde vært fint å slippe selve abort-utførelsen, det var det.

Abort er hysj hysj, selv om statistikken sier at rundt 50% av alle jenter (i USA, i Norge er de nye tallene 1 av 3) gjør det minst en gang i livet, så er det ikke det man har inntrykk av. Går halvparten av alle jenter i USA, og en tredel av norske, rundt og føler seg traumatisert? Jeg har mine tvil, men det er liksom det som er meningen at vi skal føle. I min prosess tenkte jeg, er jeg lei meg nå? Burde jeg ikke være det? Er det mulig at noen jenter får skamfølelse fordi det er det som er riktig å føle? Jeg har aldri brydd meg særlig om hva jeg burde tenke eller gjøre, og jeg har inntrykk av at andre jeg vet om som har tatt abort, og som er lik meg på den måten, heller ikke har opplevd det som noe følelsemessig vondt. Tenke.no (takk til Drusilla for tips) har tatt for seg forskningen om temaet, og kommet til at det media forteller oss, ikke nødvendigvis er virkeligheten. Etter hennes forståelse var lettelse følelsen de fleste satt igjen med etter en stund, det har jeg mer troen på!

(Når jeg først er inne på spørsmål jeg stiller meg selv, så lurer jeg også veldig på hvorfor jeg absolutt må føle for å skrive de tingene man ikke skal si. Hvorfor føler jeg ikke for å skrive om sko som normale folk? Men poenget med å ha egen blogg er jo å skrive om de tingene jeg tenker på, så da blir det nå bare en gang sånn.)

New York New York

2007-10-17T15:19:00.000-07:00

Denne posten blir litt til ære for hjerterdame som skal på New York tur snart. Men det er jo NY, så jeg regner med hun ikke er den eneste som skal dit noen gang. Etter å ha vært i byen 5 ganger har jeg fortsatt ikke vært skikkelig turist. Litt fordi jeg ikke er så fan av sightseeing generelt. Skal jeg først se et sted så vil jeg helst se hva lokalbefolkningen gjør, ikke tingene som alle må se bare fordi alle andre gjør det. Litt fordi jeg kommer til å dra dit igjen, og det passer meg fint å utsette timesvis med kø til neste gang. En gang var vi på vei til en restaurant da vi gikk forbi en eviglang rekke mennesker. Hva er det de venter på, spurte jeg. Jo, vi skulle snart gå forbi Empire State Building. Istedet for den lange vente i kø hele dagen for å se ned metoden, valgte jeg raske og enkle "her er et bilde av meg som ser opp på empire state", og så følte jeg meg ferdig med turisme for denne gang

Dette blir derfor mer som en anti-guide til New York, det som kanskje ikke står over alt ellers. Noen typiske må vel få være med, som Central Park. Og når du først er der, stikk innom rulleskøytefolkene. Hver dag på sommeren samles en gjeng vidt forskjellige folk, velutdannede, bomser, gamle, unge, rike, fattige, med en ting til felles - de har dilla på rulleskøyte triksing! En av dem tar med kjegler og så leker de alle sammen. De er imponerende flinke, men også like imponerende hyggelige. De lo ikke engang så ille av mine knall og fall med alt for store skøyter og null balanse.

Times Square må oppleves, men ta det for alle del utenfor middagstid om du har planer om å ha penger igjen til resten av turen. NY har mange småsteder med en type middags-buffeer hvor man plukker det man vil ha i en liten boks, og betaler etter vekt. Genialt siden man får smake forskjellige ting og ikke minst utrolig billig. Brazilian steakhouses er verdt et besøk, og som junk food kan jeg anbefale meksikanske Chipotle. Dyrere restauranter er det bedre oversikt over i guide bøker, jeg har besøkt NY utelukkende på budsjett! Sushi er forresten også godt og billig i denne byen, spesielt Whole Foods (stor matvarebutikk med kafe) har stort utvalg (ål-sushi smaker faktisk godt).

For å komme litt unna storbyen er Brooklyn på grensa av Manhatten det perfekte stedet å bare traske rundt i gatene og kikke innom butikker. Mye roligere enn i selve byen, og bare koselig. Her bor mange barnefamilier med litt penger, i smale gamle hus som ligger vegg i vegg og har 4 etasjer hver, knyttet sammen av lange knirkete trapper.

På kvelden tar du t-bana videre til Brooklyn Heights hvor du får en fantastisk utsikt over byen. På sommeren bør Coney Island være med på denne dagen, men det er ikke så mye å se i November.
Shopping er en selvfølgelighet i en by som denne. Forever 21 har en toetasjers avdeling, her kan du godt flytte inn en dag (kvalitet, forskjellige og kule stiler, og sinnsykt bra priset i forhold til hva du får). Charlotte Rousse er en annen kjede som er et must, like mye på grunn av sko og vesker som for klærne. Sko er generelt mye billigere i USA, og har du lyst på noe virkelig fint er Steve Madden overkommelig på salg.

For virkelig billige klær må man uptown, til the latino neighborhood. Min venninne i New York bodde her en stund, sannsynligvis som eneste ikke-spansktalende. Jeg trasket rundt alene en dag hun var på jobb og fant ikke en eneste restaurant med engelsk meny. Folk er generelt blide og morsomme, og man får mange komplimenter som jente. Det ser ikke ut som om noen har en jobb, og ikke bekymrer det dem noe særlig heller. Det er like folksomt og høylydt midt på natta som på dagen, noe som faktisk gjør det til et trygt nabolag til tross for prisklassen (om enn noe irriterende for dem som har en jobb og faktisk ønsker å sove). Her kan du finne mye standard klær til under 15 kroner om du bare leter litt.

Når du først er i New York kan du like godt ta en dagstur til den gamlere og koseligere byen Boston, en tre timers busstur unna. Ta bussen fra Chinatown til Chinatown (dit må du jo uansett) så får du billett til under hundrelappen hver vei. Her kan det være greit å ta noen forhåndsregler. Tar bussen for eksempel fyr midt på motorveien, og bussjåføren synes det er like greit å fortsette til stasjonen siden dere er så nært allikevel, så kan det være lurt å tvinge ham til å stoppe før dere er i full flamme. Ellers er det en helt grei form for transport.

I Boston går dere rundt i byen og Boston Common. Tar t-bana til sørsiden, kikker innom Harvard, bare for å ha vært der (for det er virkelig et lite imponerende campus), spiser på Border Cafe, og ser Fenway Park (hvor Red Sox spiller). Til slutt tar dere en øl (Newcastle og Blue Moon kan anbefales) på Cheers baren. Har dere sjansen til å være der på kvelden er Gypsy beste utestedet jeg har vært på noen sinne tror jeg.

Stakkars Preben får bare de stygge damene

2007-10-17T06:21:00.000-07:00

Jeg har skrevet om omvendt rasisme, og synes egentlig omvendt feminisme også godt kunne vært diskutert. Derfor har jeg en stund prøvd å la tvilen komme Preben Møllers "Pen Søker Trygg" til gode. Jeg har tenkt at dette er interessant, ikke helt sånn jeg opplever ting, men det kan bli spennende å høre argumentene hans for hvordan kvinner nå undertrykker menn.

Etter å ha lest et nettmøte hvor ethvert godt spørsmål ble besvart med et enkelt "Nei du misforstår, du må lese boka" "du må nok lese boka" "les boka for svarte" har jeg gitt opp. Det er forresten et fascinerende salgsargument, "om jeg bare nekter å komme med noe fornuftig nå så løper nok folk i flokk for å kjøpe boken, i tilfelle det står noe fornuftig der."

Det funket ikke på meg, så da får jeg heller gå ut ifra det som er skrevet om boken, og der er det ikke mye positivt å ta av. Om vi nå hopper glatt over snevert og selv-utplukket utvalg av intervjuobjekter og total mangel på gode argumenter, og antar at Preben har rett i sin teori om at kvinner søker trygge menn med penger og sosial status, mens menn vil ha pene damer. Hvor kommer manns-undertrykkelse inn? Preben mener at mange menn ikke får seg dame fordi de ikke har stor leilighet, eller fordi de ikke er høye nok. Så vidt jeg vet er det ganske bra 50/50 fordeling av menn og kvinner, både i verden og i Norge. Det spørs om det Preben forveksler med manns- undertrykkelse egentlig er ren og kjær misunnelse på de som får de pene damene. Om alle menn og kvinner går etter overfladiske kriterier i valget av kjærester, så stiller vi vel egentlig ganske likt. Om Preben har trukket det korteste strået (eller i dette tilfellet, er den korteste gutten), så er det kjipt for han at han bare har sjans på de stygge damene, men er det virkelig noe å skrive bok om?

Jeg foreslår at han heller leser en selvhjelpsbok, og lærer hvordan man kommer seg ut av overfladiske vennegjenger ved å kutte ut sutringen til fordel for god oppførsel som tiltrekker seg normale, intelligente, fornuftige mennesker.

Rasism - A Two Way Street

2007-10-15T16:57:00.000-07:00

Jeg har lest Sarita Skagnes historie i Magasinet, noe som absolutt anbefales. Det er inspirerende at man kan vokse opp med så mye vondt, lære at man er null verdt av alle rundt seg, og likevel være tøff nok til å ikke bare komme seg unna, men kjempe for sine og andres rettigheter. Jenter som Sarita er av mine aller største forbilder.

Det er likevel noe annet jeg har grublet mer på etter å ha lest artikkelen. Sarita vil gjerne fortelle historien sin, men ser et dilemma mellom å si hva som faktisk skjer og dermed muligens styrke folks fordommer, eller tie stille for å unngå rasisme. Hun har opplevd en feighet fra norske myndigheter; det har vært viktigere å respektere privatlivet til folk med andre kulturer enn å passe på barnas rettigheter (noe som minner meg om omskjæring-debatten en tid tilbake)

Sarita skriver: "Var det en privatsak at mange av oss kom til Norge med falsk identitet og papirer vi kjøpte i India? At vi giftet oss med våre tanter og nevøer bare for å få oppholdstillatelse? At vi kjøpte førerkort i India, kjørte bil etter våre egne regler og laget kaos i trafikken i Norge? Var det virkelig en privatsak når fedre slo sine døtre i hjel for å bevare sin ære – sin izzat? Når de tvang sine døtre til ekteskap for at en gutt fra deres familie skulle få oppholdstillatelse i Norge? Når de voldtok oss? Når de mishandlet oss? Når de nektet sine koner å lære norsk eller å gå på skole? Var det en privatsak at min egen far prøvde å drepe meg da jeg ble født? At han byttet meg bort til et liv som slave, voldtok meg i India og mishandlet meg i Norge? Er det virkelig en privatsak at våre menn, fedre, brødre og fettere kan voldta oss når de vil, mens vi må tie, tåle og adlyde for å bevare familiens ære?

Jeg har i løpet av livet sett rasisme fra forskjellige vinkler. Først som ikke eksisterende. I den pittelille bygda jeg vokste opp i var det nok en større prosent enn gjennomsnittet adopterte. Når man vokser opp med folk sånn tenker man lite over det. Min beste venninne var fra India. Hun hadde mørkere hud enn meg, akkurat som at noen har brunt hår og andre har rødt. Jeg husker jeg var misunnelig på at det ikke viste når hun hadde kviser, mens de stod ut som et blinkende rødt fyrtårn på min bleke hud.

Etterhvert som jeg ble eldre, og verden litt større, lærte jeg at rasisme faktisk fantes i den virkelige verden. Det var ikke ofte det skjedde, men noen ganger kunne folk som ikke en gang kjente henne, slenge en negativ kommentar til min venninne, fordi hun var mørk. Det sjokkerte og opprørte meg, at folk kunne være så ondskapsfulle og dumme. Jeg hatet rasister, og rasister var dumme idioter av nordmenn. Rasisme handlet om hudfarge og hvite var the bad guys.

Det forble min karakterisering av rasisme helt til jeg flyttet til Oslo. Her bodde jeg på Kringsjå Studentboliger, hvor jeg og min roomate ved en feiltakelse havnet i den internasjonale blokken. Jeg gledet meg til å bli kjent med folk fra andre land, men i løpet av dette året ble jeg aller mest kjent med deres holdninger. Jeg lærte at rasisme ikke bare handler om hudfarge, men også om kultur og kjønn, og jeg forstod at mange menn som har vokst opp i andre kulturer, har lært holdninger om kvinner som er like nedlatende som den generelle betydningen av rasisme.

Mitt første møte med dette var en dag jeg tok t-bana på vei hjem. En afrikansk mann ved siden av meg startet en samtale på engelsk. Jeg syntes det var koselig å sitte og snakke sånn, og tenkte at det burde nordmenn bli flinkere til, prate med fremmede. Det var hyggelig helt til vi gikk av og han sier "Give me your number!", jeg svarer at jeg gir ikke ut nummeret mitt sånn, både fordi det var sant, og fordi jeg ikke likte den kommenderende tonen. Han gir seg ikke og oppfører seg etterhvert sinna og truende. Jeg ender med å løpe fra hele situasjonen. Det skulle ikke bli siste gang. Likevel fortsatte jeg lenge å prate hyggelig med alle som pratet til meg, uten et eneste positivt utfall. Til slutt var det bare ekkelt, jeg opplevde at gjenger av dem pekte meg ut på t-banen og stod på linje for å stoppe meg på perrongen. Hun jeg bodde sammen med ble holdt igjen i heisen en gang, fyren spør hvor hun skal, hun svarer hjem, han sier å nei du, og holder henne så hun må sparke og slå for å komme seg løs. Jeg endte med å unngå menn som så afrikanske ut i området, og det plagde meg resten av året å vite at jeg helt sikkert unngikk hyggelige uskyldige folk, på grunn av oppførselen til noen, men det var enten det eller å flytte (for det er seriøst bare i dette området jeg har opplevd sånt, og det var bare blondiner det gikk ut over). Jeg er også skeptisk til å bo sammen med russiske menn etter å ha delt kjøkken med en som aldri ryddet etter seg for "hjemme i Russland gjør jeg ingenting, kvinnene gjør all matlagingen og vaskingen."

Nå har jeg venner fra de aller fleste deler av verden, mest jenter, men også gutter. Jeg dømmer ikke folk ut ifra hudfarge eller kultur, men jeg aksepterer heller ikke hva som helst bare fordi det er kulturen til noen. Jeg har lært av erfaring at menn fra noen kulturer har større sjanse for kvinnefientlige holdninger enn jeg er vant til. Jeg synes ikke jeg bør si at det er ok i fare for å bli kalt en rasist, og jeg synes ikke vi bør late som om det ikke er sånn bare fordi det ikke gjelder alle (eller engang de fleste). Vi vet jo at voldtekt blir i aller største grad utført av menn, uten at det på noen måte betyr at de fleste menn er voldtektsmenn, hvorfor skal det være så annerledes når det er snakk om kulturer?

Sarita skriver: "Min familie ville ikke tilpasse seg Norge. De likte ikke den norske kulturen, likte ikke norske mennesker. De likte ikke norsk mat, drikke, likte ikke norske gutter og jenter som viste sin kjærlighet offentlig. De likte ingen ting i Norge, og likevel var de norske statsborgere. Likevel tjente de penger i Norge og sendte dem hjem til India. Kan man virkelig bare lukke øynene for alt dette og kalle det et spørsmål om privatlivets fred?"

For rasisme og holdninger går begge veier. Mange er skeptiske til det de ikke er vant til, sånn er det bare. Er det virkelig løsningen å akseptere holdningene når de går ene veien, men ikke andre? "It's a two way street" som man ville sagt det her. Jeg tror kunnskap er vårt beste våpen i kampen mot rasismen. Folk er kanskje dumme, men ofte ikke så dumme som vi tror. Vi kan late som om kvinner ikke blir undertrykte i innvandrermiljøer, eller som om kriminalitet skjer i større grad her, men hvem hjelper vi da? Innvandrere er ikke en ensartet gruppe. Dessverre skjønner ikke alle det, både blant dem som liker å klandre dem for alt, og også blant dem som gjerne vil hjelpe. Jeg tror at det aller beste for den absolutt største andelen av innvandrere som er hyggelige, lovlydige og respektfulle, er om vi faktisk gir til kjenne de problemene som finnes og gjør noe med dem.

Akkurat som myten om nordmenn som drar til Syden for å drikke og lage bråk hadde blitt mindre om de som gjør det faktisk hadde blitt tatt eller sendt hjem.

Jeg vil presisere igjen at jeg ikke er mer opptatt av omvendt rasisme enn den tradisjonelle varianten, jeg velger rett og slett å skrive om det jeg synes er underrepresentert. Jeg har alltid vært mål-orientert, når jeg ser et problem vil jeg heller finne en løsning, enn å plassere skyld. Jeg tror opprinnelig at den eneste måten vi kan få bukt med rasisme, er om vi slutter å være naive, og innser at det er noe som går begge veier. Vi må kreve det samme av alle!

Savner du en hund?

2007-10-13T14:53:00.000-07:00

Det ser ut som Krematoriet har engelsktalende slektninger.

Du vet du går på business school

2007-10-11T09:21:00.000-07:00

når folk sender lapper i timene, og det står noe sånt som "did you hear that this company and that company has merged?" på dem.

Burmatullinger

2007-10-10T17:53:00.000-07:00

Jeg skjønner ikke helt hva folk driver med i Burma, demonstrere i gatene for demokrati og frihet? De burde se litt på andre land som USA synes jeg. Vi i USA driver nemlig en svært så vellykket krig for friheten vår, uten alt tullet og bråket i gatene. Det gjelder å planlegge litt skjønner dere. Her var vi nemlig ikke frie i det hele tatt. Jeg tror det har noe med at Bin Laden fantes. Derfor var det på tide med en slagplan. Først var det viktig at alle skjønte hvor viktig dette var, men det var enkelt, for ingen hater frihet. Mange ville være heltene som forsvarte landet, man kunne jo ikke la være så invaderte som vi var, hadde vi ikke forsvart oss hadde vi nok ikke vært her lenger skjønner dere. Så fort vi hadde nok folk så var det bare å velge et land. Da er det viktig å velge et som er passe langt borte, det er jo ikke særlig koselig å høre bomber gå av i det fjerne og sånn. Det var egentlig ganske en selvfølge at det måtte bli Irak. Visste dere at Irak er på samme kontinent som Bin Laden kommer fra? Bin Laden Bin Laden Bin Laden Bin Laden, da skal man jo ikke se bort ifra at Bin Laden har vært innom en gang. Og så skilte Irak seg ut veldig, siden alle andre land i verden er snille mot hverandre, bortsett fra i Irak, der var det litt sånn undertrykkelse og ikke helt demokrati og sånn. Og alle skjønner vel at om det ikke er helt demokrati i Irak så er det ikke mulig for oss her borte å holde på demokratiet vårt. Det var faktisk like før hele demokratiet vårt gikk i vasken, og sånt kan vi ikke bare sitte og se på.

Bin Laden Bin Laden. Nå er det mange som dør i Irak, men det er ikke sånn at man kjenner liklukten hit eller noe, så det er ikke et sånn kjempeproblem, og så er det jo en ære å dø for friheten vår. Hadde de ikke dødd hadde vi jo vært kjempeufrie, og det er ikke noe hyggelig. Det er ganske lenge siden vi dro til Irak, men de er ikke så flinke å samarbeide med oss, så da tar det litt tid. Jeg må bare himle litt med øynene når jeg tenker på hvor dumme de er der som ikke tar imot den dyrebare frihetsgaven vi gir dem i form av å drepe de dumme folka som er i veien. Men snart er vi ferdige med den krigen, det må vi nesten, det er jo grenser for hvor lenge de kan være dumme liksom. Og så trenger vi jo de soldatene våre som fortsatt er i live, for til vår store forskrekkelse har vi nå kommet på at Iran også er på samme kontinent som Bin Laden kommer fra. Og da er det jo mulig at Bin Laden har vært der også Bin Laden. Og så er de også faktisk ikke så snille. Det må være Irak sin feil, det er smittsomt med sånn udemokrati, det er jammen bra de ikke har smitta oss ennå. Bin Laden.

Men det jeg lurte på var jo bare hvorfor Burma ikke kan planlegge friheten sin, og gjøre det litt mer praktisk, sånn som oss andre. Det ser jo ikke noe gøy ut det som de driver med, må jo være direkte utrivelig å ha det sånn på nært hold.

Hva er bedre enn en Elise?

2007-10-09T14:50:00.000-07:00

To Eliser vel!

Det ser ut til at jeg har en dobbeltgjenger her i Minneapolis. Det er riktignok bare to personer så langt som truffet på meg steder jeg ikke har vært, men jeg går ut fra at for hver person som konfronterer meg er det ti andre som bare tenker "åh du din overlegne bitch" i sitt stille sinn.

Jeg har alltid vært fascinert av tvillinger, så kanskje jeg skal gå på leting etter den heldige og spørre om hun vil være liksom-tvillingen min?

Å være 5 år

2007-10-06T22:05:00.000-07:00

For en stund siden kom jeg over en post på kristenblogg.no om hvor ille det kom til å gå om vi skulle finne på å tillate homofile ekteskap. Jeg gjorde narr av sitatet "Det neste komer til å bli antalsnøytralt, slektsnøytralt, aldersnøytralt, osv.Måle er det multiseksuelle samfunne." Men så feil kan man ta. I dag plukket jeg opp 5åringen jeg er barnevakt for nå og da etter et bryllup, og spurte spøkefullt:

Har du giftet deg nå?

Ja

Hvem giftet du deg med da?

Hunden min!

Vi hadde også en morsom samtale i sommer. Vi var på tur ved vannet, hadde kjøpt is som for det meste havnet i et tykt lag utenpå t-skjorten hans. Våte bukser etter det som skulle være små-vassing men endte mer som en svømmetur. Med andre ord en perfekt sommerdag!

Da fikk gutten øye på toppen av skyskraperne i Minneapolis som stakk frem opp av skogen. Han pekte og utbrøt "der jobber mammaen min!". Jeg svarte at det var riktig, og der jobbet kjæresten min også (jada, det er ikke bare i bloggen jeg nevner kjæresten i tide og utide). "Neeei!" sier han bestemt og ser på meg med store tvilende øyne. Jeg sier at joda, han jobber rett ned i gata for mammaen din faktisk. Gutten var fortsatt ikke overbevist "Meeen, man trenger vel ikke å jobbe når man ikke har barn!"

Hadde det bare vært så vel....

Det Gode Liv

2007-10-05T07:04:00.000-07:00

Min første tanke akkurat nå er at det gode liv hadde vært å sove, helst i noen dager i strekk. Det hadde vært et kort og enkelt svar som hadde passa meg veldig bra etter en stressende uke. Hadde det ikke vært for at Rabbagast feirer halvtårsdag, og ønsker seg poster om det gode liv. Rabbagast er en reflektert og positiv fyr, og da kan man jo ikke være verre selv.

For det gode liv handler jo ikke om de små tingene (selv om det hjelper mye å kunne glede seg over dem), heller omvendt. For meg er det gode liv den følelsen man har langt inne i seg. En følelse som på en måte bestemmer hvordan man har det, helt generelt. Ting er ikke alltid på topp eller på bunn, det svinger frem og tilbake i løpet av månedene, ukene, dagene, og selv i løpet av en time. Det kan være så enkelt som at solen skinner, eller det kan være noe stort som en forelskelse som blir gjengjeldt, å få en jobb man har lyst på, enorme gleder som å få barn for første gang. Det kan også være små negative ting som å sitte fast i trafikk, en sur kommentar, eller noe forferdelig som å miste noen man er glad i. Likevel er det ikke bare disse tingene som bestemmer hvordan vi har det, det er grunnlaget vi har for å takle disse tingene.

Jeg ser det for meg som en graf (jeg lurer nesten på om det er på tide å kutte ned på skolearbeidet her). Hvor man har små og store opp og nedganger (variasjoner), mens tendenslinjen kan være en jevn strek i det positive eller en jevn strek på den negative siden, og det er det som virkelig teller. Om man har en god følelse inni seg så er det lett å glede seg over de små tingene. En solskinnsdag er en perfekt dag og et kompliment kan få man til å glise resten av dagen, mens en sur kollega er lett å overse. Vonde ting skjer innimellom samme hvilken holdning man har, men er man på denne siden kommer man seg fint igjennom dem.
Er man på den negative siden er det ikke like lett å legge merke til de små lyspunktene i dagen, mens de negative er så typisk sånt som skjer med deg.

Da blir spørsmålet, hvordan flytter man tendens-linjen sin?
Å komme med en oppskrift hadde blitt for nærme fornøyd-posten min, så det skal jeg la være. Noen stikkord tror jeg er å være seg selv, gjøre det som føles rett, og å være stolt av den man er. What comes around goes around, eller man sår som man høster som det heter på norsk. I tillegg tror jeg det er viktig å skjønne verdien i seg selv, vær snill, men ikke dumsnill for eksempel. Og så er det ikke alltid best å velge den enkleste utveien. Noen ganger må man igjennom vanskelige tider for å nå den gode følelsen, og det er det verdt.

Nydeligste sangen

2007-10-01T17:03:00.000-07:00

Har litt for mye å gjøre til å orke å blogge denne uka, så her kommer min første musikkvideo (som i første jeg legger ut på bloggen, enhver som har hørt meg synge eller sett meg danse vet at musikkvideo er det siste som hadde kommet fra denne kanten).

Det er tre år siden jeg satt som fjetret i kinosalen og stirret ut i lufta mens andre hastet ut. På skjermen var det ikke noe annet enn rulletekst, mens lyden av Gary Jules "Mad World" snek seg inn i hodet mitt, for så å aldri slippe taket. Det var den nydeligste sangen jeg noen gang hadde hørt, og den ruver øverst på tronen fremdeles.

Filmen var selvfølgelig Donnie Darko, her kommer tilbakeblikk akkompagnert av godsangen, pluss en av de andre videoene som også er verdt å se (litt annerledes enn de fleste musikkvideoer):

Språkforvirra

2007-09-28T15:02:00.000-07:00

Noen ganger når jeg er usikker på hva noe heter på engelsk (og det skjer fremdeles) så er det et godt utgangspunkt å englifisere det norske ordet for tingen. Andre tider funker det ikke like bra, som da jeg skulle forklare til kjæresten hva slags rare lyder bilen min lagde i dag tidlig:

It was like the drums of..... ehhh.... is there something called corps-music (korps) in english?

Corpse music?

Are you talking about death metal?

(corpse betyr lik på engelsk for dem som heller sendte lapper og kikket på søte gutter/jenter i engelsktimene på skolen)

Dette er forresten min post nummer 100, yay to me!

Brutalt Andemord

2007-09-24T17:03:00.000-07:00

Hvem har vel ikke hatt lyst å utrydde mygg/veps/edderkopper, skyte nabobikkja som bjeffer hele natta, rive hodet av den tamme anda på hotellet... Hva sa du? Ikke den siste?
Vel, det har tydelig vært noens drøm, som ble til virkelighet med ett av St. Pauls mest brutale mord tidligere i dag.

Føler ingen oversettelse kan fortelle historien like levende som Star Tribune. Jeg kan se blodet sprute!

"A security guard told police saw Clark corner one of the ducks against a brick wall, grab it and wrench its head off, the complaint said. Clark took the duck's body to the hotel's fifth floor, where he was held by security until police arrived. The duck's head was found in the pond; feathers and blood were strewn about the lobby, and Clark had blood on his shirt, the complaint said."

Den skyldige, Scott Clark, skjønner ikke helt hva han har gjort galt:

"Why, because I killed it out of season, big deal, it's just a ... duck,"

Jeg vet noen som ikke bør føle seg for trygg i natt.

Fornøyd

2007-09-23T15:01:00.000-07:00

For litt siden startet jeg et meme, om å være fornøyd med utseendet sitt. Poenget med å gjøre noe så overfladisk og selvopphøyende var at det provoserte meg at det er lov å si ting man liker om personligheten sin, mens når det gjelder utseende skal man helst klage, for all del ikke finne på å innrømme at man er fornøyd ihvertfall. Som ventet var ikke alle like enig, og Bharfot forandret memet til 7 ting jeg liker ved kroppen min (funksjonaliteten). Men det er jo så enkelt, tenkte jeg først. Det finnes jo ikke noe sosialt press om å være negativ til funksjonaliteten til kroppen sin. Jeg kom på ett punkt, jeg har bra syn. Så stoppet det bare. Jeg gikk igjennom hver eneste kroppsdel og detalj, og måtte til slutt innså at etter kyssesyka så er det lite som fungerer bra. Kroppen min suger rett og slett, men likevel er jeg egentlig innmari fornøyd.

Det fine med å ha ting som ikke funker så bra er å kunne være stolt over de små tingene, de man får til til tross for hinder liksom. At jeg trener for eksempel. Etter kyssesyka blir jeg lettere sliten. Jeg har føtter som ikke passer i sko og får derfor gnagsår hver gang jeg løper, det vil si de gangene jeg ikke må slutte fordi knærne mine ikke tåler det. Jeg har skeivt nesebein og overømfintlige slimhinner, så blir lett tett i nesa. Etter trening blir jeg ofte svimmel, og kan svime av uten at jeg aner hvorfor. Så jeg er ikke i storform, men jeg trener, og jeg synes jeg er flink.

Jeg har dårlig hørsel. Nå må jeg presisere at jeg ikke er døv. Føler jeg må si det, folk har en tendens til å forstå at det finnes forskjellige grader av syn, at man kan trenge briller uten å være blind, men når en er 25 og har dårlig hørsel, da kan det liksom ikke bety noe annet enn at man er døv. Jeg fortalte en gang en lærer at jeg hørte dårlig, hun begynte å snurre tomlene og si ”are you.... ehh, do you.....” og jeg måtte forklare at nei, jeg er ikke døv, jeg prater ikke tegnspråk, og om jeg hadde gjort det hadde jeg nok ikke fått noe ut av febrilsk tommelsnurring uansett.

Mesteparten av livet har jeg hørt ganske normalt. Folk har forskjellig toleransenivå når det gjelder støy, og mitt er på den nedre siden, fant jeg ut litt for sent. Jeg fikk ene trommehinna sprengt som liten da jeg var ”sheriffassistent” i westernbyen i Tusenfryd, og han som spilte sheriffen trakk av sin lekepistol rett i øret mitt. Det var likevel ikke før jeg hadde vært gammel nok til å ha gått ut noen år, konserter, dansegulv, at jeg la merke til at jeg kanskje hørte litt dårligere enn de fleste.

Hørselen min er normal på de lave frekvensene, mens det er noen høyere jeg nesten mangler totalt. Resultatet er at jeg hører noen bokstaver bedre enn andre, ikke sånn som når banneord blir redigert bort på amerikansk tv, jeg legger ikke merke til det på den måten, men for hver samling av bokstaver jeg hører må det gjøres om til ord i hodet mitt. For det meste tipper jeg riktig, noen ganger blir det helt feil. Jeg har på en måte hørsels-dysleksi tror jeg. Istedet for å ikke skjønne alle bokstavene på papiret, så sjønner jeg ikke alle bokstavene jeg hører, likevel gir det som regel mening, sammen med resten av orderne og bokstavene. Noe positivt kommer ut av dette, selv om det kan være slitsomt noen ganger så får jeg konstant trening i logikk, og har en ganske mye høyere iq enn gjennomsnittet. I tillegg til at jeg leser innmari fort (dette kan være kjedelig innimellom når jeg leser for underholdningens skyld, men det er jo praktisk for det meste).

Jeg har mange venner som ikke aner at jeg har dårlig hørsel, noen vet det ikke før de har kjent meg en stund. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det føles ofte enklere å ikke si noe om det. Man skal liksom ikke ha dårlig hørsel når man er ung (selv om det blir flere og flere av oss), og det er ikke noe folk tenker over heller. Noen ganger tror folk jeg er overlegen, jeg må konsentrere meg for å høre, så det kan skje at folk prater til meg uten at jeg tenker over det. Noen ganger tror nok folk jeg er dummere enn jeg er, fordi jeg ikke får med meg alt, eller at jeg bruker lenger tid på å ta et poeng (gjøre om bokstaver til ord i hodet). Jeg får ofte ikke med med vitser, fordi folk legger om toneleiet når de spøker. Likevel blir det litt sånn heller dum enn gammel. Noe positivt har kommet ut av dette også. Jeg brukte å være veldig opptatt av å gjøre alle tilfreds, det går ikke lenger, og det er fint. Om noen har trodd at jeg overser dem så pytt pytt, det var ikke meningen og det er bra nok. Jeg bryr meg mindre om hva folk tenker enn før, det er herlig avslappende.

Å være syk har også forandret meg på en positiv måte. Det som var verst det året jeg var skikkelig dårlig var at de jeg hadde stilt opp mest for, var de som gjorde situasjonen mest uutholdelig. Det var sårende, men jeg lærte mye av det. Jeg lærte at selv om det er fint å forstå hvorfor andre gjør som de gjør, så betyr ikke det at dem skal kunne forvente mer av meg enn av seg selv. Jeg lærte at vennskap må gå begge veier, og at å være venner ut av vane er bare dumt. Viktigst av alt lærte jeg å sette meg selv først, når man har lite energi så må man bare det.

Mens jeg stadig ble bedre brukte jeg mye tid på å analysere meg selv og livet mitt. Jeg funderte på det med lykke, hvordan være lykkeligst mulig, hvordan få akkurat det livet jeg vil ha, og hva er det som virkelig betyr noe. En stund var jeg en stille versjon av meg selv, sakte men sikkert nærmer jeg meg målet.

Noen ganger ser folk på meg med et medlidende blikk når jeg sier jeg ikke kan være med på f.eks. konsert på grunn av hørselen min, eller ikke kan gå ut alle steder. Jeg synes ikke synd på meg selv. Jeg studerer noe som virkelig interesserer meg. Jeg kom forrige semester på Dean’s list over de under en prosent av elevene på skolen som gjør det best, til tross for at jeg ikke studerer på mitt eget språk. Jeg bor sammen med gutten jeg aller mest vil ha av alle jeg noen gang har møtt, som gjør meg glad og stolt over å være meg. Jeg er ganske sikker på å kunne gjøre noe jeg liker og tjene bra på det senere. Jeg har fantastiske venner, fra ganske hele verden etterhvert, folk jeg virkelig liker og beundrer. Jeg har nådd så mange mål som å kunne dra på et utested ikke kan måle seg med. Jeg er faktisk veldig glad for at min lykke ikke er avhengig av noe så ubetydelig.

Det var svaret på Tonitas tagg om hva jeg liker ved meg selv. Ikke punktvis kanskje, men som nummer en vil jeg si at jeg tar ansvar selv for å ha det fint. Det er ikke så mye mer som skal til oftest. Livet mitt er mer enn allright, og jeg kan ta mye av æren for det selv.

Kjedelig jeg?

2007-09-21T08:07:00.001-07:00

Kjæresten er i Arizona og besøker en kompis fra college. Kompisen har et radioprogram der borte, noe som gir en del hendige kontakter. Sånn var gårsdagen deres:

Dag: Henge med Muse (bandet), blant annet på skytebane. Muse er visst ivrige skyttere, kjæresten har aldri nærmet seg en skytebane før, men det høres ut som det gikk bra. Etterpå signerte de målskiven, som kommer til å bli foreviget på veggen vår (nevnte jeg at kjæresten er litt fjortis-fan av Muse?)

Kveld: Arctic Monkey og Muse konsert.

Natt: Feste med Juliette Lewis

Jeg feirer hjemme alene slik:

Dag: Jobb og lekser

Kveld: Se Hercule Poirot som jeg har lånt på biblioteket for anledningen.

Natt: Sove

Man kan nok godt si at motsetninger tiltrekker hverandre, det er i alle fall ikke snakk om tvillingsjeler her ;)

Tog VS Sau

2007-09-21T07:53:00.000-07:00

Et tog har kjørt ned 32 sauer i Alvdal i dag melder aftenposten.

Nå venter jeg spent på debatten.

Bør togene fredes, eller er sauene viktigst?

Oppdatert: Siste nytt, Rørosbanen i fare for å bli skutt.

Lange dager

2007-09-20T20:52:00.000-07:00

Jeg har ikke sett regn på hele dagen. I dag tidlig kjørte jeg forbi her på vei til skolen, og i kveld kjørte jeg forbi på vei hjem fra skolen. Veien var våt, men ellers helt normal. Så ble en smule overrasket når jeg så i avisa at det har sett sånn ut i mellomtiden:

Torsdagene mine er kanskje litt i lengste laget...

IQ og politisk tilhørighet i USA

2007-09-18T15:18:00.000-07:00

Under er en liste over den gjennomsnittlige IQen på beboere i hver stat i USA. Den er rangert 1 til 50, fra høyest til lavest IQ. Forresten er den blå og røde inndelingen etter hvilket parti som ble stemt frem ved valget i 2004. Blå for Demokrater, rød for Republikanere.

Tilfeldig?

Toppen av latskap

2007-09-17T12:48:00.000-07:00

Er å ringe verten, før en fest,
og sjekke at man kan gå med støvlettene inne.

Sånn at man slipper å barbere leggene.

Stig ombord på min rosa sky

2007-09-14T13:46:00.001-07:00

”Meow? ”
”Klart det, hopp opp!” svarer jeg. Vår veloppdragne pusekatt har ventet til vi er våkne før hun spør fint om hun kan komme opp i senga og si god morgen. Hun mjauer alltid på engelsk, men skjønner meg når jeg svarer på norsk, og kommer murrende mot meg før hun gnir hodet litt mot halsen min.

”Mmmm, doublespoon” mumler en halvsovende kjæreste, og legger armene rundt oss. Det er ingenting vi må, men jeg ser sola skinne ute og vi har sovet lenge nå, så etter litt kos hopper jeg ut av senga og er klar for en fantastisk dag. Morgendusjing er for loosers, jeg våkner velluktende, rein, og fantastisk vakker.

Jeg har akkurat forlatt huset da jeg kjenner en velkjent lukt. En rask titt til siden bekrefter mistanken; min ikke-bjeffende dasch (eller ovnsrør om du vil), har lagt fra seg ett lite visittkort i hagen til naboen. ”Mmm... vanilje” sier en stemme bak meg. Det er Jamie Oliver. Så fort narkodama med alle bråkekjærestene flytta ut tipsa jeg Jamie om at leiligheten var ledig, og han slo selvfølgelig til. ”Ja, takk gud for gen-manipulerte hunder med godlukt bæsj” sier jeg tilbake. ”Det minner meg på, vil dere komme over til middag i kveld? Tenkte jeg skulle lage autentisk gresk moussaka, og så kan vi maule hjemmelaget vaniljesaus til dessert” Jeg lar meg ikke be to ganger!

Etter en fin tur rundt vannet med min ikke-bjeffende hund er det på tide med en svømmetur. Til tross for at det er en strålende dag, er det ikke så mye folk på stranda. Vannet er herlig lunkent, og jeg vasser fort ut og legger meg på svøm. Fra sitt power-trip badetårn veiver badevakten febrilsk med armene. Det er den ufyselige travle masedama. ”Er det noe du vil?” spør jeg. Hun åpner munnen, men det kommer ikke en lyd. Anskiktet er knall rødt, det er tydelig at hun har mistet alle taleevner. ”Jeg hører ingenting” roper jeg, og svømmer videre. Utover og utover, akkurat så langt jeg vil.

Vel hjemme igjen henter jeg posten. Et brev fra lånekassen beklager at de har vært så vanskelige. De skjønner ikke hva som fikk dem til å oppføre seg så tåpelig, og som et plaster på såret har de valgt å slette hele gjelden min. Dagbladet har en interessant artikkel om blogging. Etter at Vampus gifta seg med Erling Lae, har noen sporadiske poster med titler som ”Et liv fullt av kjErlinghet” eller ”Lae stå er bra stå, fnis” vært det eneste livstegnet fra den kanten, og Dagbladet synes det er på tide å kåre en ny blogg-dronning. Valget falt selvfølgelig på Minneapolise, ingen over, ingen ved siden! Jeg øver meg på å si ”men det er jo så mange som fortjener tittelen mer enn meg” på en troverdig måte da en titt på pakken under får meg til å falle i bakken som Storrusten på a1 konsert. Det er BLODFØRE, i signert utgave, jeg er i ekstase. Et kakk i hodet har gjort at jeg leser saktere enn før, så denne boka kan nytes lenge.

Etter en tur på kontoret (jeg eier et ekstremt vellykket firma, startet etter en av mine geniale ideer, og nå bygd opp så bra at jeg ikke trenger å være til stede hele tiden), spiser vi middag hos Jamie. Etterpå er det sengetid. ”Er det ikke fint at døgnet har så mange timer?” sier jeg til fornøyd til kjæresten. Jeg rekker akkurat å synge en liten nattasang til hans voksende mage, og kysse den lille god natt gjennom huden, før jeg sovner med et smil om munnen.

[Denne ideen har jeg stjålet fra Frøken Makeløs, som har skrevet om sin perfekte dag, siden egen kreativitet er litt i dvale for tiden grunnet alt for lite søvn. Min perfekte dag er nok noen år frem i tid, men man kan jo drømme. Og så var det jo på tide med noe positivt her!]

Gotta love bureaucracy!

2007-09-13T19:34:00.000-07:00

"Eeeeeh, om det skulle vise seg at jeg er nødt å ha en utskrift av bare summen for skolepenger, hadde det vært mulig å komme tilbake å få det senere?" Jeg bøyer hodet i skam over spørsmålet, jeg har allerede mast mer enn nok, og køen vokser bak meg.

"Du mener uten avgiftene?"

"Jaa" mumler jeg"

"Men det er jo klart og tydelig hva som er skolepenger og hva som er avgifter på det papiret"

Hun har helt rett. Det er klart og tydelig, sånn ser det ut:

Skolepenger - sum
Avgift for ditt - sum
Avgift for datt - sum
Og så videre - sum

Sånn så det ut når jeg sendte det inn i fjor, sånn ser det ut i år.

Kontordama er sjokkert. 50,000 elever, 8,000 av dem internasjonale, utallige lån og stipendsystemer, og lånekassa er av de mest pirkete hun har vært bort i.

Man skulle tro at det hadde vært lettere å lese skolepengesummen (som står som en samlet sum, på en egen linje) selv om det står andre ting på papiret, enn å skrive et brev til meg og informere om at det ikke får lov å være sånn.

Og sjokkerende nok, bare fordi lånekassa liker å kaste bort tiden på å sende tullete brev med merkelige, og utallige, spesifikasjoner betyr ikke det at skolen min har satt av ressurser til å skrive spesiallagde skolepengebeviser til hver elev. Noen tenker effektivitet, heldigvis!

Jeg er glad jeg bor i et land med støtte til studenter, det er jeg virkelig, men det blir litt feil når noe som opprinnelig skal gjøre det enklere å være student, er det mest stressende i livet mitt akkurat nå. Jeg venter meg lånekassemareritter for natten. Det er nesten like greit den ikke kommer til å vare særlig lenge, klokka 4 skal jeg nemlig opp og stille meg i en svindyr telefonkø, yay!

Søt, men utspekulert

2007-09-12T19:11:00.000-07:00

At medlidenhet gir mye fin oppmerksomhet er det mange som har fått med seg. Barn gråter gjerne ikke før de ser mamma etter å ha slått seg, og nå har selv en isbjørn plukket opp trikset. I Berlin Zoo er isbjørnen Knut en av attraksjonene, og forrige fredag falt stakkars Knut og slo poten sin. Den umiddelbare haltingen gav mye oppmerksomhet og godterier fra besøkende, og "why fix it if it aint broke" gir plutselig dobbel mening, når Knut fortsetter å halte på foten uten at den er brukket. Hans dyrepasser Thomas har nemlig observert bjørnen i vanlig gange når han tror ingen ser ham.

Les mer på aftenposten.no

Hvorfor lære av andres feil når man får statsstøtte til å gjøre dem selv?

2007-09-11T11:36:00.001-07:00

Kom over denne teksten i en amerikansk bok. Flere som synes det minner mistenkelig om et visst norsk jernbaneselskap?

"In a now-famous article, Harvard professor Theodore Levitt cited American railroads as organizations that had a narrow production-oriented statement of their business: "We are in the railroad business!" This narrow definition of their business lost sight of who their customers were and what their needs were. Railroads saw only other railroads as competitors and failed to design strategies to compete with airlines, barges, pipelines, trucks, bus lines, and cars. Railroads would probably have fared better over the past century by recognizing they are in "the transportation business."

Hvor hadde NSB vært i dag uten statsstøtten?
Og hvor bra hadde ikke buss-selskapene klart å gjort det med samme støtten?

Hva mener du?

Amerikanisert (del 2)

2007-09-10T13:08:00.001-07:00

Ting jeg har vent meg til:

Advokater

Da jeg flytta til USA for første gang hadde jeg det ikke uvanlige norske synet på amerikanere som folk som saksøkte hverandre for alt mulig. Jeg så på det som en unødvendig grådighetskultur, og jeg skulle aldri bli en av dem. Nå tre år etterpå har jeg to advokater selv, sånn i tillegg til å være sammen med en.

Den første har jeg fordi jeg var i en bilulykke, som passasjer, og erfarte at å ha det billigste forsikringsselskapet logisk nok ikke var det beste når noe faktisk skjedde. Det er ens eget forsikringsselskap som betaler når man får personskade i en ulykke, og selskapet mitt var ikke så ivrig på akkurat det med å ta regningene. I USA er det ikke noe som heter gratis helsetjeneste, og selv om man har helseforsikring, så nekter de å betale for ting som har med bilulykker å gjøre (for det er bilforsikringens jobb). Til slutt måtte jeg bite i det sure eplet og få meg advokat. Dette var mye greiere, advokater innenfor sånne saker tar nemlig ikke betalt for den jobben de gjør. Om man skulle vinne saken tar de en prosent, men i mitt tilfelle var ikke penger det jeg var ute etter, jeg ville bare kunne fortsette å fikse ryggen min til den ble bra igjen. Regningene som blir betalt er ikke en del av prosenten, og penger i tillegg hadde jeg ikke hatt noe håp om alene. Det er 7 måneder siden ulykken nå, og regningene ble nettopp betalt av forsikringsselskapet. Jeg er glad jeg har sluppet å være den som kjempet med dem.

Den andre er en del av en advokattjeneste skolen har. Han er spesialist i innvandring, og hjelper meg med søknad om arbeidstillatelse. Siden jeg er internasjonal student har jeg så langt bare kunnet jobbe innenfor campus, eller i praksisjobber godkjent av skolen, noe som ikke ser så bra ut på CVen.

Så jeg har fortsatt ikke saksøkt noen, men jeg har mer forståelse for dem som gjør det. Når medisinsk behandling er svindyrt (vi må kanskje betale litt i Norge også, men forskjellene er enorme), så står folk uten et valg når noe skjer. Likevel er det inntrykket man får av amerikanere utenfra ikke særlig kompatibelt med virkeligheten. Her i nord skal det ihvertfall mye til før noen blir saksøkt.

Sett 300?

2007-09-09T09:18:00.000-07:00

Bin Laden lærer av Kristin

2007-09-07T14:22:00.001-07:00

(Bilde 1 fra 2004, bilde 2 fra 2007)

I motsetning til videoen i 2004 har han denne gangen krevd sine 30 minutter sminking før opptak (med farging av skjegg inkludert).

Passiv Rasisme og Stemmefisking

2007-09-07T05:42:00.000-07:00

Det har allerede blitt skrevet side opp og side ned om Toril Fiskerstrand, så jeg skal ikke henge meg opp i at "tatt ut av sammenheng" ikke er mye til forsvar for en samtale som er gjengitt i sin helhet. At enkeltpolitikere sier og mener idiotiske ting er ikke noe nytt, men når resten av partiet står bak dem etterpå blir jeg oppgitt.

"Jeg kan konstatere at hun ikke er en rasist. De som sier det, kjenner henne ikke godt nok. Jeg kjenner henne, og hun har min fulle tillit" sier Aamir Javed Sheikh. Er det virkelig mulig å ikke ha rasistiske meninger selv og samtidig høre noen si "det er for mange negere i oslo" uten å protestere? Uten å bli sinna? Uten å gjøre et tappert forsøk på å banke litt vett inn i hodet på tullingen? Jeg vil påstå at bare det å ikke protestere i en sånn situasjon gjør man skyldig i passiv rasisme. Så selv om hun ikke hadde tatt bort enhver tvil ved å si at hun var enig, så synes jeg det hun ikke sa er ille nok i seg selv. Det er greit nok at noen er for sjenerte eller pysete til å ville starte en diskusjon, men når man er politiker burde man ikke ha noe problem med å si hva man mener. Noe som bringer meg til neste uttalelse.

"Jeg kjenner til litt av dilemmaene når man står på stand" sier Lae. Jeg ser ikke noen annen måte å tolke dette på enn at når man vil fiske velgere så sier man ikke hva man mener, men hva folk vil høre. Ikke at dette er en overraskelse innenfor politikk, men det er skremmende at man kan innrømme det sånn uten videre, som om det skulle være en selvfølge.

Så presterer han å avslutte med: "Stem Høyre. Jeg tror alle vet hva vi står for."

Om valgkampen hadde blitt brukt til det den er ment til - å overtale folk til å ville det samme ved å bruke gode argumenter, da hadde vi kanskje visst hva Høyre står for. Om det er greit å si seg enig i enhver påstand (så lenge andre ikke vet det) fordi det kan gi en velger mer derimot...

Hva synes du?

E-mail er kompliserte greier på Carlson School

2007-09-05T16:43:00.000-07:00

Hadde første Finance Fundamentals timen i dag, og fikk utdelt studieplanen. Litt tykkere enn de vanligvis er, for midt mellom alt det faste (leseplan, lekser, eksamener og lignende) så hadde professoren vår viet to hele A4 sider til e-mail. Ikke bare om e-mail, men en instruksjon på hvordan man mailer akkurat ham. En e-mail til denne professoren er nemlig ikke en vanlig mail, men en "forretnings- kommunikasjon". Jeg skal forkorte litt her, men på norsk blir lista noe sånt:

Bruk "subjekt" linja effektivt
Denne må inneholdet navnet på avsender, hvilken klasse og "session" vi er i, hvilket kapittel vi refererer til, og et stikkord for hva resten av mailen handler om.

Vær profesjonell
Dette er nemlig Carlson School of Management, en forretningsskole, ikke en bar.

Formater
Bruk korte paragrafer separert med en blank linje.

Vær stille!
CAPS LOCK FÅR DET TIL Å HØRES UT SOM DU ROPER, OG DET ER FREKT DET.

Vær klar og tydelig
Korte fullstendige setninger er ønsket, de bør inneholde ett substantiv og ett verb, vanligvis, men merk deg at det finnes unntak.

Vær høflig

Hold fokuset på saken

(Her viser han et par eksempler på godkjente mailer, og et par "sånn må du for all del ikke gjøre" Han demonstrerer også hvor ille det kan gå om man bruker komma på feil sted)

Bruk ordliste
(i tillegg blir det henvist til en webside som har "a concise guide to clear writing")

Les igjennom "proof read" før du sender

Jeg må innrømme at jeg er litt småredd for å sende mail til denne professoren nå. Uten å ha hatt noe problem med å gjøre det samme til mine "English Writing" professorer.

Drømmen

2007-09-04T18:05:00.001-07:00

Reklamebransjen har skjønt det, nå venter jeg bare på at teknologien skal følge etter...

Goodbye Life

2007-09-03T18:22:00.000-07:00

Jeg har tilbragt mine siste dager i frihet i Wisconsin, derfor har det kanskje vært litt stille på disse kanter, men nå er jeg tilbake og klar til morgendagens skolestart. Trodde jeg.

Så heldig du er da som starter så seint! Tenk om igjen... Vi har kortere semester, men mange ganger mer å gjøre. Noen ganger mistenker jeg at skolen blir betalt under bordet av farmasøyt-giganter innenfor blodtrykk-senkende medikamenter. Hadde det ikke vært for at jeg allerede betaler sånn ca halve pengebingen til Skrue, per semester, for å gå her selv.

Nå var det jeg som valgte å studere økonomi. Ikke at jeg har noe valg nå lenger, siden en sånn utdanning er eneste måten å en vakker dag kunne blir ferdig å betale ned disse haugene med gullmynter. Ryktene (Erlend Loes "L") sier at lånekassa vil finne meg hvor som helst, så økonomi får det bli.

Jeg husker en gang i intro-klassene første året, hvor jeg var heldig nok til å kunne irritere meg over de oversminka småbertene som småfniste om gutter når jeg prøvde å følge med på forelesning. Nå blir jeg overraska om noen i det hele tatt har hatt tid å børste håret i løpet av dagen i økonomiklassene (meg selv inkludert).

Men over til å ikke være klar. I natt drømte jeg at jeg ikke kom meg på noen av klassene første dagen fordi parkerings-kontrakt-magnet-kortet mitt ikke funka. "Ta nå en billett da tullejenta" sa jeg og rista litt på hodet over meg selv i en våknere tilstand. Det var kanskje en dårlig grunn, men det ser ut til at drømmen kan bli virkelighet. Det var nok ikke så lurt å sette seg ned kvelden før (nevnte jeg at jeg har vært borte noen dager?) for å lage meg timeplan. Onestop, som er alt man trenger siden for studenter på UofM, er nemlig nede. "The server is temporarily unable to service your request due to maintenance downtime or capacity problems. Please try again later." sier den om igjen og om igjen. Og ja, dette er eneste muligheten til å sjekke hvilke klasser jeg har meldt meg opp til.

Med 50000 elever på samme skole holder du orden på fagene dine selv. Jeg husker såvidt at jeg har mange klasser på tirsdag og torsdager. Og at jeg begynner tidlig Når? Hvor? Aner ikke. Alt i alt en veldig lovende skolestart denne gangen tror jeg!

Var det noen som kalte dette en koslig blogg?

Vi feirer bloggdagen!

2007-08-31T08:52:00.000-07:00

Ikke lenge etter at jeg hadde foreslått for Frøken Skavlan at kanskje sporveiene flagga fordi det var bloggdag, og at det i alle fall hadde vært en bedre grunn, så er den offisielle internasjonale bloggdagen faktisk her. Dagen hvor vi anbefaler 5 blogger som er verdt en titt.

Det er ikke lett å velge bare 5, har ikke lyst å glemme noen, men siden mange av de gode bloggene allerede er viden kjent, så velger jeg her 5 som fortjener mer oppmerksomhet enn de har fått så langt:

Tatt av Sanne er som å lese en god bok. Jeg har ikke alltid tålmodighet til å lese eviglange bloggposter, men her har jeg ikke sjans til å stoppe før posten tar slutt, og da lengter jeg likevel etter mer.

Syv for Lykke er gjenganger på anbefalte poster lista. Har funnet mange av de beste blogg-skribleriene på denne bloggen, og som om det ikke var nok så tar hun fantastisk fine bilder også!

HvaHunSa "kler seg naken", dypt og poetisk, med poster man lever seg inn i. Og så legger hun igjen de søteste kommentarene :)

Amelie78 får meg til å smile og tenke, og så smile litt igjen.

Flopsy er kanskje en gammel traver her, men jeg tar henne med allikevel, i håp om at det kanskje vil røske henne ut av Zelda og inn i fyrtårnet. Jeg savner oppdateringer! Noen ganger ender mange med å blogge om de samme sakene, da vet jeg alltid jeg kan finne den mest reflekterte innsikten hos Flopsy. Og så er Lighthouse on driftwood det beste blogg-navnet jeg noen gang har hørt.

Skulle også gjerne tatt med Andemat og Frøken Makeløs, men andre har kommet meg i forkjøpet. Nå ble de jo nevnt allikevel da :)

Stakkars Selvisk må dele bursdagen sin med bloggedagen, men det kunne vært verre, som Hjerterdame og Mirakel som må dele med både hverandre og lillejulaften, uten at de klager av den grunn.

Reglene for bloggdagen finnes forresten hos Iversen.

Ok, nå skal jeg slutte med denne juksingen.

Happy blogday alle sammen!

Oppdatert: Må bare jukse enda litt til. Tenkte på henne når jeg skrev lista, og når i tillegg hjelper meg og Skavlan å oversette fra tysk, så må jeg bare gi blaffen i 5-regelen og legge til allikevel:

Bharfot er en blogg som umiddelbart tiltrakk meg med sine morsomme og fargerike bilder. En litt kunstnerisk og annerledes blogg, på en veldig positiv måte!

Amerikanisert (del 1)

2007-08-30T13:45:00.001-07:00

Ting jeg har vent meg til ved å bo i USA en stund:

Motorveier og aggresiv kjøring:

Mitt første møte med motorveiene i Boston var en skremmende opplevelse. Jeg lærte å kjøre bil på trange landeveier på Vestlandet, og siden jeg allerede hadde flytta hjemmefra når jeg tok lappen og aldri hadde egen bil, så var mine erfaringer på veiene mest knytta til å sitte stille i en eller annen form for kollektiv-transport. I Boston ble det andre boller. Siden sjefen (Mamma Gal) hadde som mål å tilbringe minst mulig tid med meg, og Pappa Tøffel var totalt ubrukelig til noe som helst (ifølge sjefen), så ble jeg sendt ut alene med bilen for å bli kjent med veiene før jeg skulle kjøre barna. Det var min andre dag i Boston, jeg hadde ikke peiling på amerikanske trafikkregler, og jeg hadde da som nå null retningssans. Jeg skjønte fort at høgreregelen ikke gjaldt her, men å finne ut hva de gjorde istedet var ikke lett. Hver gang jeg fikk en teori var det noen som mot-beviste den. Jeg hadde fortsatt ikke lært at i Boston er det jeg- er- viktigere- enn- alle- andre- i- verden- så- jeg- gjør- det- som- passer- meg- best- regelen som gjaldt foran eventuelle andre regler. Motorveiene var det verste, mest fordi de gjorde meg stressa tror jeg. Det tok meg litt tid å skjønne at exit only betydde at filen kom til å gå over i en avkjørsel, og jeg ble redd for å aldri komme meg tilbake på motorveien om jeg kjørte av. Noe jeg ler litt av nå, men dette var Boston, en gammel by der veiene var lagd litt etter litt fra gamle hest og kjerre stier, ingenting gav mening. I ettertid er det en fryd å kjøre i hvilken som helst annen amerikansk by.

”Er du sliten?” spurte mamma meg plutselig på vei hjem fra et museum mens de var på besøk. Jeg skjønte ingenting. ”Det må være veldig travelt å kjøre med alt som skjer på alle kanter” forklarte hun. Vi hadde kjørt på to forskjellige motorveier i rundt 20 minutter hver vei, jeg hadde slappa av og tenkt på helt andre ting, det var ikke rush-tid engang. Det minte meg på hvor stressa jeg hadde vært i begynnelsen. Nå liker jeg å kjøre her, synes motorveier er kjempegreie. Krongleveiene hjemme har jeg derimot fått litt skrekken for. Første sommeren hjemme gikk det greit, jeg hadde fortsatt automatikken i hvor breie biler jeg kunne kjøre forbi hvor, og suste forbi mens kjæresten satt likbleik i passasjersetet. Tre år etter skjønner jeg ikke hvordan man får plass til en bil en gang, og stopper gjerne opp, lukker øynene mens jeg ber en liten bønn til spagettimonsteret hver gang jeg møter en annen bil. Møter jeg bussen er jeg klar for å dø (men så lenge den går en gang om dagen er det liten fare for det).

Det er morsomt hvordan ting forandrer seg sånn på så kort tid, og særlig hvordan ting blir skumle når man ikke er vant til dem. Jeg er en amerikanisert vestlending, en forvirrende tilstand.

Abstinenser

2007-08-29T09:20:00.000-07:00

Kjæresten jobber fortsatt overtid, og kan fortsatt se tv-serier i hjørnet av pc-skjermen mens han går igjennom dokumenter. Dette har ført til at han nå har kommet gjennom hver eneste serie som sendes i landet, og abstinensene for den ene serien som fortsatt er hellig (les: bare skal sees i sofakroken sammen med Minneapolise) vokser for hver dag.

Chris says:
argh it's so hard to not watch weeds

Chris says:
we have to come up with some kind of solution, cause it's gonna be a longcat time before s3 is on DVD

Elise says:
maybe you should get another addiction

Elise says:
like heroin?

Elise says:
that could take your mind off it

Chris says:
ok pick me up some heroin

Jeg er hva man kaller "good influence", en svigermors drøm :)

Så det var derfor...

2007-08-29T08:20:00.000-07:00

Folk med få søsken har høyest IQ skriver Dagbladet.

Jeg har lenge lurt på hvordan det er mulig at jeg var smartere som liten enn jeg er nå, men her har vi forklaringen. Fra nå av skal jeg skylde på brødrene mine!

Ødeleggelser

2007-08-28T11:49:00.001-07:00

Merker blogglysten min er litt ødelagt siste dagene, men har ikke lyst å ikke blogge av den grunn, og har heller ikke lyst å skrive om det, så her kommer bilder av andre ødeleggelser istedet:

Minneapolis har vært preget av ille tordensstormer på nettene siste dagene. En natt hadde selv hus tatt skade. Bortsett fra ødelagt nattesøvn (hjemme mellom fjellene på Sunnmøre så vi liksom et lyn nå og da når det tordnet, i flate Minnesota blinker det fra alle kanter hele tiden), så har det ikke vært så farlig, men i dag tidlig drev de og flytta bort dette treet som hadde falt ned i hagen til naboene på hjørnet, og dratt opp fortauet i samme slengen.

En annen som har vært aktiv på nattestid i det siste er Peanut Chinchilla. Det er som han la merke til at jeg fortalte Iversen hvor snill og lite rampete han er, for siste dagene har han vært dedikert til å bevise det motsatte. Peanut har et svært bur helt for seg selv, og på øverste hylle har han en skoboks, som liksom er huset hans. Her inne gjemmer han seg når han føler seg trøtt og usosial. Hver gang vi vasker buret setter vi inn en ny boks, den har vanligvis stått der i fred, helt til nå. Jeg trodde det var en myte at dyr ikke liker fargen rød, men tydeligvis ikke. Denne boksen har fått gjennomgå de få dagene den har vært chinchillahus. Den er revet i stykker og kastet rundt. For andre gang har den nå falt fra øverste hylle og ned på bunnen av buret. Dere kan se resulatet selv, med snuten til syndebukken som stikker frem.

Er det kanskje noe med fargen rød allikevel?

Oppdatert: Så nettopp bevis på hvordan hårspray kan ødelegge hjerneceller, sånn når vi allikevel er inne på ødeleggelser:

(og etterpå la jeg merke til at denne videoen ligger over alt allerede, skal følge bedre med neste gang..)

Glamorløs Cribs

2007-08-25T10:51:00.001-07:00

Bla tagga av Esquil til dette bildememet som Hjerterdame har mekka sammen.

1. Hva leser du akkurat nå?

2. Hvilken farge har du på tannbørsten din?

3. Ta et bilde ut av stuevinduet ditt.

4. Ser du bunnen av skittentøyskurven din?

(Ser du golvet ved siden av hadde vært et bedre spørsmål)

5. Ta et bilde av noe du nylig har kjøpt deg.

6. Hvordan ser sengen din ut akkurat nuh?

7. Hvordan ser det ut inne i kjøleskapet ditt?

8. Ta et bilde av kjæledyret/babyen din.

9. Ta bilde av noe du misliker med der du bor.

Neida, har ikke putta bilde på feil sted. Vi har veldig lyst på en kattepus, men har ikke lov å ha dyr i leiligheta (vi har strekt det langt nok ved å ha Peanut)

10. Ta bilde av noe du liker spesielt godt der du bor.

Liker godt at vi har tregulv, i USA er det veldig vanlig med vegg til vegg tepper. Ellers kunne jeg fortsatt i det uendelige her, liker leiligheta og beliggenheten veldig godt.

Jeg tagger Egoisten, ElisabethIC, Christine, Elisabeth, Lykke, og Amelie

Myndighetenes Smånisser

2007-08-24T06:44:00.000-07:00

Jeg har to brødre, en ganske jevnaldrende og en attpåklatt. Små attpåklatters favoritt-fritidssyssel er som kjent å plage sine tenårings-søsken (om de er så heldige å ha noen), og vår var ikke noe unntak. Jeg prøver vanligvis å unngå sånt, men når foreldrene bare ba oss vise hvem som var eldst når vi klaget vår nød, så jeg ingen annen utvei enn løgn og fanteri. Jupp, jeg innrømmer det. Jeg fortalte lillebror om hjelperne til julenissen, smånissene som var over alt, men gjemte seg godt, og spionerte på barna for å sjekke om de oppførte seg. Så lenge vi minte ham på disse smånissene så fikk vi litt fred. Og lillebror så dem. "Se der! Jeg så en som løp bak det treet" ropte lillebror, og så skyndte han seg å gjøre noe pent, kanskje gi meg en klem, så han var sikker på de fikk med seg at han var snill gutt.

Debatten om personvern pågår stadig. "Storebror ser deg" skriver avisene, og Programblogg har i dag overskriften "får vite ALT om deg" med referanse til en artikkel i papirutgaven til VG. Utdraget de har valgt fra avisa er:

"En uskyldig flytur og vips: Amerikanske myndigheter vet alt om deg. Tilogmed sex-livet ditt. Hvem du delte seng med sist du sjekket inn på hotell? Var det den samme som på din forrige reise? Hvor ofte bytter du partner? Var det en dame eller mann denne gangen?"

Og vi trekker for gardinene og synes vi ser smånissene til myndighetene over alt...

Men hva er det vi er så redd for? Det er faktisk ikke sånn at staten spionerer på oss. Registrerte opplysninger lagres i databaser, so what? 300,000,000 mennesker bor i USA. Da tror jeg ikke at myndighetene sitter og sjekker igjennom dem. "Se her da, Elise var på hotell sammen med en annen jente, tror du de er lesber eller? *fniiiiiiis*". Jeg ser det bare ikke for meg!

Sånn jeg ser det kommer vi ikke til å merke noe fra eller til om staten samler opplysninger om oss. De eneste det går ut over er de som har noe å skjule. Ikke hva som helst selvfølgelig, myndighetene bryr seg ikke om du er utro, spiser sjokolade i det skjulte, eller har en tredje brystvorte. Det skal alvorlig kriminalitet til før man har noe å frykte.

Om det er kriminalitet eller terrorisme som skal bekjempes ved dette, så har vi mer enn nok av det, mens om myndighetene vet når vi har vært på hotell ikke burde spille noen rolle. For min del kunne de gjerne gått enda lengre. En DNA database med informasjon om alle hadde funka helt fint for meg. Tenk så fort det kunne gå å oppklare saker da, politiet kunne vært ute i gatene og forhindra voldtekter, istedet for å jobbe med en drapssak i årevis. Det er vi uskyldige som betaler politiets lønn, jeg skulle gjerne ofra en DNA prøve for å få litt mer igjen for disse pengene. Ønsker meg en tryggere verden jeg, ikke det privatlivet jeg har uansett.

Skatte-snusk VS Sigar-snusk

2007-08-22T09:22:00.000-07:00

Ingen er feilfrie, det synes jeg ikke vi kan vente av de folkevalgte en gang. Men det finnes forskjellige måter å feile på, hvor straffen burde komme innenfor det feltet det hører til. Derfor synes jeg det var riktig av Ditlev Simonsen å gå av i dag, mens jeg gjerne skulle hatt Clinton tilbake i politikken her i landet. Ikke fordi Ditlev Simonsen har gjort noe verre, men fordi han har brutt norsk lov. Ikke bare brutt loven, men unnadratt skatt. Når de som er med på å bestemme hva skattepengene våre går til synes det er bedre å beholde penger selv enn å gjøre sin plikt som borger, hvilket signal gir det til oss som ikke er med på denne avgjørelsen (bortsett fra en ussel stemmeseddel hvert fjerde år)? Om man har tatt gode avgjørelser og føler at skattepengene virkelig går til det beste for landet, burde man ikke da betale med glede? At de som bestemmer hva skattepengene skal gå til velger å unndra skatt henger ikke på greip for meg, da synes jeg ikke man har noe i politikken å gjøre i det hele tatt!

Clinton derimot.

Jeg er som de fleste vet samboer. Kjæresten og jeg har et ganske åpent forhold. Vi har lov å småflørte, smile til noen vi synes er søt, men utroskap det er ikke tolerert. Hadde en av oss vært utro så hadde vi ikke hatt noe forhold lenger. Sånn er reglene våre. Det er ikke bestemt politisk, finnes ingen lover over hva man skal gjøre innenfor et forhold når det kommer til utroskap, det er opp til det enkelte forhold eller ekteskap, og man må ta konsekvensen ut ifra det. Derfor overrasket det meg litt at når Clinton var utro så ble han ikke kasta ut av ekteskapet, han ble faktisk kasta ut av politikken, helt omvendt av sånn det oftest fungerer ellers. Clinton var noe av det beste som har skjedd amerikansk politikk på lenge, og siden da har det gått nedenom og hjem, på grunn av utroskap. Hadde Clinton vært med å vedta en lov mot utroskap hadde det vært en annen sak, men sånn var det ikke. Jeg er kanskje uenig med de fleste i denne, men jeg synes politiske feil burde telle mer enn personlige når det gjelder å felle politikere.

En liten seier over latskapen

2007-08-21T10:59:00.000-07:00

I det siste har jeg vært usedvanlig lat. Det er ikke det at jeg har noe imot å trene egentlig. Det blir bare så utrolig kjedelig å gjøre bare det. I Boston hadde jeg et billig treningsstudio i nabolaget. Det hadde ikke svømmebasseng, eller pilates, eller yoga, eller noen fancy tilbud jeg aldri benytter meg av allikevel, men det hadde en lang rekke med tver, som viste forskjellige kanaler. Se på tv er jeg flink til, så dette året var jeg i godform.

Så flytta jeg til Minneapolis, plutselig har jeg gratis treningssenter på campus. Med alt man skulle trenge, bortsett fra tver som viser noe annet enn sport (hvem vil vel se andre trene mens man trener). Ikke har de skjønt poenget med air condition heller. Man kan komme på skolen i skjørt og t-skjorte på våren og så angre på at man ikke har tatt med jakke når man kommer inn på klasserommene, men på treningsstudioet, der er det godt og varmt!

I tillegg er jeg lite glad i å måtte kjøre til trening. Vet ikke hvorfor, har ikke så mye imot å kjøre ellers, men noen ganger har jeg lyst å trene og så gidder jeg ikke, rett å slett pga kjøreturen. Nå har jeg en tendens til å være ferdig akkurat når en eller annen baseball eller football kamp er over, noe som ikke er gunstig når jeg trener rett ved stadium. Rush hour er jeg særdeles lite glad i, særlig når det skjer på en søndags formiddag når man minst venter det. Og pga brokollapsen må jeg nå kjøre en omvei for å komme frem, ennå en grunn til å la være.

Siden jeg får vondt i knærne lett av å jogge ute, og ja det er pinlig, men jeg har halta i over en måned fordi en stor hermetikkboks falt ned på foten min, så har det blitt lett å velge sofaen siste tiden. Helt til jeg klarte å lure meg selv litt.

Jeg fant nemlig ut at bokormen i meg faktisk er hakket større enn latsabben. Det hadde jeg ikke venta, men for litt siden kikka jeg endelig opp biblioteker i nærheten, og lånte meg noen godbøker. Midt i en spennende bok fikk jeg en ide, og streng som jeg er bestemte jeg at det blir ikke noe mer lesing på deg før du sitter på en treningssykkel! Så nå leser jeg på trening, og bare der. Får jeg lyst til å lese litt, så har jeg ikke noe valg. Og vil jeg vite hva som skjer videre så må jeg bare sykle og sykle og sykle, for så fort jeg slutter må boka lukkes.

Jeg er genial, lat men genial, nå stikker jeg på trening :)

Minneapolise Anbefaler

2007-08-19T19:33:00.002-07:00

Siden jeg gjorde narr av et tv-program i forrige post, kommer det her en oversikt over noe av det beste og mest undervurderte på tv akkurat nå.

Jeg har ikke oversikt over hva man kan se på norsk tv, og siden de to første her går på mindre kanaler i USA har jeg mine tvil om at de er lett tilgjengelig der. Men vi lever i 2007 og alt kan lastes ned eller kjøpes (leies) på DVD, og det anbefaler jeg absolutt å gjøre med disse.

Jeg har vært litt skuffet over Hollywood i det siste. Det er klart at masseproduksjon av filmer ikke fører til beste kvalitet, og at klisjeer og gjentakelser ikke er til å unngå, men det går jo bare nedover. Tv serier derimot synes jeg har blitt bedre og bedre. Før vi dro til Vegas leide vi tre DVDer til å se på flyet. Første var Premonition med Sandra Bullock, som i et intervju for litt siden prata om hvordan hun ikke gidder å jobbe så mye for tiden, så hun velger filmene hun er med i med omhu. I så fall er hun virkelig elendig til å dømme ut fra manus, for dette er en av de dårligste filmene jeg har sett på lenge. Ekstra irriterende er det siden ideen til historien er god, den er bare ødelagt av at hver eneste detalj er ekstremt ulogisk.

Andre ut var The Holiday. Jeg er generelt skeptisk til romantiske komedier, men liker Kate Winslet, så gav denne en sjanse. Filmen var grei nok, men et plott som lett kunne vært på en halvtime var strekt ut på noe som føltes som 5 timer, og sikkert var nærmere 3, gjesp! Det som derimot redda flyturen, og funket ganske bra mot flyskrekken, var andre sesong av tv-serien Weeds.

I tillegg til å ha beste intro sangen ever (video under), er Weeds morsom, har gode skuespiller presentasjoner, og er herlig politisk ukorrekt. Etter at mannen får hjerteinfarkt og dør under en joggetur, finner Nancy Botwin (bildet under) ut at hun ikke har råd til å beholde huset og livsstilen med sin egen ikke-eksisterende inntekt. Løsningen blir å selge hasj, noe som begynner i det små, men selvfølgelig baller på seg. En rekke geniale biroller gjør at serien aldri blir i nærheten av kjedelig. Andre sesong er den beste så langt, men begynn for all del på begynnelsen med sesong 1. Lover at du blir hekta!

Og for guttene, og jentene som liker jenter, så er Mary Louise Parker veldig søt (og naken på dette bildet). Ikke sikker på hvorfor det er promo bilde for weeds, men synes det er kult allikevel.

En annen serie som ikke er så utbredt, men som er bedre enn det aller meste på tv, er Big Love. Bytt ut de desperate husfruene i serien med samme tittel med en bigamist familie i suburben, og legg på litt kvalitet, så har du Big Love. Synes faktisk jeg leste noe en gang om at denne serien skulle komme på den nye kvinnekanalen (til TvNorge?) av alle ting. Med unntak av at de er i flertall i denne familien, så er det ikke akkurat en typisk jenteserie, men så lenge den blir tilgjengelig så er det jo positivt (i den forstand at noe positivt kan komme ut av en kvinnekanal).

En siste serie verdt å se, mer kommersiell - men ikke fullt like genial, er House MD. Jeg er vanligvis ikke en tilhenger av sykehus programmer, men som de sier på plakaten nedenfor så er House "Sherlock Holmes med stetoskop" og detektiver liker vi. House (eller Hugh Laurie som han egentlig heter) er også sannsynligvis den gamleste personen jeg noen gang har sikla på. Han er født samme år som pappa, og går med stokk i serien, likevel er det bare noe nam nam over det frekke pilleavhengige geniet.

Bestillingsdama

2007-08-19T09:37:00.000-07:00

Jeg liker å gjøre folk flau noen ganger, særlig kjæresten.

Noen ganger føler jeg at livet legger til rette for det, og da kan jeg jo ikke la være. Som når jeg kommer hjem rundt halv 11 på en lørdagskveld, og kjæresten har bestilt pizza. Jeg parkerer på gata bak pizzabilen, kjæresten står i døra og tar imot. Er opptatt med å skrive under. Jeg går opp bak pizzamannen, og så fort kjæresten ser opp spør jeg profesjonelt:

"Did you order a girl?"

(Det funker ekstra bra med europeisk accent)

Og nå over til noe direkte latterlig

2007-08-17T08:57:00.001-07:00

Blitt veldig seriøst her inne siste tiden, men det vil fort forandre seg. I går kom jeg nemlig i fare for å slå på tven midt på dagen. De fleste har sikkert fått med disse tv programmene hvor man har et utvalg av det verste rasket av mennesker USA har å by på i studio, og de kommer med innrømmelser som "Jeg er gravid med tvillingbroren din" eller "selv om vi har DNA testa 45 menn allerede så er jeg 120 prosent sikker på at det er du som er faren til barnet mitt, din drittsekk!" Gjerne fulgt av en halvtimes slossing mellom to jenter, hvor puppene mirakuløst popper ut, samme hvor påkledde de er (and trust me, dette er ikke den typen nakenhet du vil se)

Jeg har vent meg til disse, og heldigvis har vi tivo, så jeg ser lite vanlig tv uansett. Men nå har de vært usedvanlig over-kreative i søppel-tv industrien, og faktisk laga en krysning mellom disse programmene og PICTIONARY!

jupp du leste rett...

Først ute i går var (dame med rart navn 1). Programlederen henter ut hennes beste venninne (dame med rart navn 2) og sier, "venninna di har noe hun vil fortelle deg".
Så tar han frem en stoppeklokke. "Du har 60 sekunder på deg". Dame 1 tegner febrilsk. Det ser omtrent sånn ut:
Dame med rart navn 2 prøver seg frem

eye bed you man?

I sleep your man?

I'M SLEEPING WITH YOUR MAN!!!

WHAT???

Og etterpå hadde de en hyggelig samtale med kjæresten hennes på telefon, noe som ble kalt "the uncomfortable phone-call" med en veldig fin intro sang, og som programlederen sa "for å bringe noe morsomt inn i alt dette"

Det er et vakkert land jeg har blitt en del av, er det rart folk er stolte over å være amerikanere?

Rasisme?

2007-08-16T21:03:00.000-07:00

Det er godt mulig alle andre har fått med seg noe som har gått meg hus forbi*, men hvordan vet vi egentlig at det som skjedde i Sofienbergparken er rasisme? Jeg mener ikke å påstå at det ikke er det, og jeg mener absolutt at det er blitt gjort en feil, men å gå derfra til å fastslå at det er rasisme synes jeg nesten blir like feil som å dømme andre ut fra hudfarge.

Hører folk si (les: jeg ser folk skrive) at det samme hadde ikke skjedd om det var en hvit kvinne som lå der. Men nå var det ikke sånn at Ali lå der heller. Han stod oppreist og pissa på ambulansepersonellet. Dette er ikke en grunn til å ikke ta han med i ambulansen, men er det ikke mulig at det kan ha vært dette de reagerte på? Jeg ser liksom for meg at hadde noen pissa på meg, så hadde ikke hudfargen deres vært det første jeg tenkte på.

Vi kan jo like godt si at hadde ambulansesjåføren vært en mørk mann så hadde vi ikke anklaget ham for rasisme.

Rasisme gjør meg sinna og oppgitt, jeg vil absolutt ikke at folk skal bli unnskyldt for rasistiske holdninger. Jeg er bare redd for å utvanne uttrykket. Jeg er redd for at om vi slenger ut rasismepåstander hver gang noe urettferdig skjer noen med mørk hudfarge, så vil det ikke telle like mye de gangene det faktisk kan påvises.

For såvidt jeg vet så aner vi ingenting om denne sjåførens holdninger. Vi vet ikke om noen episoder hvor han har oppført seg rasistisk tidligere. Vi har ikke hørt noen som kjenner han uttale seg om at han har noe imot folk av annen opprinnelse eller farge. Hans beste venner kan være fra Pakistan for alt vi vet. Alt vi kan si sikkert er at han har gjort en feil, og at det gikk ut over en som heter Ali.

Noen ganger føler jeg at så fort noen bestemmer at sånn er det i bloggverden, så er det sånn. Plutselig påstår alle det samme, uten at noen sier noe om muligheter for at det kanskje er feil.
Jeg vil oppfordre alle til å tenke, og se ting fra forskjellige vinkler før vi slenger ut bastante meninger.

Tenk så fin bloggerbyen kunne vært da!

*Og plutselig bruker jeg uttrykk jeg ikke visste fantes i mitt vokabular

Flyskrekk

2007-08-16T11:36:00.001-07:00

Jeg liker ikke å fly. Jeg er ikke Mette-Marit typen som får panikk, og jeg lar ikke flyskrekken styre livet mitt. Velger man å flytte til USA så må man jo bare finne seg i å fly litt. Kjæresten trodde ikke på meg når jeg først sa det, for jeg var jo ikke redd når vi dro til Florida. Jeg er ikke redd utenpå, men jeg er det absolutt inne i meg.

Det begynte like etter at pappa hadde vært i en flyulykke. Flyet han var på landa på Vigra, men rett etter det traff bakken snudde det plutselig 90 grader og kjørte rett inn i skogen ved siden av. Heldigvis traff det midt imellom de verste trærne, så ingen ble alvorlig skadd, men det var nok skremmende å sitte på. Vendepunktet for meg var da vi ikke lenge etterpå skulle på ferie til Danmark, med fly.

Det var en skikkelig ekkel flytur. På grunn av sterk sidevind var det turbulens som jeg aldri har opplevd før eller siden, så jeg ble litt småbekymra. Logikken den gangen var å se på folk rundt. Jeg tenkte at om de voksne ikke var redde så var det nok ingen grunn til bekymring. Jeg snudde meg rundt, og ble først litt beroliget. Helt til jeg så pappa. Pappa så redd ut. I hele mitt liv hadde jeg aldri sett pappa redd. Jeg tenkte ikke på flyulykken i det hele tatt, det eneste jeg tenkte var at pappa flyr mye, om pappa er redd så er det grunn til å være redd. Hele resten av flyturen var jeg sikker på vi skulle dø.

Siden da har jeg ikke likt å fly, selv om jeg har gjort det mange ganger og det alltid går bra, så tror jeg at det er noe annerledes denne gangen. Å lande er det verste, selv om det betyr at turen er over så skulle jeg gjerne bare blitt i lufta. Turbulens er jeg heller ikke glad i, men så lenge vi er i lufta og alt er greit så kan jeg slappe av ganske bra. Jeg har vært flink å roe meg selv med logikk. Vet folk prøver meditasjon og piller og annet mot flyskrekk, men for meg er det logikk som funker best. Det er jo en irrasjonell frykt.

Min favoritt er (var) å tenke på pilotene og flyvertinnene. Disse folka flyr hver dag, det er jobben deres å fly, og likevel er det ikke et farlig yrke. Dette sier jeg om igjen og om igjen til meg selv. Det vil si, sa jeg om igjen og om igjen, før en nyhetssending i Las Vegas ødela hele greia for meg. Det var en sending om en gruve som hadde falt sammen, altså ikke noe man forventer kan komme innpå flyvning. Men plutselig begynner ankermannen å prate om en annen gruveulykke året før, og at han hadde tenkt på om gruvearbeid kanskje var det farligste yrket i USA. Men neida, han hadde faktisk funnet fram en liste, og gruvearbeid var ikke en gang blandt topp 5. Gjett hva som var på 2. Plass? Jo pilot!

Jeg er klar over at de fleste flyulykker skjer med småfly og at dette trekker prosenten opp. Det spiller ingen rolle, for logikken min er ødelagt. På flyturen hjem dagen etter hadde jeg ikke noe å si til meg selv. Det var en særdeles ukomfortabel flytur, som selfølgelig måtte ha mye turbulens.

Siden jeg har planer om å fly igjen, så håper jeg noen av dere har et godt tips. Anyone?

My Boobs are OK! (uten silikon faktisk)

2007-08-13T11:01:00.000-07:00

En kommentar på Vegas-posten fikk meg til å tenke på et tema jeg har hatt lyst å skrive om før. Ikke nødvendigvis pupper, men kropp, og å være fornøyd med kroppen sin. Å ha lov å være fornøyd med kroppen sin! For det er mye snakk om å gi jenter bedre selvtillit. Noen vil ikke gi barn barbiedokker i redsel for at det skal gi et urealistisk ideal, men om man faktisk er fornøyd med den kroppen man har så er der liksom en uskreven regel om at man skal holde det for seg selv. Man kan gjerne prate om alt man ikke liker; store rumper, cellulitter, hengemage, slappe armer, at man ikke er tynn nok, you name it – så lenge det er negativt. Vi kan le av det, vi kan gråte over det, vi kan bruke det for å få andre til å motbevise man, men vi skal ikke si noe positivt selv. Og jo mere vi prater om de negative tingene, dess mere plass tar de i hodene våre, og plutselig er vi deprimerte med tanke på egen kropp.

Folk er forskjellige, og ingen er perfekte på alle områder. Alle har ting de er heldige med, og andre ting de er mindre heldige med, that’s life. Man kan argumentere at noen er heldigere enn andre, men til sist spiller det egentlig liten rolle, for om man skal fokusere på det negative har alle noe å ta av. Det er alltid noen man kan sammenligne seg med for å føle seg verre.

Så hvorfor kan vi ikke si "ok, der er ting jeg ikke liker med kroppen min, ting jeg rett og slett hater, men vet du hva, jeg synes andre deler er kjempefine!" Hvorfor kan vi ikke fokusere mest på det positive, uten å være blærete? Og vi burde absolutt bli flinkere til å komplimentere andres positive sider. Joda, det er vel og bra å fokusere på det indre, det indre er viktigere enn det ytre, bla bla. Det er ikke poenget her. Jeg mener at så lenge vi er flinke å fokusere på de negative overfladiske tingene, så må vi kompensere med å også fokusere på de positive overfladiske tingene.

Mitt meme er: Si minst 5 ting du liker med utseendet ditt. Og bare det positive, ikke noe ”jeg liker sånn og sånn, men.... ” Vil du absolutt klage over noe kan du gjøre det i en egen post, denne er en hyllest til kroppen din!

Her er min liste:

-Jeg liker at jeg har veldig mørke øyne, selv om jeg har blondt hår, og så har jeg lange øyenvipper. Det gir liksom en fin kontrast. Jeg har også hørt at man ser mer sexy ut med store pupiller, og siden mine øyne er så mørke at de ser ut som en eneste stor pupill (eller to da), så burde jeg være råsexy!

-Som nevnt ovenfor så liker jeg puppene mine. De er passe størrelse, har bra form, og er følsomme. Ville ikke hatt dem noe annerledes.

Jeg liker at magen min er forholdsvis flat, og at navlen min er søt.

-Jeg liker hudfargen min etter å ha vært i sola litt, og at jeg har ganske myk hud. Huden min gror også veldig fort og bra, noe som passer bra siden jeg tilbragte mine første år i diverse trær og ikke akkurat var forsiktig. Har hatt mange store arr som rett og slett er borte nå.

-Jeg liker ansiktet mitt, at litt sminke kan gjøre en stor forskjell. Føler meg pen når jeg går inn for å være det.

- Denne tok jeg nesten ikke med siden slektninger leser, men har jo lovet å ikke la det sensurere. Jeg er veldig fornøyd der nede. Dette tenkte jeg faktisk ikke over før jeg så porno. Porno skal liksom være nedverdigende og gi oss dårlig selvtillit, men jeg tror heller det er negativ tankegang som gir oss dårlig selvbilde. Når jeg ser porno tenker jeg ikke "hun er tynnere enn meg", eller "jeg skulle hatt større pupper", jeg tenker "hmm, jeg har finere vagina enn alle sammen". Og så er jeg veldig fornøyd.

- Bare for å gjøre posten litt mindre tvilsom; jeg liker skinnet i håret mitt, og at det ikke blir slitt så lett, og at det føles mykt.

Det var min liste. Du er herved tagget! Har du blogg, skriv din egen post. Har du ikke blogg, sett deg ned og tenk over hva du liker ved deg selv ihvertfall. Og ikke glem det!

Oppdatert: Egoisten, HvaHunSa, Christine og Solveig har vært flinke og tatt utfordringen :)

Radiohode og Amelie ble også inspirert.

Jeg ble Jenstin

2007-08-13T08:46:00.000-07:00

Like greit om Jens og Kristin aldri blir et par, det klinger liksom ikke like bra som Brangelina

Anyway, jeg tok denne testen (hvilken politiker er du) på aftenposten.no og ble begge to:

Jens Stoltenberg (Ap)

Du er sjarmerende, ambisiøs og bestemt. Få folk vipper deg av pinnen, bort sett fra sterke representanter for det motsatte kjønn.

Kristin Halvorsen (SV)

Du er hardt arbeidende, munter og ivrig. Innimellom kan det virke som du har tatt for mye Møllers tran.


Kristin Halvorsen (SV):	48 %	\| Kristin Halvorsen (SV)
Jens Stoltenberg (Ap):	48 %	\| Jens Stoltenberg (Ap)
Dagfinn Høybråten (KrF):	37 %	\| Dagfinn Høybråten (KrF)
Lars Sponheim (V):	34 %	\| Lars Sponheim (V)
Erna Solberg (H):	32 %	\| Erna Solberg (H)
Siv Jensen (Frp):	14 %	\| Siv Jensen (Frp)

Ikke så veldig ille resultat. Tåpeligste spørsmål: "Hvordan kommer du deg til jobben?" Det kommer da mye mer an på hvor man bor, enn hvordan man er som person.

What happens in Vegas does not necessarily stay in Vegas

2007-08-12T12:46:00.003-07:00

Observasjoner og minner fra byen:

- De irriterende blinkende støyende spilleautomatene som er over alt, trekker faktisk til seg folk...

- Vonde føtter! Alt er stort i Vegas, enorme bygninger, enorme veier. Resultatet blir at avstander ser mindre ut enn de er, og dit vi skal kan gjerne være rett foran oss i en time før vi endelig faktisk er der. Kombinert med Vegas-sko (hadde med utelukkende høye hæler, må lære å tenke når jeg pakker) blir det fort kronisk vonde føtter og hovne tær.

- Vegas er barnevennlig. Stikk i strid med hva jeg hadde venta. Det er mye folk i gatene, og man kan gå rundt alene midt på natta uten å se noe som helst lugubert. En del foreldre tok med barna på bar, akkurat den skjønte jeg ikke helt. Det blir liksom litt feil når klokka er 2 på natta, vi er på bar, og Jenny sier til Dave: ”Watch your language, there are children present”. Litt utenfor byen var det mer det Vegas jeg hadde venta, med strippeklubber og moteller i lange baner. Og selv midt i turist-stripa hadde vanlige barer sånne plakater:

- Spot-the-hooker-leken. Siden det florerer med prostituerte noen steder, og de ser ut som ganske vanlige pene jenter, så endte det med konkurranse i å finne ut hvem som var det først.

- Alt var veldig fint, sydenfølelse, og litt luksuriøst over alt. Mye fontener og statuer. Mange hoteller hadde temaer, noen etter byer som New York og Paris, New York New York var kuleste hotellet, inn og utvendig var det en miniatyr av byen.

- Det dyreste bryllupet jeg har vært i så langt var også det kjedeligste. Nå har alle bryllupene jeg har opplevd vært bra, så litt urettferdig sammenligning. Likevel, hadde store forventninger når det ble holdt på hotellet alle kjendisene bor i når de er i Vegas (Wynn), men luksus er ikke nødvendigvis det samme som moro. Det var koslig altså, bare ikke så veldig spesielt.

- Bruda som tok sin nederlandske manns etternavn, til tross for at hun ikke har sjans til å uttale det riktig.

- Jenta etter bryllupet som sa "Hei, jeg heter ....... , jeg liker puppene dine". For så å bruke resten av kvelden til å unnskylde seg.

- Kjæresten som etter å ha fått utdelt en hel bunke reklamekort for strippere (les: horer) på gata sier sympatisk "Ok baby, you can pick!" Jeg kan alltid stole på at han vil gjøre meg stolt når vi er ute blant folk.

- Limo for første gang

- Siste kvelden var best. Bare jeg og kjæresten, og vi dro på date på restauranten i dette tårnet. Vi var så høyt oppe at vi så ned på helikopterne, og vi snurra rundt sånn at vi fikk sett ut over hele byen i løpet av 20 minutter. Satt i baren mens vi venta på bord, prata med en som satt ved siden av som viste seg å være sjefskokken, så da fikk vi bestillingstips :)

- Etterpå lekte vi modeller i vinden on "Top of the world" som restauranten og utkikksposten het.

- Vegas er litt annerledes.

Las Vegas

2007-08-08T06:37:00.000-07:00

Drar til Vegas om et par timer, så blir ikke blogging på meg før helga (tar med pc, men har det liksom ikke på programmet).
Vi skal i bryllup (jupp det finnes faktisk dem som planlegger et bryllup i Vegas, og til og med inviterer folk), men blir i 4 dager, så det blir også mye tid til bare skøy :D
Ha en fin uke alle sammen!

Se og Hør bryr seg om barna?

2007-08-07T13:31:00.000-07:00

"Se og Hør-gründer Knut Haavik synes synd på barna som har to fedre, fordi de kan bli mobbeofre" skrev Dagbladet for noen dager siden.

At folk i Haaviks generasjon gjerne har holdninger mot homofile og andre som ikke er som dem er ikke akkurat noe nytt. Det jeg derimot ikke har fått med meg før er at Se og Hør bryr seg om barna nå.

Vi har jo alle sett en gråtende Mette Marit be nettopp dette bladet om å la sønnen hennes være i fred etter at han helt plutselig gikk fra å være en helt vanlig gutt til en del av kongefamilien. Jeg tenkte også på et intervju jeg leste for litt siden. Jeg husker ikke hvem det var, men hun var i alle fall dattera til en kjent figur. Hennes verste barndomsminne var da hun fant ut om farens utroskap og foreldrenes skilsmisse gjennom å bli stoppa av en Se og Hør journalist på vei hjem fra skolen en dag. "Kan du bekrefte at pappaen din har vært utro med...?" spurte han.

Jeg har en ide til deg Haavik. Kanskje du skal bekymre deg litt mer over kjendisbarna før du peker fingeren mot andre. Disse barnas situasjon har du jo faktisk makt til å endre på.

sympatisk.jpg

2007-08-06T15:46:00.000-07:00

En ting jeg har lært av bro-hendelsen er hvordan det er umulig å være forberedt på alt. Man kan holde seg unna mørke bakgater, ikke prate med fremmede, passe på at kyllingkjøtt er godt gjennomstekt, og så videre, så plutselig forsvinner motorveien under deg uten at du noengang har blitt advart mot at det kan skje.

Men det er en ting du kan være forberedt på, lær av en som har feilet! Neste gang noen tar bilde av deg, og de sier "smil", "say cheese", whatever. Ignorer dem! Lukk øynene og tenk på noe trist. Sultende barn i Afrika, den gangen noen snappa siste favorittbiten ut av twistposen rett foran øynene på deg, whatever makes you cry. Gå hjem, lagre bildet på pcen, og kall filen sympatisk.jpg.

Så den dagen noe skjer, hva det nå enn er. Klokka er halv 3 på natta, du har pyjamasen på og er klar for senga da telefonen ringer. Det er en avis, vil gjerne spørre deg noen spørsmål. Klart det sier du og svarer i vei. Det er siste spørsmålet er det skumle. "Har du et bilde av deg selv vi kan bruke?" Etterfulgt av "det hadde vært fint om du kunne sende, nå med en gang". Det er da du slipper å i halvsøvne lete gjennom bilder der du ler, bilder med ølkrusa i hånda, bilder med venner, bilder med lukkede øyne, bilder med flekk på t-skjorta, kyssebilder, bilder med utringing, bilder i halloweenkostyme, bilder hvor man danser på bordet, bilder med trutmunn, kort sagt bilder som ikke egner seg i situasjonen. Du slipper å være overlykkelig over å endelig finne et bilde av deg alene, hvor du ikke ser så alt for overlykkelig ut. Du slipper å sende det inn, mens du egentlig bare tenker på å lukke øynene og sove litt, og du slipper å våkne neste morgen, sjekke avisa, se det zooma inn ennå verre enn før, og innse at du egentlig ser litt ut som en transvesitt på akkurat det bildet.

Istedet kan du med en gang gå rett på sympatisk.jpg, trykke send, legge deg til og sove søtt uten bekymringer. Noen takknemlige tanker til Minneapolise er kanskje også på sin plass.
I'm here for you!

Tilbake

2007-08-06T15:13:00.000-07:00

Har gått litt i dekning siste dagene merker jeg. Det ble litt mye oppmerksomhet samtidig med mange tanker en stund, og plutselig var jeg bare sliten. Har ikke vært hjemme så mye siste dagene, og stikk i strid med normal oppførsel (internett avhengighet) har jeg holdt meg langt unna pcen når jeg har vært her. Det er når noe spesielt skjer at man merker hvor mange man kjenner, og det har vært utrolig koslig at så mange har tatt kontakt, men til slutt følte jeg at om jeg satte meg ned for å svare kom jeg aldri til å bli ferdig. Så jeg skrudde av pcen, leste en bok, og lata som ingenting i noen dager. Helt til farmor ringte i går og spurte om tekstmeldinga hadde kommet frem. Da fikk jeg innmari dårlig samvittighet, og fant ut det var på tide å være streng mot meg selv. Så nå er det endelig gjort, håper ingen er glemt!

Kontrast

2007-08-03T07:37:00.000-07:00

Fikk mail fra pappa i går med bilde fra ferien i Minneapolis:

"Det såg fredelig ut då eg sykla der (brua som kollapsa i bakgrunnen)"

dagen derpå

2007-08-02T14:26:00.001-07:00

Fikk endelig tid å sette meg ned og skrive litt.

Det har vært en rar dag. På noen måter har alt vært så normalt. Jeg kom kjørende nedover 35W i morges. Ante ikke hvordan det kom til å bli før jeg dro, om det ville være lite trafikk fordi de fleste velger store omveier på andre motorveier som ikke er avsperra, eller mye trafikk fordi folk ville kjøre ned 35 så lenge de kunne, for så å prøve å kjøre småveier gjennom f.eks University of Minnesota Campus, og så tilbake på 35 etter broa.
Det ble ingen av delene, det var omtrent akkurat samme trafikken som det ville vært på en hvilken som helst annen dag på den tiden. Veiarbeidet som har pågått et par måneder var i full gang som alltid. Et skilt sa at 35 ville være stengt lenger fremme, men med så mye veiarbeid og ulykker det har vært i det siste var ikke det et uvanlig syn. Jeg tok en annen motorvei og kom på campus fra en annen retning enn ellers, men det så akkurat ut som før, folk gikk og prata og lo, ingenting var forandra.

Nærmere broa var det litt mer folk, en del med kamera, en del med presse-identifikasjon. Små klynger av nyskjerrige hadde samla seg der man kunne få et glimt på lang avstand, men de fleste kom og gikk siden det ikke var mye å se. Jeg skulle gjerne sett broa skikkelig med egne øyne bare for å få bearbeidet hele greia. På en måte har det vært virkeligere å se dette på tv enn andre ulykker. På en annen side er det så uvirkelig. Det er så rart, det ser ut som et katastrofe-område, sa jeg til mamma på telefonen i går kveld, mens jeg så på bildene i avisa og på tv. Det er jo en katastrofe svarte mamma, men det ble så feil for meg. Det går liksom ikke an å ha et katastrofeområde midt i Minneapolis.

Til tross for at jeg ikke har familie her, var jeg av en eller annen grunn den som tok inntrykkene fra tv-en verst i går. Min første tanke var at jeg var så utrolig takknemlig for at jeg allerede visste at mine nærmeste var i sikkerhet. Jeg var glad familien min var i et annet land, at det skjedde på sommeren så alle nordmenn som studerer her er hjemme. Jeg var glad kjæresten min var der når jeg fant ut hva som hadde skjedd. De aller fleste jeg kjenner her er enten studenter som har ferie nå, eller folk som jobber og bor lengre unna byen. Likevel kunne jeg ikke la være å tenke på de som hadde grunn til bekymring. Jeg er av typen som over-bekymrer meg når det gjelder de jeg bryr meg mest om. Da tror jeg alltid det verste, så jeg visste så alt for godt hvordan det måtte føles for dem det gjaldt.

Øyenvitner kunne fortelle at en del biler som allerede var på broa fikk tid til å rygge tilbake før den kollapsa fullstendig. Jeg håpte i det lengste at kanskje det ikke hadde vært så mange biler som falt i. Senere på kvelden fikk vi dystrere tall, selv om det kunne vært mye verre om alle fire feltene hadde vært i bruk. Jeg satt oppe til halv tre i natt, og klarte ikke helt å få det ut av hodet. Det var ikke lett å få sove i natt. Våknet noen timer senere til flere overraskelser. Å se bilde av seg selv og navnet sitt over alt er rart nok, men det som sjokkerte meg mest var det som ikke hadde forandra seg fra kvelden før. Tallet på savnede hadde ikke gått ned, det var som om tiden hadde stått stille på broa mens jeg sov. Pga mørket og dårlig vær hadde ikke dykkerne hatt muligheten til å lete på noen timer. På et hotell i nærheten var pårørende samlet mens de klynget seg til håpet, uten å få noe svar hele natten igjennom. På broen var det skadde som satt fast i bilvrakene, uten at det var mulig å få dem løs. Kan du tenke deg hvordan det må være å vite at noen du er glad i er i live, men at ingen kan gjøre noe for dem? Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det må være å ha pårørende i denne situasjonen. Det er likevel alt jeg kan tenke på nå.

Tre nordmenn, en svenske, og en fyr fra New Jersey

2007-08-02T10:50:00.000-07:00

Våkna i dag tidlig til mange nye e-mailer, meldinger, bloggkommentarer og sånt man kan regne med når man er midt oppi en sånn situasjon. Overraskelsen var alle de ubesvarte anropene fra diverse media. Jeg prata jo med dagbladet i går, som spurte om nummeret mitt på email, og fikk det, men ellers har jeg liksom ikke gitt det ut, så er litt imponert over norsk media akkurat nå. Skjønner jo at de fant meg, siden jeg står som kontaktperson for ANSA Minneapolis, og er den folk henvender seg til når de trenger info om byen. Men nummeret mitt er ikke listet, og telefonen er ikke registrert i mitt navn. Har ingenting imot å bli ringt altså, skjønner jo at de gjerne vil snakke med folk som bor her, bare imponert over flinke journalister. På NRK var jeg også, kunne egoisten fortelle, og mamma hadde blitt intervjua i radioen. Mye som skjer i verden mens jeg sover, som jeg skrev i kommentarfeltet på forrige post så føltes det som å ha sovet meg gjennom mine 15 minutter.

Men det rareste skjedde nå nettopp.

Jeg dro tidlig på jobb i dag, så jeg kunne gå over og se broa med egne øyne før jeg begynte. Politiet har sperra av store områder rundt, så det var ikke så mye jeg fikk sett. Måtte ta en annen motorvei for å komme på campus fordi 35W var sperra av såpass mye tidligere enn broa at jeg ikke fikk tatt siste exiten. Jeg var på vei inn i en blokk like ved broa, i håp om å få tatt bilder derfra. Småløp litt bortover fordi det kom blåsende vann fra et sprinkelanlegg og jeg ville ikke få vann i kameraet, da noen kom løpende etter

Excuse me, could we talk to you?

Sure

We're from the Norwegian media, and..

Say that again?

We're from a Norwegian newspaper

Seriøst?

Yeah, we're here to write about the bridge

Ja skjønner det, men seriøst, jeg er norsk

Du er norsk???

Journalistene var fra VG, og hadde håpet at jeg bodde i blokka og kunne slippe dem inn. (De hadde ikke oppsøkt meg fordi jeg ikke svarer telefonen :p)

Så kommer det to journalister til forbi, fra en avis i New Jersey, og den ene var svensk. Så der sto vi på trappa, tre nordmenn, en svenske, og en fyr fra New Jersey...

Brokollapsen

2007-08-01T22:57:00.000-07:00

Det så ut til å bli en ganske vanlig kveld. Vi skulle grille hos noen venner nordvest for byen, et sted jeg ikke hadde vært før, men en venninne hadde gitt meg instrukser for å komme oss dit. Vi skulle ta 35W nordover først, så en annen vei vestover etterpå. Noe kjent med 35W? Joda, vi skulle egentlig ha vært på denne broa i seks tiden, ettersom vi kjørte hjemmefra rundt ti over halv seks. Heldigvis sjekka vi googlemap rett før vi dro, og kjæresten kom til at pga rushtiden så kunne det kanskje være lurere å kjøre 62 vestover først, og så nordover senere. Som sagt så gjort.

Vi satt utålmodige ute ved grillen, med rumlende mager, og ventet på sistemann. Hvor ble han av? Så fikk vi en fortvilet telefon. Broa rett ved der han bodde hadde kollapset og han visste ikke hvordan han skulle komme seg noe sted.

Vi løp selvfølgelig inn, skrudde på tven, og der satt vi måpende foran skjermen og så broa jeg kjører over omtrent hver dag, ligge i vannet. Den store broa over Mississippi River. Broa ved skolen min, broa jeg bodde rett ved for ett år siden, broa jeg skulle ha kjørt over i kveld.

Jeg har sett katastrofer på tv før, flyulykker, 9-11, you name it. Det har vært så fiktivt. Bortsett fra stemmene som forteller hva som har skjedd så ser det akkurat ut som noe vi har sett på film 100 ganger før. Dette var virkelighet. Dette var veien min og hverdagen min. Jeg har vært litt i sjokk hele kvelden:

Vi er heldige. Har som alle andre her ringt rundt til alle kjente, og ingen har vært i nærheten av broa. Fordi alle kasta seg over telefonene samtidig har nettverket vært dårlig, det har vært vanskelig å komme igjennom til folk, når man ønsker det mest. Jeg fikk en fortvilet melding tidligere fra en av mine beste venninner som hadde ringt meg et par timer uten å komme igjennom. Jeg har tenkt på de som har nær familie som de vet ville kjørt over broa på den tiden, som kanskje har ringt og ringt uten nytte. Og selvfølgelig har jeg tenkt på den som var på broa, og de som har mistet noen. Har hatt en vond klump i magen siden det skjedde som jeg ikke tror vil gå bort på en stund.

Kommer til å skrive mer, men sovetid her nå. Må nesten opp tidlig i morgen, ikke helt sikker på hvordan jeg skal komme meg på skolen.

Jeg lever (bro kollapsen)

2007-08-01T19:12:00.000-07:00

I tilfelle dere faar med dere nyhetene naar dere vaakner der og det er natta her, saa var jeg ikke paa broa naar det skjedde. Kjoerer over den broa flere ganger i uka, og skulle det egentlig i kveld ogsaa, men valgte en annen vei i siste liten, heldigvis.
Er hos en venninne naa, saa faar skrive mer naar jeg kommer hjem, evt i morgen tidlig (ettermiddag i norge).

Arbeidende Mamma Lise = Husmoren Nemi?

2007-08-01T09:35:00.000-07:00

Lise Myhre skal bli mamma, og dagbladet.no klarer å gå fra den informasjonen til dette spørsmålet i introen sin:

"Lise Myhre venter barn. Men blir Nemi husmor?"

Så forsikrer de om at Lise faktisk er i stand til å lage tegneserie uten at hovedpersonen kommer til å gjøre det samme som henne. Det var ikke det som provoserte meg med introen. Det første jeg lurer på er hva har husmor med barn å gjøre? Husmor betyr en kvinne som ikke jobber, men er hjemme hele dagen og gjør husarbeid og lager mat. Graviditet betyr at man har et lite barn i magen, og etter ni måneder blir man mamma. Hvor er sammenhengen her?

Det er klart noen kan velge å være hjemme etter de får barn, som hjemmeværende mor eller far, men fra det til å forvente det av hvem som helst? Det er dumt nok i seg selv å foreslå at å få barn betyr at Lise kommer til å bli husmor, men den store ironien her er jo at skal Nemi bli husmor etter at Lise har fått barn, så kan ikke Lise være husmor selv. En husmor jobber jo ikke, og siden Nemi er Lises jobb, så hadde ikke husmoren Nemi eksistert uten den arbeidende Lise.

Så nå som vi har fastslått at husmoren Lise ikke kan tegne husmoren Nemi, hvorfor skal vi frykte at den arbeidende mammaen Lise plutselig skulle begynne å tegne Nemi som husmor?

Ekte msn kjærlighet

2007-07-31T13:57:00.000-07:00

Chris says:
so i got a question

Elise says:
bring it on

Chris says:
If I disappeared for 15 years and you thought I was dead, and then I came back and I hadn't aged at all and didn't remember the 15 years would you take me back?

Elise says:
hahaha

Elise says:
where did you get that from?

Chris says:
it's the theme of the show im watching right now, hehe

Elise says:
the question is, would you still want me? looking 15 years older than you and the girls you could get?

Chris says:
hmmm

Chris says:
good point

Hundevakt?

2007-07-31T11:29:00.001-07:00

Gikk forbi disse på gata en dag, og måtte bare ta bilde. Den store hunden er liksom barnevakt for den lille ser det ut som :)

Og svaret fantes på Wikipedia (M.E.)

2007-07-30T20:46:00.000-07:00

Det var i midten av andre klasse på videregående at jeg virkelig oppdaget hva tretthet var. Frem til da hadde jeg behøvd ytterst lite søvn. Som baby trillet de meg i timesvis for at jeg skulle sove i fem minutter på dagen. På barneskolen hadde vi en gang en overnatting på skolen. Barneskolen min var liten, og kanskje ikke helt som de fleste skoler, for rektor fortalte spøkelseshistorier, og hadde fått en kompis til å gjemme seg på loftet og lage lyder akkurat når vi var på vårt reddeste. Etter det var vi selvfølgelig oppe hele natta. Dagen etter var jonsokaften (st.hans), noe som alltid ble feira med bål og grilling i fjæra med hele bygda til stede, og som jeg gleda meg veldig til. Jeg husker så godt skuffelsen da jeg kom hoppende ned og ikke fant noen av vennene mine. Foreldrene kunne fortelle at de lå hjemme og sov, jeg var eneste representant fra barneskolen den kvelden, og var ikke det minste trøtt.

Som tenåring var jeg den siste til å sovne på pyjamas-parties. Likevel var jeg alltid den første som våkna, og det var alltid utrolig kjedelig å bare ligge der, og vente på de andre i noen timer hver gang. Den gangen skulle jeg ønske jeg hadde trengt mer søvn, så jeg slapp å kjede meg.

Senere kunne jeg komme hjem fra fest midt på natta, bare for å våkne et par timer senere full av energi, lage frokost til resten, så innse at ingen kom til å være klar for frokost før mange timer senere (da er det ikke så lurt å lage f.eks. omelett).

Det var frem til midten av andre gym. Plutselig var jeg ikke bare trett, men jeg var trett hver eneste dag. Jeg begynte å legge meg tidligere, mye tidligere, uten at det hjalp noe særlig. Til slutt dro jeg til legen for å sjekke om noe feilte meg. Legen var i et usedvanlig gryntete humør. Han spurte meg når jeg vanligvis la meg. Jeg svarte ærlig at normalt sett ville jeg lagt meg i 12-1 tiden, for så å ligge våken noen timer før jeg sovna. Jeg prøvde å fortsette med fordi det var ingen problem å komme meg opp på morgenen da, mens siste tiden hadde jeg lagt meg timesvis tidligere, og likevel vært trøtt som fy hver morgen. Legen avbrøt meg med en skjennepreken. Forbanna ungdommer og våre idiotiske døgnrytmer, det var vår egen feil vi var syke. Jeg ble sendt på dør, uten en eneste test. Jeg hadde faktisk betalt penger for å bli utskjelt, på en dag jeg mer enn gjerne helst skulle ligget hjemme og sovet.

Jeg var til andre leger noen ganger etter dette. I tillegg til å være trøtt var jeg også mye syk, halsbetennelser kom og gikk. Legene hørte overbærende på meg, før de ba meg komme igjen om et par måneder om det skulle fortsette, og sånn kom og gikk jeg.

Rundt et halvt år senere vokste det en stor klump ut på siden av halsen til kjæresten min (nå exen). Han ble innlagt på sykehus, og etter å ha brukt to uker på å teste ut ulike teorier som kreft og HIV, og å ha operert ut deler av kulen, kom de til at han bare hadde kyssesyka. Kyssesyka ja, plutselig falt en brikke på plass. Jeg kom meg til legen og fikk endelig tatt en test, kyssesyka ble påvist, og det var en lettelse å endelig vite hva som feilte meg, så kunne jeg bli frisk igjen. Tenkte jeg da..

Tredje året på videregående sov jeg meg igjennom. Jeg var syk hele tiden, og alt var utrolig slitsomt. Noen dager var jeg helt ferdig av å gå på butikken over gata. Hadde jeg en bedre dag, og forsøkte meg på å ha et liv, var jeg garantert å våkne med halsbetennelse dagen etter. Halsbetennelse hadde jeg i gjennomsnitt en gang i uken det året. Jeg hadde akkurat begynt på ny skole, så det var vanskelig å forklare at jeg ikke alltid hadde vært sånn, og at det ikke var forsøk på å slippe unna ting ut av latskap. Heldigvis gikk jeg reklame/illustrasjon/design, så det var lite undervisning, mest oppgaver. Klasseforstanderen min hadde noe imot meg fra dag en, og gjorde alt han kunne for å motarbeide, men rektor var litt mer medgjørelig, og jeg fikk en avtale på å jobbe hjemme med mindre jeg måtte være på skolen. Jeg brukte unødvendig mye krefter på å kjempe med min vanskelige klasseforstander, men kom meg igjennom året på et vis. I ettertid angrer jeg på at jeg ikke slutta, men med diagnosen kyssesyka hadde det føltes en smule over the top.

Sommeren etter fikk jeg endelig virkelig slappa av, og ble litt bedre. Jeg har blitt bedre og bedre siden, men i forhold til før jeg ble syk så kan det ikke sammenlignes. Jeg sover ivertfall dobbelt så mye ennå enn jeg gjorde før, og har ikke i nærheten av samme energien. Jeg blir lett sliten og lett syk, men har lært å leve med det. Jeg vet hva som skjer om jeg ikke får nok søvn, eller passer meg for visse ting, så det prøver jeg mitt beste å unngå. Reglene har blitt en så naturlig del av livet, at jeg på en måte tror det er bare sånn jeg er. Jeg føler meg etterhvert som en ganske normal person som bare trenger mye søvn, og glemmer ofte at jeg en gang var en ganske normal person som ikke trengte søvn og hadde mye energi.

Jeg har gått til leger siden også. Teorien er alltid den samme. Jeg mangler sikkert vitaminer eller mineraler eller jern eller noe sånt. De tapper meg for blod bare for å finne ut at jeg har mer enn nok av alt, rister litt på hodet, før de noen måneder senere tar de samme prøvene om igjen med samme resultat. Jeg har tenkt litt på å gå til legen her med det, har liksom litt bedre erfaring med amerikanske leger, men jeg føler at det hadde bare blitt flaut. Etter noen omganger med legebesøk som alltid består av at jeg forklarer at jeg er sånn og sånn, uten at vi finner noen løsning, så føler jeg meg veldig nærme en hypokonder. Det er pinlig.

Det var først etter at jeg begynte å lese blogger at jeg skjønte jeg ikke var den eneste i verden som har det på denne måten. Plutselig leste jeg ting jeg kjente meg igjen i. Jeg kan ikke diagnosere meg selv. Jeg kan ikke si at det som feiler dem feiler meg, jeg har i så fall hatt en mildere form enn mange. Likevel er det første gang jeg har hørt om noe som helst som faktisk passer mine symptomer. Dess mer jeg leser dess mer kjente jeg meg igjen. Ikke bare de symptomene jeg har nevnt hittil, men denne posten er mer enn lang nok uten flere detaljer. I dag satte jeg meg endelig ned og søkte på ordet.

Myalgisk Encefalopati (ME), eller Kronisk Tretthetssyndrom beskrives av nettpsykiateren.no:

”HOVEDSYMPTOMET er langvarig og invalidiserende utmattelse av mer enn 6 mnd. varighet. Det skal ikke finnes annen medisinsk,dvs. hverken fysisk eller psykisk, forklaring på tilstanden. De fleste har dessuten en rekke tilleggssymptomer

TILLEGGSSYMPTOMENE kan være smerter ulike steder i kroppen. Mest vanlig er hode/nakke /rygg/skulder smerter eller smerter i armer og ben. Hukommelsesvansker og søvnproblemer er vanlig. Mange klager over sår hals eller ømme lymfeknuter og andre har symptomer fra fordøyelsessystemet med bl.a. kvalme. Ubehagelig nattesvette forekommer ofte.”

Helsenytt.no skriver:

"Tenk deg at du har influensa, det er "dagen-derpå" og du har nettopp løpt 5 km. Sånn omtrent føles det å ha kronisk tretthetssyndrom - en alvorlig og invalidiserende lidelse som har vært kjent siden antikken."

Wikipedia legger til at:

”For mange pasienter kan det påvises antistoffer mot Epstein Barr virus som er årsaken til kyssesyke, mononukleose. Noen kan fortelle at de har hatt kyssesyken, mens andre kan ha hatt sykdommen med moderate symptomer før tretthetsykdommen begynte.”

7 år med utallige blodprøver, leger som rister på hodet, irritasjon på meg selv, flauhet, oppgitthet, frustrasjon, og sånn kan jeg fortsette i evigheter, så finnes kanskje svaret på Wikipedia, et tastetrykk unna. Det føles rart.

Feriebilder

2007-07-28T11:35:00.001-07:00

Halvt dame

2007-07-27T12:02:00.000-07:00

Jeg var midt I en samtale på msn-messenger da kjæresten dumpa ned ved siden av.

Hva prater dere om?

Jeg leker kjærlighetsrådgiver

Har han problemer med dama?

Han har ikke dame, eller han har hallveis dame

Åh, som i transvesitt?

Folkehøgskole (og litt Jørgen)

2007-07-26T17:02:00.000-07:00

Heidi har bestemt tema for denne posten, etter å ha blitt leser nummer 3000.

Folkehøgskole. Det beste året i mitt liv sier de fleste. Det var ikke beste året i livet mitt, ikke verste heller, for all del. Året før var faktisk det verste, og dette året trengte jeg litt tid på å innhente meg selv tror jeg. Jeg var en veldig stille versjon av meg selv på folkehøgskolen, hadde vanskelig for å slippe folk helt inn på meg, og det er jo ikke beste kombinasjonen med en skole der 100 elever bor oppå hverandre. Likevel har jeg mange koslige minner. Det er liksom ting som bare er sånn det er på folkehøgskole uten at det noen gang kan bli sånn i ”den virkelige verden”.

Det fine med folkehøgskole er at man blir litt som en stor famile. Det er liksom helt naturlig å gå ut i fellesrommet for å se tv, legge seg i fanget til nærmeste person og bli pjuska i håret, mens alle klapper med på intro sangen til venner for livet. Det er helt naturlig å sitte midt i et massasje tog på lengde med et vanlig 17 mai tog der jeg kommer fra. Det er naturlig å gå med pyjamas hele dagen, inne og ute. Det er naturlig å alltid ha noen å gå sammen med når man bare skal en liten tur på butikken. Det er helt naturlig å ha en liten homofil gutt sittende på gulvet nedenfor deg, som holder rundt leggen din og stryker opp og ned over dens ikke helt nybarberte overflate, mens du diskuterer hva som helst med noen andre. Og sånn kan jeg fortsette i evigheter. Folkehøgskole er koslig!

Det jeg ikke savner er å dele rom. Det var koslig å ligge å prate langt utover nettene. Ha noen som blir som en liten søster. Men å måtte rydde og vaske etter begge hver uke, fordi den andre ikke gidder, er ikke like gøy. Eller når hun kommer hjem midt på natta, slår på lyset og begynner å gjøre ting, for så å syte og klage hver morgen fordi jeg står opp 5 minutter før den obligatoriske morgensamlinga som hun ikke orker å gå på. Det er også kjipt å være så nært innpå folk når de har problemer. Å se noen man bryr seg om ødelegge seg selv, på nært hold, uten å kunne gjøre noe med det. Da føler man seg veldig hjelpesløs, og det gjør vondt. Samtidig er det fint å kunne være der for de som ønsker det. Noen valgte å åpne seg om ting som man ofte ikke vet om folk i hverdagen. Og da var det fint å føle at man kunne hjelpe til, støtte, bare ved å være der og være positiv. Det er fint å lære folk å kjenne på den måten, og jeg tror folkehøgskole åpner øynene til mange. Man kan være så forskjellige på utsiden, men når man lever sammen på denne måten så ser man at vi er ikke så ulike allikevel. Og de man minst hadde venta det av kan være de man har mest til felles med.

Heidi har hørt at folkehøgskole handler om hasj og gitar, men det er nok mest forbeholdt de strenge kristne skolene tror jeg. Vi hadde lov å gå ut og drikke, og klarte oss med det. Det var nok de som prøvde hasj, men bare de som hadde prøvd det samme hvor de hadde vært tror jeg, det var absolutt ikke et utbredt fenomen. Har venner som har gått på de mindre folkehøgskolene på vestlandet, de med totalt alkoholforbud og tid man må være tilbake på kveldene, der er det derimot mye hasj ute og går. Akkurat som at de med de strengeste foreldrene ofte er de villeste i tenårene.

Gitar forbinder jeg mer med ungomsskolen faktisk.

Og så var det Jørgen da. Hva har jeg lært om Jørgen på dette året? Jo, Jørgen er en tullegutt. Hadde Jørgen bodd i USA hadde han vært del av Jackass teamet. Jørgen er alltid blid. Jørgen kapra den mest ettertrakta jenta på skolen (og det var ikke meg, tro det eller ei :p). Jørgen kommer ikke fra samme sted som Trine. Jørgen er alltid snill mot hjemløse. Jørgen tar initiativ, som i å arrangere folkehøgskolefester slik at folk fikk møttes igjen etter at skolen var over. Jørgen er ganske tøff! Mer kommer jeg egentlig ikke på om Jørgen. Du kunne ikke valgt noen jeg hadde litt mer kontakt med? Som f.eks Hjerterdame?

Dette ble en ganske seriøs post om et tema de fleste forbinder med putekrig og ti kjærester på ett år, men sånn er nå engang min opplevelse av folkehøgskole. Her kommer i alle fall noen mindre seriøse bilder:

Leser nr 3000...

2007-07-26T11:45:00.001-07:00

...får velge tema for neste bloggpost, eller en av de neste i alle fall.

Sjekk telleren nede til høgre, det er bare 4 igjen akkurat nå.

Og si fra i kommentarfeltet om det blir deg! (er du i nærheten kan du også komme med forslag, i tilfelle nr 3000 ikke benytter seg av muligheten)

25 års grense på førerkort ja..

2007-07-24T20:33:00.001-07:00

Har bare et spørsmål til de som synes dette er en god ide

Er planen at alle unge skal flytte til Oslo? Eller skal foreldre utenfor T-banestrøkene kjøre rundt på "barna" sine til de er 25?

Bare en liten praktisk detalj liksom.

Når vi først er inne på det. Om problemet er mye tullkjøring og ulykker blant unge, hvorfor ikke gi dem lappen til låns et par år sånn helt først, istedet for at man ikke skal kunne kjøre i det hele tatt. Mitt forslag er at reglene kan være strengere i begynnelsen, at man kan miste lappen igjen om man kjører for fort (her bør grensa være mer enn 5 km over grensa) eller uforsvarlig, for så å få den igjen gratis kanskje et år senere med ny prøvetid. På den måten kan man luke ut de verste sjåførene, uten å straffe de som tilfeldigvis er på samme alder, og det vil oppmuntre unge og uerfarne sjåfører til å være så forsiktige som mulig i trafikken.

Noen ganger lurer jeg på om politikere i det hele tatt tar fem minutter til å tenke igjennom ting før de kommer med forslag, eller om kanskje de fem minuttene blir brukt til å tenke ut hvordan man kan sjokkere mest mulig og få pressedekning.

Mamma Gal og Pappa Tøffel Date

2007-07-24T08:59:00.000-07:00

”Jeg må alltid ordne alt, han kan ikke planlegge noe som helst. Hver eneste gang vi skal ut og spise så må jeg ta meg av hele greia. Jeg må finne sted, og jeg må ordne reservasjoner. Det er så irriterende. Jeg skulle ønske at han en gang i blant bare kunne ta meg med et sted, uten at jeg trengte å gjøre noe, men det skjer aldri, neida, livet mitt er så vanskelig så, bla bla bla...”

Mamma Gal er superkvinnen. Hun ordner alt for alle, og hadde alle bare vært som henne hadde verden vært et fantastisk sted. Dessverre er Mamma Gal omgitt av udugelige idioter som gjør livet hennes vanskelig. Det er derfor Mamma Gal alltid er sinna. I dag er det Pappa Tøffels skyld.

Pappa Tøffel kommer inn:

”Hvor vil du spise i dag?”

Mamma Gal: Åååh, jeg vil ikke bestemme, jeg er drittlei av å bestemme! Kan du ikke bare velge et sted? *sukker og snøfter*

Pappa Tøffel: Ok, hva med det italienske stedet ved kjøpesenteret?

Mamma Gal: *sukker mer* Pasta?? Tenkte da på noe litt bedre enn pasta. Herregud...

Pappa Tøffel: Hmm, (håpefullt) hva med (navn på fancy restaurant)?

Mamma Gal: (skriker) Ser jeg ut som jeg er kledd for det stedet? Grrrrrrrr....

Pappa Tøffel: Da vet jeg ikke, hvor kunne du tenke deg kjære?

Mamma Gal himler med øynene og ser oppgitt på meg ”Ser du, jeg må alltid bestemme!”

Sauen Sota - Min barndomsdrøm

2007-07-23T11:16:00.000-07:00

Hjerterdame skriver i denne posten om sin barndomsdrøm om å eie en hest som kunne bo i garasja.

Jeg hadde også en lignende barndomsdrøm, men i motsetning til Hjerterdame som nok var en veldig normal liten jente, har jeg aldri hatt noe spesielt forhold til hester. Heller kuer egentlig, uten at jeg en noen storfan av kuer heller.

Dyret jeg var glad i var en sau. Sauen Sota.

Jeg vokste opp på en liten gård, og vi hadde i begynnelen av livet mitt sauer. En dag, før jeg hadde begynt på skolen, fikk jeg ta imot et lam. Jeg kalte lammet Sota, og fra den dagen var jeg innom fjøset og hilste på Sota hver eneste dag. Sota var nok en stund min beste venn (sammen med de usynlige tvillingene, har jeg nevnt at jeg vokste opp in the middle of nowhere?). Sota var tam (som et lam), lydde navnet sitt, og kom løpende hver gang hun så meg.

Selv etter å ha vært på sommerbeite på fjellet hele sommeren kom Sota løpende ut av flokken og rett i armene mine når de kom hjem.

Jeg gikk i andre klasse da den tragiske avgjørelsen ble tatt, vi skulle ikke ha sauer lenger.

Ikke engang Sota.

Det var da jeg fikk min drøm. Jeg tenkte på den hver kveld, og var en stund veldig fornøyd med meg selv. Jeg skulle nemlig bygge et pittelite hus, passende for akkurat en sau, på jordet nedenfor huset vårt. Jeg hadde alle detaljer klare, hvordan det skulle se ut og hvor det skulle være. Jeg skulle ta meg av Sota, det kom ikke til å bli noe problem. Jeg var så optimistisk at jeg fikk naboen, som skulle kjøpe noen av sauene, til å love at han ikke skulle velge Sota (noe han gledelig ikke gjorde fordi hun var for gammel, men jeg syntes han var veldig snill). Jeg var sikker på at hele familien syntes det var en god ide.

Helt til slaktebilen kom og tok med seg alle sammen.

Hjerterdame har latt sin drøm bli til virkelighet i voksen alder, og meldt seg på ridekurs. Det er nok lite sannsynlig at jeg bygger et saueskur i hagen, men hvem vet..

Mine 5

2007-07-20T08:58:00.000-07:00

Ble tagget til dette memet for lenge siden, men har hatt så mye å skrive om i det siste, at jeg sparte det for latere dager. Som i dag. Har egentlig mye jeg vil skrive om, men orker ikke. Trenger kaffe og er stuck på jobb. Så her kommer mine fem (utvida litt jeg):

Fem jobber jeg har hatt i mitt liv:
- Jeg har jobbet på to ulike gullsmeder, i flere år faktisk. Jeg som ikke hadde hull i ørene en gang da jeg begynte. Men det har vært veldig gøy, og jeg liker godt å jobbe i butikk. Får prata mye med folk, og jeg liker salg generelt, å måtte finne akkurat rette fremgangsmåten til hver person. Og så har jeg hatt verdens kosligste medarbeidere, det har mye å si!
- Jeg er parkeringsvakt på skolen min. Med studentvisum har jeg ikke lov å arbeide utenfor campus, noe som er litt kjedelig innimellom. Akkurat nå nyter jeg å ha korte uker og en fleksibel og lat jobb, men jeg håper på å få arbeidstillatelse snart, blir litt stressa av å ikke få erfaring på cv-en.
- Begynte å jobbe somre da jeg var femten. Jobba på fabrikk, der jeg i tillegg til å jobbe i selve fabrikken hjalp til på kontoret, vaska vinduer (med lift, det var faktisk en morsom sommer), malte parkeringsplass og forskjellig annet. En jobb med variasjon.
- Jeg oversetter dokumenter fra norsk til engelsk, for en forfatter i Minneapolis.
- Jeg sitter barnevakt. Liker unger veldig godt, men har ikke lyst på egne før jeg er sånn ca 50, så da passer det godt å få betalt for å låne andres. Har også vært vikar i barnehager hjemme.

Fem steder jeg har bodd:
- Sykkylven, Sunnmøre
- Ålesund, også Sunnmøre
- Drammen, Nært Sibir?
- Oslo, som i hovedstaden ja..
- Boston, Massachussets, USA
(Og nå bor jeg i Minneapolis, Minnesota)

Fem steder jeg har feriert:
- Hellas er og blir mitt favorittland (Når jeg først er inne på syden har jeg også vært i Spania noen ganger).
- Florida, i bryllup til venner av kjæresten
- Los Angeles/San Fransisco, skoletur med folkehøgskolen, var også til England på videregående.
- New York, fem ganger, uten å ha vært på en eneste turistattraksjon.
- Sverige og Danmark, har jeg vært på familieferie i noen ganger.

Fem av mine favorittretter:
- Mormors potetball
- Pappas lasagne
- Kjærestens grilla filet mignon
- Skalldyr, det meste, men særlig krabbe
- God meksikansk

Fem steder jeg skulle likt å ha vært nå:
- Hellas
- Hjemme i senga
- Norge
- London
- Et hvilket som helst sted jeg kunne samla alle jeg er glade i på samme stedet.

Fem personer jeg tror kommer til å svare på dette:
Nå har vel de fleste svart på den for lenge siden, så lar denne stå åpen jeg.

Mitt eget miniatyr-Sonitus

2007-07-19T08:13:00.001-07:00

Kommer fra nå av til å legge til link i listen nede til høgre når jeg kommer over poster jeg liker litt ekstra godt.

Jeg vil oppfordre alle til å gjøre det samme. Det er jo så mange blogger der ute, mange med varierende kvalitet, man skal ha mye tid for å komme over alle. Men om vi linker til de beste postene vi kommer over, så går vi ikke glipp av disse gullkornene, og så er det jo fint med cred til de som fortjener det.

Synes kule-sider (Sonitus) gjør en god jobb, så jeg mener ikke at vi skal ta over, bare supplementere litt. Vi har jo alle forskjellig smak.

Jeg bare spør...

2007-07-18T07:19:00.001-07:00

Når man bringer to familier fra forskjellige land sammen

Ulike kontinenter faktisk

Hva er sjansen for at det vi har til felles er bestefedre med et stort forbruk av dynamitt?

Oppdatert: Naermere forklaring finnes i kommentarfeltet..

Kos

2007-07-16T19:27:00.001-07:00

"Kan jeg få en klem?" Spurte hun så fint, og slo ut hendene.

Hvordan kan jeg si nei til noe sånt?

Kristendom og Nynorsk

2007-07-16T07:14:00.000-07:00

Vil med denne posten få tilbakevise en påstand fra Martin, og kanskje også oppklare om andre skulle ha misforstått. Martin mener at jeg disser kristenblogg (noe jeg egentlig ikke synes jeg har gjort ennå) og at kanskje grunnen er at jeg har noe imot kristne.

Flere av mine beste venner og noen av de mest oppegående folka jeg kjenner er kristne, bare så det er klart. Jeg har også venner med andre religioner, og har ikke noe imot verken kristne eller andre som er religiøse. Jeg er ikke engang ateist, hvem er jeg til å si at det ikke finnes en Gud?

Jeg synes det kommer mange positive ting ut av religion. Jeg har aldri opplevd religion selv, og er av typen som trenger bevis for å tro på noe. Det betyr ikke at andre ikke kan ha opplevd ting som beviser det for dem. I så fall er de nok heldige, det må føles trygt og godt å ha en Gud som våker over man.

Det jeg også mener er at religion er veldig lett å misbruke, både for å få makt, og for å føle seg bedre enn andre. Dette er grunnen til at jeg synes det er viktig å være kritisk. Det er ting med religioner jeg ikke liker, men jeg misliker ikke de som praktiserer religionen av den grunn. Jeg skjønner heller ikke hvorfor å være negativ til kristenblogg skulle ha noe med mitt syn på kristne å gjøre. Kristenblogg er et bloggsamlepunkt for noen få. Det som blir skrevet der representerer ofte ikke meningene til noen av de jeg kjenner som er kristne. Man må faktisk gjennom nåløyet til bloggeier Andreas for å få innlegg trykket, og han foreslår gjerne endringer som må til for godkjennelse. Det finnes mange kristne som blogger, uten at de blogger på kristenblogg. Og så finnes det uendelig mange kristne som ikke blogger.

Sånn i tillegg til at det ikke er så utrolig negativt å si at en blogg er underholdende.

Jeg er altså ikke kristen, men fikk obligatorisk kristendomsundervisning gjennom hele grunnskolen. Jeg var aldri fan av kristendom-faget (Jeg fikk faktisk kjeft av min kristendom/tysk lærer en gang fordi jeg fikk S på en tysk-prøve, det måtte nemlig bety at jeg ikke kunne ha gjort mitt beste på min forrige G+ kristendomsprøve), likevel tenkte jeg egentlig lite over dette. Det jeg derimot hadde mye imot var den obligatoriske nynorsken (her snakker vi hovedmål gjennom ti år, jeg er av de få som prisa meg lykkelig over sidemål i 10ende).

Jeg er motstander av tvungen nynorsk i grunnskolen. Jeg er motstander av tvungen nynorsk sidemål. Jeg er motstander av at alle offentlige dokumenter skal måtte tilbys på begge målformer. Og jeg synes norsk mållag sier utrolig mye dumt, sånn generelt. Jeg synes faktisk at mange av argumentene deres er direkte latterlige.

Akkurat som med kristendom, så betyr ikke dette at jeg har noe imot folk som skriver nynorsk. Jeg mener ikke at folk som liker nynorsk burde slutte å skrive nynorsk. Jeg har ikke engang noe imot å lese nynorsk. Skrevet av de rette folka er nynorsk rett og slett koselig. Likevel har jeg sterke meninger om nynorsk, som jeg ikke har lyst å måtte legge skjul på.

For å illustrere poenget mitt kan jeg fortelle om gutten jeg hadde et voldsomt crush på for noen år tilbake. En av de to jeg noen gang har hatt følelser for uten å få det returnert (nå er det sjelden jeg får sånne følelser for noen, og når det først skjer så varer det lenge, så dette var en pinsam tid). Uansett, denne gutten var både kristen, og det som enda verre var; nynorsk fantast. På mange måter var han min rake motsetning, likevel var det denne fyren jeg falt for, og ingen andre var det minste interessante på en stund. Nå tror du kanskje at han var innmari kjekk og at jeg ikke brydde meg om noe annet, men dengang ei. Utseende har ytterst lite å si for hvem jeg interesserer meg i, og jeg er aldri betatt en gang før han har åpna munnen noen ganger. Personlighet derimot kan være utrolig sexy.

Denne fyren var seg selv, og brydde seg lite om hva andre mente om det. Han var stolt nynorsk bruker på en skole hvor flertallet hadde pint seg gjennom noen hatefulle år med nynorsk sidemål, og noen vestkantsosser kunne finne på å be meg si det igjen, på norsk, når jeg forskjønnet min omverden med min vakre sunnmørsdialekt. Han var også personlig kristen i et land der det ikke er så innmari in, uten å bare omgi seg med andre kristne, og uten at han følte seg bedre enn andre av den grunn (han gav ikke utrykk for det i alle fall). Han hadde ikke noe behov for å prate om det til alle og enhver, men prøvde heller aldri å legge skjul på det. Denne delen av personligheten hans var nok mye av grunnen til at jeg falt for akkurat han. Sånn i tillegg til et veldig sjarmerende smil.

Så jeg har ikke noe imot kristne akkurat, ikke engang nynorskbrukere. Jeg har tvert imot veldig respekt for folk som står for det de tror på, og nettopp derfor er det viktig for meg å stå for det jeg mener.

Jeg kommer nok til å være kritisk mot kristenblogg igjen, kanskje til og med kristendom, men jeg håper dette er første og siste gang det er nødvendig med pinlige historier fra fortiden for å bevise at det har ingenting med folka å gjøre.