Friday, December 7, 2007

Hvor blir tikkingen av?

I dag fyllte jeg ut siste professor evalueringen for i år, noe vi gjør på slutten av hvert semester, og fra å evaluere professoren hoppet jeg glatt over til å evaluere meg selv da det gikk opp for meg at det også var siste gang jeg krysset av 20-25 feltet i alder. Neste semester er jeg i 26-30 gruppen, feltet som hadde hett ”what the hell is your wrinkly butt still doing in college?” hadde det bare ikke tatt så stor plass.

Om ti år skal jeg ha mitt første barn, er ideen jeg har pushet foran meg i fem år allerede. Det er alltid om ti år. Forskjellen er bare at da hadde jeg vært 30 om ti år, nå blir jeg 35, minst. Mange av vennene mine hjemmefra har barn allerede. Det har vært greit nok det, litt rart helt med det samme, men når jeg kom meg hjem og møtte dem med mage eller en nyfødt, så var det det naturligste i verden. Og det er jo en fin alder å få barn når man har hatt samme kjæreste lenge og har jobbet en stund allerede.

Det var når den første av oss andre, vi som flyttet ut av bygda og tok høyere utdanning, ble gravid, at det ble rart igjen.

Jeg setter meg ned og lytter. Lukker øynene og kjenner godt etter. Jeg hører trafikk i det fjerne, et fly, knirking i treverket på huset. Ellers er det stille. Min biologiske klokke har ikke startet ennå, jeg hører ikke en gang en svak tikking i det fjerne, det er fullstendig stillhet. Jeg som er barnevakt så ofte jeg har sjansen, og forguder mine små søskenbarn. Kanskje er det fordi jeg fortsatt har et stort barn inne i meg? For klar til å bli mamma føler jeg meg absolutt ikke. Jeg liker ideen om å ha en familie, det virker bare så alt for fjernt akkurat nå.

Du ler kanskje litt nå, gruble over sånt når jeg er bare 25 liksom. Jeg skjønner at det er en smule tåpelig, men samtidig er det rart når så mange er der allerede. Det føles som jeg henger så langt etter. Jeg har blitt kjedeligere enn de fleste småbarnsmammaer, uten å ha det som unnskyldning. Føler meg ganske ferdig med festing og å gå ut, innmari gøy en gang i blandt, men for tiden får jeg mer igjen av å være seriøs. Likevel er det jeg som er immun mot verpesyken. Noen stresser over at den biologiske klokken har tikket for lenge, jeg bekymrer meg litt over å ikke ha en.

23 comments:

Elisabeth said...

Hm, akkurat det med den biologiske klokken, den tenker jeg at kommer etterhvert, i alle fall ikke før man har passert 30. Selv er jeg snart 22, og har alltid sagt at jeg skal få barn før jeg er 25. Det er bare litt over 3 år til, og jeg er absolutt ikke klar for noe mamma-rolle! Har hund og katt, og det får holde for en stund! Jeg skal ha barn, bare ikke ENDA! Jeg føler alle andre på min alder får barn nå for tiden. Flere jeg har gått på skole med, og hun som var barndoms-bestevenninnen min fikk barn rundt 17.mai i år. Første jenta i gjengen vår, har termin i januar, så jeg føler meg litt utenfor. Men jeg har så mye å gjøre før jeg kan ta meg tid til å bli mamma. Men så tenker jeg som så at "blir jeg gravid, så får jeg bare bli det". Jeg er flink å bruke prevensjon enda. Tror jeg...

Anonymous said...

Jeg tipper den tikkingen kommer når du er klar, jeg. I mellomtiden synes jeg du skal sørge for å nyte den gjenværende tiden som barnløs, så vi mødrene kan leve litt gjennom deg. *ego*

Minneapolise said...

Elisabeth: 25 høres så voksent og langt frem i tid ut, helt til du er der, tipper det fortsatt er fem år igjen da ;)

Hund og katt er mer ansvar enn en liten chinchilla, så sånn sett har du kommet lengre enn meg.

Lin: Haha, leve gjennom meg du. Jeg gjør ikke annet enn skole, jobb, jobb, jobb, lekser, fra tidlig morgen til kveld for tiden.
Det er kanskje litt av problemet også, hadde jeg hatt barn nå er det mulig de ikke hadde ant hvordan jeg så ut en gang.

Tror nesten jeg er ganske ferdig med å være ung, men at jeg likevel trenger mer tid til å forberede voksentilværelsen. I et midt imellom stadie, fordi jeg har for store forventninger til voksenlivet kanskje. Vil så gjerne gjøre det bra da, at jeg stresser meg halvt ihjel nå for å gjøre det beste ut av mulighetene jeg har nå.

Elisabeth said...

Hehe, ja skjønner hva du mener. Plutselig så er man fem år eldre, og for fem år siden hadde man så mange planer og ambisjoner. Men nå..? Tiden gikk så fort, hvor ble den av? Hva skjedde med alt jeg skulle gjøre?

Jeg har liksom planene klare jeg da. Litt iafall. Først førstegangstjenesten til neste år, og så får jeg se om enten det blir studier eller befalskole. Hvis det blir befalskole, blir det vel noen år i forsvaret, før jeg deretter skal studere, og SÅ skal jeg få barn. Jeg skyver det bare lenger og lenger fram i tid, så før jeg vet ordet av det, så er jeg vel 50 før jeg har tid til å få barn, men da er det for seint :P Nei, håper ikke det! :)

Ja, er stort nok ansvar med hund, katten klarer seg stort sett selv. Men noen baby, det er jeg ikke klar for!

AM said...

Jeg blir 27 til sommeren (uæh, det høres så mye ut!! jeg er da ikke så gammel??) og har ingen tikking. Jeg er ikke klar i det hele tatt! Jeg får litt angst når jeg tenker på det egentlig. Den eneste klokka som tikker er mamma som mener min bør tikke snart. Jeg tenkte jeg ihvertfall kunne vente til jeg ble 28, for det var mamma da hun fikk sin første. Men 28? Det er jo om halvannet år! Og kjæresten min er ikke akkurat klar han heller, han vil helst bli 35 først, og da er jeg 33.. det er kanskje litt seint, men man skal aldri si aldri.

Man får ta det når man er klar. Hvis man noen gang blir det. Kan hende det skjer ved fødselen ;)

Minneapolise said...

Elisabeth: Ja det er det med å gjerne skulle ha alt mulig klart før man får barn, og så tar det ofte lenger tid enn man tror. Lett å legge til nye ting underveis også.

Jeg gir hjelpetimer i norsk på skolen min, og to av studentene mine går befalskole faktisk.

Snuppelura: Kjæresten er 28 nå, og langt fra klar han og. Exen hans var veldig gira på barn, og det er noen år siden nå, jeg er glad vi er på samme stadie så langt.

Hehe, de fleste blir nok klar ved fødselen, om ikke før. Hadde jeg fått barn plutselig hadde jeg tatt ansvaret, for all del, og helt sikkert kost meg med å være mamma også.

Likevel er jeg veldig glad jeg lever i en tid (og et samfunn) hvor man kan utsette det så lenge man vil. Om det bare begynner å tikke en gang så tror jeg det skal bli veldig bra :)

Anonymous said...

Jepp, jeg lo litt. Men det var fordi du var så morsom i det første avsnittet.

Og eh...ikke lytt etter tikkingen, den er ikke til å overhøre alikevel når det først setter i gang. Det er ihvertfall det inntrykket jeg har fått av andre verpesjuke opp igjennom årene. For mange er det ikke annet som står i hodet. Og det er det da ikke noe galt med, akkurat som det ikke er noe galt med deg som ikke er slik.

Jeg tror forresten du hadde blitt en fantastisk mamma. Du kunne blitt min hvis du ville. Sånn rent hypotetisk altså. For alle ville jo skjønt at en så blond dame som deg ikke ville fått et så sort hode som som meg.

Minneapolise said...

Du tror ikke folk hadde reagert mer på at barnet mitt er eldre enn meg, enn at vi har forskjellig hårfarge?

Pappa blir forresten tatt for å være innfødt i Hellas, så du kunne jo hatt hans gener.

Men point taken, jeg skal slutte å lytte :)

Og siden vi allerede har slått fast i puppe-posten at jeg har høye tanker om meg selv innimellom, så skal jeg innrømme at jeg tror også jeg hadde blitt en ganske bra mamma, jeg har lært av den beste :)

Anonymous said...

Åhnei, jeg ser veldig ung ut for alderen altså, øh...

Det er virkelig deilig å høre at du er så fornøyd med mamman din! Og deg selv. Dette er jo misnøyens tidsalder og "finn feil kulturen". Jeg liker de positive menneskene jeg :-)

Sorgenfri said...

Jeg er 27, har en sønn som nærmer seg to, og jeg føler meg fortsatt ikke helt klar.
Hvis det er noen trøst. :oP
Jeg gjør alt som skal gjøres, men har fryktelig vanskelig for å se på meg selv som "mamma".
Jeg er bare meg. Med en kul sønn.

Elisabeth said...

VELDIG lett å legge til nye ting underveis! Jeg kunne egentlig lagt til backpacking i sør amerika, et år i australia, safari i arfika, befalskole, jobbe noen år som befal i forsvaret, studere... Alt dette FØR jeg skal bli mamma... Går fort et par år da.. ;)

Går de på befalskole samtidig som de tar fag på skolen? Det hørtes litt mye ut.. Men nå vet ikke jeg hvor mye fritid det egentlig er på befalskolen. Og det er kanskje litt annerledes der borte enn her.. :)

Marie said...

Hei Elise, så morsomt at du tar opp dette nå. Jeg så en film forleden (perfume:the story of a murderer. Anbefales!) og i begynnelsen ble en baby født og jeg fikk en sånn utrolig sterk følelse av at jeg ville ta vare på den lille babyen som lå der alene og gråt. Har ikke kjent en så sterk morsfølelse før. =P
Men altså, jeg tror den klokka kommer til å komme med tid, når dere får huset,du får jobben og alt blir klart. =o)

Minneapolise said...

HHS: I Boston trodde mange at jeg var mammaen til guttene jeg passet, da var jeg 22 og de var 6 og 8. Så om du kan gå for å være 10 kanskje..

Jeg liker også de positive, og da kan jeg ikke akkurat være verre selv.

Det verste er de som sier negative ting om seg selv for at andre skal si dem imot.. grr...

sorgenfri: Hehe, så da finnes det håp for meg også? Det høres ut som sånn jeg føler det for kjæresten nå. Jeg vet han er den jeg vil tilbringe resten av livet med, så sånn sett kunne vi godt ha giftet oss. Men jeg føler meg bare ikke helt gammel nok til å være kona til noen ennå.

Minneapolise said...

Elisabeth: Ønsker deg lykke til med å få barn før du blir 80 :p

Det heter ROTC, og ligger på campus. De som går der får stipend så de kan ta en grad gratis på skolen, samtidig som de tar befalfag. Om man tar en grad på universitet her har man mange fag som er valgfrie, da teller kanskje ROTC klassene i graden. Man trenger ikke å ha vært i militæret før, og det er for alle som vil ha en jobb i forsvaret, ikke bare være vanlig militær. De må binde seg til et visst antall år etterpå, skulle de ombestemme seg går det bra, men da må de betale tilbake skole-stipendet de har fått.

Minneapolise said...

Marie: Hehe, da har jeg en backup plan jo. Om jeg skulle bli desperat etter å høre tikking, så får jeg heller leie den filmen ;)

Det forandrer seg nok når omgivelsene ligger mer til rette for det ja, er ganske langt fra det nå.

Anonymous said...

Tenkte det samme som HHS jeg, at Minnie blir en strålende mamma :o)

Og det er fint, altså! Jeg var på korkonsert med avkommet (15) igår, og satt med gåsehud og tårer i øynene hele tiden. Sterkt!

Elisabeth said...

Haha, før jeg er 80 ja :P Blir vel rundt der en plass om jeg skal gjøre alt det der først :P

Hm, høres jo ut som en grei deal det :) I Norge er det samme med at man ikke trenger å ha vært i militæret først, man kan søke seg inn som sivil, hvis man ønsker å jobbe i forsvaret. Man får høyere grad av å gå befalskole enn å bare gå førstegangstjenesten, da er man vanlig soldat ("soldat" er høyere grad i USA enn her). Jeg vet ikke om det finnes en ordning der man kan ta fag samtidig som man tar befalsutdanning her i Norge. Men jeg vet at det går an å ta UB (Utskrevet Befal) mens man er i førstegangstjenesten, og så er det noe som heter GBU (Grunnleggende Befalsutdanning), men det er jeg ikke helt sikker på hva er, om det er det som er befalskolen. :)

Minneapolise said...

goodwill: Dere gjør skumle ting med egoet mitt, men det er bare å fortsette :)
Noe av det kjipe med å ikke være hjemme i jula er at jeg går glipp av julekonserten til koret til pappa.
Den er i kirka, på kveldstid, og er så nydelig, selv om kor egentlig ikke er min ting.

Elisabeth: Da slipper du å stresse for ille i alle fall ;)

Jeg vet lite om norsk befal, men man kan i alle fall ta fag gratis i militæret, så det er sikkert mulig på befalskolen også.
Du får sjekke det ut :)

Elisabeth said...

Jepp jepp :)

Flopsy said...

Jeg tror ikke du skal tenke så mye på den derre tikkingen. Hos noen kommer den med en gang puberteten er unnagjort. Hos andre kommer den i 20-åra eller i 30-åra. Og hos noen kommer den aldri.

Ta det som det kommer. Få barn hvis dere har lyst å få barn. Og har dere ikke lyst, så må det kunne være greit det også ;-)

Og som jeg pleier å si til mine medsøstre: Den ideelle alderen å få barn på, er mellom 22 og 43....

Minneapolise said...

I hjembygda var trenden en stund å bli mamma midt i puberteten, da er det bedre med manglende tikking.

Jeg liker din versjon av den ideelle alderen. Det er mye snakk om når det er fysisk best å få barn, men jeg vil påstå at det er viktigst at det er psykisk riktig. Heller en god oppdragelse enn så perfekt helse som mulig etter min mening (og den siste er ikke nødvendigvis noe vi gir opp ved å vente, det kan jo også gå andre veien når man er eldre og har mer kunnskap).

Tror litt av grunnen til at det stresser meg en smule, er at jeg har veldig lyst til å bli mamma, men jeg ser det så uendelig langt frem i tid, at jeg er redd det blir for sent med mindre jeg finner ungdomskilden i mellomtiden.

AlterEgo said...

Personlig er jeg av den oppfatning at hos enkelte utvalgte er den biologiske klokka omtrent som en litt gammel flaske ketchup. Det kommer ingenting, du rister og rasker og ser etter igjen - fortsatt ingenting. Du riser litt mer. Lite resultat. Saa tenker du "neinei, da var det ikke noe der da". Og akkurat da, naar du er i ferd med aa sette fra deg flaska kommer alt paa en gang og spruter ut over alt og du har ikke noe valg: du er dynket.

Rent hypotetisk altsaa.

2barnsMamman said...

Jeg husker da jeg var 21... Jeg gikk rundt og hadde veldig lyst til å få barn, men ikke akkurat da. Jeg VISSTE at jeg skulle ha barn en gang, og jeg tenkte at det kunne tidligst bli når jeg var rundt 27 (det virket uendelig lenge til da jeg var 21, og 27 virket veldig gammelt). Jeg skulle fullføre utdannelsen (gjerne med et eller to år i utlandet), leve "studentlivet" og i hvertfall jobbe et par år først. Men så skjedde det da, bare et par måneder etter at jeg hadde tenkt "jeg kommer til å bli en gammel førstegangsfødende, og det har jeg egentlig ikke lyst til", så var de der, magesmertene, som legen raskt konstaterte var et bittelite foster. Jeg var 21 og gravid.

Det ble ingen år i utlandet under studiene, jeg vurderte det, men konkluderte med at det ble litt vel vanskelig å lete etter barnehager i utlandet. Men studiene ble fullført, og jeg ble ingen gammel mor.

Hva er poenget mitt egentlig? Hmm... Kanskje det at jeg var ikke klar for å bli mamma da jeg var 21, men så skjedde det likevel. Andre er kanskje ikke klare når de er 38. Det skjer når det skjer, og er man klar, så er man klar. Og noen blir kanskje aldri klare, og det må også være greit.