Språkforvirra

Noen ganger når jeg er usikker på hva noe heter på engelsk (og det skjer fremdeles) så er det et godt utgangspunkt å englifisere det norske ordet for tingen. Andre tider funker det ikke like bra, som da jeg skulle forklare til kjæresten hva slags rare lyder bilen min lagde i dag tidlig:

It was like the drums of..... ehhh.... is there something called corps-music (korps) in english?

Corpse music?

Are you talking about death metal?

(corpse betyr lik på engelsk for dem som heller sendte lapper og kikket på søte gutter/jenter i engelsktimene på skolen)


Dette er forresten min post nummer 100, yay to me!

Brutalt Andemord

Hvem har vel ikke hatt lyst å utrydde mygg/veps/edderkopper, skyte nabobikkja som bjeffer hele natta, rive hodet av den tamme anda på hotellet... Hva sa du? Ikke den siste?
Vel, det har tydelig vært noens drøm, som ble til virkelighet med ett av St. Pauls mest brutale mord tidligere i dag.

Føler ingen oversettelse kan fortelle historien like levende som Star Tribune. Jeg kan se blodet sprute!

"A security guard told police saw Clark corner one of the ducks against a brick wall, grab it and wrench its head off, the complaint said. Clark took the duck's body to the hotel's fifth floor, where he was held by security until police arrived. The duck's head was found in the pond; feathers and blood were strewn about the lobby, and Clark had blood on his shirt, the complaint said."

Den skyldige, Scott Clark, skjønner ikke helt hva han har gjort galt:

"Why, because I killed it out of season, big deal, it's just a ... duck,"

Jeg vet noen som ikke bør føle seg for trygg i natt.

Fornøyd

For litt siden startet jeg et meme, om å være fornøyd med utseendet sitt. Poenget med å gjøre noe så overfladisk og selvopphøyende var at det provoserte meg at det er lov å si ting man liker om personligheten sin, mens når det gjelder utseende skal man helst klage, for all del ikke finne på å innrømme at man er fornøyd ihvertfall. Som ventet var ikke alle like enig, og Bharfot forandret memet til 7 ting jeg liker ved kroppen min (funksjonaliteten). Men det er jo så enkelt, tenkte jeg først. Det finnes jo ikke noe sosialt press om å være negativ til funksjonaliteten til kroppen sin. Jeg kom på ett punkt, jeg har bra syn. Så stoppet det bare. Jeg gikk igjennom hver eneste kroppsdel og detalj, og måtte til slutt innså at etter kyssesyka så er det lite som fungerer bra. Kroppen min suger rett og slett, men likevel er jeg egentlig innmari fornøyd.

Det fine med å ha ting som ikke funker så bra er å kunne være stolt over de små tingene, de man får til til tross for hinder liksom. At jeg trener for eksempel. Etter kyssesyka blir jeg lettere sliten. Jeg har føtter som ikke passer i sko og får derfor gnagsår hver gang jeg løper, det vil si de gangene jeg ikke må slutte fordi knærne mine ikke tåler det. Jeg har skeivt nesebein og overømfintlige slimhinner, så blir lett tett i nesa. Etter trening blir jeg ofte svimmel, og kan svime av uten at jeg aner hvorfor. Så jeg er ikke i storform, men jeg trener, og jeg synes jeg er flink.

Jeg har dårlig hørsel. Nå må jeg presisere at jeg ikke er døv. Føler jeg må si det, folk har en tendens til å forstå at det finnes forskjellige grader av syn, at man kan trenge briller uten å være blind, men når en er 25 og har dårlig hørsel, da kan det liksom ikke bety noe annet enn at man er døv. Jeg fortalte en gang en lærer at jeg hørte dårlig, hun begynte å snurre tomlene og si ”are you.... ehh, do you.....” og jeg måtte forklare at nei, jeg er ikke døv, jeg prater ikke tegnspråk, og om jeg hadde gjort det hadde jeg nok ikke fått noe ut av febrilsk tommelsnurring uansett.

Mesteparten av livet har jeg hørt ganske normalt. Folk har forskjellig toleransenivå når det gjelder støy, og mitt er på den nedre siden, fant jeg ut litt for sent. Jeg fikk ene trommehinna sprengt som liten da jeg var ”sheriffassistent” i westernbyen i Tusenfryd, og han som spilte sheriffen trakk av sin lekepistol rett i øret mitt. Det var likevel ikke før jeg hadde vært gammel nok til å ha gått ut noen år, konserter, dansegulv, at jeg la merke til at jeg kanskje hørte litt dårligere enn de fleste.

Hørselen min er normal på de lave frekvensene, mens det er noen høyere jeg nesten mangler totalt. Resultatet er at jeg hører noen bokstaver bedre enn andre, ikke sånn som når banneord blir redigert bort på amerikansk tv, jeg legger ikke merke til det på den måten, men for hver samling av bokstaver jeg hører må det gjøres om til ord i hodet mitt. For det meste tipper jeg riktig, noen ganger blir det helt feil. Jeg har på en måte hørsels-dysleksi tror jeg. Istedet for å ikke skjønne alle bokstavene på papiret, så sjønner jeg ikke alle bokstavene jeg hører, likevel gir det som regel mening, sammen med resten av orderne og bokstavene. Noe positivt kommer ut av dette, selv om det kan være slitsomt noen ganger så får jeg konstant trening i logikk, og har en ganske mye høyere iq enn gjennomsnittet. I tillegg til at jeg leser innmari fort (dette kan være kjedelig innimellom når jeg leser for underholdningens skyld, men det er jo praktisk for det meste).

Jeg har mange venner som ikke aner at jeg har dårlig hørsel, noen vet det ikke før de har kjent meg en stund. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det føles ofte enklere å ikke si noe om det. Man skal liksom ikke ha dårlig hørsel når man er ung (selv om det blir flere og flere av oss), og det er ikke noe folk tenker over heller. Noen ganger tror folk jeg er overlegen, jeg må konsentrere meg for å høre, så det kan skje at folk prater til meg uten at jeg tenker over det. Noen ganger tror nok folk jeg er dummere enn jeg er, fordi jeg ikke får med meg alt, eller at jeg bruker lenger tid på å ta et poeng (gjøre om bokstaver til ord i hodet). Jeg får ofte ikke med med vitser, fordi folk legger om toneleiet når de spøker. Likevel blir det litt sånn heller dum enn gammel. Noe positivt har kommet ut av dette også. Jeg brukte å være veldig opptatt av å gjøre alle tilfreds, det går ikke lenger, og det er fint. Om noen har trodd at jeg overser dem så pytt pytt, det var ikke meningen og det er bra nok. Jeg bryr meg mindre om hva folk tenker enn før, det er herlig avslappende.

Å være syk har også forandret meg på en positiv måte. Det som var verst det året jeg var skikkelig dårlig var at de jeg hadde stilt opp mest for, var de som gjorde situasjonen mest uutholdelig. Det var sårende, men jeg lærte mye av det. Jeg lærte at selv om det er fint å forstå hvorfor andre gjør som de gjør, så betyr ikke det at dem skal kunne forvente mer av meg enn av seg selv. Jeg lærte at vennskap må gå begge veier, og at å være venner ut av vane er bare dumt. Viktigst av alt lærte jeg å sette meg selv først, når man har lite energi så må man bare det.

Mens jeg stadig ble bedre brukte jeg mye tid på å analysere meg selv og livet mitt. Jeg funderte på det med lykke, hvordan være lykkeligst mulig, hvordan få akkurat det livet jeg vil ha, og hva er det som virkelig betyr noe. En stund var jeg en stille versjon av meg selv, sakte men sikkert nærmer jeg meg målet.

Noen ganger ser folk på meg med et medlidende blikk når jeg sier jeg ikke kan være med på f.eks. konsert på grunn av hørselen min, eller ikke kan gå ut alle steder. Jeg synes ikke synd på meg selv. Jeg studerer noe som virkelig interesserer meg. Jeg kom forrige semester på Dean’s list over de under en prosent av elevene på skolen som gjør det best, til tross for at jeg ikke studerer på mitt eget språk. Jeg bor sammen med gutten jeg aller mest vil ha av alle jeg noen gang har møtt, som gjør meg glad og stolt over å være meg. Jeg er ganske sikker på å kunne gjøre noe jeg liker og tjene bra på det senere. Jeg har fantastiske venner, fra ganske hele verden etterhvert, folk jeg virkelig liker og beundrer. Jeg har nådd så mange mål som å kunne dra på et utested ikke kan måle seg med. Jeg er faktisk veldig glad for at min lykke ikke er avhengig av noe så ubetydelig.

Det var svaret på Tonitas tagg om hva jeg liker ved meg selv. Ikke punktvis kanskje, men som nummer en vil jeg si at jeg tar ansvar selv for å ha det fint. Det er ikke så mye mer som skal til oftest. Livet mitt er mer enn allright, og jeg kan ta mye av æren for det selv.

Kjedelig jeg?

Kjæresten er i Arizona og besøker en kompis fra college. Kompisen har et radioprogram der borte, noe som gir en del hendige kontakter. Sånn var gårsdagen deres:

Dag: Henge med Muse (bandet), blant annet på skytebane. Muse er visst ivrige skyttere, kjæresten har aldri nærmet seg en skytebane før, men det høres ut som det gikk bra. Etterpå signerte de målskiven, som kommer til å bli foreviget på veggen vår (nevnte jeg at kjæresten er litt fjortis-fan av Muse?)

Kveld: Arctic Monkey og Muse konsert.

Natt: Feste med Juliette Lewis


Jeg feirer hjemme alene slik:

Dag: Jobb og lekser

Kveld: Se Hercule Poirot som jeg har lånt på biblioteket for anledningen.

Natt: Sove

Man kan nok godt si at motsetninger tiltrekker hverandre, det er i alle fall ikke snakk om tvillingsjeler her ;)

Tog VS Sau

Et tog har kjørt ned 32 sauer i Alvdal i dag melder aftenposten.

Nå venter jeg spent på debatten.

Bør togene fredes, eller er sauene viktigst?


Oppdatert: Siste nytt, Rørosbanen i fare for å bli skutt.

Lange dager

Jeg har ikke sett regn på hele dagen. I dag tidlig kjørte jeg forbi her på vei til skolen, og i kveld kjørte jeg forbi på vei hjem fra skolen. Veien var våt, men ellers helt normal. Så ble en smule overrasket når jeg så i avisa at det har sett sånn ut i mellomtiden:













Torsdagene mine er kanskje litt i lengste laget...

IQ og politisk tilhørighet i USA

Under er en liste over den gjennomsnittlige IQen på beboere i hver stat i USA. Den er rangert 1 til 50, fra høyest til lavest IQ. Forresten er den blå og røde inndelingen etter hvilket parti som ble stemt frem ved valget i 2004. Blå for Demokrater, rød for Republikanere.

Tilfeldig?

Toppen av latskap

Er å ringe verten, før en fest,
og sjekke at man kan gå med støvlettene inne.

Sånn at man slipper å barbere leggene.

Stig ombord på min rosa sky

”Meow? ”
”Klart det, hopp opp!” svarer jeg. Vår veloppdragne pusekatt har ventet til vi er våkne før hun spør fint om hun kan komme opp i senga og si god morgen. Hun mjauer alltid på engelsk, men skjønner meg når jeg svarer på norsk, og kommer murrende mot meg før hun gnir hodet litt mot halsen min.

”Mmmm, doublespoon” mumler en halvsovende kjæreste, og legger armene rundt oss. Det er ingenting vi må, men jeg ser sola skinne ute og vi har sovet lenge nå, så etter litt kos hopper jeg ut av senga og er klar for en fantastisk dag. Morgendusjing er for loosers, jeg våkner velluktende, rein, og fantastisk vakker.

Jeg har akkurat forlatt huset da jeg kjenner en velkjent lukt. En rask titt til siden bekrefter mistanken; min ikke-bjeffende dasch (eller ovnsrør om du vil), har lagt fra seg ett lite visittkort i hagen til naboen. ”Mmm... vanilje” sier en stemme bak meg. Det er Jamie Oliver. Så fort narkodama med alle bråkekjærestene flytta ut tipsa jeg Jamie om at leiligheten var ledig, og han slo selvfølgelig til. ”Ja, takk gud for gen-manipulerte hunder med godlukt bæsj” sier jeg tilbake. ”Det minner meg på, vil dere komme over til middag i kveld? Tenkte jeg skulle lage autentisk gresk moussaka, og så kan vi maule hjemmelaget vaniljesaus til dessert” Jeg lar meg ikke be to ganger!

Etter en fin tur rundt vannet med min ikke-bjeffende hund er det på tide med en svømmetur. Til tross for at det er en strålende dag, er det ikke så mye folk på stranda. Vannet er herlig lunkent, og jeg vasser fort ut og legger meg på svøm. Fra sitt power-trip badetårn veiver badevakten febrilsk med armene. Det er den ufyselige travle masedama. ”Er det noe du vil?” spør jeg. Hun åpner munnen, men det kommer ikke en lyd. Anskiktet er knall rødt, det er tydelig at hun har mistet alle taleevner. ”Jeg hører ingenting” roper jeg, og svømmer videre. Utover og utover, akkurat så langt jeg vil.

Vel hjemme igjen henter jeg posten. Et brev fra lånekassen beklager at de har vært så vanskelige. De skjønner ikke hva som fikk dem til å oppføre seg så tåpelig, og som et plaster på såret har de valgt å slette hele gjelden min. Dagbladet har en interessant artikkel om blogging. Etter at Vampus gifta seg med Erling Lae, har noen sporadiske poster med titler som ”Et liv fullt av kjErlinghet” eller ”Lae stå er bra stå, fnis” vært det eneste livstegnet fra den kanten, og Dagbladet synes det er på tide å kåre en ny blogg-dronning. Valget falt selvfølgelig på Minneapolise, ingen over, ingen ved siden! Jeg øver meg på å si ”men det er jo så mange som fortjener tittelen mer enn meg” på en troverdig måte da en titt på pakken under får meg til å falle i bakken som Storrusten på a1 konsert. Det er BLODFØRE, i signert utgave, jeg er i ekstase. Et kakk i hodet har gjort at jeg leser saktere enn før, så denne boka kan nytes lenge.

Etter en tur på kontoret (jeg eier et ekstremt vellykket firma, startet etter en av mine geniale ideer, og nå bygd opp så bra at jeg ikke trenger å være til stede hele tiden), spiser vi middag hos Jamie. Etterpå er det sengetid. ”Er det ikke fint at døgnet har så mange timer?” sier jeg til fornøyd til kjæresten. Jeg rekker akkurat å synge en liten nattasang til hans voksende mage, og kysse den lille god natt gjennom huden, før jeg sovner med et smil om munnen.

[Denne ideen har jeg stjålet fra Frøken Makeløs, som har skrevet om sin perfekte dag, siden egen kreativitet er litt i dvale for tiden grunnet alt for lite søvn. Min perfekte dag er nok noen år frem i tid, men man kan jo drømme. Og så var det jo på tide med noe positivt her!]

Gotta love bureaucracy!

"Eeeeeh, om det skulle vise seg at jeg er nødt å ha en utskrift av bare summen for skolepenger, hadde det vært mulig å komme tilbake å få det senere?" Jeg bøyer hodet i skam over spørsmålet, jeg har allerede mast mer enn nok, og køen vokser bak meg.

"Du mener uten avgiftene?"

"Jaa" mumler jeg"

"Men det er jo klart og tydelig hva som er skolepenger og hva som er avgifter på det papiret"

Hun har helt rett. Det er klart og tydelig, sånn ser det ut:

Skolepenger - sum
Avgift for ditt - sum
Avgift for datt - sum
Og så videre - sum

Sånn så det ut når jeg sendte det inn i fjor, sånn ser det ut i år.

Kontordama er sjokkert. 50,000 elever, 8,000 av dem internasjonale, utallige lån og stipendsystemer, og lånekassa er av de mest pirkete hun har vært bort i.

Man skulle tro at det hadde vært lettere å lese skolepengesummen (som står som en samlet sum, på en egen linje) selv om det står andre ting på papiret, enn å skrive et brev til meg og informere om at det ikke får lov å være sånn.

Og sjokkerende nok, bare fordi lånekassa liker å kaste bort tiden på å sende tullete brev med merkelige, og utallige, spesifikasjoner betyr ikke det at skolen min har satt av ressurser til å skrive spesiallagde skolepengebeviser til hver elev. Noen tenker effektivitet, heldigvis!

Jeg er glad jeg bor i et land med støtte til studenter, det er jeg virkelig, men det blir litt feil når noe som opprinnelig skal gjøre det enklere å være student, er det mest stressende i livet mitt akkurat nå. Jeg venter meg lånekassemareritter for natten. Det er nesten like greit den ikke kommer til å vare særlig lenge, klokka 4 skal jeg nemlig opp og stille meg i en svindyr telefonkø, yay!

Søt, men utspekulert

At medlidenhet gir mye fin oppmerksomhet er det mange som har fått med seg. Barn gråter gjerne ikke før de ser mamma etter å ha slått seg, og nå har selv en isbjørn plukket opp trikset. I Berlin Zoo er isbjørnen Knut en av attraksjonene, og forrige fredag falt stakkars Knut og slo poten sin. Den umiddelbare haltingen gav mye oppmerksomhet og godterier fra besøkende, og "why fix it if it aint broke" gir plutselig dobbel mening, når Knut fortsetter å halte på foten uten at den er brukket. Hans dyrepasser Thomas har nemlig observert bjørnen i vanlig gange når han tror ingen ser ham.

Les mer på aftenposten.no

Hvorfor lære av andres feil når man får statsstøtte til å gjøre dem selv?

Kom over denne teksten i en amerikansk bok. Flere som synes det minner mistenkelig om et visst norsk jernbaneselskap?

"In a now-famous article, Harvard professor Theodore Levitt cited American railroads as organizations that had a narrow production-oriented statement of their business: "We are in the railroad business!" This narrow definition of their business lost sight of who their customers were and what their needs were. Railroads saw only other railroads as competitors and failed to design strategies to compete with airlines, barges, pipelines, trucks, bus lines, and cars. Railroads would probably have fared better over the past century by recognizing they are in "the transportation business."

Hvor hadde NSB vært i dag uten statsstøtten?
Og hvor bra hadde ikke buss-selskapene klart å gjort det med samme støtten?

Hva mener du?

Amerikanisert (del 2)

Ting jeg har vent meg til:

Advokater















Da jeg flytta til USA for første gang hadde jeg det ikke uvanlige norske synet på amerikanere som folk som saksøkte hverandre for alt mulig. Jeg så på det som en unødvendig grådighetskultur, og jeg skulle aldri bli en av dem. Nå tre år etterpå har jeg to advokater selv, sånn i tillegg til å være sammen med en.

Den første har jeg fordi jeg var i en bilulykke, som passasjer, og erfarte at å ha det billigste forsikringsselskapet logisk nok ikke var det beste når noe faktisk skjedde. Det er ens eget forsikringsselskap som betaler når man får personskade i en ulykke, og selskapet mitt var ikke så ivrig på akkurat det med å ta regningene. I USA er det ikke noe som heter gratis helsetjeneste, og selv om man har helseforsikring, så nekter de å betale for ting som har med bilulykker å gjøre (for det er bilforsikringens jobb). Til slutt måtte jeg bite i det sure eplet og få meg advokat. Dette var mye greiere, advokater innenfor sånne saker tar nemlig ikke betalt for den jobben de gjør. Om man skulle vinne saken tar de en prosent, men i mitt tilfelle var ikke penger det jeg var ute etter, jeg ville bare kunne fortsette å fikse ryggen min til den ble bra igjen. Regningene som blir betalt er ikke en del av prosenten, og penger i tillegg hadde jeg ikke hatt noe håp om alene. Det er 7 måneder siden ulykken nå, og regningene ble nettopp betalt av forsikringsselskapet. Jeg er glad jeg har sluppet å være den som kjempet med dem.

Den andre er en del av en advokattjeneste skolen har. Han er spesialist i innvandring, og hjelper meg med søknad om arbeidstillatelse. Siden jeg er internasjonal student har jeg så langt bare kunnet jobbe innenfor campus, eller i praksisjobber godkjent av skolen, noe som ikke ser så bra ut på CVen.

Så jeg har fortsatt ikke saksøkt noen, men jeg har mer forståelse for dem som gjør det. Når medisinsk behandling er svindyrt (vi må kanskje betale litt i Norge også, men forskjellene er enorme), så står folk uten et valg når noe skjer. Likevel er det inntrykket man får av amerikanere utenfra ikke særlig kompatibelt med virkeligheten. Her i nord skal det ihvertfall mye til før noen blir saksøkt.

Sett 300?

Bin Laden lærer av Kristin

(Bilde 1 fra 2004, bilde 2 fra 2007)

I motsetning til videoen i 2004 har han denne gangen krevd sine 30 minutter sminking før opptak (med farging av skjegg inkludert).

Passiv Rasisme og Stemmefisking

Det har allerede blitt skrevet side opp og side ned om Toril Fiskerstrand, så jeg skal ikke henge meg opp i at "tatt ut av sammenheng" ikke er mye til forsvar for en samtale som er gjengitt i sin helhet. At enkeltpolitikere sier og mener idiotiske ting er ikke noe nytt, men når resten av partiet står bak dem etterpå blir jeg oppgitt.

"Jeg kan konstatere at hun ikke er en rasist. De som sier det, kjenner henne ikke godt nok. Jeg kjenner henne, og hun har min fulle tillit" sier Aamir Javed Sheikh. Er det virkelig mulig å ikke ha rasistiske meninger selv og samtidig høre noen si "det er for mange negere i oslo" uten å protestere? Uten å bli sinna? Uten å gjøre et tappert forsøk på å banke litt vett inn i hodet på tullingen? Jeg vil påstå at bare det å ikke protestere i en sånn situasjon gjør man skyldig i passiv rasisme. Så selv om hun ikke hadde tatt bort enhver tvil ved å si at hun var enig, så synes jeg det hun ikke sa er ille nok i seg selv. Det er greit nok at noen er for sjenerte eller pysete til å ville starte en diskusjon, men når man er politiker burde man ikke ha noe problem med å si hva man mener. Noe som bringer meg til neste uttalelse.

"Jeg kjenner til litt av dilemmaene når man står på stand" sier Lae. Jeg ser ikke noen annen måte å tolke dette på enn at når man vil fiske velgere så sier man ikke hva man mener, men hva folk vil høre. Ikke at dette er en overraskelse innenfor politikk, men det er skremmende at man kan innrømme det sånn uten videre, som om det skulle være en selvfølge.

Så presterer han å avslutte med: "Stem Høyre. Jeg tror alle vet hva vi står for."

Om valgkampen hadde blitt brukt til det den er ment til - å overtale folk til å ville det samme ved å bruke gode argumenter, da hadde vi kanskje visst hva Høyre står for. Om det er greit å si seg enig i enhver påstand (så lenge andre ikke vet det) fordi det kan gi en velger mer derimot...

Hva synes du?

E-mail er kompliserte greier på Carlson School

Hadde første Finance Fundamentals timen i dag, og fikk utdelt studieplanen. Litt tykkere enn de vanligvis er, for midt mellom alt det faste (leseplan, lekser, eksamener og lignende) så hadde professoren vår viet to hele A4 sider til e-mail. Ikke bare om e-mail, men en instruksjon på hvordan man mailer akkurat ham. En e-mail til denne professoren er nemlig ikke en vanlig mail, men en "forretnings- kommunikasjon". Jeg skal forkorte litt her, men på norsk blir lista noe sånt:

Bruk "subjekt" linja effektivt
Denne må inneholdet navnet på avsender, hvilken klasse og "session" vi er i, hvilket kapittel vi refererer til, og et stikkord for hva resten av mailen handler om.

Vær profesjonell
Dette er nemlig Carlson School of Management, en forretningsskole, ikke en bar.

Formater
Bruk korte paragrafer separert med en blank linje.

Vær stille!
CAPS LOCK FÅR DET TIL Å HØRES UT SOM DU ROPER, OG DET ER FREKT DET.

Vær klar og tydelig
Korte fullstendige setninger er ønsket, de bør inneholde ett substantiv og ett verb, vanligvis, men merk deg at det finnes unntak.

Vær høflig

Hold fokuset på saken

(Her viser han et par eksempler på godkjente mailer, og et par "sånn må du for all del ikke gjøre" Han demonstrerer også hvor ille det kan gå om man bruker komma på feil sted)

Bruk ordliste
(i tillegg blir det henvist til en webside som har "a concise guide to clear writing")

Les igjennom "proof read" før du sender

Jeg må innrømme at jeg er litt småredd for å sende mail til denne professoren nå. Uten å ha hatt noe problem med å gjøre det samme til mine "English Writing" professorer.

Drømmen

Reklamebransjen har skjønt det, nå venter jeg bare på at teknologien skal følge etter...

Goodbye Life

Jeg har tilbragt mine siste dager i frihet i Wisconsin, derfor har det kanskje vært litt stille på disse kanter, men nå er jeg tilbake og klar til morgendagens skolestart. Trodde jeg.

Så heldig du er da som starter så seint! Tenk om igjen... Vi har kortere semester, men mange ganger mer å gjøre. Noen ganger mistenker jeg at skolen blir betalt under bordet av farmasøyt-giganter innenfor blodtrykk-senkende medikamenter. Hadde det ikke vært for at jeg allerede betaler sånn ca halve pengebingen til Skrue, per semester, for å gå her selv.

Nå var det jeg som valgte å studere økonomi. Ikke at jeg har noe valg nå lenger, siden en sånn utdanning er eneste måten å en vakker dag kunne blir ferdig å betale ned disse haugene med gullmynter. Ryktene (Erlend Loes "L") sier at lånekassa vil finne meg hvor som helst, så økonomi får det bli.

Jeg husker en gang i intro-klassene første året, hvor jeg var heldig nok til å kunne irritere meg over de oversminka småbertene som småfniste om gutter når jeg prøvde å følge med på forelesning. Nå blir jeg overraska om noen i det hele tatt har hatt tid å børste håret i løpet av dagen i økonomiklassene (meg selv inkludert).

Men over til å ikke være klar. I natt drømte jeg at jeg ikke kom meg på noen av klassene første dagen fordi parkerings-kontrakt-magnet-kortet mitt ikke funka. "Ta nå en billett da tullejenta" sa jeg og rista litt på hodet over meg selv i en våknere tilstand. Det var kanskje en dårlig grunn, men det ser ut til at drømmen kan bli virkelighet. Det var nok ikke så lurt å sette seg ned kvelden før (nevnte jeg at jeg har vært borte noen dager?) for å lage meg timeplan. Onestop, som er alt man trenger siden for studenter på UofM, er nemlig nede. "The server is temporarily unable to service your request due to maintenance downtime or capacity problems. Please try again later." sier den om igjen og om igjen. Og ja, dette er eneste muligheten til å sjekke hvilke klasser jeg har meldt meg opp til.

Med 50000 elever på samme skole holder du orden på fagene dine selv. Jeg husker såvidt at jeg har mange klasser på tirsdag og torsdager. Og at jeg begynner tidlig Når? Hvor? Aner ikke. Alt i alt en veldig lovende skolestart denne gangen tror jeg!

Var det noen som kalte dette en koslig blogg?