Sunday, September 23, 2007

Fornøyd

For litt siden startet jeg et meme, om å være fornøyd med utseendet sitt. Poenget med å gjøre noe så overfladisk og selvopphøyende var at det provoserte meg at det er lov å si ting man liker om personligheten sin, mens når det gjelder utseende skal man helst klage, for all del ikke finne på å innrømme at man er fornøyd ihvertfall. Som ventet var ikke alle like enig, og Bharfot forandret memet til 7 ting jeg liker ved kroppen min (funksjonaliteten). Men det er jo så enkelt, tenkte jeg først. Det finnes jo ikke noe sosialt press om å være negativ til funksjonaliteten til kroppen sin. Jeg kom på ett punkt, jeg har bra syn. Så stoppet det bare. Jeg gikk igjennom hver eneste kroppsdel og detalj, og måtte til slutt innså at etter kyssesyka så er det lite som fungerer bra. Kroppen min suger rett og slett, men likevel er jeg egentlig innmari fornøyd.

Det fine med å ha ting som ikke funker så bra er å kunne være stolt over de små tingene, de man får til til tross for hinder liksom. At jeg trener for eksempel. Etter kyssesyka blir jeg lettere sliten. Jeg har føtter som ikke passer i sko og får derfor gnagsår hver gang jeg løper, det vil si de gangene jeg ikke må slutte fordi knærne mine ikke tåler det. Jeg har skeivt nesebein og overømfintlige slimhinner, så blir lett tett i nesa. Etter trening blir jeg ofte svimmel, og kan svime av uten at jeg aner hvorfor. Så jeg er ikke i storform, men jeg trener, og jeg synes jeg er flink.

Jeg har dårlig hørsel. Nå må jeg presisere at jeg ikke er døv. Føler jeg må si det, folk har en tendens til å forstå at det finnes forskjellige grader av syn, at man kan trenge briller uten å være blind, men når en er 25 og har dårlig hørsel, da kan det liksom ikke bety noe annet enn at man er døv. Jeg fortalte en gang en lærer at jeg hørte dårlig, hun begynte å snurre tomlene og si ”are you.... ehh, do you.....” og jeg måtte forklare at nei, jeg er ikke døv, jeg prater ikke tegnspråk, og om jeg hadde gjort det hadde jeg nok ikke fått noe ut av febrilsk tommelsnurring uansett.

Mesteparten av livet har jeg hørt ganske normalt. Folk har forskjellig toleransenivå når det gjelder støy, og mitt er på den nedre siden, fant jeg ut litt for sent. Jeg fikk ene trommehinna sprengt som liten da jeg var ”sheriffassistent” i westernbyen i Tusenfryd, og han som spilte sheriffen trakk av sin lekepistol rett i øret mitt. Det var likevel ikke før jeg hadde vært gammel nok til å ha gått ut noen år, konserter, dansegulv, at jeg la merke til at jeg kanskje hørte litt dårligere enn de fleste.

Hørselen min er normal på de lave frekvensene, mens det er noen høyere jeg nesten mangler totalt. Resultatet er at jeg hører noen bokstaver bedre enn andre, ikke sånn som når banneord blir redigert bort på amerikansk tv, jeg legger ikke merke til det på den måten, men for hver samling av bokstaver jeg hører må det gjøres om til ord i hodet mitt. For det meste tipper jeg riktig, noen ganger blir det helt feil. Jeg har på en måte hørsels-dysleksi tror jeg. Istedet for å ikke skjønne alle bokstavene på papiret, så sjønner jeg ikke alle bokstavene jeg hører, likevel gir det som regel mening, sammen med resten av orderne og bokstavene. Noe positivt kommer ut av dette, selv om det kan være slitsomt noen ganger så får jeg konstant trening i logikk, og har en ganske mye høyere iq enn gjennomsnittet. I tillegg til at jeg leser innmari fort (dette kan være kjedelig innimellom når jeg leser for underholdningens skyld, men det er jo praktisk for det meste).

Jeg har mange venner som ikke aner at jeg har dårlig hørsel, noen vet det ikke før de har kjent meg en stund. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det føles ofte enklere å ikke si noe om det. Man skal liksom ikke ha dårlig hørsel når man er ung (selv om det blir flere og flere av oss), og det er ikke noe folk tenker over heller. Noen ganger tror folk jeg er overlegen, jeg må konsentrere meg for å høre, så det kan skje at folk prater til meg uten at jeg tenker over det. Noen ganger tror nok folk jeg er dummere enn jeg er, fordi jeg ikke får med meg alt, eller at jeg bruker lenger tid på å ta et poeng (gjøre om bokstaver til ord i hodet). Jeg får ofte ikke med med vitser, fordi folk legger om toneleiet når de spøker. Likevel blir det litt sånn heller dum enn gammel. Noe positivt har kommet ut av dette også. Jeg brukte å være veldig opptatt av å gjøre alle tilfreds, det går ikke lenger, og det er fint. Om noen har trodd at jeg overser dem så pytt pytt, det var ikke meningen og det er bra nok. Jeg bryr meg mindre om hva folk tenker enn før, det er herlig avslappende.

Å være syk har også forandret meg på en positiv måte. Det som var verst det året jeg var skikkelig dårlig var at de jeg hadde stilt opp mest for, var de som gjorde situasjonen mest uutholdelig. Det var sårende, men jeg lærte mye av det. Jeg lærte at selv om det er fint å forstå hvorfor andre gjør som de gjør, så betyr ikke det at dem skal kunne forvente mer av meg enn av seg selv. Jeg lærte at vennskap må gå begge veier, og at å være venner ut av vane er bare dumt. Viktigst av alt lærte jeg å sette meg selv først, når man har lite energi så må man bare det.

Mens jeg stadig ble bedre brukte jeg mye tid på å analysere meg selv og livet mitt. Jeg funderte på det med lykke, hvordan være lykkeligst mulig, hvordan få akkurat det livet jeg vil ha, og hva er det som virkelig betyr noe. En stund var jeg en stille versjon av meg selv, sakte men sikkert nærmer jeg meg målet.

Noen ganger ser folk på meg med et medlidende blikk når jeg sier jeg ikke kan være med på f.eks. konsert på grunn av hørselen min, eller ikke kan gå ut alle steder. Jeg synes ikke synd på meg selv. Jeg studerer noe som virkelig interesserer meg. Jeg kom forrige semester på Dean’s list over de under en prosent av elevene på skolen som gjør det best, til tross for at jeg ikke studerer på mitt eget språk. Jeg bor sammen med gutten jeg aller mest vil ha av alle jeg noen gang har møtt, som gjør meg glad og stolt over å være meg. Jeg er ganske sikker på å kunne gjøre noe jeg liker og tjene bra på det senere. Jeg har fantastiske venner, fra ganske hele verden etterhvert, folk jeg virkelig liker og beundrer. Jeg har nådd så mange mål som å kunne dra på et utested ikke kan måle seg med. Jeg er faktisk veldig glad for at min lykke ikke er avhengig av noe så ubetydelig.

Det var svaret på Tonitas tagg om hva jeg liker ved meg selv. Ikke punktvis kanskje, men som nummer en vil jeg si at jeg tar ansvar selv for å ha det fint. Det er ikke så mye mer som skal til oftest. Livet mitt er mer enn allright, og jeg kan ta mye av æren for det selv.

12 comments:

HvaHunSa said...

Hvis JEG skulle bestemt hva som var best på deg, så måtte svaret ha blitt hodet ditt. Nå har jeg jo ikke møtt deg, så det kan jo hende at puppene ville imponert meg mer enn jeg trodde f.eks. Men så langt: det fortryllende hodet ditt. Noen er skrudd sammen på en slik måte at alle liker dem, absolutt alle. Jeg mistenker deg for å være en sånn.

Frøken Skavlan said...

Fantastisk svar på et meme.
(Jeg kunne kommentert mye mer nå, men innser at det er altfor seint til at jeg kommer med noe fornuftig..)

Rigmor said...

Utrolig fint innlegg.Mange halvformulerte tanker som oppsto når jeg leste - men må løpe til jobb nå i regnet. Brrrr.

Lothiane said...

Fin og grundig besvarelse, synes jeg! Kjenner meg igjen i det at kroppen ikke funker ordentlig lenger og dermed vanskelig å si så mye positivt.. men det er jo noe der, og det er jo fint å komme fram til det for sin egen del. :)

morten said...

Dæven, flott innlegg! Likte spesielt de to siste avsnittene, veldig viktig konklusjon du kommer med. Og grattis med å komme på lista!

Minneapolise said...

HHS: Hadde du møtt meg hadde du nok blitt blendet av puppene :P
Neida, heller hodet sier jeg og, viktigste jeg har :)

Skavlan: du kan kommentere mer anytime :)

Rigmor: Samme til deg (og nå er jeg såå glad jeg bor et ganske tørt sted )

Lothiane: Det finnes alltid noe positivt! :)

Morten: Takk, og takk igjen :)
Dean's har vært målet siden jeg begynte her, men hadde egentlig gitt det opp når det endelig skjedde, så den er jeg utrolig fornøyd med :D

Flopsy said...

Kjempefin post!

Du er virkelig inne på noe når du sier at man liksom ikke skal høre dårlig når man er ung. Jeg har ihvertfall inntrykk av at nedsatt hørsel fortsatt er ganske tabu, særlig blant yngre mennesker.

Det er bare å sammenligne briller med høreapparater det- og tenke på hvor forskjellige status disse har.

Og frem til nå så har jo høreapparatene sett utrolig lite innbydende ut. Digre, klumpete og gusjebrune. Heldigvis skjer det ting på den fronten også, og man kan få tak i litt penere utgaver.

Det at du ikke hører alle bokstavene like godt, har vel med at bokstavene i uttalt form ligger i ulikt frekvensområde.

Frøken Skavlan said...

Det er så bra at du snudde det som kanskje ikke var så topp til noe positivt. Det er skremmende hvor mange som er fornøyd med å ha det nesten bra.
(Det er selvfølgelig ikke alt man kan løse selv, men man kommer langt med positivitet og viljestyrke)

Også synes jeg det er utrolig tøft at du nådde opp på lista, for en prestasjon!

Å ta ansvar selv for å ha det fint topper nok min liste også. Bra sagt.

Minneapolise said...

Flopsy: Det er absolutt et tabu, og det er litt dumt. Ikke bare for oss som har dårlig hørsel, men for alle dem som er i ferd med å få det. Unge i dag er mye mer utsatt for lyder enn tidligere generasjoner, og hørselsskader har blitt mye vanligere. Men når det først ikke er så lett å oppdage, og når vi som har det skjuler det bra, så tenker ikke folk over hva de utsetter seg for før det er for sent.

Det er godt mulig det kommer til å forandre seg ganske fort. Siste årene har f.eks. teknologien i høreapparater og lignende fokusert mye mer på design og brukervennlighet for unge, fordi markedet ikke lenger er bare de eldre.

Det er det med ulike frekvenser som bestemmer hvilke bokstaver jeg hører og ikke ja. I tillegg er det stor forskjell på stemmene til folk, noen jenter som snakker lavt har jeg store problemer med å høre. (Ironisk siden jeg er jente selv og ikke prater så veldig høyt).

Skavlan: Det er ikke alt man kan gjøre noe med selv, og noen har virkelig uflaks, men vi kan i alle fall gjøre noe med egen holdning. Det er så mange som fokuserer på ting som egentlig ikke betyr noe, særlig på hva de ikke har, istedet for å sette pris på de gode tingene.

Jeg liker folk som blir lykkelige av en kaffe latte :)

Flopsy said...

Hørselsskader er nok vanligere hos unge enn det var før ja, fordi vi omgir oss med støy på en annen måte enn i tidligere tider.

Men noe helt annet; på tv idag var det en dame som jobbet med døve barn i Kenya, og hun fortalte at det var tre ganger så mange døve barn der som i Norge, blant annet på grunn av ubehandlede ørebetennelser. Og de døve barna hadde ikke akkurat noen høy status i samfunnet. Trist!

Tonita said...

Minnie - en super besvarelse av taggen. Mye bedre, og mye finere å lese enn om du hadde kommet med en kjapp punktvis en.
at du er en super jente har jeg forstått lenge, - klok og flink. Jeg blir alltid litt ekstra stolt når tøffe norske jenter gjør det bra utenfor egen språklige arena. (Har selv en gløgg datter med dr.grad i fysikk som arbeider i et firma som lager utstyr for romfaart - og det er hun som språkvasker rapportene! Ikke fordi det er det som er primærjobben hennes, - men fordi hun er sterkere i korrekt skriftlig fransk enn alle de franske kollegene. Men dette var en digresjon).

Takk for det du skrev!

Minneapolise said...

Flopsy: Uff. Døve i den vestlige verden klarer seg bra, har sitt eget språk og samfunn, men tenk så hjelpesløs man blir i et fattig land uten noen form for hjelpemidler.

Tonita: Takk for hyggelig tilbakemelding, sånt varmer! :)
All grunn til å være stolt over dattera di, fysikk og romfart teknologi skremmer meg litt, og så fransk da, jeg er imponert!