U.S. Army - Det farligste ungdomsopprøret

Det er vanlig å gjøre litt opprør i ungdomstiden. Man kan begynne å røyke, være ute hele natta, få seg hanekam, flørte med dop... de klassiske mulighetene er mange. Men hva gjør man når man kommer fra en liberal, demokratisk familie i Midtvesten, og har tre eldre søsken som har gjort det meste allerede? Jo, da drar man til Irak og leker med våpen!

Det var i alle fall det yngste broren til kjæresten gjorde. Problemet med militæret som ungdomsopprør er at når man begynner å innse hva man holder på med, så er det for seint å snu. Har man først skrevet under kontrakten, og det på en av de farligste stillingene, så hjelper det nok ikke å sende lange blikk etter rumpa til sersjanten en gang. Lindsay Lohan ble reddet av rehab, sviger-lillebror kommer til å bli skutt etter hver dag i minst ett år til (prøver å være optimistisk til valget selv om erfaringen er dårlig). Det er en smule ironisk at aldersgrensa på alkohol er 21 her borte, mens militæret gjerne tar deg før du fyller 18.

I dag skulle kjæresten sende julepakke til lillebror, med filmer, snop, og et par Maxim (amerikans blad i samme stil som MANN i Norge tror jeg). Postdama drar opp et blad med Eva Longoria (frustrerte fruer) på forsida og sier at dette kommer aldri gjennom tollen i Irak. De ville finne det for støtende med sånn nakenhet.

"Mer støtende enn at vi bomber dem mener du?" kommer det kjapt fra kjæresten.

Hva heter en tegneserie med bilder?

Bildeserie blir liksom ikke det samme. Uansett hva man kan kalle det, stikk innom AVMAKT som endelig er tilbake. Søt, morsom, og unik!

Minnie Drømmer (I)

Jeg har lurt på å blogge om mine merkelige drømmer før, men har ikke vært sikker på om de er like morsomme for omverden som de er for meg når jeg våkner opp. Jeg er heller ikke sikker på om jeg rett og slett er rarere enn de fleste, eller om folk generelt sett har vett til å holde drømmer for seg selv. Gjør uansett et forsøk, så får dere gi tilbakemelding om dette prosjektet skal fortsettes.

Jeg har det med å få dårlig samvittighet for ting jeg ikke kan så mye for. I sommer var jeg invitert i bryllup til en venninne, men siden det var bare ett halvt år siden jeg hadde vært hjemme (i bryllup da også, jeg aner en viss trend i vennegjengen), og familien kom hit omtrent på samme tid, så valgte jeg å bli i usa hele sommeren. Jeg føler meg tydeligvis litt skyldig, for i natt drømte jeg om det for andre gang.

Denne gangen skulle jeg faktisk i bryllupet, og var på vei da noe vått blir spylt over hele buksa mi (til tross for at jeg aldri hadde funnet på å gå i bukse i et bryllup i virkeligheten, her bruker man kjole om man kan). Jeg hoppet selvfølgelig inn i skuret som så beleilig ligger rett ved, og sender en venninne for å hente ny bukse. Timene går, uten at hun kommer tilbake, og der står jeg resten av drømmen, bukseløs i et skur og ser på klokka mens jeg fortviler over at jeg går glipp av hele bryllupet.

Den klassiske drømmen er vel å komme på skolen og oppdage at man ikke har bukser på. Dette er det nærmeste jeg har kommet så langt.










(Til ære for dem som savner bimbo-bildene)

Man vet man er Sunnmøring....

....når man labber rundt i tøfler på vinteren for andre året på rad, fordi de ser akkurat ut som Uggs, men koster en brøkdel av prisen.

Kan det bli noe søtere enn dette?

Vote for Jesus, but which one?

Om du trodde valget mellom en norsk jente i Taiwan og en norsk jente i USA var forvirrende, prøv denne! Jesus til høyre er veldig representativ for de konservative her i landet. (teksten burde være leselig om du trykker på bildet to ganger)

Forvirrende navn

Jeg har aldri helt skjønt det med å kalle opp barn etter seg, eller etter faren som vel er det vanligste. Men med så få navn som de har i USA, på så mange mennesker, så skal det nesten godt gjøres å ikke kalle opp igjen. I "sviger-familien" har det to sånne. Ene broren til kjæresten heter det samme som faren, og søsteren er oppkalt etter bestemor. For dem går det helt greit, siden de kaller hverandre Pappa, Tim, Jane, og Grandma Jane. Problemet er når man kommer utenfra familien, og plutselig har man Tim, Tim, og Jane, Jane på samme helg.

Julegaver

I dag snør det, og det den typen som ikke forsvinner i lufta men faktisk legger seg på bakken som et hvitt teppe og gjør det litt fint i Minnesota for en dag, selv om det er vinter. Det minnet meg om at det snart er jul igjen, og på tide å tenke på julegaver.

Med minimalt av både tid og penger har julegaver vært et stress-tema for meg etter at jeg flyttet til USA. Tidligere derimot syntes jeg det var koseligere å gi enn å få, og kunne gjerne begynne så tidlig som sommerferien for å finne det perfekte for hver person.

Derfor er det fint å minne seg selv på at de beste gavene jeg har fått, har ikke nødvendigvis vært de dyreste. Kjæresten er veldig flink på akkurat det med å finne de perfekte gavene, de som viser at han har tenkt på akkurat meg, og lagt merke til de små tingene.

Her er en liten liste, i tilfeldig rekkefølge, over favoritt-kjærestegavene så langt:

Verktøyskrin - Det var første bursdagen min i Minneapolis, og jeg var litt deppa, fordi det gikk opp for meg at jeg kanskje aldri igjen fikk feiret bursdag med familien, eller venner jeg har kjent lenger enn et år. For å veie opp for dette, og feire ny jobb, hadde kjæresten gått amok med bankkortet. Han kjøpte kommode fordi det var trangt om plassen i det lille klesskapet mitt, han kjøpte en liten flatskjerms-tv, så jeg kunne se tv på rommet når min svært så humørsvingende roomate var i det sinte hjørnet. Han visste akkurat hva jeg trengte uten at jeg hadde tenkt over det selv, og jeg satte veldig pris på dem, men aller best var likevel verktøyskrinet.

Året før jeg flyttet til USA hadde jeg ønsket meg verktøyskrin til jul av mamma og pappa, som nektet å kjøpe noe som helst som ville ta ennå mere plass i kjelleren deres mens jeg var borte (dette var mens jeg fortsatt hadde planer om å bli her bare ett år). Så det ble ikke verktøy på meg det året, noe som irriterte meg hver gang jeg hadde noe som enkelt kunne fikses. Jeg er kanskje litt rar sånn, men jeg finner glede i å fikse ting, gjøre selv liksom. Dette hadde jeg såvidt nevnt en eneste gang for kjæresten, og det må ha vært ett år siden på dette tidspunktet. Så at han husket det, betydde mye, og jeg var overlykkelig over gaven.

Norvegia Ost - Dette var mens jeg bodde i Boston, mitt første år i USA, og mitt første år med amerikansk ost (usj). Kjæresten hadde fått med seg at jeg savnet norsk ost, og hadde derfor ringt rundt alle mulige steder, til han fant en amerikansk butikk som solgte Norvegia. Denne ble pakket inn i is og sendt til Boston på Valentine's Day. Jeg kunne ikke fått en mer romantisk gave, og var lykkelig forelska til frokost hver dag en stund etter.

Frode Øverli kort - Denne kom i posten en helt vanlig dag, og uten noen forklaring. Etter å ha oversatt pondus (og nemi) til engelsk så godt det kunne gjøres, og prøvd å omvende kjæresten, så hadde han tatt hintet om at jeg var Øverli fan. Planen var å bestille Pondus boka og å betale litt ekstra for å få Frode til å signere den, eller skrive en hilsen, først. Dette var ikke så lett, og etter å ha mast frem og tilbake nektet Øverli fortsatt å signere bok, men han gikk med på å sende et signert postkort istedet. Det er tanken som teller, jeg syntes dette var veldig morsomt.

Moralen: Å ha lagt merke til ting kan gi gaven mye høyere verdi enn en mangesifret prislapp.

Upassende reklamer (Google Ad backfires)

Google Ads tilpasser reklame etter innholdet på siden, ved å se på hvilke ord som er mest brukt. Praktisk siden de som reklamerer lettere når de som interesserer seg for produktet, men noen ganger går det heller mot sin hensikt. Se for eksempel på disse:
(klikk på bildene for større versjon)

Så typisk djevelen!

Jeg glemte nesten denne morsomme saken som Victoria gjorde meg oppmerksom på. Andreas Hesselberg har oppsummert kristenblogg.no og gleder seg over at de "står fjellstøtt etter mange sataniske angrep". Med sataniske angrep mener han Victoria, Undre og Ars ethica, som har kritisert deres fordømming av homofile. Han forklarer:

"Når det gjelder begrepet “sataniske angrep”: Jeg tror at djevelen kan bruke intetanende mennesker til sin fordel, ved å angripe f.eks. Kristenblogg. Selv om ingen av de jeg har omtalt i dette innlegget er djevelen selv, kan deres angrep mot Kristenblogg godt være “arrangert” av djevelen, selv om de ikke er klar over det selv. Djevelen kan få innflytelse i oss uten at vi selv merker det."

Jeg er så enig Hesselberg, er det ikke bare typisk Satan å være mot fordømming av andre mennesker? ;)

(Les forresten Eskils geniale parodi, og tordenblogg valgkamp, i rølerbloggen)

Oppsummering av min bloggfrie uke

Det har vært veldig stille og fredelig her siste uken. Ikke fordi jeg ikke har hatt noe å skrive om, men fordi jeg har så og si bodd på skolen, og jeg har prøvd å spare dere for ae oe aa blogging (fikk jo noen hint om at det ikke var så populært før jeg fikk meg norsk pc).

Så hva har jeg gjort i det siste? Jo, jeg har irritert meg over media. Jeg har til nå lest mer norske aviser enn amerikanske, fordi jeg dermed får med meg det viktigste som skjer både her og "hjemme", men også fordi avisene i Norge har turt å være hakket mer kritiske. Forskjellen viskes stadig ut, og jeg begynner å miste tilliten til aviser uansett hvilket land de kommer fra.

I motsetning til de fleste ser jeg ikke på kjendis nyheter som det største problemet. Når folk vil lese om kjendiser er det vår egen feil at de blir skrevet om, selv i det som skal være seriøse media. Det er uheldig at unge talenter (og talentløse) får mer oppmerksomhet for å ha problemer enn for det de gjør ellers. HvaHunSa hadde nettopp en fin sak om Amy Winehouse, som jeg nettopp oppdaget er yngre enn meg (jeg hadde tippet ti år eldre). Likevel er det ikke disse sakene som ødelegger troverdigheten til avisene. Kjendisnyhetene gir seg ikke ut for å være noe annet enn de er. Sier overskriften "Lindsay tatt med kokain igjen" så vet jeg at dette handler om Lindsay, og har jeg null interesse av hva Lohan driver med, så lar jeg være å lese.

Det som er verre er når virkelige hendelser blir vinklet etter hva som selger best. For eksempel saken dagbladet.no hadde for noen dager siden, om den stakkars jenta som "ble skamslått av politiet" etter at politiet helt uprovosert hadde brukt vold mot henne og kjæresten før de arresterte dem. De hadde vært på en koselig kveldstur med hunden sin da en bil nesten meide dem ned. Kjæresten hennes hadde selvfølgelig løpt og sparket i skjermen til bilen, før de valgte å holde en liten fredfull aksjon (hvor de stoppet all trafikk på stedet). Da politiet kom ble de banket opp selv om de var helt rolige og absolutt ikke rusa (tenk at politiet kunne påstå noe sånt), og den søte snille pitbullen ble avlivet pga litt uskyldig små-biting. Uten noen som helst grad i journalisme har jeg laget en liten liste over spørsmål man her kunne ha stilt:

- Er det i det hele tatt mulig å bli nesten meid ned av en bil som kjører så sakte at man kan løpe etter og sparke den i skjermen etterpå?

- Hadde dere refleks?

- I tilfelle ikke (og dømmende som jeg er ser jeg ikke helt for meg pitbulleiere med refleksvest), var det kanskje derfor bilen ikke så dere og derfor kom litt nærmere enn ønskelig?

- Det finnes nok mennesker som har så ille temperament at man finner på å sparke biler rett etter at man nesten har blitt påkjørt, men i en ikke ruset tilstand, hvorfor skulle man finne på å straffe alle de andre uskyldige bilistene ved å stanse trafikken i lang tid etter?

- Har du et bilde av deg selv fra før du ble skamslått av politiet?

- Pitbull?

- Og for å følge opp, burde ikke egentlig hunder avlives selv om eierne synes de er snille, og de bare biter politifolk?

Lista kunne fortsatt i det uendelige, men noen få spørsmål hadde vært mer enn nok. Poenget er at ett hvert av disse spørsmålene kunne ødelagt den fine norsk politi bruker vold mot uskyldige vinklingen som selger mye bedre enn at politiet gjør jobben sin og narkomane gjør rare ting.

Ellers har det vært bare skole og jobb. Jeg har lært å tenke over-optimistisk for å komme gjennom dette semesteret. For eksempel når jeg har økonomi-klasse i to og en halv time på torsdag kveld, etter å ha vært på skolen 10 timer allerede. Vi har holdt på en time og det føles som jeg kommer til å dø om jeg tilbringer ett eneste minutt til i det vindusfrie klasserommet i fjerde etasje. Istedet for å tenke at vi har over halve tiden igjen så ser jeg på klokka og sier til meg selv "om en halvtime er vi over hallveis", og jeg er dum nok til å la meg lure.

Et annet lyspunkt (ok, det er kanskje å strekke det litt vel langt) er privattimene i norsk. I tillegg til å svært så inntektsgivende, så er de også underholdende. Siden norsk ikke akkurat er det vanligste språket å lære i USA (jeg er overrasket over at det finnes norskstudenter her i det hele tatt), så finnes det ikke egne lærebøker for dem. Istedet bruker de bøkene som er laget for innvandrere i Norge, noe som fører til litt interessante artikler. De lærer for eksempel om hvor lite vitamin D man får av norsk sol etter hvor man kommer fra i verden, om de grusomme sykdommene og hjulbeintheten man kan få av vitamin D mangel, og hvorfor det derfor er viktig å drikke Tines ekstra lett lettmelk med vitamin D tilsetning (se for deg en amerikaner prøve å uttale dette). Når norsklæreren i tillegg er en polsk dame som har bodd 7 år i Norge, kan man få en god latter av lekser og prøver. Jeg har lært at skygg er et ord som betyr et humør (vi har fortsatt ikke funnet ut hvilket), mens pilot for all del ikke er et ord, det heter flyver, og bare det.

Det var alt jeg kommer på nå, forhåpentligvis blir det oftere oppdatering fremover, for dette var virkelig ikke et godt alternativ.

Oh Bush!

About.com har kåret de 50 dummeste tingene Bush noengang har sagt. Her er mine favoritter:

"You know, one of the hardest parts of my job is to connect Iraq to the war on terror."
(Heldigvis er ikke det amerikanske folk av de smarteste, så oppskriften viste seg å være enkel:
Ta 1,000 ganger Irak, mix det godt sammen med 1,000 ganger Osama, fordel i små doser og la heve i media og taler over hele landet)

"The same folks that are bombing innocent people in Iraq were the ones who attacked us in America on September the 11th."
(Så det er noe i disse konspirasjons-ryktene!)

"I'm the commander -- see, I don't need to explain -- I do not need to explain why I say things. That's the interesting thing about being president."
(American president that is, på andre språk kalles det ofte diktator)

"I know how hard it is for you to put food on your family."
(Det er vel verre å vaske det av?)

"Do you have blacks, too?" - til Brasils president
(Samtidig på bakrommet sier Laura Bush til presidentens kone: "Uff, har du cellulitter du også?)

"I know what I believe. I will continue to articulate what I believe and what I believe -- I believe what I believe is right."
(Det er umulig å være uenig når han arguemterer så bra)

"See, in my line of work you got to keep repeating things over and over and over again for the truth to sink in, to kind of catapult the propaganda."
(Og din definisjon på propaganda er?)

"I couldn't imagine somebody like Osama bin Laden understanding the joy of Hanukkah."

"The most important thing is for us to find Osama bin Laden. It is our number one priority and we will not rest until we find him." --Washington, D.C., Sept. 13, 2001

"I don't know where bin Laden is. I have no idea and really don't care. It's not that important. It's not our priority." --Washington, D.C., March 13, 2002

(Vil minne om at denne mannens hovedargument mot Kerry under forrige presidentvalg var at Kerry var vinglete)

"Rarely is the questioned asked: Is our children learning?"
(Det er klart at Bush seniors barn ikke lærte mye om gramatikk i alle fall)

"I trust God speaks through me. Without that, I couldn't do my job."
(Der forsvant ennå mere av min respekt for Gud, man skulle tro at den allmektige kunne artikulere seg litt bedre enn som så.)

"Our enemies are innovative and resourceful, and so are we. They never stop thinking about new ways to harm our country and our people, and neither do we."
(Jeg vil påstå at Bush gjør en bedre jobb i akkurat denne.)

Alder

I det siste har jeg tenkt en del på alder, et ganske relative begrep som jeg vil påstå forandrer seg ekstra mye i 20-årene.

Jeg husker for noen år siden at det føltes litt rart å ha en venninne som var nesten to år yngre enn meg. På alder med lillebror liksom, går det an? I dag har jeg gode venner som er under 20, og like mange som er ti år + eldre enn meg. Jeg tror forskjellen viskes ut etterhvert som vi flytter hjemmefra og blir selvstendige. Hos Undre har vi diskutert når grensa går mellom jente og dame. Kanskje er vi alle en god blanding? Noen ganger føler jeg meg gammel og kjedelig som ikke er så gira på vill festing hver helg, andre ganger føler jeg meg veldig liten. Forrige semester ble jeg og en venninne på 24 stoppet på vei inn på Mall of America, for de hadde 16 års grense på dagtid. Jeg sitter barnevakt for en gutt i nabolaget, for å få utløp for mine barnslige sider, men midt i all lekingen endte jeg med å i tilegg bli godvenner med guttens foreldre. Litt lek og litt alvor passer meg veldig bra tror jeg!

Her i Minnesota har jeg en litt merkelig aldersfordeling av venner. Siden mine to hoved vennskaps-kilder er skolen og kjæresten, har jeg få venner på min egen alder. Jeg har skolevennene som er yngre, siden jeg er gammel og grå i forhold til de fleste college studenter i USA. Så har jeg kjærestens venner som er fra hans alder og oppover, altså noen år eldre enn meg (og det gnir jeg gjerne inn). Forrige semester hang jeg mye med lille Stine på 20, og enda mindre Ida på 18. Aldersforskjell til tross kom de godt overens selv med kjæresten, og etterhvert ble alderen noe de spøker med.

Da Stine skulle flytte tilbake til Norge i sommer var hun bekymret for hvordan det skulle gå med gullfisken sin, og hun ville absolutt at vi skulle ta over den. Jeg syntes et lite søsken til Peanut var en god ide, men Chris satte ned foten og holdt den godt plantet i bakken. Han hadde nemlig fått en gullfisk som liten gutt, noe som var koselig der og da. Årevis senere når han flyttet på college derimot, og fisken viste seg å være udødelig, ble han en smule lei. For mange ville løsningen vært enkel (les dyresykehuset i doskålen), men Chris har en irriterende sterk moral når det kommer til dyr og insekter, og fortsatte i stedet å mate den hver dag mens han i sitt stille sinn håpet den ville dø av naturlige årsaker.

Så i en av fiskediskusjonene argumenterer han:

”My last goldfish got 17 years…

17 years! That’s like... as old as Ida!”

Her snøfter Ida at hun er 18 takk, uten at det forandrer poenget nevneverdig.

For litt siden var Stine tilbake på besøk, hvor hun kjørte litt rundt på hennes tidligere verts-far antikke bil. For å illustrere akkurat hvor lenge den har vært på veiene sier hun:

”Den bilen er eldgammel da, jeg mener, den er eldre enn Chris jo!”

Fantastiske Ateistiske Norge

Fikk denne i mail fra kjaeresten, med kommentar: "So when are we moving to Norway?"


Oppdatert: Og mens late Elise bare klipper og limer, har andre tatt jobben å drøfte temaet med basis i krigs-historie, løp og les i rølerbloggen!

Homecoming i bilder

Høsten er tematid i USA. Som om ikke Halloween og Thanksgiving er nærme nok midt i midteksamens-tiden, så skviser de jammen inn Homecoming midt imellom. Sports entusiast som jeg er (les: ikke lenge siden jeg fant ut at homecoming faktisk har mer med sport enn homecoming king and queens å gjøre, og for all del ikke spør meg hvilken sport), så måtte man jo få med seg paraden. Stine er tilbake i byen (og landet) for et par uker, her i nyinnkjøpt supporter jakke for anledningen.

Paraden ledes av politimenn som prøver så hardt å være barsk at vi må le litt av dem.



Paraden gikk gjennom University Avenue, hvor frat-husene står på rekke og rad. Premie gis for beste dekorasjon, og årets tema er Golden Oldies (Goldy Gopher er skolens maskot).
Med marching band minner det nesten litt om 17 Mai.

Men med cheerleadersene forsvinner den assosiasjonen fort.


GOOOOOOOOOOOOOOOOOOO GOPHERS!

Ikke akkurat "Bring it on", men det hadde ikke vært meg på toppen der.


Og her har vi selveste Goldy!

The mayor var en livlig fyr. Har aldri sett ham i levende live før, så "The mayor" pilene var faktisk praktiske, om enn en smule merkelig.


Vote for me! Kandidatene for homecoming konge og dronning hadde hver sin bil, og viste frem sine beundringsverdige vinke og smile talenter.


Man blir i stemning av sånne parader, og det tok ikke lenge før jeg hoppet og vinket selv, for ikke å snakke om bilder av typen "yay-gratis-kondomer!"

Jeg kikket mer på hunden enn under skjørtene, bare så det er sagt.



Denne skilte seg litt ut, og jeg aner fortsatt ikke hva den har med skolen å gjøre.






En gang cheerleader, alltid cheerleader!