Ikke-eksisterende

Bestilte meg kamera til slutt, så nå er jeg blid og fornøyd igjen. Med unntak av en irriterende, men dog småmorsom komplikasjon. Ikke lenge etter jeg hadde bestilt fikk jeg nemlig telefon om at jeg visst ikke bor der jeg bor.

Jeg: Jeg gjør nok det, har bodd her ett år nå, og hvor man bor er ikke akkurat noe man tar feil av.

Han: Det står ikke noen hustelefon i ditt navn. Får du regninger dit?

Hvem har vel hustelefon lenger? Men her går det opp for meg at jeg er nok ganske anonym i USA. For dette landet har den noe merkelige regelen at man ikke kan sette noe i eget navn, med mindre man har kreditt-historie. For å få kreditt-historie må man ha kredittkort. Og med kredittkort mener jeg ikke bankkort. For bankkort har jeg, jeg bruker det til minibank, til å betale i butikker, til å bestille ting, alt man skulle oenske å bruke ett kort til. Med mindre man vil betale for ting man ikke har råd til, da får man seg kredittkort, og så angrer man ofte på det etterpå. Sunnmøring som jeg er så har jeg aldri betalt for noe jeg ikke har penger til å betale for, tanken er heller skremmende.

Men min manglende kreditthistorie har jeg endt opp med å sette det meste i kjæresten navn. Som mobilabbonement. Det var enten det eller å betale noen tusen i depositum, da er valget enkelt. Resultatet er tydeligvis at jeg ikke eksisterer i dette landet. Tilbake til samtalen

Jeg: Men kjæresten min får drøssevis av regninger hit, kan du sjekke Chris Hansen?

Etter land tids sjekking, hvor jeg maser i vei om han har stavet det riktig, eller om det er andre ting han kan sjekke (deriblandt det fulle navnet Christopher James Hansen) sier han:

Jeg kan ikke finne noen Chris eller Hansen i dette nabolaget. Går han under et annet navn?

Her måtte jeg bare le. For her bor vi i en leilighet hvor begges navn står på leigen, hvor all posten vår kommer, hvor jeg er registrert med bankkortet som betalte for kameraet. Så er vi plutselig småkriminelle fordi vi ikke er å finne i hans system som tydeligvis består av ingenting annet enn gamle hjemmetelefonnummer.

Han syntes tydeligvis ikke det var særlig morsomt, og bestemte seg for at nå er denne samtalen over.

Til slutt fikk jeg huseieren til å ringe dem, og så måtte jeg i tillegg sende inn kopi av strømregning og krangle det frem til å være nok. Men nå er kamera endelig på vei :)