Heidi har bestemt tema for denne posten, etter å ha blitt leser nummer 3000.
Folkehøgskole. Det beste året i mitt liv sier de fleste. Det var ikke beste året i livet mitt, ikke verste heller, for all del. Året før var faktisk det verste, og dette året trengte jeg litt tid på å innhente meg selv tror jeg. Jeg var en veldig stille versjon av meg selv på folkehøgskolen, hadde vanskelig for å slippe folk helt inn på meg, og det er jo ikke beste kombinasjonen med en skole der 100 elever bor oppå hverandre. Likevel har jeg mange koslige minner. Det er liksom ting som bare er sånn det er på folkehøgskole uten at det noen gang kan bli sånn i ”den virkelige verden”.
Det fine med folkehøgskole er at man blir litt som en stor famile. Det er liksom helt naturlig å gå ut i fellesrommet for å se tv, legge seg i fanget til nærmeste person og bli pjuska i håret, mens alle klapper med på intro sangen til venner for livet. Det er helt naturlig å sitte midt i et massasje tog på lengde med et vanlig 17 mai tog der jeg kommer fra. Det er naturlig å gå med pyjamas hele dagen, inne og ute. Det er naturlig å alltid ha noen å gå sammen med når man bare skal en liten tur på butikken. Det er helt naturlig å ha en liten homofil gutt sittende på gulvet nedenfor deg, som holder rundt leggen din og stryker opp og ned over dens ikke helt nybarberte overflate, mens du diskuterer hva som helst med noen andre. Og sånn kan jeg fortsette i evigheter. Folkehøgskole er koslig!
Det jeg ikke savner er å dele rom. Det var koslig å ligge å prate langt utover nettene. Ha noen som blir som en liten søster. Men å måtte rydde og vaske etter begge hver uke, fordi den andre ikke gidder, er ikke like gøy. Eller når hun kommer hjem midt på natta, slår på lyset og begynner å gjøre ting, for så å syte og klage hver morgen fordi jeg står opp 5 minutter før den obligatoriske morgensamlinga som hun ikke orker å gå på. Det er også kjipt å være så nært innpå folk når de har problemer. Å se noen man bryr seg om ødelegge seg selv, på nært hold, uten å kunne gjøre noe med det. Da føler man seg veldig hjelpesløs, og det gjør vondt. Samtidig er det fint å kunne være der for de som ønsker det. Noen valgte å åpne seg om ting som man ofte ikke vet om folk i hverdagen. Og da var det fint å føle at man kunne hjelpe til, støtte, bare ved å være der og være positiv. Det er fint å lære folk å kjenne på den måten, og jeg tror folkehøgskole åpner øynene til mange. Man kan være så forskjellige på utsiden, men når man lever sammen på denne måten så ser man at vi er ikke så ulike allikevel. Og de man minst hadde venta det av kan være de man har mest til felles med.
Heidi har hørt at folkehøgskole handler om hasj og gitar, men det er nok mest forbeholdt de strenge kristne skolene tror jeg. Vi hadde lov å gå ut og drikke, og klarte oss med det. Det var nok de som prøvde hasj, men bare de som hadde prøvd det samme hvor de hadde vært tror jeg, det var absolutt ikke et utbredt fenomen. Har venner som har gått på de mindre folkehøgskolene på vestlandet, de med totalt alkoholforbud og tid man må være tilbake på kveldene, der er det derimot mye hasj ute og går. Akkurat som at de med de strengeste foreldrene ofte er de villeste i tenårene.
Gitar forbinder jeg mer med ungomsskolen faktisk.
Og så var det Jørgen da. Hva har jeg lært om Jørgen på dette året? Jo, Jørgen er en tullegutt. Hadde Jørgen bodd i USA hadde han vært del av Jackass teamet. Jørgen er alltid blid. Jørgen kapra den mest ettertrakta jenta på skolen (og det var ikke meg, tro det eller ei :p). Jørgen kommer ikke fra samme sted som Trine. Jørgen er alltid snill mot hjemløse. Jørgen tar initiativ, som i å arrangere folkehøgskolefester slik at folk fikk møttes igjen etter at skolen var over. Jørgen er ganske tøff! Mer kommer jeg egentlig ikke på om Jørgen. Du kunne ikke valgt noen jeg hadde litt mer kontakt med? Som f.eks Hjerterdame?
Dette ble en ganske seriøs post om et tema de fleste forbinder med putekrig og ti kjærester på ett år, men sånn er nå engang min opplevelse av folkehøgskole. Her kommer i alle fall noen mindre seriøse bilder:
