Det Gode Liv

Min første tanke akkurat nå er at det gode liv hadde vært å sove, helst i noen dager i strekk. Det hadde vært et kort og enkelt svar som hadde passa meg veldig bra etter en stressende uke. Hadde det ikke vært for at Rabbagast feirer halvtårsdag, og ønsker seg poster om det gode liv. Rabbagast er en reflektert og positiv fyr, og da kan man jo ikke være verre selv.

For det gode liv handler jo ikke om de små tingene (selv om det hjelper mye å kunne glede seg over dem), heller omvendt. For meg er det gode liv den følelsen man har langt inne i seg. En følelse som på en måte bestemmer hvordan man har det, helt generelt. Ting er ikke alltid på topp eller på bunn, det svinger frem og tilbake i løpet av månedene, ukene, dagene, og selv i løpet av en time. Det kan være så enkelt som at solen skinner, eller det kan være noe stort som en forelskelse som blir gjengjeldt, å få en jobb man har lyst på, enorme gleder som å få barn for første gang. Det kan også være små negative ting som å sitte fast i trafikk, en sur kommentar, eller noe forferdelig som å miste noen man er glad i. Likevel er det ikke bare disse tingene som bestemmer hvordan vi har det, det er grunnlaget vi har for å takle disse tingene.

Jeg ser det for meg som en graf (jeg lurer nesten på om det er på tide å kutte ned på skolearbeidet her). Hvor man har små og store opp og nedganger (variasjoner), mens tendenslinjen kan være en jevn strek i det positive eller en jevn strek på den negative siden, og det er det som virkelig teller. Om man har en god følelse inni seg så er det lett å glede seg over de små tingene. En solskinnsdag er en perfekt dag og et kompliment kan få man til å glise resten av dagen, mens en sur kollega er lett å overse. Vonde ting skjer innimellom samme hvilken holdning man har, men er man på denne siden kommer man seg fint igjennom dem.
Er man på den negative siden er det ikke like lett å legge merke til de små lyspunktene i dagen, mens de negative er så typisk sånt som skjer med deg.

Da blir spørsmålet, hvordan flytter man tendens-linjen sin?
Å komme med en oppskrift hadde blitt for nærme fornøyd-posten min, så det skal jeg la være. Noen stikkord tror jeg er å være seg selv, gjøre det som føles rett, og å være stolt av den man er. What comes around goes around, eller man sår som man høster som det heter på norsk. I tillegg tror jeg det er viktig å skjønne verdien i seg selv, vær snill, men ikke dumsnill for eksempel. Og så er det ikke alltid best å velge den enkleste utveien. Noen ganger må man igjennom vanskelige tider for å nå den gode følelsen, og det er det verdt.

Fornøyd

For litt siden startet jeg et meme, om å være fornøyd med utseendet sitt. Poenget med å gjøre noe så overfladisk og selvopphøyende var at det provoserte meg at det er lov å si ting man liker om personligheten sin, mens når det gjelder utseende skal man helst klage, for all del ikke finne på å innrømme at man er fornøyd ihvertfall. Som ventet var ikke alle like enig, og Bharfot forandret memet til 7 ting jeg liker ved kroppen min (funksjonaliteten). Men det er jo så enkelt, tenkte jeg først. Det finnes jo ikke noe sosialt press om å være negativ til funksjonaliteten til kroppen sin. Jeg kom på ett punkt, jeg har bra syn. Så stoppet det bare. Jeg gikk igjennom hver eneste kroppsdel og detalj, og måtte til slutt innså at etter kyssesyka så er det lite som fungerer bra. Kroppen min suger rett og slett, men likevel er jeg egentlig innmari fornøyd.

Det fine med å ha ting som ikke funker så bra er å kunne være stolt over de små tingene, de man får til til tross for hinder liksom. At jeg trener for eksempel. Etter kyssesyka blir jeg lettere sliten. Jeg har føtter som ikke passer i sko og får derfor gnagsår hver gang jeg løper, det vil si de gangene jeg ikke må slutte fordi knærne mine ikke tåler det. Jeg har skeivt nesebein og overømfintlige slimhinner, så blir lett tett i nesa. Etter trening blir jeg ofte svimmel, og kan svime av uten at jeg aner hvorfor. Så jeg er ikke i storform, men jeg trener, og jeg synes jeg er flink.

Jeg har dårlig hørsel. Nå må jeg presisere at jeg ikke er døv. Føler jeg må si det, folk har en tendens til å forstå at det finnes forskjellige grader av syn, at man kan trenge briller uten å være blind, men når en er 25 og har dårlig hørsel, da kan det liksom ikke bety noe annet enn at man er døv. Jeg fortalte en gang en lærer at jeg hørte dårlig, hun begynte å snurre tomlene og si ”are you.... ehh, do you.....” og jeg måtte forklare at nei, jeg er ikke døv, jeg prater ikke tegnspråk, og om jeg hadde gjort det hadde jeg nok ikke fått noe ut av febrilsk tommelsnurring uansett.

Mesteparten av livet har jeg hørt ganske normalt. Folk har forskjellig toleransenivå når det gjelder støy, og mitt er på den nedre siden, fant jeg ut litt for sent. Jeg fikk ene trommehinna sprengt som liten da jeg var ”sheriffassistent” i westernbyen i Tusenfryd, og han som spilte sheriffen trakk av sin lekepistol rett i øret mitt. Det var likevel ikke før jeg hadde vært gammel nok til å ha gått ut noen år, konserter, dansegulv, at jeg la merke til at jeg kanskje hørte litt dårligere enn de fleste.

Hørselen min er normal på de lave frekvensene, mens det er noen høyere jeg nesten mangler totalt. Resultatet er at jeg hører noen bokstaver bedre enn andre, ikke sånn som når banneord blir redigert bort på amerikansk tv, jeg legger ikke merke til det på den måten, men for hver samling av bokstaver jeg hører må det gjøres om til ord i hodet mitt. For det meste tipper jeg riktig, noen ganger blir det helt feil. Jeg har på en måte hørsels-dysleksi tror jeg. Istedet for å ikke skjønne alle bokstavene på papiret, så sjønner jeg ikke alle bokstavene jeg hører, likevel gir det som regel mening, sammen med resten av orderne og bokstavene. Noe positivt kommer ut av dette, selv om det kan være slitsomt noen ganger så får jeg konstant trening i logikk, og har en ganske mye høyere iq enn gjennomsnittet. I tillegg til at jeg leser innmari fort (dette kan være kjedelig innimellom når jeg leser for underholdningens skyld, men det er jo praktisk for det meste).

Jeg har mange venner som ikke aner at jeg har dårlig hørsel, noen vet det ikke før de har kjent meg en stund. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det føles ofte enklere å ikke si noe om det. Man skal liksom ikke ha dårlig hørsel når man er ung (selv om det blir flere og flere av oss), og det er ikke noe folk tenker over heller. Noen ganger tror folk jeg er overlegen, jeg må konsentrere meg for å høre, så det kan skje at folk prater til meg uten at jeg tenker over det. Noen ganger tror nok folk jeg er dummere enn jeg er, fordi jeg ikke får med meg alt, eller at jeg bruker lenger tid på å ta et poeng (gjøre om bokstaver til ord i hodet). Jeg får ofte ikke med med vitser, fordi folk legger om toneleiet når de spøker. Likevel blir det litt sånn heller dum enn gammel. Noe positivt har kommet ut av dette også. Jeg brukte å være veldig opptatt av å gjøre alle tilfreds, det går ikke lenger, og det er fint. Om noen har trodd at jeg overser dem så pytt pytt, det var ikke meningen og det er bra nok. Jeg bryr meg mindre om hva folk tenker enn før, det er herlig avslappende.

Å være syk har også forandret meg på en positiv måte. Det som var verst det året jeg var skikkelig dårlig var at de jeg hadde stilt opp mest for, var de som gjorde situasjonen mest uutholdelig. Det var sårende, men jeg lærte mye av det. Jeg lærte at selv om det er fint å forstå hvorfor andre gjør som de gjør, så betyr ikke det at dem skal kunne forvente mer av meg enn av seg selv. Jeg lærte at vennskap må gå begge veier, og at å være venner ut av vane er bare dumt. Viktigst av alt lærte jeg å sette meg selv først, når man har lite energi så må man bare det.

Mens jeg stadig ble bedre brukte jeg mye tid på å analysere meg selv og livet mitt. Jeg funderte på det med lykke, hvordan være lykkeligst mulig, hvordan få akkurat det livet jeg vil ha, og hva er det som virkelig betyr noe. En stund var jeg en stille versjon av meg selv, sakte men sikkert nærmer jeg meg målet.

Noen ganger ser folk på meg med et medlidende blikk når jeg sier jeg ikke kan være med på f.eks. konsert på grunn av hørselen min, eller ikke kan gå ut alle steder. Jeg synes ikke synd på meg selv. Jeg studerer noe som virkelig interesserer meg. Jeg kom forrige semester på Dean’s list over de under en prosent av elevene på skolen som gjør det best, til tross for at jeg ikke studerer på mitt eget språk. Jeg bor sammen med gutten jeg aller mest vil ha av alle jeg noen gang har møtt, som gjør meg glad og stolt over å være meg. Jeg er ganske sikker på å kunne gjøre noe jeg liker og tjene bra på det senere. Jeg har fantastiske venner, fra ganske hele verden etterhvert, folk jeg virkelig liker og beundrer. Jeg har nådd så mange mål som å kunne dra på et utested ikke kan måle seg med. Jeg er faktisk veldig glad for at min lykke ikke er avhengig av noe så ubetydelig.

Det var svaret på Tonitas tagg om hva jeg liker ved meg selv. Ikke punktvis kanskje, men som nummer en vil jeg si at jeg tar ansvar selv for å ha det fint. Det er ikke så mye mer som skal til oftest. Livet mitt er mer enn allright, og jeg kan ta mye av æren for det selv.

Stig ombord på min rosa sky

”Meow? ”
”Klart det, hopp opp!” svarer jeg. Vår veloppdragne pusekatt har ventet til vi er våkne før hun spør fint om hun kan komme opp i senga og si god morgen. Hun mjauer alltid på engelsk, men skjønner meg når jeg svarer på norsk, og kommer murrende mot meg før hun gnir hodet litt mot halsen min.

”Mmmm, doublespoon” mumler en halvsovende kjæreste, og legger armene rundt oss. Det er ingenting vi må, men jeg ser sola skinne ute og vi har sovet lenge nå, så etter litt kos hopper jeg ut av senga og er klar for en fantastisk dag. Morgendusjing er for loosers, jeg våkner velluktende, rein, og fantastisk vakker.

Jeg har akkurat forlatt huset da jeg kjenner en velkjent lukt. En rask titt til siden bekrefter mistanken; min ikke-bjeffende dasch (eller ovnsrør om du vil), har lagt fra seg ett lite visittkort i hagen til naboen. ”Mmm... vanilje” sier en stemme bak meg. Det er Jamie Oliver. Så fort narkodama med alle bråkekjærestene flytta ut tipsa jeg Jamie om at leiligheten var ledig, og han slo selvfølgelig til. ”Ja, takk gud for gen-manipulerte hunder med godlukt bæsj” sier jeg tilbake. ”Det minner meg på, vil dere komme over til middag i kveld? Tenkte jeg skulle lage autentisk gresk moussaka, og så kan vi maule hjemmelaget vaniljesaus til dessert” Jeg lar meg ikke be to ganger!

Etter en fin tur rundt vannet med min ikke-bjeffende hund er det på tide med en svømmetur. Til tross for at det er en strålende dag, er det ikke så mye folk på stranda. Vannet er herlig lunkent, og jeg vasser fort ut og legger meg på svøm. Fra sitt power-trip badetårn veiver badevakten febrilsk med armene. Det er den ufyselige travle masedama. ”Er det noe du vil?” spør jeg. Hun åpner munnen, men det kommer ikke en lyd. Anskiktet er knall rødt, det er tydelig at hun har mistet alle taleevner. ”Jeg hører ingenting” roper jeg, og svømmer videre. Utover og utover, akkurat så langt jeg vil.

Vel hjemme igjen henter jeg posten. Et brev fra lånekassen beklager at de har vært så vanskelige. De skjønner ikke hva som fikk dem til å oppføre seg så tåpelig, og som et plaster på såret har de valgt å slette hele gjelden min. Dagbladet har en interessant artikkel om blogging. Etter at Vampus gifta seg med Erling Lae, har noen sporadiske poster med titler som ”Et liv fullt av kjErlinghet” eller ”Lae stå er bra stå, fnis” vært det eneste livstegnet fra den kanten, og Dagbladet synes det er på tide å kåre en ny blogg-dronning. Valget falt selvfølgelig på Minneapolise, ingen over, ingen ved siden! Jeg øver meg på å si ”men det er jo så mange som fortjener tittelen mer enn meg” på en troverdig måte da en titt på pakken under får meg til å falle i bakken som Storrusten på a1 konsert. Det er BLODFØRE, i signert utgave, jeg er i ekstase. Et kakk i hodet har gjort at jeg leser saktere enn før, så denne boka kan nytes lenge.

Etter en tur på kontoret (jeg eier et ekstremt vellykket firma, startet etter en av mine geniale ideer, og nå bygd opp så bra at jeg ikke trenger å være til stede hele tiden), spiser vi middag hos Jamie. Etterpå er det sengetid. ”Er det ikke fint at døgnet har så mange timer?” sier jeg til fornøyd til kjæresten. Jeg rekker akkurat å synge en liten nattasang til hans voksende mage, og kysse den lille god natt gjennom huden, før jeg sovner med et smil om munnen.

[Denne ideen har jeg stjålet fra Frøken Makeløs, som har skrevet om sin perfekte dag, siden egen kreativitet er litt i dvale for tiden grunnet alt for lite søvn. Min perfekte dag er nok noen år frem i tid, men man kan jo drømme. Og så var det jo på tide med noe positivt her!]

Glamorløs Cribs

Bla tagga av Esquil til dette bildememet som Hjerterdame har mekka sammen.

1. Hva leser du akkurat nå?

2. Hvilken farge har du på tannbørsten din?

3. Ta et bilde ut av stuevinduet ditt.

4. Ser du bunnen av skittentøyskurven din?

(Ser du golvet ved siden av hadde vært et bedre spørsmål)

5. Ta et bilde av noe du nylig har kjøpt deg.


6. Hvordan ser sengen din ut akkurat nuh?


7. Hvordan ser det ut inne i kjøleskapet ditt?


8. Ta et bilde av kjæledyret/babyen din.




9. Ta bilde av noe du misliker med der du bor.

Neida, har ikke putta bilde på feil sted. Vi har veldig lyst på en kattepus, men har ikke lov å ha dyr i leiligheta (vi har strekt det langt nok ved å ha Peanut)

10. Ta bilde av noe du liker spesielt godt der du bor.

Liker godt at vi har tregulv, i USA er det veldig vanlig med vegg til vegg tepper. Ellers kunne jeg fortsatt i det uendelige her, liker leiligheta og beliggenheten veldig godt.

Jeg tagger Egoisten, ElisabethIC, Christine, Elisabeth, Lykke, og Amelie

My Boobs are OK! (uten silikon faktisk)

En kommentar på Vegas-posten fikk meg til å tenke på et tema jeg har hatt lyst å skrive om før. Ikke nødvendigvis pupper, men kropp, og å være fornøyd med kroppen sin. Å ha lov å være fornøyd med kroppen sin! For det er mye snakk om å gi jenter bedre selvtillit. Noen vil ikke gi barn barbiedokker i redsel for at det skal gi et urealistisk ideal, men om man faktisk er fornøyd med den kroppen man har så er der liksom en uskreven regel om at man skal holde det for seg selv. Man kan gjerne prate om alt man ikke liker; store rumper, cellulitter, hengemage, slappe armer, at man ikke er tynn nok, you name it – så lenge det er negativt. Vi kan le av det, vi kan gråte over det, vi kan bruke det for å få andre til å motbevise man, men vi skal ikke si noe positivt selv. Og jo mere vi prater om de negative tingene, dess mere plass tar de i hodene våre, og plutselig er vi deprimerte med tanke på egen kropp.

Folk er forskjellige, og ingen er perfekte på alle områder. Alle har ting de er heldige med, og andre ting de er mindre heldige med, that’s life. Man kan argumentere at noen er heldigere enn andre, men til sist spiller det egentlig liten rolle, for om man skal fokusere på det negative har alle noe å ta av. Det er alltid noen man kan sammenligne seg med for å føle seg verre.

Så hvorfor kan vi ikke si "ok, der er ting jeg ikke liker med kroppen min, ting jeg rett og slett hater, men vet du hva, jeg synes andre deler er kjempefine!" Hvorfor kan vi ikke fokusere mest på det positive, uten å være blærete? Og vi burde absolutt bli flinkere til å komplimentere andres positive sider. Joda, det er vel og bra å fokusere på det indre, det indre er viktigere enn det ytre, bla bla. Det er ikke poenget her. Jeg mener at så lenge vi er flinke å fokusere på de negative overfladiske tingene, så må vi kompensere med å også fokusere på de positive overfladiske tingene.

Mitt meme er: Si minst 5 ting du liker med utseendet ditt. Og bare det positive, ikke noe ”jeg liker sånn og sånn, men.... ” Vil du absolutt klage over noe kan du gjøre det i en egen post, denne er en hyllest til kroppen din!

Her er min liste:

-Jeg liker at jeg har veldig mørke øyne, selv om jeg har blondt hår, og så har jeg lange øyenvipper. Det gir liksom en fin kontrast. Jeg har også hørt at man ser mer sexy ut med store pupiller, og siden mine øyne er så mørke at de ser ut som en eneste stor pupill (eller to da), så burde jeg være råsexy!

-Som nevnt ovenfor så liker jeg puppene mine. De er passe størrelse, har bra form, og er følsomme. Ville ikke hatt dem noe annerledes.

Jeg liker at magen min er forholdsvis flat, og at navlen min er søt.

-Jeg liker hudfargen min etter å ha vært i sola litt, og at jeg har ganske myk hud. Huden min gror også veldig fort og bra, noe som passer bra siden jeg tilbragte mine første år i diverse trær og ikke akkurat var forsiktig. Har hatt mange store arr som rett og slett er borte nå.

-Jeg liker ansiktet mitt, at litt sminke kan gjøre en stor forskjell. Føler meg pen når jeg går inn for å være det.

- Denne tok jeg nesten ikke med siden slektninger leser, men har jo lovet å ikke la det sensurere. Jeg er veldig fornøyd der nede. Dette tenkte jeg faktisk ikke over før jeg så porno. Porno skal liksom være nedverdigende og gi oss dårlig selvtillit, men jeg tror heller det er negativ tankegang som gir oss dårlig selvbilde. Når jeg ser porno tenker jeg ikke "hun er tynnere enn meg", eller "jeg skulle hatt større pupper", jeg tenker "hmm, jeg har finere vagina enn alle sammen". Og så er jeg veldig fornøyd.

- Bare for å gjøre posten litt mindre tvilsom; jeg liker skinnet i håret mitt, og at det ikke blir slitt så lett, og at det føles mykt.

Det var min liste. Du er herved tagget! Har du blogg, skriv din egen post. Har du ikke blogg, sett deg ned og tenk over hva du liker ved deg selv ihvertfall. Og ikke glem det!

Oppdatert: Egoisten, HvaHunSa, Christine og Solveig har vært flinke og tatt utfordringen :)

Radiohode og Amelie ble også inspirert.

Min Storhetstid – Minneapolise for 20 år siden

Jeg maa innroemme at jeg meldte meg frivillig til aa bli tagga til denne, takk hjerterdame. For 20 år siden var jeg nemlig 5 år, gikk mitt siste år i barnehagen, og var et veldig lykkelig barn. Min storhetstid kan jeg nesten si, men når jeg tenker meg om så har jeg det egentlig innmari fint akkurat nå og.

Sånn var livet mitt for 20 år siden:

Jeg var veldig smart for alderen.
Det gikk bare nedover fra her tror jeg, eller så holdt jeg meg på samme nivå mens folk rundt meg gradvis nådde meg igjen. Det er egentlig litt bortkasta å være smart som barn. Hva fører det til da? For min del mest at det var litt kjedelig å vente på at de andre barna skulle lære det samme, og at jeg aldri kom inn i vanen med å gjøre lekser. Jeg skulle gjerne spart det til nå, men sånn fungerer det dessverre ikke

Jeg likte rosa.
Det kan virke unødvendig å nevne siden jeg var jente og 5 år, men dette var eneste året rosa var ok. Resten av oppveksten var jeg veldig guttejente og ville ikke engang finne på å kle meg i rødt. Mitt år av galskap ble selvfølgelig foreviget gjennom et avslutningsbilde for barnehagen hvor jeg fikk velge selv hva jeg skulle ha på meg. På stueveggen henger jeg fortsatt, kledd som en amerikansk bridesmaid fra 80-tallet. Men smile kunne jeg ikke gjøre. Jeg tror kanskje mitt hat for klovner også begynte her, voksne folk (foreksempel fotografer) som gjør de mest idiotiske ting for å få barn til å le, ugg.

Jeg hadde mitt første mini-crush.
På eneste gutten som kunne klatre opp i den hoyeste lekestativ stolpen i barnehagen. En dag skulle jeg klatre til toppen av samme stolpen, det målet tror jeg egentlig jeg aldri fikk fullført. Det er muligens grunnen til at jeg et par år senere hadde en trang til å klatre så høyt jeg kunne i trær, gjerne uten greiner. Jeg kom aldri på at jeg ikke var noe flink å klatre nedover før jeg var høyt oppe.

Jeg fikk kallenavnet fise-elise.
Jeg velger å tro at det var fordi det rimer, og bare derfor.

Jeg tror det var denne tiden jeg begynte å fiske i elva med morfar.
Ett av mine favorittminner fra barndommen. Ofte var det bare morfar som fiska, mens jeg tok meg av de små fiskene som han ville kaste ut igjen. Jeg samla dem i små dammer i elva, og det var liksom min jobb å passe på at de ikke kom seg ut gjennom diverse åpninger. Dette kan virke en smule barbarisk, men jeg syntes det var utrolig gøy, og ble aldri lei.

Jeg hadde et brennende miljøengasjement.
I form av at jeg banka på vinduet til biler som stod utenfor barnehagen og venta på barna (altså foreldre, ikke pedofile) og ba dem skru av motoren. Dette varte helt til jeg lærte at man forurenser mer ved å skru av og på motoren enn ved å stå stille i ti minutter. Jeg husker også den store fortvilelsen da en venninne kasta fra seg et sjokolade-papir i naturen og nekta å plukke det opp igjen.

Jeg begynte å spille piano.
To år etter ble jeg lei og slutta, dette angrer jeg på i dag.

Jeg leste mye.
Foreldrene mine hadde egentlig bestemt at jeg ikke skulle lære å lese før jeg begynte på skolen (så det ikke ble for kjedelig), men den gang ei. Resultatet var at jeg leste alt jeg kom over, og det man kommer over er jo som oftest bokmål. Etter å ha lest bokmål et par år var det umulig for meg å omstille til nynorsk da jeg begynte på skolen. Ti års tvangslære senere var bokmål fortsatt mer naturlig, og jeg har holdt meg langt unna nynorsk siden.

Jeg hadde ikke nintendo.
Ikke noen andre former for tv-spill heller. Mamma syntes det var så ille at vi sa at Super Mario ”døde”, eller at vi ”drepte ting” (man vil da ikke at barna skal vokse opp og bli skilpaddemordere). Så nintendo var uaktuelt. Jeg fikk heller ikke tegneserieblader, sjelden var det ihvertfall, av ukjent grunn. Jeg var selvfølgelig nintendo og tegneseriefrelst. Vennene mine var veldig oppgitt over at jeg alltid hadde nesa i et donald blad når jeg var på besøk. Jeg har muligens blitt en bedre venn siden jeg ble voksen og kjøper mine egne ting.

Jeg hadde en besteveninne i barnehagen.
Vi hadde en fast rutine i at når det var på tide å gå ut, så løp vi og gjemte oss. En ung praktikant (brukes det ordet lengre?) fikk jobben å finne oss hver gang. Jeg tror vi gjorde det nettopp for at denne jenta skulle måtte lete, ikke fordi vi ikke ville ut.

Jeg malte massevis av egg.
Det er mulig det var året før, men ett av disse årene falt i alle fall den dagen i påsken hvor man maler egg på bursdagen min. I ettertid bryr jeg meg mest om å ha fri, ikke så mye om grunnen, er derfor dårlig på å huske sånne dager. Den gang var det derimot stor stas, jeg fikk nemlig male ekstra mange egg. Til mitt forsvar for hvorfor jeg husker dette så godt, så har jeg en nesten jevnaldrende bror, og da er det ikke ofte man blir positivt forkjellsbehandla.

Jeg var sjef.
Dette husker jeg ingenting av selv, men ifølge barnehagetantene fra da jeg gikk i barnehagen så var jobben deres lettere mens jeg gikk der. Jeg brukte visst å finne på nye leker, og fikk alle til å bli med. 20 år senere vil jeg fortsatt være sjef, noen ting forandrer seg aldri.

Det var meg for 20 år siden, hva gjorde du?

This is me - Sommermeme

Jeg ble tagga for første gang, av hjerterdame. Det er noe med å svare på spørsmål om meg selv som får meg til å føle meg som en kjendis, så det sier jeg aldri nei takk til. Here goes:

Bilde av meg:

(Her kan man sensurere som man vil.)

2. Tre positive ting om meg.

- Jeg har en positiv innstilling til det meste

- Helt uten å være religiøs så prøver jeg mitt aller beste å leve etter ”vær mot din neste som du vil din neste skal være mot deg” eller hva det nå heter.

- Jeg er veldig ærlig og til å stole på

3. Tre negative ting om meg.

- Jeg bor på et annet kontinent enn veldig mange jeg er glad i, og det var mitt valg. Siden jeg flytta hit har jeg også vært ganske dårlig på å holde kontakta med folk, fordi livet mitt har blitt veldig travelt.

- Jeg er utrolig treig, og alltid seint ute

- Jeg var veldig smart som liten, noe som gikk over etterhvert. Siden blir jeg lett skuffa over å ikke være best i alt, samtidig som jeg ikke vil bruke all min tid på å bli best i en ting. Jeg vil helst være best uten å forsøke for hardt.

4. Det livet har lært meg/et godt råd:

Å flytte rundt til diverse steder jeg ikke kjente noen fra før har lært meg mye om hva som er viktig i livet. Å virkelig tenke over hva som er rett for meg, og hva som vil gjøre meg lykkeligst i lengden. Det er lett å tenke for mye på hva som er normalt, hva som vil imponere andre, hva man burde gjøre osv, men det er bare jeg som vet hva som er best for meg. I Boston bodde jeg hos en familie som var veldig vellykka på utsiden, men som på innsiden var de mest messed up og ulykkelige folka jeg noen gang har møtt. Jeg vil heller ha venner som jeg kan være meg selv rundt, og som liker meg akkurat som jeg er, enn at ukjente skal se opp til meg.

5. Hvordan oppfatter du deg selv?

Jeg er vanskelig å forklare sånn kort, nerd i forkledning er det nærmeste jeg kommer. Jeg er veldig varierende. Noen dager vil jeg helst bare være hjemme i pyjamas og gjøre ingenting, andre dager vil jeg helst ut og være så sosial som mulig. Jeg har ikke en ting som er min ting, men liker veldig mye forskjellig, og kan lett bli lei om jeg gjør for mye av det samme. Jeg er sta, aksepterende, lat, hard working, sofagris, energisk, ærlig, tøff, pysete osv. Som et resultat er vennene mine veldig forskjellige fra hverandre, men de appelerer alle til en eller annen side av meg. Det er nok en passe størrelse nerd inne i meg, men det er ikke det folk tar meg for når de møter meg.

6. I dag har jeg følt meg:

Utålmodig fordi jeg har venta på en som skal fikse airconditioneren vår hele dagen, men også spent og glad fordi jeg får besøk av familien om en uke, og har vært ute og handla ting vi trenger til det innimellom ventinga.

7. Livssituasjon:

Fra jeg var 18 har jeg flytta rundt en del. Først videregående i Ålesund, så folkehøgskole i Drammen, skole og jobb i Oslo, før Au Pair et år i Boston, men nå har jeg endelig slått meg til ro for en stund i Minneapolis. Akkurat nå nyter jeg sommeren, men ellers tar jeg to bachelorgrader samtidig på University of Minnesota (økonomi og merkedsføring/ledelse), et himla stress. Så bor jeg sammen med kjæresten min, og Peanut (verdens søteste chinchilla som jeg er stemor for).

8. Ferieplaner:

Om en uke kommer familien min (det vil si mamma, pappa, og yngstebror) til USA for første gang. På tide siden jeg har vært her i tre år allerede. Jeg gleder meg innmari til å vise dem livet mitt her, jeg har et veldig nært forhold til familien min og skulle gjerne hatt dem nærmere. Mens de er her skal vi en liten rundtur opp nord. Først til Duluth, så kjører vi oppover langs Lake Superior til vi kommer til Canada. På vei tilbake skal vi få låne en svær sju soveroms hytte ved en innsjø av en jeg jobber for.

Etter at familien har dratt kommer jeg og kjæresten til å dra til Florida en tur, for å besøke en av bestekompisene til kjæresten, og også feriere litt i Key West :)

9. Beste med sommeren/sommerminne:

Beste med sommeren er sola. Jeg hopper rundt og synger så fort sola titter frem på våren, mens vinteren tilbringes nærmest i dvale. Og så bor jeg rett ved dette vannet:

10. Disse tagger jeg:

Kommer ikke på flere som ikke er tagga allerede, men hvem som helst som har lyst.