Rasism - A Two Way Street

Jeg har lest Sarita Skagnes historie i Magasinet, noe som absolutt anbefales. Det er inspirerende at man kan vokse opp med så mye vondt, lære at man er null verdt av alle rundt seg, og likevel være tøff nok til å ikke bare komme seg unna, men kjempe for sine og andres rettigheter. Jenter som Sarita er av mine aller største forbilder.

Det er likevel noe annet jeg har grublet mer på etter å ha lest artikkelen. Sarita vil gjerne fortelle historien sin, men ser et dilemma mellom å si hva som faktisk skjer og dermed muligens styrke folks fordommer, eller tie stille for å unngå rasisme. Hun har opplevd en feighet fra norske myndigheter; det har vært viktigere å respektere privatlivet til folk med andre kulturer enn å passe på barnas rettigheter (noe som minner meg om omskjæring-debatten en tid tilbake)

Sarita skriver: "Var det en privatsak at mange av oss kom til Norge med falsk identitet og papirer vi kjøpte i India? At vi giftet oss med våre tanter og nevøer bare for å få oppholdstillatelse? At vi kjøpte førerkort i India, kjørte bil etter våre egne regler og laget kaos i trafikken i Norge? Var det virkelig en privatsak når fedre slo sine døtre i hjel for å bevare sin ære – sin izzat? Når de tvang sine døtre til ekteskap for at en gutt fra deres familie skulle få oppholdstillatelse i Norge? Når de voldtok oss? Når de mishandlet oss? Når de nektet sine koner å lære norsk eller å gå på skole? Var det en privatsak at min egen far prøvde å drepe meg da jeg ble født? At han byttet meg bort til et liv som slave, voldtok meg i India og mishandlet meg i Norge? Er det virkelig en privatsak at våre menn, fedre, brødre og fettere kan voldta oss når de vil, mens vi må tie, tåle og adlyde for å bevare familiens ære?

Jeg har i løpet av livet sett rasisme fra forskjellige vinkler. Først som ikke eksisterende. I den pittelille bygda jeg vokste opp i var det nok en større prosent enn gjennomsnittet adopterte. Når man vokser opp med folk sånn tenker man lite over det. Min beste venninne var fra India. Hun hadde mørkere hud enn meg, akkurat som at noen har brunt hår og andre har rødt. Jeg husker jeg var misunnelig på at det ikke viste når hun hadde kviser, mens de stod ut som et blinkende rødt fyrtårn på min bleke hud.

Etterhvert som jeg ble eldre, og verden litt større, lærte jeg at rasisme faktisk fantes i den virkelige verden. Det var ikke ofte det skjedde, men noen ganger kunne folk som ikke en gang kjente henne, slenge en negativ kommentar til min venninne, fordi hun var mørk. Det sjokkerte og opprørte meg, at folk kunne være så ondskapsfulle og dumme. Jeg hatet rasister, og rasister var dumme idioter av nordmenn. Rasisme handlet om hudfarge og hvite var the bad guys.

Det forble min karakterisering av rasisme helt til jeg flyttet til Oslo. Her bodde jeg på Kringsjå Studentboliger, hvor jeg og min roomate ved en feiltakelse havnet i den internasjonale blokken. Jeg gledet meg til å bli kjent med folk fra andre land, men i løpet av dette året ble jeg aller mest kjent med deres holdninger. Jeg lærte at rasisme ikke bare handler om hudfarge, men også om kultur og kjønn, og jeg forstod at mange menn som har vokst opp i andre kulturer, har lært holdninger om kvinner som er like nedlatende som den generelle betydningen av rasisme.

Mitt første møte med dette var en dag jeg tok t-bana på vei hjem. En afrikansk mann ved siden av meg startet en samtale på engelsk. Jeg syntes det var koselig å sitte og snakke sånn, og tenkte at det burde nordmenn bli flinkere til, prate med fremmede. Det var hyggelig helt til vi gikk av og han sier "Give me your number!", jeg svarer at jeg gir ikke ut nummeret mitt sånn, både fordi det var sant, og fordi jeg ikke likte den kommenderende tonen. Han gir seg ikke og oppfører seg etterhvert sinna og truende. Jeg ender med å løpe fra hele situasjonen. Det skulle ikke bli siste gang. Likevel fortsatte jeg lenge å prate hyggelig med alle som pratet til meg, uten et eneste positivt utfall. Til slutt var det bare ekkelt, jeg opplevde at gjenger av dem pekte meg ut på t-banen og stod på linje for å stoppe meg på perrongen. Hun jeg bodde sammen med ble holdt igjen i heisen en gang, fyren spør hvor hun skal, hun svarer hjem, han sier å nei du, og holder henne så hun må sparke og slå for å komme seg løs. Jeg endte med å unngå menn som så afrikanske ut i området, og det plagde meg resten av året å vite at jeg helt sikkert unngikk hyggelige uskyldige folk, på grunn av oppførselen til noen, men det var enten det eller å flytte (for det er seriøst bare i dette området jeg har opplevd sånt, og det var bare blondiner det gikk ut over). Jeg er også skeptisk til å bo sammen med russiske menn etter å ha delt kjøkken med en som aldri ryddet etter seg for "hjemme i Russland gjør jeg ingenting, kvinnene gjør all matlagingen og vaskingen."

Nå har jeg venner fra de aller fleste deler av verden, mest jenter, men også gutter. Jeg dømmer ikke folk ut ifra hudfarge eller kultur, men jeg aksepterer heller ikke hva som helst bare fordi det er kulturen til noen. Jeg har lært av erfaring at menn fra noen kulturer har større sjanse for kvinnefientlige holdninger enn jeg er vant til. Jeg synes ikke jeg bør si at det er ok i fare for å bli kalt en rasist, og jeg synes ikke vi bør late som om det ikke er sånn bare fordi det ikke gjelder alle (eller engang de fleste). Vi vet jo at voldtekt blir i aller største grad utført av menn, uten at det på noen måte betyr at de fleste menn er voldtektsmenn, hvorfor skal det være så annerledes når det er snakk om kulturer?

Sarita skriver: "Min familie ville ikke tilpasse seg Norge. De likte ikke den norske kulturen, likte ikke norske mennesker. De likte ikke norsk mat, drikke, likte ikke norske gutter og jenter som viste sin kjærlighet offentlig. De likte ingen ting i Norge, og likevel var de norske statsborgere. Likevel tjente de penger i Norge og sendte dem hjem til India. Kan man virkelig bare lukke øynene for alt dette og kalle det et spørsmål om privatlivets fred?"

For rasisme og holdninger går begge veier. Mange er skeptiske til det de ikke er vant til, sånn er det bare. Er det virkelig løsningen å akseptere holdningene når de går ene veien, men ikke andre? "It's a two way street" som man ville sagt det her. Jeg tror kunnskap er vårt beste våpen i kampen mot rasismen. Folk er kanskje dumme, men ofte ikke så dumme som vi tror. Vi kan late som om kvinner ikke blir undertrykte i innvandrermiljøer, eller som om kriminalitet skjer i større grad her, men hvem hjelper vi da? Innvandrere er ikke en ensartet gruppe. Dessverre skjønner ikke alle det, både blant dem som liker å klandre dem for alt, og også blant dem som gjerne vil hjelpe. Jeg tror at det aller beste for den absolutt største andelen av innvandrere som er hyggelige, lovlydige og respektfulle, er om vi faktisk gir til kjenne de problemene som finnes og gjør noe med dem.

Akkurat som myten om nordmenn som drar til Syden for å drikke og lage bråk hadde blitt mindre om de som gjør det faktisk hadde blitt tatt eller sendt hjem.

Jeg vil presisere igjen at jeg ikke er mer opptatt av omvendt rasisme enn den tradisjonelle varianten, jeg velger rett og slett å skrive om det jeg synes er underrepresentert. Jeg har alltid vært mål-orientert, når jeg ser et problem vil jeg heller finne en løsning, enn å plassere skyld. Jeg tror opprinnelig at den eneste måten vi kan få bukt med rasisme, er om vi slutter å være naive, og innser at det er noe som går begge veier. Vi må kreve det samme av alle!

IQ og politisk tilhørighet i USA

Under er en liste over den gjennomsnittlige IQen på beboere i hver stat i USA. Den er rangert 1 til 50, fra høyest til lavest IQ. Forresten er den blå og røde inndelingen etter hvilket parti som ble stemt frem ved valget i 2004. Blå for Demokrater, rød for Republikanere.

Tilfeldig?

Passiv Rasisme og Stemmefisking

Det har allerede blitt skrevet side opp og side ned om Toril Fiskerstrand, så jeg skal ikke henge meg opp i at "tatt ut av sammenheng" ikke er mye til forsvar for en samtale som er gjengitt i sin helhet. At enkeltpolitikere sier og mener idiotiske ting er ikke noe nytt, men når resten av partiet står bak dem etterpå blir jeg oppgitt.

"Jeg kan konstatere at hun ikke er en rasist. De som sier det, kjenner henne ikke godt nok. Jeg kjenner henne, og hun har min fulle tillit" sier Aamir Javed Sheikh. Er det virkelig mulig å ikke ha rasistiske meninger selv og samtidig høre noen si "det er for mange negere i oslo" uten å protestere? Uten å bli sinna? Uten å gjøre et tappert forsøk på å banke litt vett inn i hodet på tullingen? Jeg vil påstå at bare det å ikke protestere i en sånn situasjon gjør man skyldig i passiv rasisme. Så selv om hun ikke hadde tatt bort enhver tvil ved å si at hun var enig, så synes jeg det hun ikke sa er ille nok i seg selv. Det er greit nok at noen er for sjenerte eller pysete til å ville starte en diskusjon, men når man er politiker burde man ikke ha noe problem med å si hva man mener. Noe som bringer meg til neste uttalelse.

"Jeg kjenner til litt av dilemmaene når man står på stand" sier Lae. Jeg ser ikke noen annen måte å tolke dette på enn at når man vil fiske velgere så sier man ikke hva man mener, men hva folk vil høre. Ikke at dette er en overraskelse innenfor politikk, men det er skremmende at man kan innrømme det sånn uten videre, som om det skulle være en selvfølge.

Så presterer han å avslutte med: "Stem Høyre. Jeg tror alle vet hva vi står for."

Om valgkampen hadde blitt brukt til det den er ment til - å overtale folk til å ville det samme ved å bruke gode argumenter, da hadde vi kanskje visst hva Høyre står for. Om det er greit å si seg enig i enhver påstand (så lenge andre ikke vet det) fordi det kan gi en velger mer derimot...

Hva synes du?

Myndighetenes Smånisser

Jeg har to brødre, en ganske jevnaldrende og en attpåklatt. Små attpåklatters favoritt-fritidssyssel er som kjent å plage sine tenårings-søsken (om de er så heldige å ha noen), og vår var ikke noe unntak. Jeg prøver vanligvis å unngå sånt, men når foreldrene bare ba oss vise hvem som var eldst når vi klaget vår nød, så jeg ingen annen utvei enn løgn og fanteri. Jupp, jeg innrømmer det. Jeg fortalte lillebror om hjelperne til julenissen, smånissene som var over alt, men gjemte seg godt, og spionerte på barna for å sjekke om de oppførte seg. Så lenge vi minte ham på disse smånissene så fikk vi litt fred. Og lillebror så dem. "Se der! Jeg så en som løp bak det treet" ropte lillebror, og så skyndte han seg å gjøre noe pent, kanskje gi meg en klem, så han var sikker på de fikk med seg at han var snill gutt.

Debatten om personvern pågår stadig. "Storebror ser deg" skriver avisene, og Programblogg har i dag overskriften "får vite ALT om deg" med referanse til en artikkel i papirutgaven til VG. Utdraget de har valgt fra avisa er:

"En uskyldig flytur og vips: Amerikanske myndigheter vet alt om deg. Tilogmed sex-livet ditt. Hvem du delte seng med sist du sjekket inn på hotell? Var det den samme som på din forrige reise? Hvor ofte bytter du partner? Var det en dame eller mann denne gangen?"

Og vi trekker for gardinene og synes vi ser smånissene til myndighetene over alt...

Men hva er det vi er så redd for? Det er faktisk ikke sånn at staten spionerer på oss. Registrerte opplysninger lagres i databaser, so what? 300,000,000 mennesker bor i USA. Da tror jeg ikke at myndighetene sitter og sjekker igjennom dem. "Se her da, Elise var på hotell sammen med en annen jente, tror du de er lesber eller? *fniiiiiiis*". Jeg ser det bare ikke for meg!

Sånn jeg ser det kommer vi ikke til å merke noe fra eller til om staten samler opplysninger om oss. De eneste det går ut over er de som har noe å skjule. Ikke hva som helst selvfølgelig, myndighetene bryr seg ikke om du er utro, spiser sjokolade i det skjulte, eller har en tredje brystvorte. Det skal alvorlig kriminalitet til før man har noe å frykte.

Om det er kriminalitet eller terrorisme som skal bekjempes ved dette, så har vi mer enn nok av det, mens om myndighetene vet når vi har vært på hotell ikke burde spille noen rolle. For min del kunne de gjerne gått enda lengre. En DNA database med informasjon om alle hadde funka helt fint for meg. Tenk så fort det kunne gå å oppklare saker da, politiet kunne vært ute i gatene og forhindra voldtekter, istedet for å jobbe med en drapssak i årevis. Det er vi uskyldige som betaler politiets lønn, jeg skulle gjerne ofra en DNA prøve for å få litt mer igjen for disse pengene. Ønsker meg en tryggere verden jeg, ikke det privatlivet jeg har uansett.

Skatte-snusk VS Sigar-snusk

Ingen er feilfrie, det synes jeg ikke vi kan vente av de folkevalgte en gang. Men det finnes forskjellige måter å feile på, hvor straffen burde komme innenfor det feltet det hører til. Derfor synes jeg det var riktig av Ditlev Simonsen å gå av i dag, mens jeg gjerne skulle hatt Clinton tilbake i politikken her i landet. Ikke fordi Ditlev Simonsen har gjort noe verre, men fordi han har brutt norsk lov. Ikke bare brutt loven, men unnadratt skatt. Når de som er med på å bestemme hva skattepengene våre går til synes det er bedre å beholde penger selv enn å gjøre sin plikt som borger, hvilket signal gir det til oss som ikke er med på denne avgjørelsen (bortsett fra en ussel stemmeseddel hvert fjerde år)? Om man har tatt gode avgjørelser og føler at skattepengene virkelig går til det beste for landet, burde man ikke da betale med glede? At de som bestemmer hva skattepengene skal gå til velger å unndra skatt henger ikke på greip for meg, da synes jeg ikke man har noe i politikken å gjøre i det hele tatt!

Clinton derimot.

Jeg er som de fleste vet samboer. Kjæresten og jeg har et ganske åpent forhold. Vi har lov å småflørte, smile til noen vi synes er søt, men utroskap det er ikke tolerert. Hadde en av oss vært utro så hadde vi ikke hatt noe forhold lenger. Sånn er reglene våre. Det er ikke bestemt politisk, finnes ingen lover over hva man skal gjøre innenfor et forhold når det kommer til utroskap, det er opp til det enkelte forhold eller ekteskap, og man må ta konsekvensen ut ifra det. Derfor overrasket det meg litt at når Clinton var utro så ble han ikke kasta ut av ekteskapet, han ble faktisk kasta ut av politikken, helt omvendt av sånn det oftest fungerer ellers. Clinton var noe av det beste som har skjedd amerikansk politikk på lenge, og siden da har det gått nedenom og hjem, på grunn av utroskap. Hadde Clinton vært med å vedta en lov mot utroskap hadde det vært en annen sak, men sånn var det ikke. Jeg er kanskje uenig med de fleste i denne, men jeg synes politiske feil burde telle mer enn personlige når det gjelder å felle politikere.

Rasisme?

Det er godt mulig alle andre har fått med seg noe som har gått meg hus forbi*, men hvordan vet vi egentlig at det som skjedde i Sofienbergparken er rasisme? Jeg mener ikke å påstå at det ikke er det, og jeg mener absolutt at det er blitt gjort en feil, men å gå derfra til å fastslå at det er rasisme synes jeg nesten blir like feil som å dømme andre ut fra hudfarge.

Hører folk si (les: jeg ser folk skrive) at det samme hadde ikke skjedd om det var en hvit kvinne som lå der. Men nå var det ikke sånn at Ali lå der heller. Han stod oppreist og pissa på ambulansepersonellet. Dette er ikke en grunn til å ikke ta han med i ambulansen, men er det ikke mulig at det kan ha vært dette de reagerte på? Jeg ser liksom for meg at hadde noen pissa på meg, så hadde ikke hudfargen deres vært det første jeg tenkte på.

Vi kan jo like godt si at hadde ambulansesjåføren vært en mørk mann så hadde vi ikke anklaget ham for rasisme.

Rasisme gjør meg sinna og oppgitt, jeg vil absolutt ikke at folk skal bli unnskyldt for rasistiske holdninger. Jeg er bare redd for å utvanne uttrykket. Jeg er redd for at om vi slenger ut rasismepåstander hver gang noe urettferdig skjer noen med mørk hudfarge, så vil det ikke telle like mye de gangene det faktisk kan påvises.

For såvidt jeg vet så aner vi ingenting om denne sjåførens holdninger. Vi vet ikke om noen episoder hvor han har oppført seg rasistisk tidligere. Vi har ikke hørt noen som kjenner han uttale seg om at han har noe imot folk av annen opprinnelse eller farge. Hans beste venner kan være fra Pakistan for alt vi vet. Alt vi kan si sikkert er at han har gjort en feil, og at det gikk ut over en som heter Ali.

Noen ganger føler jeg at så fort noen bestemmer at sånn er det i bloggverden, så er det sånn. Plutselig påstår alle det samme, uten at noen sier noe om muligheter for at det kanskje er feil.
Jeg vil oppfordre alle til å tenke, og se ting fra forskjellige vinkler før vi slenger ut bastante meninger.

Tenk så fin bloggerbyen kunne vært da!

*Og plutselig bruker jeg uttrykk jeg ikke visste fantes i mitt vokabular

Jeg ble Jenstin

Like greit om Jens og Kristin aldri blir et par, det klinger liksom ikke like bra som Brangelina

Anyway, jeg tok denne testen (hvilken politiker er du) på aftenposten.no og ble begge to:

Jens Stoltenberg (Ap)

Du er sjarmerende, ambisiøs og bestemt. Få folk vipper deg av pinnen, bort sett fra sterke representanter for det motsatte kjønn.

Kristin Halvorsen (SV)

Du er hardt arbeidende, munter og ivrig. Innimellom kan det virke som du har tatt for mye Møllers tran.

Slik er din profil:
	Kristin Halvorsen (SV):	48 %	| Kristin Halvorsen (SV)
	Jens Stoltenberg (Ap):	48 %	| Jens Stoltenberg (Ap)
	Dagfinn Høybråten (KrF):	37 %	| Dagfinn Høybråten (KrF)
	Lars Sponheim (V):	34 %	| Lars Sponheim (V)
	Erna Solberg (H):	32 %	| Erna Solberg (H)
	Siv Jensen (Frp):	14 %	| Siv Jensen (Frp)

Ikke så veldig ille resultat. Tåpeligste spørsmål: "Hvordan kommer du deg til jobben?" Det kommer da mye mer an på hvor man bor, enn hvordan man er som person.

25 års grense på førerkort ja..

Har bare et spørsmål til de som synes dette er en god ide

Er planen at alle unge skal flytte til Oslo? Eller skal foreldre utenfor T-banestrøkene kjøre rundt på "barna" sine til de er 25?

Bare en liten praktisk detalj liksom.

Når vi først er inne på det. Om problemet er mye tullkjøring og ulykker blant unge, hvorfor ikke gi dem lappen til låns et par år sånn helt først, istedet for at man ikke skal kunne kjøre i det hele tatt. Mitt forslag er at reglene kan være strengere i begynnelsen, at man kan miste lappen igjen om man kjører for fort (her bør grensa være mer enn 5 km over grensa) eller uforsvarlig, for så å få den igjen gratis kanskje et år senere med ny prøvetid. På den måten kan man luke ut de verste sjåførene, uten å straffe de som tilfeldigvis er på samme alder, og det vil oppmuntre unge og uerfarne sjåfører til å være så forsiktige som mulig i trafikken.

Noen ganger lurer jeg på om politikere i det hele tatt tar fem minutter til å tenke igjennom ting før de kommer med forslag, eller om kanskje de fem minuttene blir brukt til å tenke ut hvordan man kan sjokkere mest mulig og få pressedekning.

Sex utenfor ekteskap er greit, så lenge man ikke bor sammen...

Ulogisk sier du? Men til tross for at de liker å se på seg selv som selve fasiten på hva som er riktig, så finnes det mye ulogisk tankegang hos amerikanere. Akkurat som i resten av verden. Det er lett å se at ting ikke gir mening i andre kulturer, men vi er ikke like flinke å analysere det vi selv synes er normalt rett og slett fordi det er det som blir sett på som normalt av folk rundt oss. I USA finnes det for eksempel mye konservativ tankegang innprenta i hodet til ellers normale mennesker.

Det var første året jeg bodde i Minneapolis, og jeg tilbringte helgen hos kjæresten min, som da bodde sammen med en kompis. Kompisen hadde ikke kjæreste, men en jente som ofte var der i helgene. Hun ble med oss ut, og overnatta (her kan du godt lese lå ) med kompisen. En kveld vi satt og prata kom samtalen av en eller annen grunn inn på exen til en felles bekjent. Hun hadde vært fra en annen kant av landet, og da de ikke lenger skulle studere på samme sted gav hun ham et ultimatum. Hun kunne flytte hit, men da måtte de gifte seg. Han fridde, hun flytta inn, hun var utro til stadighet, og til slutt ble de skilt. Det var tydeligvis ikke en så stor synd å være utro som det ville vært å bo sammen uten å være gift.

Jeg kommenterte på hvordan jeg ikke skjønner at så mange amerikanske jenter er opptatt av akkurat det med å gifte seg så fort som mulig, og ihvertfall før de flytter sammen. Personlig har jeg omvendte kriterier, jeg kunne aldri gifta meg uten å ha bodd sammen en stund først, så jeg er sikker på at det funker. Skal jeg først si ”til death do us part” så vil jeg helst mene det (ikke til jeg møter noen bedre). Dette ville gjort meg til en dårlig kristen i USA, hadde jeg vært kristen.

Men jenta utbryter ”Jeg kunne heller aldri bo sammen med en gutt uten å være gift først!” som om det var en fryktelig tanke. Jeg blir paff. Dette er jenta som kommer over hver helg for å drikke alkohol og ha sex med en hun ikke er sammen med. Som egentlig bor her i helgene, selv om det ikke er offisielt, og som ikke har noen som helst planer om å innlede et forhold. Jeg har ingenting imot noe av dette, men at å bo sammen med kjæresten skulle være verre, det var et mysterium for meg.

Jeg har tenkt på dette i forbindelsen med debatten om jihaber som moteplagg. Jeg skjønner at folk reagerer på Kathrine Aspås naivitet i sin artikkel, men jeg synes mange av de som angriper hennes holdninger har et alt for sort hvitt syn på dette plagget. Jeg går på en skole med 8000 internasjonale studenter, mange av dem fra muslimske land. Jeg kjenner muslimer som går med hihab, som ikke går med jihab, en god del som bruker det innimellom, og noen som er fra muslimske land, men som ikke ser på seg selv som muslim (uten at de har noe problem med dette). For veldig mange er dette plagget en del av kulturen deres, ikke noe de må bruke, men noe de velger fordi det er naturlig for dem. I noen land og regimer er plagget påbudt, noe jeg (som alle andre) selvfølgelig er sterk motstander av. Men er det nødvendig å angripe et plagg som for mange brukere er like naturlig som for oss å gå med klær, som for de fleste i den vestlige verden er noe de velger å ta på, ikke noe de forbinder med tvang. Hvorfor ikke holde seg til saken og angripe lovene som påbyr dem?

Kropp er naturlig. Vi er fascienert av stammer i jungelen som går rundt nakne, og så med de hengepuppene liksom. Her i vesten dekker vi oss til. Selv amming kan skape ramaskrik på stortinget, og jeg hører stadig kommentarer om hvem som er for gammel eller for feit til å gå i bikini. Muslimer dekker til håret, de er vant til det, det er naturlig for dem.

Mange andre generasjons muslimer har en mer vestlig tankegang. De er interesserte i klær og moter. For mange er også det å vise hår naturlig. Men når man har en foreldre generasjon som synes dette er unaturlig, så vil mange vise respekt og gå med hijab allikevel. Noen går med hijab når de er rundt familien, men ikke ellers. En jente foralte at hun synes det er praktisk når hun ikke har tid å ordne håret, men går uten når hun har tid å ordne seg først. Et kompromiss kan bli å gå i moteklær og en fin hijab, kanskje til og med en merkehijab. Hvorfor er dette så galt? For meg representerer det gradvis forandring, og jeg synes det er positivt.

Akkurat som holdninger til sex har forandret seg blant vestlige, er holdningen til hijab i forandring blandt muslimer. For mange vestlige jenter (og gutter) venter med å bo sammen til de er gift nettopp ut av respekt for den eldre generasjon. Selv om de muligens har møtt kjæresten gjennom en one night stand, og få venter til ekteskapet med sex, så har de ofte besteforeldre som faktisk gjorde det. Siden det å bo sammen blir regnet som det offisielle sex vendepunktet, så blir det kompromisset til den eldre generasjon. Jeg kan ha det sexlivet jeg vil så lenge det ikke er offisielt før ekteskapet.

Selv har jeg utenomekteskapelig sex og trives med det. Min bestemor innrømte en gang at hun er en smule bekymra for at jeg skal havne i varmere strøk når min tid kommer. Noen vil kanskje mene at jeg kunne hatt respekt nok til å late som jeg var prektigere enn jeg er, men jeg har rett til å gjøre det som føles riktig for meg, og det burde alle ha. Ingen burde bli tvunget til å gå med burka eller hijab, men er et forbud noe bedre? Skal vi motvirke tvang ved tvang? Det blir feil for meg. Og om vestlige kvinner som Aspås vil gå i moteburkær fordi de synes de er søte, så kan vi mene hva vi vil om det, men det er deres rett.