Å ha draget som slask

Jeg har to utseender. Ett når jeg går ut eller er sosial, da liker jeg å dolle litt. Bruke tid på sminke og hår, sette sammen et antrekk, nyte å bruke litt tid på meg selv. En stor kontrast til hverdags-elise, som helst vil ha det så komfortabelt som mulig. På skole og jobb går jeg i jeans eller joggebukse, hettegenser, hår i stram hestehale så jeg kan unngå hårvask i det lengste, og null sminke (til nød litt mascara). Jeg er i tillegg ikke sånn som våkner opp naturlig vakker. Som blondine har jeg uten sminke usynlige øyenvipper og øyenbryn, og gjennomsiktig hud. Jeg skulle gjerne vært fra sydligere strøk.

Det fine med å være så slask til vanlig er at man faktisk føler seg skikkelig pen når man først gjør en innsats. For de fleste dømmer ikke eget utseende etter hvordan vi faktisk ser ut. Vi sammenligner. Noen sammenligner seg med alle de synes er penere, eller redigerte bilder av supermodeller. Selv om jeg selvfølgelig har dager hvor jeg synes jeg ser verre ut enn alle i verden, så sammenligner jeg mest med elise-slask, det funker veldig bra!

Ironisk nok er det på skolen jeg har mest draget for tiden. Og det er ikke bare på skolen generelt, visse klasser skiller seg ut. Det er tydeligvis ikke Prebens venner som går på skolen min, for det er i klasser hvor jeg diskuterer og kommenterer at jeg blir lagt merke til. Alt fra 5 år yngre gutter som fotflørter under bordet og prøver å imponere med at de var Prom King på High School, til sjenerte økonomi gutter som stirrer og alltid tilfeldigvis havner ved siden av meg i køen på butikken i et halvår før de tør å åpne munnen. Det aller beste draget har jeg i klassene jeg tar sammen med Corinne, en venninne som tar samme gradene som meg. Vi prøver å ta samme klasser så mye som mulig for å kunne studere sammen, men også for å underholde hverandre i kjedelige og uendelige økonomitimer. Vi har nemlig veldig lik humor, og sitter ofte som to fjortiser og skriver kommentarer til hverandre og fniser to timer i strekk.

Fjortis oppførsel er kanskje ikke noe å trakte etter, men godt humør ser ut til å være tingen. Et ekte smil og noen fornuftige utsagn innimellom kan være oppskriften på å trekke gutter i fleng. Nå er jeg lykkelig samboer, så det spiller egentlig liten rolle for meg om jeg har draget eller ikke, selv om det er fint for selvtilliten. Men for dem som er på sjekkern, så kan det kanskje være fint å vite at gutter ikke nødvendigvis er så overfladiske som ryktet skulle tilsi. Neste gang man skal ut kan man jo prøve å accessorize med en venninne som får frem det beste i seg. Billigere enn nye sko, og sannsynligvis mye morsommere også (begge deler er selvfølgelig heller ikke å forakte).

En liten seier over latskapen

I det siste har jeg vært usedvanlig lat. Det er ikke det at jeg har noe imot å trene egentlig. Det blir bare så utrolig kjedelig å gjøre bare det. I Boston hadde jeg et billig treningsstudio i nabolaget. Det hadde ikke svømmebasseng, eller pilates, eller yoga, eller noen fancy tilbud jeg aldri benytter meg av allikevel, men det hadde en lang rekke med tver, som viste forskjellige kanaler. Se på tv er jeg flink til, så dette året var jeg i godform.

Så flytta jeg til Minneapolis, plutselig har jeg gratis treningssenter på campus. Med alt man skulle trenge, bortsett fra tver som viser noe annet enn sport (hvem vil vel se andre trene mens man trener). Ikke har de skjønt poenget med air condition heller. Man kan komme på skolen i skjørt og t-skjorte på våren og så angre på at man ikke har tatt med jakke når man kommer inn på klasserommene, men på treningsstudioet, der er det godt og varmt!

I tillegg er jeg lite glad i å måtte kjøre til trening. Vet ikke hvorfor, har ikke så mye imot å kjøre ellers, men noen ganger har jeg lyst å trene og så gidder jeg ikke, rett å slett pga kjøreturen. Nå har jeg en tendens til å være ferdig akkurat når en eller annen baseball eller football kamp er over, noe som ikke er gunstig når jeg trener rett ved stadium. Rush hour er jeg særdeles lite glad i, særlig når det skjer på en søndags formiddag når man minst venter det. Og pga brokollapsen må jeg nå kjøre en omvei for å komme frem, ennå en grunn til å la være.

Siden jeg får vondt i knærne lett av å jogge ute, og ja det er pinlig, men jeg har halta i over en måned fordi en stor hermetikkboks falt ned på foten min, så har det blitt lett å velge sofaen siste tiden. Helt til jeg klarte å lure meg selv litt.

Jeg fant nemlig ut at bokormen i meg faktisk er hakket større enn latsabben. Det hadde jeg ikke venta, men for litt siden kikka jeg endelig opp biblioteker i nærheten, og lånte meg noen godbøker. Midt i en spennende bok fikk jeg en ide, og streng som jeg er bestemte jeg at det blir ikke noe mer lesing på deg før du sitter på en treningssykkel! Så nå leser jeg på trening, og bare der. Får jeg lyst til å lese litt, så har jeg ikke noe valg. Og vil jeg vite hva som skjer videre så må jeg bare sykle og sykle og sykle, for så fort jeg slutter må boka lukkes.

Jeg er genial, lat men genial, nå stikker jeg på trening :)

Flyskrekk

Jeg liker ikke å fly. Jeg er ikke Mette-Marit typen som får panikk, og jeg lar ikke flyskrekken styre livet mitt. Velger man å flytte til USA så må man jo bare finne seg i å fly litt. Kjæresten trodde ikke på meg når jeg først sa det, for jeg var jo ikke redd når vi dro til Florida. Jeg er ikke redd utenpå, men jeg er det absolutt inne i meg.

Det begynte like etter at pappa hadde vært i en flyulykke. Flyet han var på landa på Vigra, men rett etter det traff bakken snudde det plutselig 90 grader og kjørte rett inn i skogen ved siden av. Heldigvis traff det midt imellom de verste trærne, så ingen ble alvorlig skadd, men det var nok skremmende å sitte på. Vendepunktet for meg var da vi ikke lenge etterpå skulle på ferie til Danmark, med fly.

Det var en skikkelig ekkel flytur. På grunn av sterk sidevind var det turbulens som jeg aldri har opplevd før eller siden, så jeg ble litt småbekymra. Logikken den gangen var å se på folk rundt. Jeg tenkte at om de voksne ikke var redde så var det nok ingen grunn til bekymring. Jeg snudde meg rundt, og ble først litt beroliget. Helt til jeg så pappa. Pappa så redd ut. I hele mitt liv hadde jeg aldri sett pappa redd. Jeg tenkte ikke på flyulykken i det hele tatt, det eneste jeg tenkte var at pappa flyr mye, om pappa er redd så er det grunn til å være redd. Hele resten av flyturen var jeg sikker på vi skulle dø.

Siden da har jeg ikke likt å fly, selv om jeg har gjort det mange ganger og det alltid går bra, så tror jeg at det er noe annerledes denne gangen. Å lande er det verste, selv om det betyr at turen er over så skulle jeg gjerne bare blitt i lufta. Turbulens er jeg heller ikke glad i, men så lenge vi er i lufta og alt er greit så kan jeg slappe av ganske bra. Jeg har vært flink å roe meg selv med logikk. Vet folk prøver meditasjon og piller og annet mot flyskrekk, men for meg er det logikk som funker best. Det er jo en irrasjonell frykt.

Min favoritt er (var) å tenke på pilotene og flyvertinnene. Disse folka flyr hver dag, det er jobben deres å fly, og likevel er det ikke et farlig yrke. Dette sier jeg om igjen og om igjen til meg selv. Det vil si, sa jeg om igjen og om igjen, før en nyhetssending i Las Vegas ødela hele greia for meg. Det var en sending om en gruve som hadde falt sammen, altså ikke noe man forventer kan komme innpå flyvning. Men plutselig begynner ankermannen å prate om en annen gruveulykke året før, og at han hadde tenkt på om gruvearbeid kanskje var det farligste yrket i USA. Men neida, han hadde faktisk funnet fram en liste, og gruvearbeid var ikke en gang blandt topp 5. Gjett hva som var på 2. Plass? Jo pilot!

Jeg er klar over at de fleste flyulykker skjer med småfly og at dette trekker prosenten opp. Det spiller ingen rolle, for logikken min er ødelagt. På flyturen hjem dagen etter hadde jeg ikke noe å si til meg selv. Det var en særdeles ukomfortabel flytur, som selfølgelig måtte ha mye turbulens.

Siden jeg har planer om å fly igjen, så håper jeg noen av dere har et godt tips. Anyone?

My Boobs are OK! (uten silikon faktisk)

En kommentar på Vegas-posten fikk meg til å tenke på et tema jeg har hatt lyst å skrive om før. Ikke nødvendigvis pupper, men kropp, og å være fornøyd med kroppen sin. Å ha lov å være fornøyd med kroppen sin! For det er mye snakk om å gi jenter bedre selvtillit. Noen vil ikke gi barn barbiedokker i redsel for at det skal gi et urealistisk ideal, men om man faktisk er fornøyd med den kroppen man har så er der liksom en uskreven regel om at man skal holde det for seg selv. Man kan gjerne prate om alt man ikke liker; store rumper, cellulitter, hengemage, slappe armer, at man ikke er tynn nok, you name it – så lenge det er negativt. Vi kan le av det, vi kan gråte over det, vi kan bruke det for å få andre til å motbevise man, men vi skal ikke si noe positivt selv. Og jo mere vi prater om de negative tingene, dess mere plass tar de i hodene våre, og plutselig er vi deprimerte med tanke på egen kropp.

Folk er forskjellige, og ingen er perfekte på alle områder. Alle har ting de er heldige med, og andre ting de er mindre heldige med, that’s life. Man kan argumentere at noen er heldigere enn andre, men til sist spiller det egentlig liten rolle, for om man skal fokusere på det negative har alle noe å ta av. Det er alltid noen man kan sammenligne seg med for å føle seg verre.

Så hvorfor kan vi ikke si "ok, der er ting jeg ikke liker med kroppen min, ting jeg rett og slett hater, men vet du hva, jeg synes andre deler er kjempefine!" Hvorfor kan vi ikke fokusere mest på det positive, uten å være blærete? Og vi burde absolutt bli flinkere til å komplimentere andres positive sider. Joda, det er vel og bra å fokusere på det indre, det indre er viktigere enn det ytre, bla bla. Det er ikke poenget her. Jeg mener at så lenge vi er flinke å fokusere på de negative overfladiske tingene, så må vi kompensere med å også fokusere på de positive overfladiske tingene.

Mitt meme er: Si minst 5 ting du liker med utseendet ditt. Og bare det positive, ikke noe ”jeg liker sånn og sånn, men.... ” Vil du absolutt klage over noe kan du gjøre det i en egen post, denne er en hyllest til kroppen din!

Her er min liste:

-Jeg liker at jeg har veldig mørke øyne, selv om jeg har blondt hår, og så har jeg lange øyenvipper. Det gir liksom en fin kontrast. Jeg har også hørt at man ser mer sexy ut med store pupiller, og siden mine øyne er så mørke at de ser ut som en eneste stor pupill (eller to da), så burde jeg være råsexy!

-Som nevnt ovenfor så liker jeg puppene mine. De er passe størrelse, har bra form, og er følsomme. Ville ikke hatt dem noe annerledes.

Jeg liker at magen min er forholdsvis flat, og at navlen min er søt.

-Jeg liker hudfargen min etter å ha vært i sola litt, og at jeg har ganske myk hud. Huden min gror også veldig fort og bra, noe som passer bra siden jeg tilbragte mine første år i diverse trær og ikke akkurat var forsiktig. Har hatt mange store arr som rett og slett er borte nå.

-Jeg liker ansiktet mitt, at litt sminke kan gjøre en stor forskjell. Føler meg pen når jeg går inn for å være det.

- Denne tok jeg nesten ikke med siden slektninger leser, men har jo lovet å ikke la det sensurere. Jeg er veldig fornøyd der nede. Dette tenkte jeg faktisk ikke over før jeg så porno. Porno skal liksom være nedverdigende og gi oss dårlig selvtillit, men jeg tror heller det er negativ tankegang som gir oss dårlig selvbilde. Når jeg ser porno tenker jeg ikke "hun er tynnere enn meg", eller "jeg skulle hatt større pupper", jeg tenker "hmm, jeg har finere vagina enn alle sammen". Og så er jeg veldig fornøyd.

- Bare for å gjøre posten litt mindre tvilsom; jeg liker skinnet i håret mitt, og at det ikke blir slitt så lett, og at det føles mykt.

Det var min liste. Du er herved tagget! Har du blogg, skriv din egen post. Har du ikke blogg, sett deg ned og tenk over hva du liker ved deg selv ihvertfall. Og ikke glem det!

Oppdatert: Egoisten, HvaHunSa, Christine og Solveig har vært flinke og tatt utfordringen :)

Radiohode og Amelie ble også inspirert.

Sinne

Jeg skulle egentlig skrive en post om hvor irritert jeg er på kjæresten fordi han har vært så stressa siden familien min flytta inn for et par uker.

Amerikanere er veldig opptatt av privatliv. De sitter ikke hjemme hos hverandre og gjør ingenting, de møtes helst ute et sted. Noen ganger kommer folk over, men da har man gjester, det må være fint og ryddig, og man må oppvarte.

Jeg liker det omvendt, er noen hjemme hos meg så får de take it or leave it, og jeg liker aller best å bare henge. Når familien min kommer er det klart de skal bo her, jeg vil jo se dem så mye som mulig. Kjæresten jobber 12 timers dager 7 timer i uka nå, og at det er stressende skjønner jeg. Men at det er nødvendig å komme hjem og syte og klage over alt muli burde ikke være nødvendig. Og det var hvor sinna han kan gjøre meg jeg skulle skrive om her. Hvor sinna jeg blir når han ikke bare kan slappe av og være normal den første gangen på tre år familien min besøker meg i USA. Hvor utrolig sinna han kan gjøre meg generelt innimellom. Det var det jeg skulle skrive om, helt til jeg begynte å tenke over dette med sinne.

Da jeg var liten var jeg nemlig aldri sinna. Jeg var så lite sinna at det gjorde foreldrene mine bekymra. Jeg var deres førstefødte så de visste vel ikke bedre, nytt det så lenge det varte skulle de ha gjort.

Så ble jeg tenåring. Det er her de hadde hatt grunn til bekymring om jeg det hadde fortsatt på samme måte, men så unormal var jeg ikke. Første gangen jeg var skikkelig sinna satt foreldrene mine og smilte og så på hverandre. Det er når man vanligvis ikke er sinna at man gjerne vil ha respekt når man først er det. I forvilelse over å ikke bli tatt seriøst prøvde jeg å trampe hardt så de skjønte at virkelig sinna var jeg. De så på hverandre og lo. At de lo fikk meg til å trampe hardere, men dess hardere jeg trampa dess mer fornøyde var de. Det var ikke ofte jeg ble sinna nå heller, men når jeg først var det, så ble jeg så sinna jeg kunne bli til slutt etter denne behandlinga (så sinna jeg kunne bli betydde helst at jeg løp på rommet, slengte døra igjen, og furta en times tid før jeg var blid igjen).

Fra nå av ble jeg sinna på familien. Jeg kunne også bli sinna på folk utenom, men oftest på andres vegne. Jeg hadde ikke noe imot å si ifra om jeg syntes andre fikk ufortjent behandling eller om noen plaget andre. Meg selv var det derimot ikke så nøye med. Jeg var generelt blid og fornøyd, og syntes det var unødvendig å bli sinna for ting jeg ikke likte så godt. Jeg hadde veldig stor forståelse for andres oppførsel og sinne, men tillot ikke helt det samme for meg selv.

Istedet for å bli sinna holdt jeg gjerne ting inni meg. Jeg lot folk såre meg heller enn å si fra. Når jeg først ble sinna så var det etter å ha holdt ting inne så lenge at det bobla over. Så kunne jeg tenke at det ikke var god nok grunn til å bli så sinna, stoppe meg selv, og holde det inne igjen.

Det var først etter å ha møtt kjæresten at jeg lærte meg å bruke sinne. Å få det ut og bli ferdig med det. Kjæresten er opp og ned i humør, han kan bli irritert over filleting, og er ikke flink å ta hint. Elendig til å ta hint er han innimellom, da er kjefting eneste utvei. Så kjefter han tilbake litt, vi blir venner igjen, og i ettertid oppdager jeg at han faktisk har hørt på og respektert meningene mine. Hos kjæresten fikk jeg forstålse for å være sint. Han sier han vet han kan være en idiot til tider, og vil heller at jeg skal reagere så han skjerper seg på det som er viktig for meg. Det at jeg ikke klarer å være langsint er ikke lenger et problem. Jeg tenker alltid når jeg blir skikkelig sinna at nå skal jeg være sinna lenge, det fortjener han liksom, så han lærer at sånn kan han ikke gjøre. Det har jeg aldri klart. Samme hvor sinna jeg er så går det alltid over, fort. Plutselig har jeg bare lyst på en klem. Før var jeg irritert på meg selv for at jeg ikke klarte å være sinna lenge. Men når kjæresten er på samme måte, så er det egentlig veldig greit. Jeg har lært å også være “snarsint”. Når noe irriterer meg, så får jeg det ut, der og da. Så er jeg ferdig med det og like blid. Vi legger oss alltid som venner, og det er veldig fint aa vite. Noen ganger er jeg til og med sinna uten grunn, jeg kan ta pms eller annen irritasjon ut over kjæresten. Men etter å ha tenkt over saken sier jeg unnskyld, så gir han meg en klem og alt er fint. For han gjør jo det samme, vi er bare mennesker.

For første gang i livet tillater jeg meg selv å ha samme regler som de rundt meg. I alle fall når det kommer til sinne. Og jeg tror det å bli sinna egentlig er veldig sunt innimellom. Når jeg tenker meg om, så er jeg glad kjæresten er så irriterende som han er. Vi har krangla mer enn jeg har med noen andre i livet, men hvor sinna han enn gjør meg, så er det bare sinne. Han sårer meg aldri, og det er det viktigste.

Ok, jeg tar det tilbake. Litt mindre irriterende kunne han godt vært.. Sånn nå som jeg allerede har lært i alle fall...