Så typisk djevelen!

Jeg glemte nesten denne morsomme saken som Victoria gjorde meg oppmerksom på. Andreas Hesselberg har oppsummert kristenblogg.no og gleder seg over at de "står fjellstøtt etter mange sataniske angrep". Med sataniske angrep mener han Victoria, Undre og Ars ethica, som har kritisert deres fordømming av homofile. Han forklarer:

"Når det gjelder begrepet “sataniske angrep”: Jeg tror at djevelen kan bruke intetanende mennesker til sin fordel, ved å angripe f.eks. Kristenblogg. Selv om ingen av de jeg har omtalt i dette innlegget er djevelen selv, kan deres angrep mot Kristenblogg godt være “arrangert” av djevelen, selv om de ikke er klar over det selv. Djevelen kan få innflytelse i oss uten at vi selv merker det."

Jeg er så enig Hesselberg, er det ikke bare typisk Satan å være mot fordømming av andre mennesker? ;)

(Les forresten Eskils geniale parodi, og tordenblogg valgkamp, i rølerbloggen)

Et brev fra helvete

GodTube er den nye tingen for ekstrem kristne som vil nå ut til verden ved å være "kule". Innimellom "la oss be for Britney Spears" og Jesus-musikken fant jeg denne la oss skremme alle til å tro filmen, "A Letter from Hell". Josh og Jack har alltid vært venner. De gjorde alt sammen, men det var en ting Zach holdt for seg selv, sin tro på Jesus (dum dum). Så en dag dør Josh, selvfølgelig fordi han kjører i fylla (sånn som alle ikke-religiøse gjør). Denne filmen er Josh brev til Zack fra helvete (personlig har jeg aldri fått brev fra noen avdøde, er det mulig at alle jeg kjente havnet i himmelen, og de rett og slett har bedre postkontorer i helvete?). Josh fikk ikke komme inn i himmelen, han stod nemlig ikke på lista over troende. Nå klandrer han Zach. Han vet jo at Zach er kristen, hvorfor har han aldri fortalt ham om denne Jesus? (For om man ikke blir fortalt om Jesus fra Zach så finnes det jo ingen andre muligheter til å høre om han i USA, jeg blir ikke prakket på tullete brosjyrer av menn i dress hele sommeren på Campus for eksempel, neida, hvem er denne Jesus egentlig?). Nå brenner Josh i helvete, og det hele er Zachs feil. Så ikke noe mer unnskyldninger om å respektere andres meninger og tro, nå må vi alle ut og tvinge på dem Jesus, ellers kommer postkassa til å være glødende varm fremover!

Det er lett å le av sånt på avstand, men disse folkene finnes faktisk der ute. Jeg kjenner en familie her som mistet moren sin for noen år siden. I begravelsen kom den hjernevaskede tanten (søsteren til moren) bort til datteren og fortalte henne at moren ikke kom til himmelen fordi hun ikke hadde katolsk begravelse. Dette har hun repetert flere ganger siden. Det burde være nok å skulle sørge over å ha mistet mammaen sin, og så må man forsvare hennes rett til å komme til himmelen i tillegg? Sånne aspekter av religion skremmer meg.

Kristendom og Nynorsk

Vil med denne posten få tilbakevise en påstand fra Martin, og kanskje også oppklare om andre skulle ha misforstått. Martin mener at jeg disser kristenblogg (noe jeg egentlig ikke synes jeg har gjort ennå) og at kanskje grunnen er at jeg har noe imot kristne.

Flere av mine beste venner og noen av de mest oppegående folka jeg kjenner er kristne, bare så det er klart. Jeg har også venner med andre religioner, og har ikke noe imot verken kristne eller andre som er religiøse. Jeg er ikke engang ateist, hvem er jeg til å si at det ikke finnes en Gud?

Jeg synes det kommer mange positive ting ut av religion. Jeg har aldri opplevd religion selv, og er av typen som trenger bevis for å tro på noe. Det betyr ikke at andre ikke kan ha opplevd ting som beviser det for dem. I så fall er de nok heldige, det må føles trygt og godt å ha en Gud som våker over man.

Det jeg også mener er at religion er veldig lett å misbruke, både for å få makt, og for å føle seg bedre enn andre. Dette er grunnen til at jeg synes det er viktig å være kritisk. Det er ting med religioner jeg ikke liker, men jeg misliker ikke de som praktiserer religionen av den grunn. Jeg skjønner heller ikke hvorfor å være negativ til kristenblogg skulle ha noe med mitt syn på kristne å gjøre. Kristenblogg er et bloggsamlepunkt for noen få. Det som blir skrevet der representerer ofte ikke meningene til noen av de jeg kjenner som er kristne. Man må faktisk gjennom nåløyet til bloggeier Andreas for å få innlegg trykket, og han foreslår gjerne endringer som må til for godkjennelse. Det finnes mange kristne som blogger, uten at de blogger på kristenblogg. Og så finnes det uendelig mange kristne som ikke blogger.

Sånn i tillegg til at det ikke er så utrolig negativt å si at en blogg er underholdende.

Jeg er altså ikke kristen, men fikk obligatorisk kristendomsundervisning gjennom hele grunnskolen. Jeg var aldri fan av kristendom-faget (Jeg fikk faktisk kjeft av min kristendom/tysk lærer en gang fordi jeg fikk S på en tysk-prøve, det måtte nemlig bety at jeg ikke kunne ha gjort mitt beste på min forrige G+ kristendomsprøve), likevel tenkte jeg egentlig lite over dette. Det jeg derimot hadde mye imot var den obligatoriske nynorsken (her snakker vi hovedmål gjennom ti år, jeg er av de få som prisa meg lykkelig over sidemål i 10ende).

Jeg er motstander av tvungen nynorsk i grunnskolen. Jeg er motstander av tvungen nynorsk sidemål. Jeg er motstander av at alle offentlige dokumenter skal måtte tilbys på begge målformer. Og jeg synes norsk mållag sier utrolig mye dumt, sånn generelt. Jeg synes faktisk at mange av argumentene deres er direkte latterlige.

Akkurat som med kristendom, så betyr ikke dette at jeg har noe imot folk som skriver nynorsk. Jeg mener ikke at folk som liker nynorsk burde slutte å skrive nynorsk. Jeg har ikke engang noe imot å lese nynorsk. Skrevet av de rette folka er nynorsk rett og slett koselig. Likevel har jeg sterke meninger om nynorsk, som jeg ikke har lyst å måtte legge skjul på.

For å illustrere poenget mitt kan jeg fortelle om gutten jeg hadde et voldsomt crush på for noen år tilbake. En av de to jeg noen gang har hatt følelser for uten å få det returnert (nå er det sjelden jeg får sånne følelser for noen, og når det først skjer så varer det lenge, så dette var en pinsam tid). Uansett, denne gutten var både kristen, og det som enda verre var; nynorsk fantast. På mange måter var han min rake motsetning, likevel var det denne fyren jeg falt for, og ingen andre var det minste interessante på en stund. Nå tror du kanskje at han var innmari kjekk og at jeg ikke brydde meg om noe annet, men dengang ei. Utseende har ytterst lite å si for hvem jeg interesserer meg i, og jeg er aldri betatt en gang før han har åpna munnen noen ganger. Personlighet derimot kan være utrolig sexy.

Denne fyren var seg selv, og brydde seg lite om hva andre mente om det. Han var stolt nynorsk bruker på en skole hvor flertallet hadde pint seg gjennom noen hatefulle år med nynorsk sidemål, og noen vestkantsosser kunne finne på å be meg si det igjen, på norsk, når jeg forskjønnet min omverden med min vakre sunnmørsdialekt. Han var også personlig kristen i et land der det ikke er så innmari in, uten å bare omgi seg med andre kristne, og uten at han følte seg bedre enn andre av den grunn (han gav ikke utrykk for det i alle fall). Han hadde ikke noe behov for å prate om det til alle og enhver, men prøvde heller aldri å legge skjul på det. Denne delen av personligheten hans var nok mye av grunnen til at jeg falt for akkurat han. Sånn i tillegg til et veldig sjarmerende smil.

Så jeg har ikke noe imot kristne akkurat, ikke engang nynorskbrukere. Jeg har tvert imot veldig respekt for folk som står for det de tror på, og nettopp derfor er det viktig for meg å stå for det jeg mener.

Jeg kommer nok til å være kritisk mot kristenblogg igjen, kanskje til og med kristendom, men jeg håper dette er første og siste gang det er nødvendig med pinlige historier fra fortiden for å bevise at det har ingenting med folka å gjøre.

Kristenblogg - beste bloggunderholdning i agurktiden?

Ikke akkurat en blogg jeg hadde forventa å bli fast leser av (fast er kanskje en smule overdrevet), men den er jo sa himla underholdende. Jeg blir ikke provosert en gang, jeg bare ler.

"Kampen for eit kjønnsnøytralt ekteskap, vil ikkje stope med det homofile ekteskapet. Det neste komer til å bli antalsnøytralt, slektsnøytralt, aldersnøytralt, osv.Måle er det multiseksuelle samfunne."

Jeg og kjæresten venter i spenning med å gifte oss, til ekteskapet kan inkludere en toåring, to giraffer og en appelsin...

Sex utenfor ekteskap er greit, så lenge man ikke bor sammen...

Ulogisk sier du? Men til tross for at de liker å se på seg selv som selve fasiten på hva som er riktig, så finnes det mye ulogisk tankegang hos amerikanere. Akkurat som i resten av verden. Det er lett å se at ting ikke gir mening i andre kulturer, men vi er ikke like flinke å analysere det vi selv synes er normalt rett og slett fordi det er det som blir sett på som normalt av folk rundt oss. I USA finnes det for eksempel mye konservativ tankegang innprenta i hodet til ellers normale mennesker.

Det var første året jeg bodde i Minneapolis, og jeg tilbringte helgen hos kjæresten min, som da bodde sammen med en kompis. Kompisen hadde ikke kjæreste, men en jente som ofte var der i helgene. Hun ble med oss ut, og overnatta (her kan du godt lese lå ) med kompisen. En kveld vi satt og prata kom samtalen av en eller annen grunn inn på exen til en felles bekjent. Hun hadde vært fra en annen kant av landet, og da de ikke lenger skulle studere på samme sted gav hun ham et ultimatum. Hun kunne flytte hit, men da måtte de gifte seg. Han fridde, hun flytta inn, hun var utro til stadighet, og til slutt ble de skilt. Det var tydeligvis ikke en så stor synd å være utro som det ville vært å bo sammen uten å være gift.

Jeg kommenterte på hvordan jeg ikke skjønner at så mange amerikanske jenter er opptatt av akkurat det med å gifte seg så fort som mulig, og ihvertfall før de flytter sammen. Personlig har jeg omvendte kriterier, jeg kunne aldri gifta meg uten å ha bodd sammen en stund først, så jeg er sikker på at det funker. Skal jeg først si ”til death do us part” så vil jeg helst mene det (ikke til jeg møter noen bedre). Dette ville gjort meg til en dårlig kristen i USA, hadde jeg vært kristen.

Men jenta utbryter ”Jeg kunne heller aldri bo sammen med en gutt uten å være gift først!” som om det var en fryktelig tanke. Jeg blir paff. Dette er jenta som kommer over hver helg for å drikke alkohol og ha sex med en hun ikke er sammen med. Som egentlig bor her i helgene, selv om det ikke er offisielt, og som ikke har noen som helst planer om å innlede et forhold. Jeg har ingenting imot noe av dette, men at å bo sammen med kjæresten skulle være verre, det var et mysterium for meg.

Jeg har tenkt på dette i forbindelsen med debatten om jihaber som moteplagg. Jeg skjønner at folk reagerer på Kathrine Aspås naivitet i sin artikkel, men jeg synes mange av de som angriper hennes holdninger har et alt for sort hvitt syn på dette plagget. Jeg går på en skole med 8000 internasjonale studenter, mange av dem fra muslimske land. Jeg kjenner muslimer som går med hihab, som ikke går med jihab, en god del som bruker det innimellom, og noen som er fra muslimske land, men som ikke ser på seg selv som muslim (uten at de har noe problem med dette). For veldig mange er dette plagget en del av kulturen deres, ikke noe de må bruke, men noe de velger fordi det er naturlig for dem. I noen land og regimer er plagget påbudt, noe jeg (som alle andre) selvfølgelig er sterk motstander av. Men er det nødvendig å angripe et plagg som for mange brukere er like naturlig som for oss å gå med klær, som for de fleste i den vestlige verden er noe de velger å ta på, ikke noe de forbinder med tvang. Hvorfor ikke holde seg til saken og angripe lovene som påbyr dem?

Kropp er naturlig. Vi er fascienert av stammer i jungelen som går rundt nakne, og så med de hengepuppene liksom. Her i vesten dekker vi oss til. Selv amming kan skape ramaskrik på stortinget, og jeg hører stadig kommentarer om hvem som er for gammel eller for feit til å gå i bikini. Muslimer dekker til håret, de er vant til det, det er naturlig for dem.

Mange andre generasjons muslimer har en mer vestlig tankegang. De er interesserte i klær og moter. For mange er også det å vise hår naturlig. Men når man har en foreldre generasjon som synes dette er unaturlig, så vil mange vise respekt og gå med hijab allikevel. Noen går med hijab når de er rundt familien, men ikke ellers. En jente foralte at hun synes det er praktisk når hun ikke har tid å ordne håret, men går uten når hun har tid å ordne seg først. Et kompromiss kan bli å gå i moteklær og en fin hijab, kanskje til og med en merkehijab. Hvorfor er dette så galt? For meg representerer det gradvis forandring, og jeg synes det er positivt.

Akkurat som holdninger til sex har forandret seg blant vestlige, er holdningen til hijab i forandring blandt muslimer. For mange vestlige jenter (og gutter) venter med å bo sammen til de er gift nettopp ut av respekt for den eldre generasjon. Selv om de muligens har møtt kjæresten gjennom en one night stand, og få venter til ekteskapet med sex, så har de ofte besteforeldre som faktisk gjorde det. Siden det å bo sammen blir regnet som det offisielle sex vendepunktet, så blir det kompromisset til den eldre generasjon. Jeg kan ha det sexlivet jeg vil så lenge det ikke er offisielt før ekteskapet.

Selv har jeg utenomekteskapelig sex og trives med det. Min bestemor innrømte en gang at hun er en smule bekymra for at jeg skal havne i varmere strøk når min tid kommer. Noen vil kanskje mene at jeg kunne hatt respekt nok til å late som jeg var prektigere enn jeg er, men jeg har rett til å gjøre det som føles riktig for meg, og det burde alle ha. Ingen burde bli tvunget til å gå med burka eller hijab, men er et forbud noe bedre? Skal vi motvirke tvang ved tvang? Det blir feil for meg. Og om vestlige kvinner som Aspås vil gå i moteburkær fordi de synes de er søte, så kan vi mene hva vi vil om det, men det er deres rett.