Myndighetenes Smånisser

Jeg har to brødre, en ganske jevnaldrende og en attpåklatt. Små attpåklatters favoritt-fritidssyssel er som kjent å plage sine tenårings-søsken (om de er så heldige å ha noen), og vår var ikke noe unntak. Jeg prøver vanligvis å unngå sånt, men når foreldrene bare ba oss vise hvem som var eldst når vi klaget vår nød, så jeg ingen annen utvei enn løgn og fanteri. Jupp, jeg innrømmer det. Jeg fortalte lillebror om hjelperne til julenissen, smånissene som var over alt, men gjemte seg godt, og spionerte på barna for å sjekke om de oppførte seg. Så lenge vi minte ham på disse smånissene så fikk vi litt fred. Og lillebror så dem. "Se der! Jeg så en som løp bak det treet" ropte lillebror, og så skyndte han seg å gjøre noe pent, kanskje gi meg en klem, så han var sikker på de fikk med seg at han var snill gutt.

Debatten om personvern pågår stadig. "Storebror ser deg" skriver avisene, og Programblogg har i dag overskriften "får vite ALT om deg" med referanse til en artikkel i papirutgaven til VG. Utdraget de har valgt fra avisa er:

"En uskyldig flytur og vips: Amerikanske myndigheter vet alt om deg. Tilogmed sex-livet ditt. Hvem du delte seng med sist du sjekket inn på hotell? Var det den samme som på din forrige reise? Hvor ofte bytter du partner? Var det en dame eller mann denne gangen?"

Og vi trekker for gardinene og synes vi ser smånissene til myndighetene over alt...

Men hva er det vi er så redd for? Det er faktisk ikke sånn at staten spionerer på oss. Registrerte opplysninger lagres i databaser, so what? 300,000,000 mennesker bor i USA. Da tror jeg ikke at myndighetene sitter og sjekker igjennom dem. "Se her da, Elise var på hotell sammen med en annen jente, tror du de er lesber eller? *fniiiiiiis*". Jeg ser det bare ikke for meg!

Sånn jeg ser det kommer vi ikke til å merke noe fra eller til om staten samler opplysninger om oss. De eneste det går ut over er de som har noe å skjule. Ikke hva som helst selvfølgelig, myndighetene bryr seg ikke om du er utro, spiser sjokolade i det skjulte, eller har en tredje brystvorte. Det skal alvorlig kriminalitet til før man har noe å frykte.

Om det er kriminalitet eller terrorisme som skal bekjempes ved dette, så har vi mer enn nok av det, mens om myndighetene vet når vi har vært på hotell ikke burde spille noen rolle. For min del kunne de gjerne gått enda lengre. En DNA database med informasjon om alle hadde funka helt fint for meg. Tenk så fort det kunne gå å oppklare saker da, politiet kunne vært ute i gatene og forhindra voldtekter, istedet for å jobbe med en drapssak i årevis. Det er vi uskyldige som betaler politiets lønn, jeg skulle gjerne ofra en DNA prøve for å få litt mer igjen for disse pengene. Ønsker meg en tryggere verden jeg, ikke det privatlivet jeg har uansett.

Skatte-snusk VS Sigar-snusk

Ingen er feilfrie, det synes jeg ikke vi kan vente av de folkevalgte en gang. Men det finnes forskjellige måter å feile på, hvor straffen burde komme innenfor det feltet det hører til. Derfor synes jeg det var riktig av Ditlev Simonsen å gå av i dag, mens jeg gjerne skulle hatt Clinton tilbake i politikken her i landet. Ikke fordi Ditlev Simonsen har gjort noe verre, men fordi han har brutt norsk lov. Ikke bare brutt loven, men unnadratt skatt. Når de som er med på å bestemme hva skattepengene våre går til synes det er bedre å beholde penger selv enn å gjøre sin plikt som borger, hvilket signal gir det til oss som ikke er med på denne avgjørelsen (bortsett fra en ussel stemmeseddel hvert fjerde år)? Om man har tatt gode avgjørelser og føler at skattepengene virkelig går til det beste for landet, burde man ikke da betale med glede? At de som bestemmer hva skattepengene skal gå til velger å unndra skatt henger ikke på greip for meg, da synes jeg ikke man har noe i politikken å gjøre i det hele tatt!

Clinton derimot.

Jeg er som de fleste vet samboer. Kjæresten og jeg har et ganske åpent forhold. Vi har lov å småflørte, smile til noen vi synes er søt, men utroskap det er ikke tolerert. Hadde en av oss vært utro så hadde vi ikke hatt noe forhold lenger. Sånn er reglene våre. Det er ikke bestemt politisk, finnes ingen lover over hva man skal gjøre innenfor et forhold når det kommer til utroskap, det er opp til det enkelte forhold eller ekteskap, og man må ta konsekvensen ut ifra det. Derfor overrasket det meg litt at når Clinton var utro så ble han ikke kasta ut av ekteskapet, han ble faktisk kasta ut av politikken, helt omvendt av sånn det oftest fungerer ellers. Clinton var noe av det beste som har skjedd amerikansk politikk på lenge, og siden da har det gått nedenom og hjem, på grunn av utroskap. Hadde Clinton vært med å vedta en lov mot utroskap hadde det vært en annen sak, men sånn var det ikke. Jeg er kanskje uenig med de fleste i denne, men jeg synes politiske feil burde telle mer enn personlige når det gjelder å felle politikere.

Rasisme?

Det er godt mulig alle andre har fått med seg noe som har gått meg hus forbi*, men hvordan vet vi egentlig at det som skjedde i Sofienbergparken er rasisme? Jeg mener ikke å påstå at det ikke er det, og jeg mener absolutt at det er blitt gjort en feil, men å gå derfra til å fastslå at det er rasisme synes jeg nesten blir like feil som å dømme andre ut fra hudfarge.

Hører folk si (les: jeg ser folk skrive) at det samme hadde ikke skjedd om det var en hvit kvinne som lå der. Men nå var det ikke sånn at Ali lå der heller. Han stod oppreist og pissa på ambulansepersonellet. Dette er ikke en grunn til å ikke ta han med i ambulansen, men er det ikke mulig at det kan ha vært dette de reagerte på? Jeg ser liksom for meg at hadde noen pissa på meg, så hadde ikke hudfargen deres vært det første jeg tenkte på.

Vi kan jo like godt si at hadde ambulansesjåføren vært en mørk mann så hadde vi ikke anklaget ham for rasisme.

Rasisme gjør meg sinna og oppgitt, jeg vil absolutt ikke at folk skal bli unnskyldt for rasistiske holdninger. Jeg er bare redd for å utvanne uttrykket. Jeg er redd for at om vi slenger ut rasismepåstander hver gang noe urettferdig skjer noen med mørk hudfarge, så vil det ikke telle like mye de gangene det faktisk kan påvises.

For såvidt jeg vet så aner vi ingenting om denne sjåførens holdninger. Vi vet ikke om noen episoder hvor han har oppført seg rasistisk tidligere. Vi har ikke hørt noen som kjenner han uttale seg om at han har noe imot folk av annen opprinnelse eller farge. Hans beste venner kan være fra Pakistan for alt vi vet. Alt vi kan si sikkert er at han har gjort en feil, og at det gikk ut over en som heter Ali.

Noen ganger føler jeg at så fort noen bestemmer at sånn er det i bloggverden, så er det sånn. Plutselig påstår alle det samme, uten at noen sier noe om muligheter for at det kanskje er feil.
Jeg vil oppfordre alle til å tenke, og se ting fra forskjellige vinkler før vi slenger ut bastante meninger.

Tenk så fin bloggerbyen kunne vært da!

*Og plutselig bruker jeg uttrykk jeg ikke visste fantes i mitt vokabular

Happy 4th of July!

Europeerne var i flertall. De invaderte kontinentet og tok over landet. De egentlige amerikanerne kalte de indianere, som om de var fra India liksom. I årevis oppførte disse europeerne seg som om de eigde landet. Som om de var de første som hadde oppdaget det. Men en dag, en vakker dag, slo "indianerne" tilbake. De tok landet som en gang hadde vært deres. De fikk tilbake sin selvstendighet.

And today we celebrate our Independence Day!

eller var det sånn det var..?

Sex utenfor ekteskap er greit, så lenge man ikke bor sammen...

Ulogisk sier du? Men til tross for at de liker å se på seg selv som selve fasiten på hva som er riktig, så finnes det mye ulogisk tankegang hos amerikanere. Akkurat som i resten av verden. Det er lett å se at ting ikke gir mening i andre kulturer, men vi er ikke like flinke å analysere det vi selv synes er normalt rett og slett fordi det er det som blir sett på som normalt av folk rundt oss. I USA finnes det for eksempel mye konservativ tankegang innprenta i hodet til ellers normale mennesker.

Det var første året jeg bodde i Minneapolis, og jeg tilbringte helgen hos kjæresten min, som da bodde sammen med en kompis. Kompisen hadde ikke kjæreste, men en jente som ofte var der i helgene. Hun ble med oss ut, og overnatta (her kan du godt lese lå ) med kompisen. En kveld vi satt og prata kom samtalen av en eller annen grunn inn på exen til en felles bekjent. Hun hadde vært fra en annen kant av landet, og da de ikke lenger skulle studere på samme sted gav hun ham et ultimatum. Hun kunne flytte hit, men da måtte de gifte seg. Han fridde, hun flytta inn, hun var utro til stadighet, og til slutt ble de skilt. Det var tydeligvis ikke en så stor synd å være utro som det ville vært å bo sammen uten å være gift.

Jeg kommenterte på hvordan jeg ikke skjønner at så mange amerikanske jenter er opptatt av akkurat det med å gifte seg så fort som mulig, og ihvertfall før de flytter sammen. Personlig har jeg omvendte kriterier, jeg kunne aldri gifta meg uten å ha bodd sammen en stund først, så jeg er sikker på at det funker. Skal jeg først si ”til death do us part” så vil jeg helst mene det (ikke til jeg møter noen bedre). Dette ville gjort meg til en dårlig kristen i USA, hadde jeg vært kristen.

Men jenta utbryter ”Jeg kunne heller aldri bo sammen med en gutt uten å være gift først!” som om det var en fryktelig tanke. Jeg blir paff. Dette er jenta som kommer over hver helg for å drikke alkohol og ha sex med en hun ikke er sammen med. Som egentlig bor her i helgene, selv om det ikke er offisielt, og som ikke har noen som helst planer om å innlede et forhold. Jeg har ingenting imot noe av dette, men at å bo sammen med kjæresten skulle være verre, det var et mysterium for meg.

Jeg har tenkt på dette i forbindelsen med debatten om jihaber som moteplagg. Jeg skjønner at folk reagerer på Kathrine Aspås naivitet i sin artikkel, men jeg synes mange av de som angriper hennes holdninger har et alt for sort hvitt syn på dette plagget. Jeg går på en skole med 8000 internasjonale studenter, mange av dem fra muslimske land. Jeg kjenner muslimer som går med hihab, som ikke går med jihab, en god del som bruker det innimellom, og noen som er fra muslimske land, men som ikke ser på seg selv som muslim (uten at de har noe problem med dette). For veldig mange er dette plagget en del av kulturen deres, ikke noe de må bruke, men noe de velger fordi det er naturlig for dem. I noen land og regimer er plagget påbudt, noe jeg (som alle andre) selvfølgelig er sterk motstander av. Men er det nødvendig å angripe et plagg som for mange brukere er like naturlig som for oss å gå med klær, som for de fleste i den vestlige verden er noe de velger å ta på, ikke noe de forbinder med tvang. Hvorfor ikke holde seg til saken og angripe lovene som påbyr dem?

Kropp er naturlig. Vi er fascienert av stammer i jungelen som går rundt nakne, og så med de hengepuppene liksom. Her i vesten dekker vi oss til. Selv amming kan skape ramaskrik på stortinget, og jeg hører stadig kommentarer om hvem som er for gammel eller for feit til å gå i bikini. Muslimer dekker til håret, de er vant til det, det er naturlig for dem.

Mange andre generasjons muslimer har en mer vestlig tankegang. De er interesserte i klær og moter. For mange er også det å vise hår naturlig. Men når man har en foreldre generasjon som synes dette er unaturlig, så vil mange vise respekt og gå med hijab allikevel. Noen går med hijab når de er rundt familien, men ikke ellers. En jente foralte at hun synes det er praktisk når hun ikke har tid å ordne håret, men går uten når hun har tid å ordne seg først. Et kompromiss kan bli å gå i moteklær og en fin hijab, kanskje til og med en merkehijab. Hvorfor er dette så galt? For meg representerer det gradvis forandring, og jeg synes det er positivt.

Akkurat som holdninger til sex har forandret seg blant vestlige, er holdningen til hijab i forandring blandt muslimer. For mange vestlige jenter (og gutter) venter med å bo sammen til de er gift nettopp ut av respekt for den eldre generasjon. Selv om de muligens har møtt kjæresten gjennom en one night stand, og få venter til ekteskapet med sex, så har de ofte besteforeldre som faktisk gjorde det. Siden det å bo sammen blir regnet som det offisielle sex vendepunktet, så blir det kompromisset til den eldre generasjon. Jeg kan ha det sexlivet jeg vil så lenge det ikke er offisielt før ekteskapet.

Selv har jeg utenomekteskapelig sex og trives med det. Min bestemor innrømte en gang at hun er en smule bekymra for at jeg skal havne i varmere strøk når min tid kommer. Noen vil kanskje mene at jeg kunne hatt respekt nok til å late som jeg var prektigere enn jeg er, men jeg har rett til å gjøre det som føles riktig for meg, og det burde alle ha. Ingen burde bli tvunget til å gå med burka eller hijab, men er et forbud noe bedre? Skal vi motvirke tvang ved tvang? Det blir feil for meg. Og om vestlige kvinner som Aspås vil gå i moteburkær fordi de synes de er søte, så kan vi mene hva vi vil om det, men det er deres rett.