Depressing Excitement

I årevis har jeg drømt om mitt eget speilreflekskamera. Jeg er den typen nerd som kan sitte på for eksempel foto.no og se på andres bilder, og plutselig har det gått noen timer selv om det føles som ti minutter. Uansett, dette er en drøm jeg ikke har gjort noe saerlig med. Speilrefleks er innmari dyrt, og når man velger å ta en hel grad i USA så gir man i samme slengen opp privilegiet å bruke penger på seg selv.
Så fikk jeg sjansen da plutselig, når foreldrene mine tilbyr seg å betale deler av det som en 25-årsgave. En liten stund var jeg såå gira, men så går det opp for meg at jeg er i ferd med aa kjøpe noe jeg har lyst på, til meg selv, uten at det har noen som helst praktisk funksjon. Plutselig får jeg litt angst. For hva om jeg ikke får tid å bruke det noe særlig. Jeg har litt fritid nå for første gang på lenge, men så fort høsten kommer blir det kjempestress igjen. Jeg hadde en lang debatt med meg selv om det er bortkastede penger å kjøpe noe man ikke får brukt mye. Eller om kanskje den lille tiden man har er mer verdt når man har det travelt ellers. At når jeg har lite tid for meg selv så burde jeg kanskje bruke den til noe jeg setter pris på. Det gav jo mening, helt til jeg kommer på at bilen min kommer jo til å falle fra hverandre midt på motorveien any day now, hva gjør jeg da liksom, hvor sinna blir jeg ikke på meg selv om jeg har brukt penger på kamera og så kan jeg ikke reparere bil. Til slutt ble hele tanken på nytt kamera bare deprimerende...