Sex utenfor ekteskap er greit, så lenge man ikke bor sammen...

Ulogisk sier du? Men til tross for at de liker å se på seg selv som selve fasiten på hva som er riktig, så finnes det mye ulogisk tankegang hos amerikanere. Akkurat som i resten av verden. Det er lett å se at ting ikke gir mening i andre kulturer, men vi er ikke like flinke å analysere det vi selv synes er normalt rett og slett fordi det er det som blir sett på som normalt av folk rundt oss. I USA finnes det for eksempel mye konservativ tankegang innprenta i hodet til ellers normale mennesker.

Det var første året jeg bodde i Minneapolis, og jeg tilbringte helgen hos kjæresten min, som da bodde sammen med en kompis. Kompisen hadde ikke kjæreste, men en jente som ofte var der i helgene. Hun ble med oss ut, og overnatta (her kan du godt lese lå ) med kompisen. En kveld vi satt og prata kom samtalen av en eller annen grunn inn på exen til en felles bekjent. Hun hadde vært fra en annen kant av landet, og da de ikke lenger skulle studere på samme sted gav hun ham et ultimatum. Hun kunne flytte hit, men da måtte de gifte seg. Han fridde, hun flytta inn, hun var utro til stadighet, og til slutt ble de skilt. Det var tydeligvis ikke en så stor synd å være utro som det ville vært å bo sammen uten å være gift.

Jeg kommenterte på hvordan jeg ikke skjønner at så mange amerikanske jenter er opptatt av akkurat det med å gifte seg så fort som mulig, og ihvertfall før de flytter sammen. Personlig har jeg omvendte kriterier, jeg kunne aldri gifta meg uten å ha bodd sammen en stund først, så jeg er sikker på at det funker. Skal jeg først si ”til death do us part” så vil jeg helst mene det (ikke til jeg møter noen bedre). Dette ville gjort meg til en dårlig kristen i USA, hadde jeg vært kristen.

Men jenta utbryter ”Jeg kunne heller aldri bo sammen med en gutt uten å være gift først!” som om det var en fryktelig tanke. Jeg blir paff. Dette er jenta som kommer over hver helg for å drikke alkohol og ha sex med en hun ikke er sammen med. Som egentlig bor her i helgene, selv om det ikke er offisielt, og som ikke har noen som helst planer om å innlede et forhold. Jeg har ingenting imot noe av dette, men at å bo sammen med kjæresten skulle være verre, det var et mysterium for meg.

Jeg har tenkt på dette i forbindelsen med debatten om jihaber som moteplagg. Jeg skjønner at folk reagerer på Kathrine Aspås naivitet i sin artikkel, men jeg synes mange av de som angriper hennes holdninger har et alt for sort hvitt syn på dette plagget. Jeg går på en skole med 8000 internasjonale studenter, mange av dem fra muslimske land. Jeg kjenner muslimer som går med hihab, som ikke går med jihab, en god del som bruker det innimellom, og noen som er fra muslimske land, men som ikke ser på seg selv som muslim (uten at de har noe problem med dette). For veldig mange er dette plagget en del av kulturen deres, ikke noe de må bruke, men noe de velger fordi det er naturlig for dem. I noen land og regimer er plagget påbudt, noe jeg (som alle andre) selvfølgelig er sterk motstander av. Men er det nødvendig å angripe et plagg som for mange brukere er like naturlig som for oss å gå med klær, som for de fleste i den vestlige verden er noe de velger å ta på, ikke noe de forbinder med tvang. Hvorfor ikke holde seg til saken og angripe lovene som påbyr dem?

Kropp er naturlig. Vi er fascienert av stammer i jungelen som går rundt nakne, og så med de hengepuppene liksom. Her i vesten dekker vi oss til. Selv amming kan skape ramaskrik på stortinget, og jeg hører stadig kommentarer om hvem som er for gammel eller for feit til å gå i bikini. Muslimer dekker til håret, de er vant til det, det er naturlig for dem.

Mange andre generasjons muslimer har en mer vestlig tankegang. De er interesserte i klær og moter. For mange er også det å vise hår naturlig. Men når man har en foreldre generasjon som synes dette er unaturlig, så vil mange vise respekt og gå med hijab allikevel. Noen går med hijab når de er rundt familien, men ikke ellers. En jente foralte at hun synes det er praktisk når hun ikke har tid å ordne håret, men går uten når hun har tid å ordne seg først. Et kompromiss kan bli å gå i moteklær og en fin hijab, kanskje til og med en merkehijab. Hvorfor er dette så galt? For meg representerer det gradvis forandring, og jeg synes det er positivt.

Akkurat som holdninger til sex har forandret seg blant vestlige, er holdningen til hijab i forandring blandt muslimer. For mange vestlige jenter (og gutter) venter med å bo sammen til de er gift nettopp ut av respekt for den eldre generasjon. Selv om de muligens har møtt kjæresten gjennom en one night stand, og få venter til ekteskapet med sex, så har de ofte besteforeldre som faktisk gjorde det. Siden det å bo sammen blir regnet som det offisielle sex vendepunktet, så blir det kompromisset til den eldre generasjon. Jeg kan ha det sexlivet jeg vil så lenge det ikke er offisielt før ekteskapet.

Selv har jeg utenomekteskapelig sex og trives med det. Min bestemor innrømte en gang at hun er en smule bekymra for at jeg skal havne i varmere strøk når min tid kommer. Noen vil kanskje mene at jeg kunne hatt respekt nok til å late som jeg var prektigere enn jeg er, men jeg har rett til å gjøre det som føles riktig for meg, og det burde alle ha. Ingen burde bli tvunget til å gå med burka eller hijab, men er et forbud noe bedre? Skal vi motvirke tvang ved tvang? Det blir feil for meg. Og om vestlige kvinner som Aspås vil gå i moteburkær fordi de synes de er søte, så kan vi mene hva vi vil om det, men det er deres rett.