Friday, October 19, 2007

Min Utraumatiske Abort

Jeg kommer fra en familie av genetiske babymaskiner. Mine foreldre har 80 søskenbarn tilsammen, noe jeg ikke tror er tilfeldig. Praktisk når man har lyst på barn og like godt kan ringe slekt og venner den dagen man bestemmer seg, siden det er en sure thing. Ikke like kjekt for oss som ikke akkurat har tenkt å vie livet vårt til barn (for genetisk betyr ikke selvvalgt), som ene slektningen min som måtte søke om spesialtillatelse for sterilisering i ung alder, etter å ha fått tre barn på tre forskjellige typer prevensjon.

Jeg lærte the hard way at jeg ikke var noe unntak da jeg slo to fluer i en smekk og fikk min første graviditet etterfulgt av min første gang. Av alle som debuterer i fylla med en tilfeldig fyr, var det meg - som gjorde det hjemme med kjæresten og en kondom, som ble gravid. Nå var det riktignok en kondom med hull i, sannsynligvis siden jeg hadde hatt den liggende en stund (og før du lar moralen bli at det ikke lønner seg å vente, så vil jeg presisere at jeg hadde en veldig fin og ustressende første gang, det er det ikke alle som kan si). Nå tror du kanskje jeg tok abort siden det er temaet for denne posten, men neida, dette var nemlig første gangen jeg var gravid, ikke siste. På denne tiden var jeg strålende fornøyd med mine nye p-piller som nesten tok bort mensen fullstendig, og var ikke klar over at jeg hadde vært gravid før fosteret kom ut av seg selv tre måneder etter.

Nå kan vi hoppe noen år frem i tid. Jeg er au pair i Boston, og får bare trent babymaking annenhver måned når kjæresten flyr inn for en helg. Siden erfaringen med kondomer er dårlig har jeg siden satt min lit til mer permanente former for prevensjon for å holde det på et bare trenings nivå, men jeg er klar over at det ikke nødvendigvis er nok. Jeg ser for meg et velfungerende støtteapparat for svak sperm inne i meg, med rullestoler og sykepleiere til dem som ikke er i form til å svømme selv. Derfor er abort noe jeg har tenkt nøye igjennom. Jeg hadde planen klar allerede, så når det en dag skjedde, trengte jeg ikke tenke noe særlig over det, bare gjøre det som måtte til. ”Oh my god, what are we gonna do??” utbryter min venninne i det jeg kommer ut med en blå strek på graviditet-testen. Etter å ha forsikret henne om at hun ikke er faren, så dette er strengt tatt ikke ”vårt” problem (selv om det var veldig kjekt å ha henne der), har jeg i løpet av en dag tatt en prisrunde, bestemt meg for et sted, og bestilt time. Jeg irriterte meg grønn over at det skjedde et halvt år etter jeg hadde flyttet til USA, slik at det som kunne ha vært gratis plutselig er en stor utgiftspost. Jeg hadde også lite tid til sånt i uka og endte med å måtte skvise det inn imellom to jobbskift. At jeg skulle drepe et barn var ikke en av bekymringene mine, jeg dreper da tusenvis av potensielle barn på nesten daglig basis for tiden ved bruk av mitt favorittvåpen – Nuva Ring, og jeg ser ikke helt den store forskjellen. Visste dere forresten at det er noe som heter for tidlig i svangerskapet for å ta abort? Det var ikke jeg klar over, det virker nesten litt ironisk på meg. Jeg visste heller ikke at det var vanlig å ta ultralyd før aborten, men man må visst sjekke at det fortsatt lever, ellers hadde det vært litt bortkasta å skulle støvsuge inni der. For støvsuging er hva den store bråkete maskina minner mest om, ikke en behagelig opplevelse (særlig siden jeg nektet smertestillende og beroligende, siden jeg skulle jobbe etterpå, og jeg reagerer rart på sånt noen ganger). Siden da har jeg dobbelforsikret meg, for dette vil jeg ikke gjøre igjen. Så vondt? Absolutt, men traumatisk? Ikke i det hele tatt.

Jeg hadde virkelig ikke noe følelser oppi denne situasjonen. Jeg følte meg nesten unormal, for man får liksom inntrykk av at abort skal være noe trist og fælt. En av tre graviditeter ender i spontanabort uansett, vanligvis uten at man vet om det, jeg måtte ta valget selv. Det var ikke et vanskelig valg, det var ikke et trist valg. Da de tok fram ultralydtingen lurte jeg på om jeg kom til å få følelser nå, sånn som på tv, men neida! Jeg tenkte søren at det er der ennå, siden det hadde vært fint å slippe selve abort-utførelsen, det var det.

Abort er hysj hysj, selv om statistikken sier at rundt 50% av alle jenter (i USA, i Norge er de nye tallene 1 av 3) gjør det minst en gang i livet, så er det ikke det man har inntrykk av. Går halvparten av alle jenter i USA, og en tredel av norske, rundt og føler seg traumatisert? Jeg har mine tvil, men det er liksom det som er meningen at vi skal føle. I min prosess tenkte jeg, er jeg lei meg nå? Burde jeg ikke være det? Er det mulig at noen jenter får skamfølelse fordi det er det som er riktig å føle? Jeg har aldri brydd meg særlig om hva jeg burde tenke eller gjøre, og jeg har inntrykk av at andre jeg vet om som har tatt abort, og som er lik meg på den måten, heller ikke har opplevd det som noe følelsemessig vondt. Tenke.no (takk til Drusilla for tips) har tatt for seg forskningen om temaet, og kommet til at det media forteller oss, ikke nødvendigvis er virkeligheten. Etter hennes forståelse var lettelse følelsen de fleste satt igjen med etter en stund, det har jeg mer troen på!

(Når jeg først er inne på spørsmål jeg stiller meg selv, så lurer jeg også veldig på hvorfor jeg absolutt må føle for å skrive de tingene man ikke skal si. Hvorfor føler jeg ikke for å skrive om sko som normale folk? Men poenget med å ha egen blogg er jo å skrive om de tingene jeg tenker på, så da blir det nå bare en gang sånn.)

30 comments:

Sorgenfri said...

Synes det er kjempefint at du skriver om det "man ikke skal si".
Som du sier er det sikkert mange som føler at det valget de har tatt er en lettelse, men at man helst skal være et følelsesmessig vrak for at det skal bli "godtatt".

Jeg tror ikke jeg selv hadde greid å se på det slik som du gjør, men det viser jo bare at folk er forskjellige, og da er det fint at begge sider får sagt sitt.

En modig post! :o)

Minneapolise said...

Takk for fin kommentar sorgenfri :)

Jeg tror absolutt ikke at abort er riktig for alle, selv når graviditeten ikke er planlagt, men for meg var det det.

Jeg har holdt aborten min mest for meg selv fordi jeg har følt det er sånn man ikke skal si. Man tenker heller ikke særlig på det i ettertid når det ikke er traumatisk, derfor ender det med at de man hører om er de som angrer eller har opplevd det som ille. Det blir litt feil det også, så da bestemte jeg meg for å skrike ut.

Cat said...

Jeg eh...hadde lyst til å kommentere hovedinnholdet i posten din, men først må jeg bare spørre for å være sikker: Ikke narkose, beroligende, smertestillende eller noen ting!? Det hørtes litt sjokkerende ut egentlig.

Forøvrig: Godt at noen tar for seg nyansene i et så viktig spørsmål!

Minneapolise said...

Tok ikke noe nei. De prøvde å overtale meg til de beroligende pillene, fikk beskjed om å ta dem før vi begynte, tror ikke det var ment som et valg. Jeg skulle jobbe rett etter til sent, så ville ikke ta sjansen. De skjønte til slutt jeg ikke kom til å gi meg, så da satte de i gang uten.

emelie said...

Jeg synes det er flott og tøft av deg å skrive dette innlegget. Så.. takk? :)

Mathias said...

Når høres jeg nesten ut som Krfer, men jeg er imot abort, og på sett og vis er det drap. Men å kalle noen som tar abort for mordere er jo litt langt å gå. Men ser at du er 25 år, og har intrykk av at forholdet ditt til din samboer eller kjæreste er stabilt og alvorlig, så jeg anbefaler deg å bare la "det" komme neste gang det skjer. Et barn er ikke nødvendigvis en ulykke.
Selv har jeg to barn, og jeg er veldig glad for det. Uansett når et barn "kommer" passer det aldri, slik er det.

Virrvarr said...

Mathias: Lett for deg å si, som hverken blir gravid, føder, eller blir borte fra jobb/skole og blir hengende etter. Det blir ikke deg som må ha ammepause åtte måneder inn i skoleåret, heller.

Jeg synes Minneapolise har skrevet en fantastisk deilig, opplysende og «stikke hull på ulovlige ting»-post som for min del var gledelig lesning. Du er barsk :D

Selv kommer jeg fra en nutcase-kristen babymaskin-familie og har hele tiden hatt dette dillemmaet i hodet. Og så går det så greit, egentlig. Om en generasjon til, er dette en like normal ting som å trekke visdomstenner eller tilsvarende ubehagelige, uproblematiske ting, hvis folk fortsetter å fortelle historien du forteller og dra i politisk riktig rettning. Yay, så bra!

HvaHunSa said...

Dette var befriende modig og ærlig skrevet. Jeg er imponert over at du tør å utfordre et så utbredt tabu!

Og til han antiabortmannen over her: hvis abort er drap, hvem er da drapsmannen? Det eksisterer ikke drap uten drapsmann, og det vet du godt, så selv om du er for feig til å si det direkte, så er insinuasjonen din direkte frastøtende.

Du avslører en holdning som er direkte menneskefiendtlig, skam deg!

Minneapolise said...

Mathias: Jeg har mer respekt for en mening som kommer fra egne tanker enn en som er adoptert fra en religion. Det er fullt mulig å komme til en konklusjon selv om det også er et religiøst ståsted, så om du høres KRFer ut er det ikke noe å beklage, det er din mening.

Om det samme hadde skjedd nå så hadde saken vært litt annerledes. Jeg er faktisk litt usikker på hva jeg hadde gjort. Men jeg har en grense på to barn, så vil helst få dem når jeg føler jeg har det beste utgangspunktet for dem.

At abort på en måte er drap er jeg enig i. Jeg synes ikke spørsmålet ligger i hvorvidt det er drap, jeg dreper fluer og mygg i fleng. Spørsmålet blir hva det er greit å drepe. For meg er det greit å drepe mitt eget foster. Sånn jeg ser det er jeg den eneste med tilknytning til det, så om jeg ikke har følelser for det ennå, så skader jeg ingen ved å ta det bort. Her er det selvfølgelig lov å ha forskjellige meninger.

Her i USA er det ikke noe som heter barnetrygd (så vidt jeg har forstått), så jeg kunne forsåvidt ha tatt pengene jeg sparer på å ikke føde barnet, og sannsynligvis redde livet til mange sultende barn i Afrika. Jeg synes allerede fødte barn er mer verdt enn foster.

Minneapolise said...

Virrvarr: Du har rett i at det blir litt annerledes for jenter her. Og samfunnsmessig sitter vi igjen med mer ansvar enn faren om vi blir foreldre.

Og så har du rett igjen, i at generasjonsskifter fører til totale verdi-skifter. Tenk så annerledes holdninger er nå enn når besteforeldrene våre vokste opp!

Takk for kudos, ekstra kjekt på sånne poster! :)

Minneapolise said...

HvaHunSa: Det er fint å sitte på trygg avstand i et annet land :)

Jeg er uenig i det du sier om drap. Jeg er helt klart drapsmannen (drapskvinnen, drapsmammaen?), men jeg synes det er synd at det er mer akseptert å være jeger enn å ta abort i vår verden. Jeg tar i alle fall ikke abort for underholdningens skyld!

HvaHunSa said...

Minnie: Jeg skjønner ikke hva du er uenig i?

Jeg påpeker bare den logiske bristen i dette utsagnet:

"Når høres jeg nesten ut som Krfer, men jeg er imot abort, og på sett og vis er det drap. Men å kalle noen som tar abort for mordere er jo litt langt å gå"

Hvordan kan man peke på drap, men samtidig hevde at det ikke finnes noen drapsmann?

Men jeg er veldig uenig i at man kan kalle abort for drap. Drap er en moralsk og juridisk forkastelig handling. Drap beskriver ikke avlivning av fluer f.eks.

Jeg liker slettes ikke at du kaller det drap Minnie, selv om du har et avklart forhold til det, så tipper jeg det er hauger av jenter som har fått utført abort som ville følt seg støtt om de ble fortalt at abort er drap.

Det er av største betydning agt vi bruker begreper med omhu i slike følsomme saker som abort, og drap er et begrep fundamentalisten Nessa og hans kumpaner gjerne tar i bruk. Jeg ser er rekke uheldige konsekvenser av at abort blir beskrevet som drap.

Drapsbegrepet faller inn under retorikken til de mest ihuga abortmotstanderne, og brukes konsekvent for å skremme folk fra å ta abort.

Drap er et svært stigmatiserende begrep, og det er naivt å tro at det å forveksle abort med drap er uproblematisk. Det vil garantert øke en skyldfølese, ikke redusere den.

Lothiane said...

Så fint du skriver om dette! Godt når folk tør skrive om tabuer og det er tydelig dette er et tema du har tenkt grundig gjennom. Hva andre måtte mene er igrunn uinteressant, det er du som skal leve ditt liv. Nå har vi valgfrihet på så mange områder - det blir vel å regne som en menneskerett?

Jeg er absolutt for frivillig abort og jeg tror nok at jeg i en gitt situasjon kunne valgt denne løsningen selv... selv om jeg tror jeg ville hatt fryktelige kvaler.

At alle som tar abort har traumer etterpå tror jeg ikke noe på. Det er vel så traumatisk å bli tvunget til å føde et barn man ikke ønsker. Jeg kjenner personlig til ei som ble fortalt i oppveksten at moren egentlig ønsket å abortere henne bort (men hun fikk ikke lov av nemnda)... denne jenta endte senere opp som narkoman og endte livet sitt som 21-åring. Jeg tror hun fullførte det moren ikke klarte.

Drusilla said...

For et flott innlegg! Hele kjernen i dette er jo at kvinner er forskjellige og at vi må stole på at den enkelte vet hva som er best for henne. For mange er det sikkert et vanskelig valg, men personlig må jeg bare si at da jeg trodde jeg var gravid for en tiårs tid siden, tenkte jeg ikke et sekund at jeg skulle fullføre noe svangerskap. Jeg tenkte at det var en kjip ting, men ikke noe vanskelig eller traumatisk valg å ta.

Minneapolise said...

HvaHunSa: Nå skjønner jeg hva du mente, det var hans motsigelse du reagerte på, tenkte ikke over den med det samme.

Drap kommer vel av verbet å drepe, og å drepe i dagligtale betyr å ta livet av noe som lever. Derfor synes jeg man kan kalle det å drepe, samtidig som vi også dreper dyr og insekter, så jeg synes ikke å drepe noe i seg selv er så ille.

Mord derimot mener jeg ikke det er.

Minneapolise said...

Lothiane: Takk :)

Du har et godt poeng. Jeg synes også det er verre å føde et barn man ikke er klar for å oppdra, enn å ta abort. Jeg synes vi bør bekymre oss mer over barna som allerede er født og ikke har det bra, enn om noen eventuelt ikke blir født fordi moren mener det er bedre å vente.

Minneapolise said...

Drusilla: Takk til deg også. Vi er forskjellige, og har forskjellig grunnlag for de valgene vi tar. Denne posten var på ingen måte for å overbevise om at abort er riktig, men for å gi en stemme til oss som ikke er traumatisert av det. Jeg har hørt det bli brukt i argumenter for lover mot abort før, at man skal forby det for morens skyld for de sliter jo sånn etterpå. Jeg vil heller tippe at det traumatiske er å bli gravid. For noen av oss er det ikke noe problem å ta abort, for andre er det en vond opplevelse, men likevel bedre enn alternativet - å skulle bli mamma for resten av livet. Når kvinner tar valget selv så velger vi ikke abort fordi det er det mest traumatiske vi kan gjøre.

saccarina said...

Så flott at du skrev denne posten! Det er viktig at noen kan stikke hull på myter om et så viktig tema.

Kanskje ville du ha interesse av å lese dette innlegget Tiram skrev for ett års tid siden?

Sif said...

Jeg vil bare si et inderlig takk for denne posten! Jeg innser nå at jeg har gått rundt i mange år uten å snakke om min egen abort rett og slett fordi jeg også har den 'feilen' at jeg ikke er det minste traumatisert av opplevelsen.

Det har ikke falt meg inn at jeg ikke er så unormal og kynisk som det får meg til å føle meg. Viktig poeng, takk igjen!

Undre said...

Kudos, Minneapolise!

Det er våre kropper og våre liv, så dette bestemmer vi selv. Det skulle bare mangle!

Folk som er mot abort får ta de valgene i sine egne liv med sine egne kropper. Å tvinge noen til å gjennomføre et svangerskap de ikke vil gjennomføre og bli foreldre til barn de ikke vil eller er klare til å bli foreldre for er rett og slett ikke et sted vi skal gå tilbake til.

Om noen vil krangle om abort kan de lese bloggen Ars Ethica som har tatt for seg emnet på en faglig, saklig og fin måte. Se her. Jeg vil tro at en del av de faktaene som står om menneskets reproduksjon der vil overraske en del.

Undre said...

Jeg vil spesielt anbefale denne Ars Ethica-bloggposten (OBS: tittelen er høyst ironisk):

Det magiske befruktningsøyeblikket

(Litt fakta gjør seg når man skal ta hull på de ballongene som er blåst opp med sentimentalitet, myter og overtro.)

Ønsker deg ei flott helg, Minnie!

Flopsy said...

Så flott at du vil dele erfaringen din, Minnie!

Mediene vil alltid foretrekke de dramatiske (for ikke å si traumatiske) historiene, og da kan man lett få inntrykk av at abort er traumatisk for alle. Og det er det selvsagt ikke. Din følelse rundt dette er like legitim som følelsene til dem som sliter i etterkant. Kvinner er jo også individer (tenke seg til ;-)), og reagerer på ulikt vis.

Min personlige "bagasje" ville ha gjort min reaksjon til en eventuell abort annerledes enn din, og det er jo hele poenget. Dette må være hver enkelt persons valg!

Abort er abort, ikke drap.

Tonita said...

Veldig, veldig bra Minneapolise!
Viktige ting du sier, - det må virkelig være lov å ikke føle seg traumatisert.
Tror at den "jentegreia" med dårlig samvittighet slår dobbelt inn noen ganger, - en del får dårlig samvittighet fordi de ikke har dårlig samvittighet (føler seg traumatisert).
Det sitter ganske mye grumsete religions-pietistisk-møremanns-gørr i mange av oss som tidvis forsøker å komme opp til overflaten.

Og Mathias, - vel, han må få ha sine meninger, - og tåle at andre ikke er enige.

For eksempel er jeg ikke enig i hans utsagn: "Uansett når et barn "kommer" passer det aldri, slik er det."

Jodda, Mathias, - det er nettopp det det gjør. Å få barn når en ønsker det passer fint så!

Ellers kan det kanskje bemerkes at Mathias var modig som kommenterte her. Ikke mange andre menn her nå! Det hadde vært interessant om andre, - ikke-Mathiaser hadde meninger, men det er klart at de går ut i et minefelt i så fall.

Heidi Fleiss said...

Men Minneapolise da, du skriver jo om sko også, så helt unormal er du ikke!

Forøvrig tror jeg at holdningene til abort varierer veldig med hvor i verden/landet du befinner deg. Der jeg er oppvokst var det så vanlig at jentene tok abort at vi fikk inn egen jordmor på skolen(!)

Zava said...

Gratulerer med seieren i Den Gyldne Q, vel fortjent :D

Minneapolise said...

Saccarina: Takk for tips, der fant jeg en ny blogg å abbonere på også!
Merker meg at det er flere negative kommentarer der, men vanskelig å si om holdninger har forandret seg i løpet av året, eller om det har med t-skjorten å gjøre, ser ut som mange hengte seg opp i den detaljen.

Sif: Nå ble jeg veldig glad for at jeg valgte å skrive om dette. Det er ironisk at det skal være mer akseptert å prate om valget man tar om man angrer enn om man virkelig står for det og synes det føles riktig. Jeg tror ikke vi er så unormale! :)

Undre: Ja det er viktig å respektere andres valg i sånne saker. Jeg mener at selv mange 18 åringer er for umodne til å skulle ha barn, men jeg blander meg ikke inn i hva de skal gjøre.

Helgen min ble helt fantastisk ;)

Flopsy: "Elise har det fint og angrer ikke" hadde ikke vært mye til overskrift i tabloidene nei.

Generalisering er nødvendig noen ganger, men når det gjelder abort synes jeg det har blitt generalisert i litt feil retning. Folk er absolutt forskjellige, selv kvinner, så man kan ikke forvente at vi skal takle ting likt. Jeg forventer dog at når vi tar et valg så er det fordi det er bedre enn alternativet, uansett hvordan det føles.

Minneapolise said...

Tonita: Dårlig samvittighet for å ikke ha dårlig samvittighet ja, det er vi flinke på!

Jeg vil også påstå at det absolutt kan passe å få barn. Jeg gleder meg til å bli mamma en gang, og da kommer jeg til å legge livet til rette for det.

Mathias ymtet frempå meningen sin på en veldig forsiktig og respektfull måte synes jeg. Han må ha like lov til å mene at det er feil som jeg har til å mene at det er riktig. Jeg fikk ikke følelsen av at han fordømte meg. Og når han sier at han håper jeg lar det komme neste gang, så tar jeg ikke det som et ellers kommer du til helvete eller noe.
Jeg håper vi ikke skremte han unna!

Heidi: Se der, det finnes beviser på at jeg har mine normale sider også! :D

Du har rett i at det varierer. Jeg føler egentlig ikke at det er særlig holdninger mot abort i Norge. Heller at man helst ikke skal si at man har gjort det uten at det føltes ille. Man skal helst være et offer nesten.

I USA bør man ikke innrømme abort i det hele tatt. Ved å skrive denne posten har jeg garantert at kjæresten aldri kan bli president i USA for eksempel.

Mathias said...

Minneapolise! Takk for at du respekterer mitt standpunkt. Når en er ung, tenker en kanskje ikke særlig over en abort, men jeg tror for en del kvinner kommer traumene etter hvert. Kanskje årene går, og plutselig er man 40 år, og det har aldri passet å få barn, og så er det for seint, og man har gjennomført en abort f.eks. Da tror jeg en del kvinner ville tenke at "søren" hvorfor tok jeg ikke imot det barnet. Derfor mener jeg barn kommer skjeldent veldig beleilig. De ferreste blir født når det passer, særlig ikke førstefødte. Selv har jeg to barn, så jeg snakker litt av erfaring selv om jeg ikke er kvinne. Men gjort er gjort, det kan ikke gjøres om igjen.

Lothiane said...

Om det er beleilig å få barn eller ei er nok forskjellig fra par til par, Mathias. Begge mine to var planlagte og absolutt velkomne. :)

Minneapolise said...

Hmm, jeg har også inntrykk av at det er vanlig å planlegge barn, og at det finnes tider det absolutt passer og er akkurat hva man ønsker seg (når folk jeg kjenner får barn vet jeg det oftest mer enn 9 månereder før, så med mindre de har ekstra rugetid...)
Ellers, om jeg plutselig skulle bli 40 og det aldri har passa, så hadde jeg nok angra mer på at jeg ikke valgte å få barn når jeg var 30 f.eks, enn at jeg tok abort.
Og så er der jo alltids adopsjon. Det er klart det er kjekt med egne barn, men jeg frykter at min og kjærestens stahet samla i en tenåring kan bli en stor prøvelse!