Monday, October 15, 2007

Rasism - A Two Way Street

Jeg har lest Sarita Skagnes historie i Magasinet, noe som absolutt anbefales. Det er inspirerende at man kan vokse opp med så mye vondt, lære at man er null verdt av alle rundt seg, og likevel være tøff nok til å ikke bare komme seg unna, men kjempe for sine og andres rettigheter. Jenter som Sarita er av mine aller største forbilder.

Det er likevel noe annet jeg har grublet mer på etter å ha lest artikkelen. Sarita vil gjerne fortelle historien sin, men ser et dilemma mellom å si hva som faktisk skjer og dermed muligens styrke folks fordommer, eller tie stille for å unngå rasisme. Hun har opplevd en feighet fra norske myndigheter; det har vært viktigere å respektere privatlivet til folk med andre kulturer enn å passe på barnas rettigheter (noe som minner meg om omskjæring-debatten en tid tilbake)

Sarita skriver: "Var det en privatsak at mange av oss kom til Norge med falsk identitet og papirer vi kjøpte i India? At vi giftet oss med våre tanter og nevøer bare for å få oppholdstillatelse? At vi kjøpte førerkort i India, kjørte bil etter våre egne regler og laget kaos i trafikken i Norge? Var det virkelig en privatsak når fedre slo sine døtre i hjel for å bevare sin ære – sin izzat? Når de tvang sine døtre til ekteskap for at en gutt fra deres familie skulle få oppholdstillatelse i Norge? Når de voldtok oss? Når de mishandlet oss? Når de nektet sine koner å lære norsk eller å gå på skole? Var det en privatsak at min egen far prøvde å drepe meg da jeg ble født? At han byttet meg bort til et liv som slave, voldtok meg i India og mishandlet meg i Norge? Er det virkelig en privatsak at våre menn, fedre, brødre og fettere kan voldta oss når de vil, mens vi må tie, tåle og adlyde for å bevare familiens ære?

Jeg har i løpet av livet sett rasisme fra forskjellige vinkler. Først som ikke eksisterende. I den pittelille bygda jeg vokste opp i var det nok en større prosent enn gjennomsnittet adopterte. Når man vokser opp med folk sånn tenker man lite over det. Min beste venninne var fra India. Hun hadde mørkere hud enn meg, akkurat som at noen har brunt hår og andre har rødt. Jeg husker jeg var misunnelig på at det ikke viste når hun hadde kviser, mens de stod ut som et blinkende rødt fyrtårn på min bleke hud.

Etterhvert som jeg ble eldre, og verden litt større, lærte jeg at rasisme faktisk fantes i den virkelige verden. Det var ikke ofte det skjedde, men noen ganger kunne folk som ikke en gang kjente henne, slenge en negativ kommentar til min venninne, fordi hun var mørk. Det sjokkerte og opprørte meg, at folk kunne være så ondskapsfulle og dumme. Jeg hatet rasister, og rasister var dumme idioter av nordmenn. Rasisme handlet om hudfarge og hvite var the bad guys.

Det forble min karakterisering av rasisme helt til jeg flyttet til Oslo. Her bodde jeg på Kringsjå Studentboliger, hvor jeg og min roomate ved en feiltakelse havnet i den internasjonale blokken. Jeg gledet meg til å bli kjent med folk fra andre land, men i løpet av dette året ble jeg aller mest kjent med deres holdninger. Jeg lærte at rasisme ikke bare handler om hudfarge, men også om kultur og kjønn, og jeg forstod at mange menn som har vokst opp i andre kulturer, har lært holdninger om kvinner som er like nedlatende som den generelle betydningen av rasisme.

Mitt første møte med dette var en dag jeg tok t-bana på vei hjem. En afrikansk mann ved siden av meg startet en samtale på engelsk. Jeg syntes det var koselig å sitte og snakke sånn, og tenkte at det burde nordmenn bli flinkere til, prate med fremmede. Det var hyggelig helt til vi gikk av og han sier "Give me your number!", jeg svarer at jeg gir ikke ut nummeret mitt sånn, både fordi det var sant, og fordi jeg ikke likte den kommenderende tonen. Han gir seg ikke og oppfører seg etterhvert sinna og truende. Jeg ender med å løpe fra hele situasjonen. Det skulle ikke bli siste gang. Likevel fortsatte jeg lenge å prate hyggelig med alle som pratet til meg, uten et eneste positivt utfall. Til slutt var det bare ekkelt, jeg opplevde at gjenger av dem pekte meg ut på t-banen og stod på linje for å stoppe meg på perrongen. Hun jeg bodde sammen med ble holdt igjen i heisen en gang, fyren spør hvor hun skal, hun svarer hjem, han sier å nei du, og holder henne så hun må sparke og slå for å komme seg løs. Jeg endte med å unngå menn som så afrikanske ut i området, og det plagde meg resten av året å vite at jeg helt sikkert unngikk hyggelige uskyldige folk, på grunn av oppførselen til noen, men det var enten det eller å flytte (for det er seriøst bare i dette området jeg har opplevd sånt, og det var bare blondiner det gikk ut over). Jeg er også skeptisk til å bo sammen med russiske menn etter å ha delt kjøkken med en som aldri ryddet etter seg for "hjemme i Russland gjør jeg ingenting, kvinnene gjør all matlagingen og vaskingen."

Nå har jeg venner fra de aller fleste deler av verden, mest jenter, men også gutter. Jeg dømmer ikke folk ut ifra hudfarge eller kultur, men jeg aksepterer heller ikke hva som helst bare fordi det er kulturen til noen. Jeg har lært av erfaring at menn fra noen kulturer har større sjanse for kvinnefientlige holdninger enn jeg er vant til. Jeg synes ikke jeg bør si at det er ok i fare for å bli kalt en rasist, og jeg synes ikke vi bør late som om det ikke er sånn bare fordi det ikke gjelder alle (eller engang de fleste). Vi vet jo at voldtekt blir i aller største grad utført av menn, uten at det på noen måte betyr at de fleste menn er voldtektsmenn, hvorfor skal det være så annerledes når det er snakk om kulturer?

Sarita skriver: "Min familie ville ikke tilpasse seg Norge. De likte ikke den norske kulturen, likte ikke norske mennesker. De likte ikke norsk mat, drikke, likte ikke norske gutter og jenter som viste sin kjærlighet offentlig. De likte ingen ting i Norge, og likevel var de norske statsborgere. Likevel tjente de penger i Norge og sendte dem hjem til India. Kan man virkelig bare lukke øynene for alt dette og kalle det et spørsmål om privatlivets fred?"

For rasisme og holdninger går begge veier. Mange er skeptiske til det de ikke er vant til, sånn er det bare. Er det virkelig løsningen å akseptere holdningene når de går ene veien, men ikke andre? "It's a two way street" som man ville sagt det her. Jeg tror kunnskap er vårt beste våpen i kampen mot rasismen. Folk er kanskje dumme, men ofte ikke så dumme som vi tror. Vi kan late som om kvinner ikke blir undertrykte i innvandrermiljøer, eller som om kriminalitet skjer i større grad her, men hvem hjelper vi da? Innvandrere er ikke en ensartet gruppe. Dessverre skjønner ikke alle det, både blant dem som liker å klandre dem for alt, og også blant dem som gjerne vil hjelpe. Jeg tror at det aller beste for den absolutt største andelen av innvandrere som er hyggelige, lovlydige og respektfulle, er om vi faktisk gir til kjenne de problemene som finnes og gjør noe med dem.

Akkurat som myten om nordmenn som drar til Syden for å drikke og lage bråk hadde blitt mindre om de som gjør det faktisk hadde blitt tatt eller sendt hjem.

Jeg vil presisere igjen at jeg ikke er mer opptatt av omvendt rasisme enn den tradisjonelle varianten, jeg velger rett og slett å skrive om det jeg synes er underrepresentert. Jeg har alltid vært mål-orientert, når jeg ser et problem vil jeg heller finne en løsning, enn å plassere skyld. Jeg tror opprinnelig at den eneste måten vi kan få bukt med rasisme, er om vi slutter å være naive, og innser at det er noe som går begge veier. Vi må kreve det samme av alle!

10 comments:

kristin said...

Utrolig godt skrevet, og gode synspunkter!

Snuppelura said...

Jeg leste også artikkelen i Magasinet, en gripende historie. Problemstillingen du tar opp er absolutt aktuell og du skriver det på en veldig bra måte!

Aksel said...

Veldig godt innlegg! Får en stjerne i min RSS-leser!

Undre said...

Historien om Sarita er helt inn til hjerterota gripende. Jeg leste den i Db før jeg besøkte deg i dag, Minnie, og det var fint å lese dine tanker om saken etter å ha prøvd å fordøye og forstå selv.

Hmm... det er egentlig vanskelig å si så mye mer. Jeg håper boka vil få i gang en ny og mer kunnskapsrik bevissthet hos mange folk, for det tror jeg trengs.

Marina said...

I de gode, gamle dager jobbet og bodde jeg i diverse land utenfor Vesten, og det jeg la mest merke til var alt mennesker rundt om i verden stort sett var utrolig like. Iallefall hvis man ser bort fra kulturelle faktorer som mat og klær og slike ting.
Ukultur, som vold og kvinnemishandling og barnemishandling og slikt er egentlig ganske likt fra kultur til kultur, men som du sier, enkelte kulturer har mer av det enn andre. Men selv om noen later som om dette er en viktig del av kulturen, tror jeg ikke det er sant. Vold og kvinneundertrykkelse er ikke kultur.

Tonita said...

Takk for at du skriver, og at du skriver det du gjør, og som du gjør.

May Katrine said...

Nok et glimrende innlegg. Kan bare si meg helt enig i dine betraktninger.

Minneapolise said...

Kristin: Så hyggelig å våkne til positive kommentarer, når jeg ikke var helt sikker på hva jeg kunne forvente :)

Snuppelura: Absolutt en gripende historie, jeg har enorm respekt for folk som kan gå igjennom sånt uten å la det ødelegge seg, og så å være så modig i tillegg!

Aksel: Åh, gullstjerne?? Kjekt med ny leser forresten! (eller ny kommentator).

Undre: Det er ikke lett å sette seg inn i hodet til folk, men med tanke på hvor langt privilegerte norske tenåringer kan synke for å være kul, så burde vi kanskje ikke være for overrasket. Kunnskap er uansett beste løsningen tror jeg, så det er veldig flott at sånne historier blir til bok!

Marina: Det handler vel mest om verdier og holdninger, og det ser jeg på som en del av kultur. At det utøves vold er ikke nødvendigvis kultur, men grunnen til at det skjer, og hvorfor folk rundt ikke reagerer, det synes jeg har med kultur å gjøre.
Selvfølgelig skjer sånt i alle land, men kvinners plass i et samfunn, og deres rettigheter, varierer. Selv her i USA er det jo større forskjeller på menn og kvinner enn i Norge.

Tonita: Du har det med å skrive kommentarer som varmer :)

Tante: Kjekt å se at jeg ikke gjør skam på slekta :)

Esquil said...

enig med folket. kunnskapsrikt og reflektert, rett og slett veldig bra.

også smart å presisere at omvendt rasisme ikke nødvendigvis opptar deg mer enn rasisme selv om du skriver om det. slike presiseringer bør jeg og lære meg :)

Minneapolise said...

Jeg har en tendens til å si de tingene andre ikke sier, mer enn andre ting jeg mener som allerede finnes der ute. Siden mange som leser ikke kjenner meg så godt, kan det nok være lurt å få frem at det ikke nødvendigvis er hovedmeningen min, eller det som opptar meg mest.
Jeg kunne sikkert fått mer debatt og flere lesere ved å provosere, men jeg ønsker heller å bidra til objektiv tenking.
Da er presiseringer fine :)