Vi feirer bloggdagen!

Ikke lenge etter at jeg hadde foreslått for Frøken Skavlan at kanskje sporveiene flagga fordi det var bloggdag, og at det i alle fall hadde vært en bedre grunn, så er den offisielle internasjonale bloggdagen faktisk her. Dagen hvor vi anbefaler 5 blogger som er verdt en titt.

Det er ikke lett å velge bare 5, har ikke lyst å glemme noen, men siden mange av de gode bloggene allerede er viden kjent, så velger jeg her 5 som fortjener mer oppmerksomhet enn de har fått så langt:

Tatt av Sanne er som å lese en god bok. Jeg har ikke alltid tålmodighet til å lese eviglange bloggposter, men her har jeg ikke sjans til å stoppe før posten tar slutt, og da lengter jeg likevel etter mer.

Syv for Lykke er gjenganger på anbefalte poster lista. Har funnet mange av de beste blogg-skribleriene på denne bloggen, og som om det ikke var nok så tar hun fantastisk fine bilder også!

HvaHunSa "kler seg naken", dypt og poetisk, med poster man lever seg inn i. Og så legger hun igjen de søteste kommentarene :)

Amelie78 får meg til å smile og tenke, og så smile litt igjen.

Flopsy er kanskje en gammel traver her, men jeg tar henne med allikevel, i håp om at det kanskje vil røske henne ut av Zelda og inn i fyrtårnet. Jeg savner oppdateringer! Noen ganger ender mange med å blogge om de samme sakene, da vet jeg alltid jeg kan finne den mest reflekterte innsikten hos Flopsy. Og så er Lighthouse on driftwood det beste blogg-navnet jeg noen gang har hørt.

Skulle også gjerne tatt med Andemat og Frøken Makeløs, men andre har kommet meg i forkjøpet. Nå ble de jo nevnt allikevel da :)

Stakkars Selvisk må dele bursdagen sin med bloggedagen, men det kunne vært verre, som Hjerterdame og Mirakel som må dele med både hverandre og lillejulaften, uten at de klager av den grunn.

Reglene for bloggdagen finnes forresten hos Iversen.

Ok, nå skal jeg slutte med denne juksingen.

Happy blogday alle sammen!

Oppdatert: Må bare jukse enda litt til. Tenkte på henne når jeg skrev lista, og når i tillegg hjelper meg og Skavlan å oversette fra tysk, så må jeg bare gi blaffen i 5-regelen og legge til allikevel:

Bharfot er en blogg som umiddelbart tiltrakk meg med sine morsomme og fargerike bilder. En litt kunstnerisk og annerledes blogg, på en veldig positiv måte!

Amerikanisert (del 1)

Ting jeg har vent meg til ved å bo i USA en stund:

Motorveier og aggresiv kjøring:

Mitt første møte med motorveiene i Boston var en skremmende opplevelse. Jeg lærte å kjøre bil på trange landeveier på Vestlandet, og siden jeg allerede hadde flytta hjemmefra når jeg tok lappen og aldri hadde egen bil, så var mine erfaringer på veiene mest knytta til å sitte stille i en eller annen form for kollektiv-transport. I Boston ble det andre boller. Siden sjefen (Mamma Gal) hadde som mål å tilbringe minst mulig tid med meg, og Pappa Tøffel var totalt ubrukelig til noe som helst (ifølge sjefen), så ble jeg sendt ut alene med bilen for å bli kjent med veiene før jeg skulle kjøre barna. Det var min andre dag i Boston, jeg hadde ikke peiling på amerikanske trafikkregler, og jeg hadde da som nå null retningssans. Jeg skjønte fort at høgreregelen ikke gjaldt her, men å finne ut hva de gjorde istedet var ikke lett. Hver gang jeg fikk en teori var det noen som mot-beviste den. Jeg hadde fortsatt ikke lært at i Boston er det jeg- er- viktigere- enn- alle- andre- i- verden- så- jeg- gjør- det- som- passer- meg- best- regelen som gjaldt foran eventuelle andre regler. Motorveiene var det verste, mest fordi de gjorde meg stressa tror jeg. Det tok meg litt tid å skjønne at exit only betydde at filen kom til å gå over i en avkjørsel, og jeg ble redd for å aldri komme meg tilbake på motorveien om jeg kjørte av. Noe jeg ler litt av nå, men dette var Boston, en gammel by der veiene var lagd litt etter litt fra gamle hest og kjerre stier, ingenting gav mening. I ettertid er det en fryd å kjøre i hvilken som helst annen amerikansk by.

”Er du sliten?” spurte mamma meg plutselig på vei hjem fra et museum mens de var på besøk. Jeg skjønte ingenting. ”Det må være veldig travelt å kjøre med alt som skjer på alle kanter” forklarte hun. Vi hadde kjørt på to forskjellige motorveier i rundt 20 minutter hver vei, jeg hadde slappa av og tenkt på helt andre ting, det var ikke rush-tid engang. Det minte meg på hvor stressa jeg hadde vært i begynnelsen. Nå liker jeg å kjøre her, synes motorveier er kjempegreie. Krongleveiene hjemme har jeg derimot fått litt skrekken for. Første sommeren hjemme gikk det greit, jeg hadde fortsatt automatikken i hvor breie biler jeg kunne kjøre forbi hvor, og suste forbi mens kjæresten satt likbleik i passasjersetet. Tre år etter skjønner jeg ikke hvordan man får plass til en bil en gang, og stopper gjerne opp, lukker øynene mens jeg ber en liten bønn til spagettimonsteret hver gang jeg møter en annen bil. Møter jeg bussen er jeg klar for å dø (men så lenge den går en gang om dagen er det liten fare for det).

Det er morsomt hvordan ting forandrer seg sånn på så kort tid, og særlig hvordan ting blir skumle når man ikke er vant til dem. Jeg er en amerikanisert vestlending, en forvirrende tilstand.

Abstinenser

Kjæresten jobber fortsatt overtid, og kan fortsatt se tv-serier i hjørnet av pc-skjermen mens han går igjennom dokumenter. Dette har ført til at han nå har kommet gjennom hver eneste serie som sendes i landet, og abstinensene for den ene serien som fortsatt er hellig (les: bare skal sees i sofakroken sammen med Minneapolise) vokser for hver dag.

Chris says:
argh it's so hard to not watch weeds

Chris says:
we have to come up with some kind of solution, cause it's gonna be a longcat time before s3 is on DVD

Elise says:
maybe you should get another addiction

Elise says:
like heroin?

Elise says:
that could take your mind off it

Chris says:
ok pick me up some heroin

Jeg er hva man kaller "good influence", en svigermors drøm :)

Så det var derfor...

Folk med få søsken har høyest IQ skriver Dagbladet.

Jeg har lenge lurt på hvordan det er mulig at jeg var smartere som liten enn jeg er nå, men her har vi forklaringen. Fra nå av skal jeg skylde på brødrene mine!

Ødeleggelser

Merker blogglysten min er litt ødelagt siste dagene, men har ikke lyst å ikke blogge av den grunn, og har heller ikke lyst å skrive om det, så her kommer bilder av andre ødeleggelser istedet:

Minneapolis har vært preget av ille tordensstormer på nettene siste dagene. En natt hadde selv hus tatt skade. Bortsett fra ødelagt nattesøvn (hjemme mellom fjellene på Sunnmøre så vi liksom et lyn nå og da når det tordnet, i flate Minnesota blinker det fra alle kanter hele tiden), så har det ikke vært så farlig, men i dag tidlig drev de og flytta bort dette treet som hadde falt ned i hagen til naboene på hjørnet, og dratt opp fortauet i samme slengen.


En annen som har vært aktiv på nattestid i det siste er Peanut Chinchilla. Det er som han la merke til at jeg fortalte Iversen hvor snill og lite rampete han er, for siste dagene har han vært dedikert til å bevise det motsatte. Peanut har et svært bur helt for seg selv, og på øverste hylle har han en skoboks, som liksom er huset hans. Her inne gjemmer han seg når han føler seg trøtt og usosial. Hver gang vi vasker buret setter vi inn en ny boks, den har vanligvis stått der i fred, helt til nå. Jeg trodde det var en myte at dyr ikke liker fargen rød, men tydeligvis ikke. Denne boksen har fått gjennomgå de få dagene den har vært chinchillahus. Den er revet i stykker og kastet rundt. For andre gang har den nå falt fra øverste hylle og ned på bunnen av buret. Dere kan se resulatet selv, med snuten til syndebukken som stikker frem.



Er det kanskje noe med fargen rød allikevel?

Oppdatert: Så nettopp bevis på hvordan hårspray kan ødelegge hjerneceller, sånn når vi allikevel er inne på ødeleggelser:

(og etterpå la jeg merke til at denne videoen ligger over alt allerede, skal følge bedre med neste gang..)

Glamorløs Cribs

Bla tagga av Esquil til dette bildememet som Hjerterdame har mekka sammen.

1. Hva leser du akkurat nå?

2. Hvilken farge har du på tannbørsten din?

3. Ta et bilde ut av stuevinduet ditt.

4. Ser du bunnen av skittentøyskurven din?

(Ser du golvet ved siden av hadde vært et bedre spørsmål)

5. Ta et bilde av noe du nylig har kjøpt deg.


6. Hvordan ser sengen din ut akkurat nuh?


7. Hvordan ser det ut inne i kjøleskapet ditt?


8. Ta et bilde av kjæledyret/babyen din.




9. Ta bilde av noe du misliker med der du bor.

Neida, har ikke putta bilde på feil sted. Vi har veldig lyst på en kattepus, men har ikke lov å ha dyr i leiligheta (vi har strekt det langt nok ved å ha Peanut)

10. Ta bilde av noe du liker spesielt godt der du bor.

Liker godt at vi har tregulv, i USA er det veldig vanlig med vegg til vegg tepper. Ellers kunne jeg fortsatt i det uendelige her, liker leiligheta og beliggenheten veldig godt.

Jeg tagger Egoisten, ElisabethIC, Christine, Elisabeth, Lykke, og Amelie

Myndighetenes Smånisser

Jeg har to brødre, en ganske jevnaldrende og en attpåklatt. Små attpåklatters favoritt-fritidssyssel er som kjent å plage sine tenårings-søsken (om de er så heldige å ha noen), og vår var ikke noe unntak. Jeg prøver vanligvis å unngå sånt, men når foreldrene bare ba oss vise hvem som var eldst når vi klaget vår nød, så jeg ingen annen utvei enn løgn og fanteri. Jupp, jeg innrømmer det. Jeg fortalte lillebror om hjelperne til julenissen, smånissene som var over alt, men gjemte seg godt, og spionerte på barna for å sjekke om de oppførte seg. Så lenge vi minte ham på disse smånissene så fikk vi litt fred. Og lillebror så dem. "Se der! Jeg så en som løp bak det treet" ropte lillebror, og så skyndte han seg å gjøre noe pent, kanskje gi meg en klem, så han var sikker på de fikk med seg at han var snill gutt.

Debatten om personvern pågår stadig. "Storebror ser deg" skriver avisene, og Programblogg har i dag overskriften "får vite ALT om deg" med referanse til en artikkel i papirutgaven til VG. Utdraget de har valgt fra avisa er:

"En uskyldig flytur og vips: Amerikanske myndigheter vet alt om deg. Tilogmed sex-livet ditt. Hvem du delte seng med sist du sjekket inn på hotell? Var det den samme som på din forrige reise? Hvor ofte bytter du partner? Var det en dame eller mann denne gangen?"

Og vi trekker for gardinene og synes vi ser smånissene til myndighetene over alt...

Men hva er det vi er så redd for? Det er faktisk ikke sånn at staten spionerer på oss. Registrerte opplysninger lagres i databaser, so what? 300,000,000 mennesker bor i USA. Da tror jeg ikke at myndighetene sitter og sjekker igjennom dem. "Se her da, Elise var på hotell sammen med en annen jente, tror du de er lesber eller? *fniiiiiiis*". Jeg ser det bare ikke for meg!

Sånn jeg ser det kommer vi ikke til å merke noe fra eller til om staten samler opplysninger om oss. De eneste det går ut over er de som har noe å skjule. Ikke hva som helst selvfølgelig, myndighetene bryr seg ikke om du er utro, spiser sjokolade i det skjulte, eller har en tredje brystvorte. Det skal alvorlig kriminalitet til før man har noe å frykte.

Om det er kriminalitet eller terrorisme som skal bekjempes ved dette, så har vi mer enn nok av det, mens om myndighetene vet når vi har vært på hotell ikke burde spille noen rolle. For min del kunne de gjerne gått enda lengre. En DNA database med informasjon om alle hadde funka helt fint for meg. Tenk så fort det kunne gå å oppklare saker da, politiet kunne vært ute i gatene og forhindra voldtekter, istedet for å jobbe med en drapssak i årevis. Det er vi uskyldige som betaler politiets lønn, jeg skulle gjerne ofra en DNA prøve for å få litt mer igjen for disse pengene. Ønsker meg en tryggere verden jeg, ikke det privatlivet jeg har uansett.

Skatte-snusk VS Sigar-snusk

Ingen er feilfrie, det synes jeg ikke vi kan vente av de folkevalgte en gang. Men det finnes forskjellige måter å feile på, hvor straffen burde komme innenfor det feltet det hører til. Derfor synes jeg det var riktig av Ditlev Simonsen å gå av i dag, mens jeg gjerne skulle hatt Clinton tilbake i politikken her i landet. Ikke fordi Ditlev Simonsen har gjort noe verre, men fordi han har brutt norsk lov. Ikke bare brutt loven, men unnadratt skatt. Når de som er med på å bestemme hva skattepengene våre går til synes det er bedre å beholde penger selv enn å gjøre sin plikt som borger, hvilket signal gir det til oss som ikke er med på denne avgjørelsen (bortsett fra en ussel stemmeseddel hvert fjerde år)? Om man har tatt gode avgjørelser og føler at skattepengene virkelig går til det beste for landet, burde man ikke da betale med glede? At de som bestemmer hva skattepengene skal gå til velger å unndra skatt henger ikke på greip for meg, da synes jeg ikke man har noe i politikken å gjøre i det hele tatt!

Clinton derimot.

Jeg er som de fleste vet samboer. Kjæresten og jeg har et ganske åpent forhold. Vi har lov å småflørte, smile til noen vi synes er søt, men utroskap det er ikke tolerert. Hadde en av oss vært utro så hadde vi ikke hatt noe forhold lenger. Sånn er reglene våre. Det er ikke bestemt politisk, finnes ingen lover over hva man skal gjøre innenfor et forhold når det kommer til utroskap, det er opp til det enkelte forhold eller ekteskap, og man må ta konsekvensen ut ifra det. Derfor overrasket det meg litt at når Clinton var utro så ble han ikke kasta ut av ekteskapet, han ble faktisk kasta ut av politikken, helt omvendt av sånn det oftest fungerer ellers. Clinton var noe av det beste som har skjedd amerikansk politikk på lenge, og siden da har det gått nedenom og hjem, på grunn av utroskap. Hadde Clinton vært med å vedta en lov mot utroskap hadde det vært en annen sak, men sånn var det ikke. Jeg er kanskje uenig med de fleste i denne, men jeg synes politiske feil burde telle mer enn personlige når det gjelder å felle politikere.

En liten seier over latskapen

I det siste har jeg vært usedvanlig lat. Det er ikke det at jeg har noe imot å trene egentlig. Det blir bare så utrolig kjedelig å gjøre bare det. I Boston hadde jeg et billig treningsstudio i nabolaget. Det hadde ikke svømmebasseng, eller pilates, eller yoga, eller noen fancy tilbud jeg aldri benytter meg av allikevel, men det hadde en lang rekke med tver, som viste forskjellige kanaler. Se på tv er jeg flink til, så dette året var jeg i godform.

Så flytta jeg til Minneapolis, plutselig har jeg gratis treningssenter på campus. Med alt man skulle trenge, bortsett fra tver som viser noe annet enn sport (hvem vil vel se andre trene mens man trener). Ikke har de skjønt poenget med air condition heller. Man kan komme på skolen i skjørt og t-skjorte på våren og så angre på at man ikke har tatt med jakke når man kommer inn på klasserommene, men på treningsstudioet, der er det godt og varmt!

I tillegg er jeg lite glad i å måtte kjøre til trening. Vet ikke hvorfor, har ikke så mye imot å kjøre ellers, men noen ganger har jeg lyst å trene og så gidder jeg ikke, rett å slett pga kjøreturen. Nå har jeg en tendens til å være ferdig akkurat når en eller annen baseball eller football kamp er over, noe som ikke er gunstig når jeg trener rett ved stadium. Rush hour er jeg særdeles lite glad i, særlig når det skjer på en søndags formiddag når man minst venter det. Og pga brokollapsen må jeg nå kjøre en omvei for å komme frem, ennå en grunn til å la være.

Siden jeg får vondt i knærne lett av å jogge ute, og ja det er pinlig, men jeg har halta i over en måned fordi en stor hermetikkboks falt ned på foten min, så har det blitt lett å velge sofaen siste tiden. Helt til jeg klarte å lure meg selv litt.

Jeg fant nemlig ut at bokormen i meg faktisk er hakket større enn latsabben. Det hadde jeg ikke venta, men for litt siden kikka jeg endelig opp biblioteker i nærheten, og lånte meg noen godbøker. Midt i en spennende bok fikk jeg en ide, og streng som jeg er bestemte jeg at det blir ikke noe mer lesing på deg før du sitter på en treningssykkel! Så nå leser jeg på trening, og bare der. Får jeg lyst til å lese litt, så har jeg ikke noe valg. Og vil jeg vite hva som skjer videre så må jeg bare sykle og sykle og sykle, for så fort jeg slutter må boka lukkes.

Jeg er genial, lat men genial, nå stikker jeg på trening :)

Minneapolise Anbefaler

Siden jeg gjorde narr av et tv-program i forrige post, kommer det her en oversikt over noe av det beste og mest undervurderte på tv akkurat nå.

Jeg har ikke oversikt over hva man kan se på norsk tv, og siden de to første her går på mindre kanaler i USA har jeg mine tvil om at de er lett tilgjengelig der. Men vi lever i 2007 og alt kan lastes ned eller kjøpes (leies) på DVD, og det anbefaler jeg absolutt å gjøre med disse.

Jeg har vært litt skuffet over Hollywood i det siste. Det er klart at masseproduksjon av filmer ikke fører til beste kvalitet, og at klisjeer og gjentakelser ikke er til å unngå, men det går jo bare nedover. Tv serier derimot synes jeg har blitt bedre og bedre. Før vi dro til Vegas leide vi tre DVDer til å se på flyet. Første var Premonition med Sandra Bullock, som i et intervju for litt siden prata om hvordan hun ikke gidder å jobbe så mye for tiden, så hun velger filmene hun er med i med omhu. I så fall er hun virkelig elendig til å dømme ut fra manus, for dette er en av de dårligste filmene jeg har sett på lenge. Ekstra irriterende er det siden ideen til historien er god, den er bare ødelagt av at hver eneste detalj er ekstremt ulogisk.

Andre ut var The Holiday. Jeg er generelt skeptisk til romantiske komedier, men liker Kate Winslet, så gav denne en sjanse. Filmen var grei nok, men et plott som lett kunne vært på en halvtime var strekt ut på noe som føltes som 5 timer, og sikkert var nærmere 3, gjesp! Det som derimot redda flyturen, og funket ganske bra mot flyskrekken, var andre sesong av tv-serien Weeds.


I tillegg til å ha beste intro sangen ever (video under), er Weeds morsom, har gode skuespiller presentasjoner, og er herlig politisk ukorrekt. Etter at mannen får hjerteinfarkt og dør under en joggetur, finner Nancy Botwin (bildet under) ut at hun ikke har råd til å beholde huset og livsstilen med sin egen ikke-eksisterende inntekt. Løsningen blir å selge hasj, noe som begynner i det små, men selvfølgelig baller på seg. En rekke geniale biroller gjør at serien aldri blir i nærheten av kjedelig. Andre sesong er den beste så langt, men begynn for all del på begynnelsen med sesong 1. Lover at du blir hekta!



Og for guttene, og jentene som liker jenter, så er Mary Louise Parker veldig søt (og naken på dette bildet). Ikke sikker på hvorfor det er promo bilde for weeds, men synes det er kult allikevel.

En annen serie som ikke er så utbredt, men som er bedre enn det aller meste på tv, er Big Love. Bytt ut de desperate husfruene i serien med samme tittel med en bigamist familie i suburben, og legg på litt kvalitet, så har du Big Love. Synes faktisk jeg leste noe en gang om at denne serien skulle komme på den nye kvinnekanalen (til TvNorge?) av alle ting. Med unntak av at de er i flertall i denne familien, så er det ikke akkurat en typisk jenteserie, men så lenge den blir tilgjengelig så er det jo positivt (i den forstand at noe positivt kan komme ut av en kvinnekanal).


En siste serie verdt å se, mer kommersiell - men ikke fullt like genial, er House MD. Jeg er vanligvis ikke en tilhenger av sykehus programmer, men som de sier på plakaten nedenfor så er House "Sherlock Holmes med stetoskop" og detektiver liker vi. House (eller Hugh Laurie som han egentlig heter) er også sannsynligvis den gamleste personen jeg noen gang har sikla på. Han er født samme år som pappa, og går med stokk i serien, likevel er det bare noe nam nam over det frekke pilleavhengige geniet.

Bestillingsdama

Jeg liker å gjøre folk flau noen ganger, særlig kjæresten.

Noen ganger føler jeg at livet legger til rette for det, og da kan jeg jo ikke la være. Som når jeg kommer hjem rundt halv 11 på en lørdagskveld, og kjæresten har bestilt pizza. Jeg parkerer på gata bak pizzabilen, kjæresten står i døra og tar imot. Er opptatt med å skrive under. Jeg går opp bak pizzamannen, og så fort kjæresten ser opp spør jeg profesjonelt:

"Did you order a girl?"

(Det funker ekstra bra med europeisk accent)

Og nå over til noe direkte latterlig

Blitt veldig seriøst her inne siste tiden, men det vil fort forandre seg. I går kom jeg nemlig i fare for å slå på tven midt på dagen. De fleste har sikkert fått med disse tv programmene hvor man har et utvalg av det verste rasket av mennesker USA har å by på i studio, og de kommer med innrømmelser som "Jeg er gravid med tvillingbroren din" eller "selv om vi har DNA testa 45 menn allerede så er jeg 120 prosent sikker på at det er du som er faren til barnet mitt, din drittsekk!" Gjerne fulgt av en halvtimes slossing mellom to jenter, hvor puppene mirakuløst popper ut, samme hvor påkledde de er (and trust me, dette er ikke den typen nakenhet du vil se)

Jeg har vent meg til disse, og heldigvis har vi tivo, så jeg ser lite vanlig tv uansett. Men nå har de vært usedvanlig over-kreative i søppel-tv industrien, og faktisk laga en krysning mellom disse programmene og PICTIONARY!

jupp du leste rett...

Først ute i går var (dame med rart navn 1). Programlederen henter ut hennes beste venninne (dame med rart navn 2) og sier, "venninna di har noe hun vil fortelle deg".
Så tar han frem en stoppeklokke. "Du har 60 sekunder på deg". Dame 1 tegner febrilsk. Det ser omtrent sånn ut:
Dame med rart navn 2 prøver seg frem

eye bed you man?

I sleep your man?

I'M SLEEPING WITH YOUR MAN!!!

WHAT???

Og etterpå hadde de en hyggelig samtale med kjæresten hennes på telefon, noe som ble kalt "the uncomfortable phone-call" med en veldig fin intro sang, og som programlederen sa "for å bringe noe morsomt inn i alt dette"

Det er et vakkert land jeg har blitt en del av, er det rart folk er stolte over å være amerikanere?

Rasisme?

Det er godt mulig alle andre har fått med seg noe som har gått meg hus forbi*, men hvordan vet vi egentlig at det som skjedde i Sofienbergparken er rasisme? Jeg mener ikke å påstå at det ikke er det, og jeg mener absolutt at det er blitt gjort en feil, men å gå derfra til å fastslå at det er rasisme synes jeg nesten blir like feil som å dømme andre ut fra hudfarge.

Hører folk si (les: jeg ser folk skrive) at det samme hadde ikke skjedd om det var en hvit kvinne som lå der. Men nå var det ikke sånn at Ali lå der heller. Han stod oppreist og pissa på ambulansepersonellet. Dette er ikke en grunn til å ikke ta han med i ambulansen, men er det ikke mulig at det kan ha vært dette de reagerte på? Jeg ser liksom for meg at hadde noen pissa på meg, så hadde ikke hudfargen deres vært det første jeg tenkte på.

Vi kan jo like godt si at hadde ambulansesjåføren vært en mørk mann så hadde vi ikke anklaget ham for rasisme.

Rasisme gjør meg sinna og oppgitt, jeg vil absolutt ikke at folk skal bli unnskyldt for rasistiske holdninger. Jeg er bare redd for å utvanne uttrykket. Jeg er redd for at om vi slenger ut rasismepåstander hver gang noe urettferdig skjer noen med mørk hudfarge, så vil det ikke telle like mye de gangene det faktisk kan påvises.

For såvidt jeg vet så aner vi ingenting om denne sjåførens holdninger. Vi vet ikke om noen episoder hvor han har oppført seg rasistisk tidligere. Vi har ikke hørt noen som kjenner han uttale seg om at han har noe imot folk av annen opprinnelse eller farge. Hans beste venner kan være fra Pakistan for alt vi vet. Alt vi kan si sikkert er at han har gjort en feil, og at det gikk ut over en som heter Ali.

Noen ganger føler jeg at så fort noen bestemmer at sånn er det i bloggverden, så er det sånn. Plutselig påstår alle det samme, uten at noen sier noe om muligheter for at det kanskje er feil.
Jeg vil oppfordre alle til å tenke, og se ting fra forskjellige vinkler før vi slenger ut bastante meninger.

Tenk så fin bloggerbyen kunne vært da!

*Og plutselig bruker jeg uttrykk jeg ikke visste fantes i mitt vokabular

Flyskrekk

Jeg liker ikke å fly. Jeg er ikke Mette-Marit typen som får panikk, og jeg lar ikke flyskrekken styre livet mitt. Velger man å flytte til USA så må man jo bare finne seg i å fly litt. Kjæresten trodde ikke på meg når jeg først sa det, for jeg var jo ikke redd når vi dro til Florida. Jeg er ikke redd utenpå, men jeg er det absolutt inne i meg.

Det begynte like etter at pappa hadde vært i en flyulykke. Flyet han var på landa på Vigra, men rett etter det traff bakken snudde det plutselig 90 grader og kjørte rett inn i skogen ved siden av. Heldigvis traff det midt imellom de verste trærne, så ingen ble alvorlig skadd, men det var nok skremmende å sitte på. Vendepunktet for meg var da vi ikke lenge etterpå skulle på ferie til Danmark, med fly.

Det var en skikkelig ekkel flytur. På grunn av sterk sidevind var det turbulens som jeg aldri har opplevd før eller siden, så jeg ble litt småbekymra. Logikken den gangen var å se på folk rundt. Jeg tenkte at om de voksne ikke var redde så var det nok ingen grunn til bekymring. Jeg snudde meg rundt, og ble først litt beroliget. Helt til jeg så pappa. Pappa så redd ut. I hele mitt liv hadde jeg aldri sett pappa redd. Jeg tenkte ikke på flyulykken i det hele tatt, det eneste jeg tenkte var at pappa flyr mye, om pappa er redd så er det grunn til å være redd. Hele resten av flyturen var jeg sikker på vi skulle dø.

Siden da har jeg ikke likt å fly, selv om jeg har gjort det mange ganger og det alltid går bra, så tror jeg at det er noe annerledes denne gangen. Å lande er det verste, selv om det betyr at turen er over så skulle jeg gjerne bare blitt i lufta. Turbulens er jeg heller ikke glad i, men så lenge vi er i lufta og alt er greit så kan jeg slappe av ganske bra. Jeg har vært flink å roe meg selv med logikk. Vet folk prøver meditasjon og piller og annet mot flyskrekk, men for meg er det logikk som funker best. Det er jo en irrasjonell frykt.

Min favoritt er (var) å tenke på pilotene og flyvertinnene. Disse folka flyr hver dag, det er jobben deres å fly, og likevel er det ikke et farlig yrke. Dette sier jeg om igjen og om igjen til meg selv. Det vil si, sa jeg om igjen og om igjen, før en nyhetssending i Las Vegas ødela hele greia for meg. Det var en sending om en gruve som hadde falt sammen, altså ikke noe man forventer kan komme innpå flyvning. Men plutselig begynner ankermannen å prate om en annen gruveulykke året før, og at han hadde tenkt på om gruvearbeid kanskje var det farligste yrket i USA. Men neida, han hadde faktisk funnet fram en liste, og gruvearbeid var ikke en gang blandt topp 5. Gjett hva som var på 2. Plass? Jo pilot!

Jeg er klar over at de fleste flyulykker skjer med småfly og at dette trekker prosenten opp. Det spiller ingen rolle, for logikken min er ødelagt. På flyturen hjem dagen etter hadde jeg ikke noe å si til meg selv. Det var en særdeles ukomfortabel flytur, som selfølgelig måtte ha mye turbulens.

Siden jeg har planer om å fly igjen, så håper jeg noen av dere har et godt tips. Anyone?

My Boobs are OK! (uten silikon faktisk)

En kommentar på Vegas-posten fikk meg til å tenke på et tema jeg har hatt lyst å skrive om før. Ikke nødvendigvis pupper, men kropp, og å være fornøyd med kroppen sin. Å ha lov å være fornøyd med kroppen sin! For det er mye snakk om å gi jenter bedre selvtillit. Noen vil ikke gi barn barbiedokker i redsel for at det skal gi et urealistisk ideal, men om man faktisk er fornøyd med den kroppen man har så er der liksom en uskreven regel om at man skal holde det for seg selv. Man kan gjerne prate om alt man ikke liker; store rumper, cellulitter, hengemage, slappe armer, at man ikke er tynn nok, you name it – så lenge det er negativt. Vi kan le av det, vi kan gråte over det, vi kan bruke det for å få andre til å motbevise man, men vi skal ikke si noe positivt selv. Og jo mere vi prater om de negative tingene, dess mere plass tar de i hodene våre, og plutselig er vi deprimerte med tanke på egen kropp.

Folk er forskjellige, og ingen er perfekte på alle områder. Alle har ting de er heldige med, og andre ting de er mindre heldige med, that’s life. Man kan argumentere at noen er heldigere enn andre, men til sist spiller det egentlig liten rolle, for om man skal fokusere på det negative har alle noe å ta av. Det er alltid noen man kan sammenligne seg med for å føle seg verre.

Så hvorfor kan vi ikke si "ok, der er ting jeg ikke liker med kroppen min, ting jeg rett og slett hater, men vet du hva, jeg synes andre deler er kjempefine!" Hvorfor kan vi ikke fokusere mest på det positive, uten å være blærete? Og vi burde absolutt bli flinkere til å komplimentere andres positive sider. Joda, det er vel og bra å fokusere på det indre, det indre er viktigere enn det ytre, bla bla. Det er ikke poenget her. Jeg mener at så lenge vi er flinke å fokusere på de negative overfladiske tingene, så må vi kompensere med å også fokusere på de positive overfladiske tingene.

Mitt meme er: Si minst 5 ting du liker med utseendet ditt. Og bare det positive, ikke noe ”jeg liker sånn og sånn, men.... ” Vil du absolutt klage over noe kan du gjøre det i en egen post, denne er en hyllest til kroppen din!

Her er min liste:

-Jeg liker at jeg har veldig mørke øyne, selv om jeg har blondt hår, og så har jeg lange øyenvipper. Det gir liksom en fin kontrast. Jeg har også hørt at man ser mer sexy ut med store pupiller, og siden mine øyne er så mørke at de ser ut som en eneste stor pupill (eller to da), så burde jeg være råsexy!

-Som nevnt ovenfor så liker jeg puppene mine. De er passe størrelse, har bra form, og er følsomme. Ville ikke hatt dem noe annerledes.

Jeg liker at magen min er forholdsvis flat, og at navlen min er søt.

-Jeg liker hudfargen min etter å ha vært i sola litt, og at jeg har ganske myk hud. Huden min gror også veldig fort og bra, noe som passer bra siden jeg tilbragte mine første år i diverse trær og ikke akkurat var forsiktig. Har hatt mange store arr som rett og slett er borte nå.

-Jeg liker ansiktet mitt, at litt sminke kan gjøre en stor forskjell. Føler meg pen når jeg går inn for å være det.

- Denne tok jeg nesten ikke med siden slektninger leser, men har jo lovet å ikke la det sensurere. Jeg er veldig fornøyd der nede. Dette tenkte jeg faktisk ikke over før jeg så porno. Porno skal liksom være nedverdigende og gi oss dårlig selvtillit, men jeg tror heller det er negativ tankegang som gir oss dårlig selvbilde. Når jeg ser porno tenker jeg ikke "hun er tynnere enn meg", eller "jeg skulle hatt større pupper", jeg tenker "hmm, jeg har finere vagina enn alle sammen". Og så er jeg veldig fornøyd.

- Bare for å gjøre posten litt mindre tvilsom; jeg liker skinnet i håret mitt, og at det ikke blir slitt så lett, og at det føles mykt.

Det var min liste. Du er herved tagget! Har du blogg, skriv din egen post. Har du ikke blogg, sett deg ned og tenk over hva du liker ved deg selv ihvertfall. Og ikke glem det!

Oppdatert: Egoisten, HvaHunSa, Christine og Solveig har vært flinke og tatt utfordringen :)

Radiohode og Amelie ble også inspirert.