Monday, July 2, 2007

Min Storhetstid – Minneapolise for 20 år siden

Jeg maa innroemme at jeg meldte meg frivillig til aa bli tagga til denne, takk hjerterdame. For 20 år siden var jeg nemlig 5 år, gikk mitt siste år i barnehagen, og var et veldig lykkelig barn. Min storhetstid kan jeg nesten si, men når jeg tenker meg om så har jeg det egentlig innmari fint akkurat nå og.

Sånn var livet mitt for 20 år siden:

Jeg var veldig smart for alderen.
Det gikk bare nedover fra her tror jeg, eller så holdt jeg meg på samme nivå mens folk rundt meg gradvis nådde meg igjen. Det er egentlig litt bortkasta å være smart som barn. Hva fører det til da? For min del mest at det var litt kjedelig å vente på at de andre barna skulle lære det samme, og at jeg aldri kom inn i vanen med å gjøre lekser. Jeg skulle gjerne spart det til nå, men sånn fungerer det dessverre ikke

Jeg likte rosa.
Det kan virke unødvendig å nevne siden jeg var jente og 5 år, men dette var eneste året rosa var ok. Resten av oppveksten var jeg veldig guttejente og ville ikke engang finne på å kle meg i rødt. Mitt år av galskap ble selvfølgelig foreviget gjennom et avslutningsbilde for barnehagen hvor jeg fikk velge selv hva jeg skulle ha på meg. På stueveggen henger jeg fortsatt, kledd som en amerikansk bridesmaid fra 80-tallet. Men smile kunne jeg ikke gjøre. Jeg tror kanskje mitt hat for klovner også begynte her, voksne folk (foreksempel fotografer) som gjør de mest idiotiske ting for å få barn til å le, ugg.

Jeg hadde mitt første mini-crush.
På eneste gutten som kunne klatre opp i den hoyeste lekestativ stolpen i barnehagen. En dag skulle jeg klatre til toppen av samme stolpen, det målet tror jeg egentlig jeg aldri fikk fullført. Det er muligens grunnen til at jeg et par år senere hadde en trang til å klatre så høyt jeg kunne i trær, gjerne uten greiner. Jeg kom aldri på at jeg ikke var noe flink å klatre nedover før jeg var høyt oppe.


Jeg fikk kallenavnet fise-elise.
Jeg velger
å tro at det var fordi det rimer, og bare derfor.

Jeg tror det var denne tiden jeg begynte å fiske i elva med morfar.
Ett av mine favorittminner fra barndommen. Ofte var det bare morfar som fiska, mens jeg tok meg av de små fiskene som han ville kaste ut igjen. Jeg samla dem i små dammer i elva, og det var liksom min jobb å passe på at de ikke kom seg ut gjennom diverse åpninger. Dette kan virke en smule barbarisk, men jeg syntes det var utrolig gøy, og ble aldri lei.

Jeg hadde et brennende miljøengasjement.
I form av at jeg banka p
å vinduet til biler som stod utenfor barnehagen og venta på barna (altså foreldre, ikke pedofile) og ba dem skru av motoren. Dette varte helt til jeg lærte at man forurenser mer ved å skru av og på motoren enn ved å stå stille i ti minutter. Jeg husker og den store fortvilelsen da en venninne kasta fra seg et sjokolade-papir i naturen og nekta å plukke det opp igjen.

Jeg begynte å spille piano.
To år etter ble jeg lei og slutta, dette angrer jeg på i dag.

Jeg leste mye.
Foreldrene mine hadde egentlig bestemt at jeg ikke skulle lære å lese før jeg begynte på skolen (så det ikke ble for kjedelig), men den gang ei. Resultatet var at jeg leste alt jeg kom over, og det man kommer over er jo som oftest bokmål. Etter å ha lest bokmål et par år var det umulig for meg å omstille til nynorsk da jeg begynte på skolen. Ti års tvangslære senere var bokmål fortsatt mer naturlig, og jeg har holdt meg langt unna nynorsk siden.

Jeg hadde ikke nintendo.
Ikke noen andre former for tv-spill heller. Mamma syntes det var så ille at vi sa at Super Mario ”døde”, eller at vi ”drepte ting” (man vil da ikke at barna skal vokse opp og bli skilpaddemordere). Så nintendo var uaktuelt. Jeg fikk heller ikke tegneserieblader, sjelden var det ihvertfall, av ukjent grunn. Jeg var selvfølgelig nintendo og tegneseriefrelst. Vennene mine var veldig oppgitt over at jeg alltid hadde nesa i et donald blad når jeg var på besøk. Jeg har muligens blitt en bedre venn siden jeg ble voksen og kjøper mine egne ting.

Jeg hadde en besteveninne i barnehagen.
Vi hadde en fast rutine i at når det var på tide å gå ut, så løp vi og gjemte oss. En ung praktikant (brukes det ordet lengre?) fikk jobben å finne oss hver gang. Jeg tror vi gjorde det nettopp for at denne jenta skulle måtte lete, ikke fordi vi ikke ville ut.

Jeg malte massevis av egg.
Det er mulig det var året før, men ett av disse årene falt i alle fall den dagen i påsken hvor man maler egg på bursdagen min. I ettertid bryr jeg meg mest om å ha fri, ikke så mye om grunnen, er derfor dårlig på å huske sånne dager. Den gang var det derimot stor stas, jeg fikk nemlig male ekstra mange egg. Til mitt forsvar for hvorfor jeg husker dette så godt, så har jeg en nesten jevnaldrende bror, og da er det ikke ofte man blir positivt forkjellsbehandla.

Jeg var sjef.
Dette husker jeg ingenting av selv, men ifølge barnehagetantene fra da jeg gikk i barnehagen så var jobben deres lettere mens jeg gikk der. Jeg brukte visst å finne på nye leker, og fikk alle til å bli med. 20 år senere vil jeg fortsatt være sjef, noen ting forandrer seg aldri.

Det var meg for 20 år siden, hva gjorde du?

3 comments:

Hjerterdame said...

Dette var artig.. Tenk å ha deg i barnehagen da.. Hihi. Du var sikkert råsøt. :)

Gretten said...

Jeg hadde aldri akseptert en jente som sjef i barnehagen. Hvordan i helvete er det mulig at noen med lus kan bli sjef? Jeg bare spør.....

Bra poster du har. Leser gjerne mer om rare føtter og tilsvarende utsagn :-) Jeg pleier å si til venninner bare for moro - "Så rare tær du har". De netter helt ned. Ho ho!

Mvh Gretten som ikke tenner på føtter

Minneapolise said...

hjerterdama: jeg var søt, men litt rampete tror jeg. Hadde nok likt aa gjemme meg for deg om du hadde vaert barnehagetanta mi :)

Gretten: Aah, saant er koslig aa hoere! Altsaa ikke det med jentelus, det overser jeg (vil du vaere eneste barnet som sitter i hjoernet og ikke er med paa leken saa gjerne for meg).
Men at du liker postene mine setter jeg veldig pris paa.

Naar det gjelder Chris, saa har jeg et utoemmelig lager sitater, saa det blir det nok mer av :)