Sunday, July 8, 2007

Sinne

Jeg skulle egentlig skrive en post om hvor irritert jeg er på kjæresten fordi han har vært så stressa siden familien min flytta inn for et par uker.

Amerikanere er veldig opptatt av privatliv. De sitter ikke hjemme hos hverandre og gjør ingenting, de møtes helst ute et sted. Noen ganger kommer folk over, men da har man gjester, det må være fint og ryddig, og man må oppvarte.

Jeg liker det omvendt, er noen hjemme hos meg så får de take it or leave it, og jeg liker aller best å bare henge. Når familien min kommer er det klart de skal bo her, jeg vil jo se dem så mye som mulig. Kjæresten jobber 12 timers dager 7 timer i uka nå, og at det er stressende skjønner jeg. Men at det er nødvendig å komme hjem og syte og klage over alt muli burde ikke være nødvendig. Og det var hvor sinna han kan gjøre meg jeg skulle skrive om her. Hvor sinna jeg blir når han ikke bare kan slappe av og være normal den første gangen på tre år familien min besøker meg i USA. Hvor utrolig sinna han kan gjøre meg generelt innimellom. Det var det jeg skulle skrive om, helt til jeg begynte å tenke over dette med sinne.

Da jeg var liten var jeg nemlig aldri sinna. Jeg var så lite sinna at det gjorde foreldrene mine bekymra. Jeg var deres førstefødte så de visste vel ikke bedre, nytt det så lenge det varte skulle de ha gjort.

Så ble jeg tenåring. Det er her de hadde hatt grunn til bekymring om jeg det hadde fortsatt på samme måte, men så unormal var jeg ikke. Første gangen jeg var skikkelig sinna satt foreldrene mine og smilte og så på hverandre. Det er når man vanligvis ikke er sinna at man gjerne vil ha respekt når man først er det. I forvilelse over å ikke bli tatt seriøst prøvde jeg å trampe hardt så de skjønte at virkelig sinna var jeg. De så på hverandre og lo. At de lo fikk meg til å trampe hardere, men dess hardere jeg trampa dess mer fornøyde var de. Det var ikke ofte jeg ble sinna nå heller, men når jeg først var det, så ble jeg så sinna jeg kunne bli til slutt etter denne behandlinga (så sinna jeg kunne bli betydde helst at jeg løp på rommet, slengte døra igjen, og furta en times tid før jeg var blid igjen).

Fra nå av ble jeg sinna på familien. Jeg kunne også bli sinna på folk utenom, men oftest på andres vegne. Jeg hadde ikke noe imot å si ifra om jeg syntes andre fikk ufortjent behandling eller om noen plaget andre. Meg selv var det derimot ikke så nøye med. Jeg var generelt blid og fornøyd, og syntes det var unødvendig å bli sinna for ting jeg ikke likte så godt. Jeg hadde veldig stor forståelse for andres oppførsel og sinne, men tillot ikke helt det samme for meg selv.

Istedet for å bli sinna holdt jeg gjerne ting inni meg. Jeg lot folk såre meg heller enn å si fra. Når jeg først ble sinna så var det etter å ha holdt ting inne så lenge at det bobla over. Så kunne jeg tenke at det ikke var god nok grunn til å bli så sinna, stoppe meg selv, og holde det inne igjen.

Det var først etter å ha møtt kjæresten at jeg lærte meg å bruke sinne. Å få det ut og bli ferdig med det. Kjæresten er opp og ned i humør, han kan bli irritert over filleting, og er ikke flink å ta hint. Elendig til å ta hint er han innimellom, da er kjefting eneste utvei. Så kjefter han tilbake litt, vi blir venner igjen, og i ettertid oppdager jeg at han faktisk har hørt på og respektert meningene mine. Hos kjæresten fikk jeg forstålse for å være sint. Han sier han vet han kan være en idiot til tider, og vil heller at jeg skal reagere så han skjerper seg på det som er viktig for meg. Det at jeg ikke klarer å være langsint er ikke lenger et problem. Jeg tenker alltid når jeg blir skikkelig sinna at nå skal jeg være sinna lenge, det fortjener han liksom, så han lærer at sånn kan han ikke gjøre. Det har jeg aldri klart. Samme hvor sinna jeg er så går det alltid over, fort. Plutselig har jeg bare lyst på en klem. Før var jeg irritert på meg selv for at jeg ikke klarte å være sinna lenge. Men når kjæresten er på samme måte, så er det egentlig veldig greit. Jeg har lært å også være “snarsint”. Når noe irriterer meg, så får jeg det ut, der og da. Så er jeg ferdig med det og like blid. Vi legger oss alltid som venner, og det er veldig fint aa vite. Noen ganger er jeg til og med sinna uten grunn, jeg kan ta pms eller annen irritasjon ut over kjæresten. Men etter å ha tenkt over saken sier jeg unnskyld, så gir han meg en klem og alt er fint. For han gjør jo det samme, vi er bare mennesker.

For første gang i livet tillater jeg meg selv å ha samme regler som de rundt meg. I alle fall når det kommer til sinne. Og jeg tror det å bli sinna egentlig er veldig sunt innimellom. Når jeg tenker meg om, så er jeg glad kjæresten er så irriterende som han er. Vi har krangla mer enn jeg har med noen andre i livet, men hvor sinna han enn gjør meg, så er det bare sinne. Han sårer meg aldri, og det er det viktigste.

Ok, jeg tar det tilbake. Litt mindre irriterende kunne han godt vært.. Sånn nå som jeg allerede har lært i alle fall...

4 comments:

Marie said...

Huff, 12 timers arbeidsdag er beintøfft! Klart han er sliten. Synd at det kræsja litt med besøket da..men du må hilse og si at han ikke må brenne seg ut. (jeg ble syk en gang etter en helg med 12 timer jobbings hver dag) :p

Tror det er viktig å reagere og bli litt sinna, la folk vite at de ikke kan trampe over deg. En sånn reaksjon gir jo uttrykk for hva som er dine grenser, som er kjempe viktig. Er nok bare sunnt det ja! Da blir det hele faktisk litt om å ta vare på seg selv.

Og er man gode venner er det nok raskt glemt og :)

Minneapolise said...

Saa koslig at du er innom :)

Det er akkurat det jeg gjorde foer, lot folk jeg var glad i faa traakke all over me. Naa har jeg klare grenser :)

Snuppelura said...

Åh, kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg har aldri vært en sint unge, jeg har omtrent aldri kranglet med foreldrene mine (mye grunnet at jeg hater krangling, ikke kan å krangle og bare begynner å grine i stedet for å kjefte). Men etter som jeg har blitt voksen (voksen jeg?) har jeg blitt tøffere og tør å si i fra om ting. Og jeg lærer stadig å krangle og være sint på kjæresten min! Han får fram alle sidene i meg, og selv om det er kjipt å krangle, ser jeg på det som en utfordring for meg selv.

Liker bloggen din forresten, fant den etter kommentaren din hos meg :)

Minneapolise said...

Jeg kan fortsatt ikke fordra å krangle, men det føles ikke som verdens undergang lenger. Og samme hvor sinna vi er så vet jeg alltid at det ikke kommer til å vare lenge, så da er det ikke så ille.

Utfordring er et bra ord på det, det er akkurat det som skjer, han har utfordra sinnet mitt, og nå vet jeg at jeg kan når jeg vil.

Koslig at du liker bloggen :)