Ekte msn kjærlighet

Chris says:
so i got a question

Elise says:
bring it on

Chris says:
If I disappeared for 15 years and you thought I was dead, and then I came back and I hadn't aged at all and didn't remember the 15 years would you take me back?

Elise says:
hahaha

Elise says:
where did you get that from?

Chris says:
it's the theme of the show im watching right now, hehe

Elise says:
the question is, would you still want me? looking 15 years older than you and the girls you could get?

Chris says:
hmmm

Chris says:
good point

Hundevakt?

Gikk forbi disse på gata en dag, og måtte bare ta bilde. Den store hunden er liksom barnevakt for den lille ser det ut som :)

Og svaret fantes på Wikipedia (M.E.)

Det var i midten av andre klasse på videregående at jeg virkelig oppdaget hva tretthet var. Frem til da hadde jeg behøvd ytterst lite søvn. Som baby trillet de meg i timesvis for at jeg skulle sove i fem minutter på dagen. På barneskolen hadde vi en gang en overnatting på skolen. Barneskolen min var liten, og kanskje ikke helt som de fleste skoler, for rektor fortalte spøkelseshistorier, og hadde fått en kompis til å gjemme seg på loftet og lage lyder akkurat når vi var på vårt reddeste. Etter det var vi selvfølgelig oppe hele natta. Dagen etter var jonsokaften (st.hans), noe som alltid ble feira med bål og grilling i fjæra med hele bygda til stede, og som jeg gleda meg veldig til. Jeg husker så godt skuffelsen da jeg kom hoppende ned og ikke fant noen av vennene mine. Foreldrene kunne fortelle at de lå hjemme og sov, jeg var eneste representant fra barneskolen den kvelden, og var ikke det minste trøtt.

Som tenåring var jeg den siste til å sovne på pyjamas-parties. Likevel var jeg alltid den første som våkna, og det var alltid utrolig kjedelig å bare ligge der, og vente på de andre i noen timer hver gang. Den gangen skulle jeg ønske jeg hadde trengt mer søvn, så jeg slapp å kjede meg.

Senere kunne jeg komme hjem fra fest midt på natta, bare for å våkne et par timer senere full av energi, lage frokost til resten, så innse at ingen kom til å være klar for frokost før mange timer senere (da er det ikke så lurt å lage f.eks. omelett).

Det var frem til midten av andre gym. Plutselig var jeg ikke bare trett, men jeg var trett hver eneste dag. Jeg begynte å legge meg tidligere, mye tidligere, uten at det hjalp noe særlig. Til slutt dro jeg til legen for å sjekke om noe feilte meg. Legen var i et usedvanlig gryntete humør. Han spurte meg når jeg vanligvis la meg. Jeg svarte ærlig at normalt sett ville jeg lagt meg i 12-1 tiden, for så å ligge våken noen timer før jeg sovna. Jeg prøvde å fortsette med fordi det var ingen problem å komme meg opp på morgenen da, mens siste tiden hadde jeg lagt meg timesvis tidligere, og likevel vært trøtt som fy hver morgen. Legen avbrøt meg med en skjennepreken. Forbanna ungdommer og våre idiotiske døgnrytmer, det var vår egen feil vi var syke. Jeg ble sendt på dør, uten en eneste test. Jeg hadde faktisk betalt penger for å bli utskjelt, på en dag jeg mer enn gjerne helst skulle ligget hjemme og sovet.

Jeg var til andre leger noen ganger etter dette. I tillegg til å være trøtt var jeg også mye syk, halsbetennelser kom og gikk. Legene hørte overbærende på meg, før de ba meg komme igjen om et par måneder om det skulle fortsette, og sånn kom og gikk jeg.

Rundt et halvt år senere vokste det en stor klump ut på siden av halsen til kjæresten min (nå exen). Han ble innlagt på sykehus, og etter å ha brukt to uker på å teste ut ulike teorier som kreft og HIV, og å ha operert ut deler av kulen, kom de til at han bare hadde kyssesyka. Kyssesyka ja, plutselig falt en brikke på plass. Jeg kom meg til legen og fikk endelig tatt en test, kyssesyka ble påvist, og det var en lettelse å endelig vite hva som feilte meg, så kunne jeg bli frisk igjen. Tenkte jeg da..

Tredje året på videregående sov jeg meg igjennom. Jeg var syk hele tiden, og alt var utrolig slitsomt. Noen dager var jeg helt ferdig av å gå på butikken over gata. Hadde jeg en bedre dag, og forsøkte meg på å ha et liv, var jeg garantert å våkne med halsbetennelse dagen etter. Halsbetennelse hadde jeg i gjennomsnitt en gang i uken det året. Jeg hadde akkurat begynt på ny skole, så det var vanskelig å forklare at jeg ikke alltid hadde vært sånn, og at det ikke var forsøk på å slippe unna ting ut av latskap. Heldigvis gikk jeg reklame/illustrasjon/design, så det var lite undervisning, mest oppgaver. Klasseforstanderen min hadde noe imot meg fra dag en, og gjorde alt han kunne for å motarbeide, men rektor var litt mer medgjørelig, og jeg fikk en avtale på å jobbe hjemme med mindre jeg måtte være på skolen. Jeg brukte unødvendig mye krefter på å kjempe med min vanskelige klasseforstander, men kom meg igjennom året på et vis. I ettertid angrer jeg på at jeg ikke slutta, men med diagnosen kyssesyka hadde det føltes en smule over the top.

Sommeren etter fikk jeg endelig virkelig slappa av, og ble litt bedre. Jeg har blitt bedre og bedre siden, men i forhold til før jeg ble syk så kan det ikke sammenlignes. Jeg sover ivertfall dobbelt så mye ennå enn jeg gjorde før, og har ikke i nærheten av samme energien. Jeg blir lett sliten og lett syk, men har lært å leve med det. Jeg vet hva som skjer om jeg ikke får nok søvn, eller passer meg for visse ting, så det prøver jeg mitt beste å unngå. Reglene har blitt en så naturlig del av livet, at jeg på en måte tror det er bare sånn jeg er. Jeg føler meg etterhvert som en ganske normal person som bare trenger mye søvn, og glemmer ofte at jeg en gang var en ganske normal person som ikke trengte søvn og hadde mye energi.

Jeg har gått til leger siden også. Teorien er alltid den samme. Jeg mangler sikkert vitaminer eller mineraler eller jern eller noe sånt. De tapper meg for blod bare for å finne ut at jeg har mer enn nok av alt, rister litt på hodet, før de noen måneder senere tar de samme prøvene om igjen med samme resultat. Jeg har tenkt litt på å gå til legen her med det, har liksom litt bedre erfaring med amerikanske leger, men jeg føler at det hadde bare blitt flaut. Etter noen omganger med legebesøk som alltid består av at jeg forklarer at jeg er sånn og sånn, uten at vi finner noen løsning, så føler jeg meg veldig nærme en hypokonder. Det er pinlig.

Det var først etter at jeg begynte å lese blogger at jeg skjønte jeg ikke var den eneste i verden som har det på denne måten. Plutselig leste jeg ting jeg kjente meg igjen i. Jeg kan ikke diagnosere meg selv. Jeg kan ikke si at det som feiler dem feiler meg, jeg har i så fall hatt en mildere form enn mange. Likevel er det første gang jeg har hørt om noe som helst som faktisk passer mine symptomer. Dess mer jeg leser dess mer kjente jeg meg igjen. Ikke bare de symptomene jeg har nevnt hittil, men denne posten er mer enn lang nok uten flere detaljer. I dag satte jeg meg endelig ned og søkte på ordet.

Myalgisk Encefalopati (ME), eller Kronisk Tretthetssyndrom beskrives av nettpsykiateren.no:

”HOVEDSYMPTOMET er langvarig og invalidiserende utmattelse av mer enn 6 mnd. varighet. Det skal ikke finnes annen medisinsk,dvs. hverken fysisk eller psykisk, forklaring på tilstanden. De fleste har dessuten en rekke tilleggssymptomer

TILLEGGSSYMPTOMENE kan være smerter ulike steder i kroppen. Mest vanlig er hode/nakke /rygg/skulder smerter eller smerter i armer og ben. Hukommelsesvansker og søvnproblemer er vanlig. Mange klager over sår hals eller ømme lymfeknuter og andre har symptomer fra fordøyelsessystemet med bl.a. kvalme. Ubehagelig nattesvette forekommer ofte.”

Helsenytt.no skriver:

"Tenk deg at du har influensa, det er "dagen-derpå" og du har nettopp løpt 5 km. Sånn omtrent føles det å ha kronisk tretthetssyndrom - en alvorlig og invalidiserende lidelse som har vært kjent siden antikken."

Wikipedia legger til at:

”For mange pasienter kan det påvises antistoffer mot Epstein Barr virus som er årsaken til kyssesyke, mononukleose. Noen kan fortelle at de har hatt kyssesyken, mens andre kan ha hatt sykdommen med moderate symptomer før tretthetsykdommen begynte.”

7 år med utallige blodprøver, leger som rister på hodet, irritasjon på meg selv, flauhet, oppgitthet, frustrasjon, og sånn kan jeg fortsette i evigheter, så finnes kanskje svaret på Wikipedia, et tastetrykk unna. Det føles rart.

Feriebilder

Halvt dame

Jeg var midt I en samtale på msn-messenger da kjæresten dumpa ned ved siden av.

Hva prater dere om?

Jeg leker kjærlighetsrådgiver

Har han problemer med dama?

Han har ikke dame, eller han har hallveis dame

Åh, som i transvesitt?

Folkehøgskole (og litt Jørgen)

Heidi har bestemt tema for denne posten, etter å ha blitt leser nummer 3000.

Folkehøgskole. Det beste året i mitt liv sier de fleste. Det var ikke beste året i livet mitt, ikke verste heller, for all del. Året før var faktisk det verste, og dette året trengte jeg litt tid på å innhente meg selv tror jeg. Jeg var en veldig stille versjon av meg selv på folkehøgskolen, hadde vanskelig for å slippe folk helt inn på meg, og det er jo ikke beste kombinasjonen med en skole der 100 elever bor oppå hverandre. Likevel har jeg mange koslige minner. Det er liksom ting som bare er sånn det er på folkehøgskole uten at det noen gang kan bli sånn i ”den virkelige verden”.

Det fine med folkehøgskole er at man blir litt som en stor famile. Det er liksom helt naturlig å gå ut i fellesrommet for å se tv, legge seg i fanget til nærmeste person og bli pjuska i håret, mens alle klapper med på intro sangen til venner for livet. Det er helt naturlig å sitte midt i et massasje tog på lengde med et vanlig 17 mai tog der jeg kommer fra. Det er naturlig å gå med pyjamas hele dagen, inne og ute. Det er naturlig å alltid ha noen å gå sammen med når man bare skal en liten tur på butikken. Det er helt naturlig å ha en liten homofil gutt sittende på gulvet nedenfor deg, som holder rundt leggen din og stryker opp og ned over dens ikke helt nybarberte overflate, mens du diskuterer hva som helst med noen andre. Og sånn kan jeg fortsette i evigheter. Folkehøgskole er koslig!

Det jeg ikke savner er å dele rom. Det var koslig å ligge å prate langt utover nettene. Ha noen som blir som en liten søster. Men å måtte rydde og vaske etter begge hver uke, fordi den andre ikke gidder, er ikke like gøy. Eller når hun kommer hjem midt på natta, slår på lyset og begynner å gjøre ting, for så å syte og klage hver morgen fordi jeg står opp 5 minutter før den obligatoriske morgensamlinga som hun ikke orker å gå på. Det er også kjipt å være så nært innpå folk når de har problemer. Å se noen man bryr seg om ødelegge seg selv, på nært hold, uten å kunne gjøre noe med det. Da føler man seg veldig hjelpesløs, og det gjør vondt. Samtidig er det fint å kunne være der for de som ønsker det. Noen valgte å åpne seg om ting som man ofte ikke vet om folk i hverdagen. Og da var det fint å føle at man kunne hjelpe til, støtte, bare ved å være der og være positiv. Det er fint å lære folk å kjenne på den måten, og jeg tror folkehøgskole åpner øynene til mange. Man kan være så forskjellige på utsiden, men når man lever sammen på denne måten så ser man at vi er ikke så ulike allikevel. Og de man minst hadde venta det av kan være de man har mest til felles med.

Heidi har hørt at folkehøgskole handler om hasj og gitar, men det er nok mest forbeholdt de strenge kristne skolene tror jeg. Vi hadde lov å gå ut og drikke, og klarte oss med det. Det var nok de som prøvde hasj, men bare de som hadde prøvd det samme hvor de hadde vært tror jeg, det var absolutt ikke et utbredt fenomen. Har venner som har gått på de mindre folkehøgskolene på vestlandet, de med totalt alkoholforbud og tid man må være tilbake på kveldene, der er det derimot mye hasj ute og går. Akkurat som at de med de strengeste foreldrene ofte er de villeste i tenårene.

Gitar forbinder jeg mer med ungomsskolen faktisk.

Og så var det Jørgen da. Hva har jeg lært om Jørgen på dette året? Jo, Jørgen er en tullegutt. Hadde Jørgen bodd i USA hadde han vært del av Jackass teamet. Jørgen er alltid blid. Jørgen kapra den mest ettertrakta jenta på skolen (og det var ikke meg, tro det eller ei :p). Jørgen kommer ikke fra samme sted som Trine. Jørgen er alltid snill mot hjemløse. Jørgen tar initiativ, som i å arrangere folkehøgskolefester slik at folk fikk møttes igjen etter at skolen var over. Jørgen er ganske tøff! Mer kommer jeg egentlig ikke på om Jørgen. Du kunne ikke valgt noen jeg hadde litt mer kontakt med? Som f.eks Hjerterdame?

Dette ble en ganske seriøs post om et tema de fleste forbinder med putekrig og ti kjærester på ett år, men sånn er nå engang min opplevelse av folkehøgskole. Her kommer i alle fall noen mindre seriøse bilder:

Leser nr 3000...

...får velge tema for neste bloggpost, eller en av de neste i alle fall.

Sjekk telleren nede til høgre, det er bare 4 igjen akkurat nå.

Og si fra i kommentarfeltet om det blir deg! (er du i nærheten kan du også komme med forslag, i tilfelle nr 3000 ikke benytter seg av muligheten)

25 års grense på førerkort ja..

Har bare et spørsmål til de som synes dette er en god ide

Er planen at alle unge skal flytte til Oslo? Eller skal foreldre utenfor T-banestrøkene kjøre rundt på "barna" sine til de er 25?

Bare en liten praktisk detalj liksom.

Når vi først er inne på det. Om problemet er mye tullkjøring og ulykker blant unge, hvorfor ikke gi dem lappen til låns et par år sånn helt først, istedet for at man ikke skal kunne kjøre i det hele tatt. Mitt forslag er at reglene kan være strengere i begynnelsen, at man kan miste lappen igjen om man kjører for fort (her bør grensa være mer enn 5 km over grensa) eller uforsvarlig, for så å få den igjen gratis kanskje et år senere med ny prøvetid. På den måten kan man luke ut de verste sjåførene, uten å straffe de som tilfeldigvis er på samme alder, og det vil oppmuntre unge og uerfarne sjåfører til å være så forsiktige som mulig i trafikken.

Noen ganger lurer jeg på om politikere i det hele tatt tar fem minutter til å tenke igjennom ting før de kommer med forslag, eller om kanskje de fem minuttene blir brukt til å tenke ut hvordan man kan sjokkere mest mulig og få pressedekning.

Mamma Gal og Pappa Tøffel Date

”Jeg må alltid ordne alt, han kan ikke planlegge noe som helst. Hver eneste gang vi skal ut og spise så må jeg ta meg av hele greia. Jeg må finne sted, og jeg må ordne reservasjoner. Det er så irriterende. Jeg skulle ønske at han en gang i blant bare kunne ta meg med et sted, uten at jeg trengte å gjøre noe, men det skjer aldri, neida, livet mitt er så vanskelig så, bla bla bla...”

Mamma Gal er superkvinnen. Hun ordner alt for alle, og hadde alle bare vært som henne hadde verden vært et fantastisk sted. Dessverre er Mamma Gal omgitt av udugelige idioter som gjør livet hennes vanskelig. Det er derfor Mamma Gal alltid er sinna. I dag er det Pappa Tøffels skyld.

Pappa Tøffel kommer inn:

”Hvor vil du spise i dag?”

Mamma Gal: Åååh, jeg vil ikke bestemme, jeg er drittlei av å bestemme! Kan du ikke bare velge et sted? *sukker og snøfter*

Pappa Tøffel: Ok, hva med det italienske stedet ved kjøpesenteret?

Mamma Gal: *sukker mer* Pasta?? Tenkte da på noe litt bedre enn pasta. Herregud...

Pappa Tøffel: Hmm, (håpefullt) hva med (navn på fancy restaurant)?

Mamma Gal: (skriker) Ser jeg ut som jeg er kledd for det stedet? Grrrrrrrr....

Pappa Tøffel: Da vet jeg ikke, hvor kunne du tenke deg kjære?

Mamma Gal himler med øynene og ser oppgitt på meg ”Ser du, jeg må alltid bestemme!”

Sauen Sota - Min barndomsdrøm

Hjerterdame skriver i denne posten om sin barndomsdrøm om å eie en hest som kunne bo i garasja.

Jeg hadde også en lignende barndomsdrøm, men i motsetning til Hjerterdame som nok var en veldig normal liten jente, har jeg aldri hatt noe spesielt forhold til hester. Heller kuer egentlig, uten at jeg en noen storfan av kuer heller.

Dyret jeg var glad i var en sau. Sauen Sota.

Jeg vokste opp på en liten gård, og vi hadde i begynnelen av livet mitt sauer. En dag, før jeg hadde begynt på skolen, fikk jeg ta imot et lam. Jeg kalte lammet Sota, og fra den dagen var jeg innom fjøset og hilste på Sota hver eneste dag. Sota var nok en stund min beste venn (sammen med de usynlige tvillingene, har jeg nevnt at jeg vokste opp in the middle of nowhere?). Sota var tam (som et lam), lydde navnet sitt, og kom løpende hver gang hun så meg.

Selv etter å ha vært på sommerbeite på fjellet hele sommeren kom Sota løpende ut av flokken og rett i armene mine når de kom hjem.

Jeg gikk i andre klasse da den tragiske avgjørelsen ble tatt, vi skulle ikke ha sauer lenger.

Ikke engang Sota.

Det var da jeg fikk min drøm. Jeg tenkte på den hver kveld, og var en stund veldig fornøyd med meg selv. Jeg skulle nemlig bygge et pittelite hus, passende for akkurat en sau, på jordet nedenfor huset vårt. Jeg hadde alle detaljer klare, hvordan det skulle se ut og hvor det skulle være. Jeg skulle ta meg av Sota, det kom ikke til å bli noe problem. Jeg var så optimistisk at jeg fikk naboen, som skulle kjøpe noen av sauene, til å love at han ikke skulle velge Sota (noe han gledelig ikke gjorde fordi hun var for gammel, men jeg syntes han var veldig snill). Jeg var sikker på at hele familien syntes det var en god ide.

Helt til slaktebilen kom og tok med seg alle sammen.

Hjerterdame har latt sin drøm bli til virkelighet i voksen alder, og meldt seg på ridekurs. Det er nok lite sannsynlig at jeg bygger et saueskur i hagen, men hvem vet..

Mine 5

Ble tagget til dette memet for lenge siden, men har hatt så mye å skrive om i det siste, at jeg sparte det for latere dager. Som i dag. Har egentlig mye jeg vil skrive om, men orker ikke. Trenger kaffe og er stuck på jobb. Så her kommer mine fem (utvida litt jeg):

Fem jobber jeg har hatt i mitt liv:
- Jeg har jobbet på to ulike gullsmeder, i flere år faktisk. Jeg som ikke hadde hull i ørene en gang da jeg begynte. Men det har vært veldig gøy, og jeg liker godt å jobbe i butikk. Får prata mye med folk, og jeg liker salg generelt, å måtte finne akkurat rette fremgangsmåten til hver person. Og så har jeg hatt verdens kosligste medarbeidere, det har mye å si!
- Jeg er parkeringsvakt på skolen min. Med studentvisum har jeg ikke lov å arbeide utenfor campus, noe som er litt kjedelig innimellom. Akkurat nå nyter jeg å ha korte uker og en fleksibel og lat jobb, men jeg håper på å få arbeidstillatelse snart, blir litt stressa av å ikke få erfaring på cv-en.
- Begynte å jobbe somre da jeg var femten. Jobba på fabrikk, der jeg i tillegg til å jobbe i selve fabrikken hjalp til på kontoret, vaska vinduer (med lift, det var faktisk en morsom sommer), malte parkeringsplass og forskjellig annet. En jobb med variasjon.
- Jeg oversetter dokumenter fra norsk til engelsk, for en forfatter i Minneapolis.
- Jeg sitter barnevakt. Liker unger veldig godt, men har ikke lyst på egne før jeg er sånn ca 50, så da passer det godt å få betalt for å låne andres. Har også vært vikar i barnehager hjemme.


Fem steder jeg har bodd:
- Sykkylven, Sunnmøre
- Ålesund, også Sunnmøre
- Drammen, Nært Sibir?
- Oslo, som i hovedstaden ja..
- Boston, Massachussets, USA
(Og nå bor jeg i Minneapolis, Minnesota)


Fem steder jeg har feriert:
- Hellas er og blir mitt favorittland (Når jeg først er inne på syden har jeg også vært i Spania noen ganger).
- Florida, i bryllup til venner av kjæresten
- Los Angeles/San Fransisco, skoletur med folkehøgskolen, var også til England på videregående.
- New York, fem ganger, uten å ha vært på en eneste turistattraksjon.
- Sverige og Danmark, har jeg vært på familieferie i noen ganger.


Fem av mine favorittretter:
- Mormors potetball
- Pappas lasagne
- Kjærestens grilla filet mignon
- Skalldyr, det meste, men særlig krabbe
- God meksikansk

Fem steder jeg skulle likt å ha vært nå:
- Hellas
- Hjemme i senga
- Norge
- London
- Et hvilket som helst sted jeg kunne samla alle jeg er glade i på samme stedet.

Fem personer jeg tror kommer til å svare på dette:
Nå har vel de fleste svart på den for lenge siden, så lar denne stå åpen jeg.

Mitt eget miniatyr-Sonitus

Kommer fra nå av til å legge til link i listen nede til høgre når jeg kommer over poster jeg liker litt ekstra godt.

Jeg vil oppfordre alle til å gjøre det samme. Det er jo så mange blogger der ute, mange med varierende kvalitet, man skal ha mye tid for å komme over alle. Men om vi linker til de beste postene vi kommer over, så går vi ikke glipp av disse gullkornene, og så er det jo fint med cred til de som fortjener det.

Synes kule-sider (Sonitus) gjør en god jobb, så jeg mener ikke at vi skal ta over, bare supplementere litt. Vi har jo alle forskjellig smak.

Jeg bare spør...

Når man bringer to familier fra forskjellige land sammen

Ulike kontinenter faktisk

Hva er sjansen for at det vi har til felles er bestefedre med et stort forbruk av dynamitt?

Oppdatert: Naermere forklaring finnes i kommentarfeltet..

Kos

"Kan jeg få en klem?" Spurte hun så fint, og slo ut hendene.

Hvordan kan jeg si nei til noe sånt?

Kristendom og Nynorsk

Vil med denne posten få tilbakevise en påstand fra Martin, og kanskje også oppklare om andre skulle ha misforstått. Martin mener at jeg disser kristenblogg (noe jeg egentlig ikke synes jeg har gjort ennå) og at kanskje grunnen er at jeg har noe imot kristne.

Flere av mine beste venner og noen av de mest oppegående folka jeg kjenner er kristne, bare så det er klart. Jeg har også venner med andre religioner, og har ikke noe imot verken kristne eller andre som er religiøse. Jeg er ikke engang ateist, hvem er jeg til å si at det ikke finnes en Gud?

Jeg synes det kommer mange positive ting ut av religion. Jeg har aldri opplevd religion selv, og er av typen som trenger bevis for å tro på noe. Det betyr ikke at andre ikke kan ha opplevd ting som beviser det for dem. I så fall er de nok heldige, det må føles trygt og godt å ha en Gud som våker over man.

Det jeg også mener er at religion er veldig lett å misbruke, både for å få makt, og for å føle seg bedre enn andre. Dette er grunnen til at jeg synes det er viktig å være kritisk. Det er ting med religioner jeg ikke liker, men jeg misliker ikke de som praktiserer religionen av den grunn. Jeg skjønner heller ikke hvorfor å være negativ til kristenblogg skulle ha noe med mitt syn på kristne å gjøre. Kristenblogg er et bloggsamlepunkt for noen få. Det som blir skrevet der representerer ofte ikke meningene til noen av de jeg kjenner som er kristne. Man må faktisk gjennom nåløyet til bloggeier Andreas for å få innlegg trykket, og han foreslår gjerne endringer som må til for godkjennelse. Det finnes mange kristne som blogger, uten at de blogger på kristenblogg. Og så finnes det uendelig mange kristne som ikke blogger.

Sånn i tillegg til at det ikke er så utrolig negativt å si at en blogg er underholdende.

Jeg er altså ikke kristen, men fikk obligatorisk kristendomsundervisning gjennom hele grunnskolen. Jeg var aldri fan av kristendom-faget (Jeg fikk faktisk kjeft av min kristendom/tysk lærer en gang fordi jeg fikk S på en tysk-prøve, det måtte nemlig bety at jeg ikke kunne ha gjort mitt beste på min forrige G+ kristendomsprøve), likevel tenkte jeg egentlig lite over dette. Det jeg derimot hadde mye imot var den obligatoriske nynorsken (her snakker vi hovedmål gjennom ti år, jeg er av de få som prisa meg lykkelig over sidemål i 10ende).

Jeg er motstander av tvungen nynorsk i grunnskolen. Jeg er motstander av tvungen nynorsk sidemål. Jeg er motstander av at alle offentlige dokumenter skal måtte tilbys på begge målformer. Og jeg synes norsk mållag sier utrolig mye dumt, sånn generelt. Jeg synes faktisk at mange av argumentene deres er direkte latterlige.

Akkurat som med kristendom, så betyr ikke dette at jeg har noe imot folk som skriver nynorsk. Jeg mener ikke at folk som liker nynorsk burde slutte å skrive nynorsk. Jeg har ikke engang noe imot å lese nynorsk. Skrevet av de rette folka er nynorsk rett og slett koselig. Likevel har jeg sterke meninger om nynorsk, som jeg ikke har lyst å måtte legge skjul på.

For å illustrere poenget mitt kan jeg fortelle om gutten jeg hadde et voldsomt crush på for noen år tilbake. En av de to jeg noen gang har hatt følelser for uten å få det returnert (nå er det sjelden jeg får sånne følelser for noen, og når det først skjer så varer det lenge, så dette var en pinsam tid). Uansett, denne gutten var både kristen, og det som enda verre var; nynorsk fantast. På mange måter var han min rake motsetning, likevel var det denne fyren jeg falt for, og ingen andre var det minste interessante på en stund. Nå tror du kanskje at han var innmari kjekk og at jeg ikke brydde meg om noe annet, men dengang ei. Utseende har ytterst lite å si for hvem jeg interesserer meg i, og jeg er aldri betatt en gang før han har åpna munnen noen ganger. Personlighet derimot kan være utrolig sexy.

Denne fyren var seg selv, og brydde seg lite om hva andre mente om det. Han var stolt nynorsk bruker på en skole hvor flertallet hadde pint seg gjennom noen hatefulle år med nynorsk sidemål, og noen vestkantsosser kunne finne på å be meg si det igjen, på norsk, når jeg forskjønnet min omverden med min vakre sunnmørsdialekt. Han var også personlig kristen i et land der det ikke er så innmari in, uten å bare omgi seg med andre kristne, og uten at han følte seg bedre enn andre av den grunn (han gav ikke utrykk for det i alle fall). Han hadde ikke noe behov for å prate om det til alle og enhver, men prøvde heller aldri å legge skjul på det. Denne delen av personligheten hans var nok mye av grunnen til at jeg falt for akkurat han. Sånn i tillegg til et veldig sjarmerende smil.

Så jeg har ikke noe imot kristne akkurat, ikke engang nynorskbrukere. Jeg har tvert imot veldig respekt for folk som står for det de tror på, og nettopp derfor er det viktig for meg å stå for det jeg mener.

Jeg kommer nok til å være kritisk mot kristenblogg igjen, kanskje til og med kristendom, men jeg håper dette er første og siste gang det er nødvendig med pinlige historier fra fortiden for å bevise at det har ingenting med folka å gjøre.

Om hunden din skulle føle seg litt feit en dag..

Perfekt Galskap

Frøken Perfekt hadde alltid vært perfekt. Som liten vant hun hver eneste konkkuranse i den lokale 4H klubben. Hun jobbet i dagesvis med hvert prosjekt, hver eneste detalj måtte være upåklagelig. Det var ikke å gjøre sitt beste som var viktigst, Frøken Perfekt måtte vinne. Hun måtte være best i alt.

Frøken Perfekt kan høres pliktoppfyllende og pertentelig ut, men det var ikke målet. Frøken Perfekt måtte bli sett opp til, beundret, alle måtte ønske at de var like bra som henne.

Når hun ble eldre ble dette vanskeligere og mer avansert, men det stoppa ikke Frøken Perfekt. På dagen var hun et skolelys, lærerens yndling, alltid perfekt. På kvelden kjørte hun rundt og slo ned postkasser med balltre sammen med de tøffe guttene. Frøken Perfekt slo hardest av alle.

Flinkest og tøffest, det var ingen problem.

Så ble det på tide å slå seg til ro. Vennene fikk kjærester, det måtte også Frøken Perfekt ha. Herr Tøffel var det perfekte offer. Frøken perfekt fikk en venninne til å si at han burde be henne ut. Da må jeg vel det tenkte Herr Tøffel. På en sosial tilstelling ikke lenge etter plasserte Frøken Perfekt armen hans rundt henne. Skulle den forsvinne eller flytte seg på noen som helst måte tok hun den bestemt og flyttet den på plass, han måtte se ut som den perfekte kjæreste.

Hun vil være nær meg hele tiden tenkte Herr Tøffel, henne vil jeg ha. Han gjør som jeg sier tenkte Frøken Perfekt, han vil jeg ha.

Herr Tøffel og Frøken Perfekt ble Herr og Fru Perfekt. Herr Tøffels tidligere samboer, Herr Katt, måtte vike plass for Fru Perfekt. Hun bestemte at de måtte bo i den fineste leiligheten, ha de fineste klærne, og gå på alle de riktige stedene. Herr Tøffel dultet fornøyd etter.

Så bestemte Fru Perfekt at de skulle ha barn. Ikke bare et barn, men det perfekte barn. Et barn hun kunne skulptere fra fødselen av. Det skulle være en miniatyr av Fru perfekt, hun skulle kle det i perfekte klær, og alle venner med barn ville ønske at deres barn hadde vært like fantastisk.

Fru Perfekt var perfekt som gravid. Hun trente aerobics hver dag, og bortsett fra den voksende magen var det ikke et eneste gram fett på kroppen. Hun jobbet til siste uke før fødselen, og lot aldri graviditeten være en unnskyldning til å ikke være best til hver minste detalj.

Så var dagen endelig der. Fosteret hun hadde bært på i ni måneder fikk se dagslys for første gang. Det var en liten jente, skrikende og skrukkete som alle små nyfødte jenter. Men det var ikke den perfekte lille jenta Fru Perfekt hadde planlagt. Moderat tilbakestående kalte doktorene henne, Fru Perfekt bestemte at hun fikk kalles spesiell.

Det var alt hun kunne bestemme. For første gang i livet hadde Fru Perfekt gjort alt hun kunne, uten å lykkes. Resultatet ville være der for alltid.

Det var ikke bare Lille Spesiell som kom til verden denne dagen. Hun fikk følge av Mamma Gal.

Tilbakemelding takk :)

Som jeg forklarer i forrige post, så vil jeg gjerne ha din tilbakemelding på bloggen min. Her er punkt du kan svare på. Hopp gjerne over, eller drit i punktene og skriv hva du vil. Men vær ærlig, ikke snill :)

1. Er du her for første gang, eller fast leser?

2. Hvordan fant du bloggen?

3. Hva er førsteintrykket eller helhetsintrykket?

4. Hva liker du/liker du ikke sånn generelt?

5. Beste post/poster

6. Dårligste post/poster

7. Ønsker du mer kvalitet, eller er det greit med pjattet som fyller. (Altså oppdatere ofte, eller sjeldnere men ”bedre”)

8. Jeg har varierende lengde på postene mine. Liker du best de korte, lange, mellomlange, eller en variasjon som nå?

9. Hva savner du? (mer personlig, mer humor, mer samfunn/politikk osv), evt. hva er det for mye av?

10. Er kjærestepratet til å spy av? (er du singel eller i et forhold selv?)

11. Jeg må innrømme at jeg har blitt dårligere i norsk etter å ikke ha brukt det noe særlig i noen år. Jeg tar også ganske lett på det med språk og gramatikk/rettskriving i denne bloggen. Er dette plagsomt eller helt greit?

12. Noen kommentarer om layout/bilder/skrift o.l.?

13. Og til slutt, kommer du tilbake? Hvorfor/hvorfor ikke?

Til alle som velger å kommentere, både på denne og ellers, så vil jeg si tusen takk, dere gjør meg glad!

Analyze Me Please

Sammen med familien kommer jeg til å reise nordover en tur. Vi får låne en hytte et par dager nordvest for her, så skal vi en tur til Duluth, for så å kjøre litt oppover langs Lake Superior. Det er noe med å planlegge, ordne bestillinger, leie bil, og å skulle være den som kjører hele veien (til tross for at foreldrene mine skal være med) som gjør at jeg plutselig føler meg veldig voksen.

I og med at jeg blir borte noen dager, borte fra min kjære pc med internett (noe som ikke blir lett), så blir det noen dager uten oppdatering av bloggen. Men fortvil ikke, for jeg vil nemlig sette deg i arbeid mens jeg er borte (la meg nå late som jeg kommer til å bli savnet). Jeg har blogget i ganske akkurat en måned nå, så jeg synes det er på tide å analysere litt. Det er der jeg vil ha akkurat din hjelp. Derfor har jeg laget et skjema, i alle fall noen punkt, som jeg vil at akkurat du skal svare på. Jeg vil jo gjerne ha en god blogg, ikke en som får drøssevis av lesere fordi jeg legger inn bilder av kåre conradi, men en som lesere vil tilbake til fordi de setter pris på den. Det er min bloggerdrøm.

Jeg kan vel ikke forvente mer av dere enn meg selv, så her kommer mine erfaringer så langt:

Bloggerbyen
Her hoppa jeg rett inn, løp rundt i nabolaget og ”prata” med folk. Og til tross for hva man ofte hører om denne byen, så har jeg følt meg veldig inkludert. Nå er jeg ikke en av newbiene som forventer at folk skal lese og kommentere hos meg, bare fordi jeg gjør det hos dem. Når jeg leser en blogg er det fordi jeg synes den er god, når jeg kommenterer er det av samme grunn, eller at jeg rett og slett har noe å si om temaet. Ros til den som fortjener det og ferdig med det. Å forvente noe tilbake av sånt er som om kjente forfattere skulle begynt å lese bøkene til alle mindre kjente forfattere som ser opp til dem, uansett kvalitet. Noe som selvfølgelig ikke skjer, uten at noen klager over det. Når folk kommenterer hos meg håper og tror jeg det er fordi de liker det de leser (eller er uenige for den saks skyld), ikke av forpliktelse.

Kvalitet/Kvantitet
Jeg har en stund hatt en blogg for famile og venner, men hadde lyst å skrive mer generelt. Planen var å ha to blogger, en personlig med pjatt og bilder, og en mer seriøs. Jeg har endt med å kun skrive i denne, mest fordi at som leser av andre blogger har jeg oppdaget at jeg setter jeg pris på pjattet innimellom. Jeg synes man blir bedre kjent med bloggeren på den måten, og vil man ha kvalitet kan man alltids bare lese de bedre postene uansett.

Innhold
En av grunnene til at jeg oppretta bloggen var fordi jeg ofte har et behov for å kommentere nyheter og ting som skjer. Jeg har egentlig ofte ganske sterke meninger om ting, men det har det blitt lite av i bloggen så langt. Det er godt mulig det har med sommeren å gjøre, nå har jeg kun vært sommerblogger så ikke vet jeg. Istedet for å bli inspirert av aviser, så har jeg ofte fått ideer til poster fra andres blogg innlegg, noe jeg ikke hadde tenkt over før.
Ellers er jeg overraska over at jeg har skrevet så mye om kjæresten. Kanskje ikke så rart siden vi bor sammen, så han er en stor del av livet mitt, men at jeg skulle skrive om han så ofte hadde jeg ikke venta. Bloggen er generelt mer klissete, jentete, og pjattete enn jeg hadde trodd, og jeg håper det bedrer seg så fort sommeren er over.
Jeg liker blogger som oppdateres ofte, og har prøvd det samme på min. Resultatet er at postene er skrevet raskt og lite gjennomtenkte, jeg savner egentlig mer kvalitet i det jeg skriver.

USA
At jeg kom til å skrive en del om kulturforskjeller, og det å bo i et annet land, hadde jeg venta. Det blir nok mer om det. Jeg skulle ønske jeg hadde begynt å blogge når jeg først flytta hit, jeg merker at det er mye jeg ikke tenker over lengre. Det var også som å leve i et psykologisk experiment å bo i en gal middelklassefamilie i Boston, der hadde det vært mye å ta av.

Kommentarer
Noen poster får mange kommentarer, andre få, og jeg aner egentlig ikke hvorfor det er fordelt som det er. Jeg vet ikke om de postene som får flest kommentarer er de folk liker best, eller om de bare er enklere å kommentere. Dette er en av tingene jeg håper å få svar på nå.

Åpenhet
Jeg har valgt å ikke være anonym i denne bloggen, heller det motsatte. Mamma er faktisk fast leser. Problemet er at det kan være vanskeligere å være åpen og personlig, eller å skrive om temær som for eksempel sex. Jeg prøver å ikke la dette påvirke for mye, har heller innstillingen at vil man ikke vite kan man la være å lese, men det blir jo uansett litt annerledes selvfølgelig. Siden jeg bor i et annet land har jeg privilegiet å kunne skrive om folk rundt meg, siden de fleste ikke kan norsk her. Jeg foretrekker også når andre bloggere ikke er anonyme, og har derfor valgt det samme selv, til tross for ulempene.

Mål
Jeg har nådd en del av målene mine allerede, mye fortere enn forventa. Jeg har noen faste lesere allerede, blandt dem bloggere jeg ser opp til, så det er ikke verst. Jeg har funnet mitt eget navn på anbefalte i andres blogger, noe som er utrolig koslig, og viktigst av alt: Jeg får kommentarer! Kommentarer setter jeg veldig pris på, om de er positive, negative, lange eller korte, så keep it up!

Det var mine refleksjoner. Neste post blir da hva jeg gjerne vil ha tilbakemeldinger på. Svar på så mye eller lite du vil, eller kommenter på noe helt annet om det passer deg bedre. Jeg blir uansett glad for så mye respons som mulig.

Da sier jeg takk for meg for noen dager

Sinne

Jeg skulle egentlig skrive en post om hvor irritert jeg er på kjæresten fordi han har vært så stressa siden familien min flytta inn for et par uker.

Amerikanere er veldig opptatt av privatliv. De sitter ikke hjemme hos hverandre og gjør ingenting, de møtes helst ute et sted. Noen ganger kommer folk over, men da har man gjester, det må være fint og ryddig, og man må oppvarte.

Jeg liker det omvendt, er noen hjemme hos meg så får de take it or leave it, og jeg liker aller best å bare henge. Når familien min kommer er det klart de skal bo her, jeg vil jo se dem så mye som mulig. Kjæresten jobber 12 timers dager 7 timer i uka nå, og at det er stressende skjønner jeg. Men at det er nødvendig å komme hjem og syte og klage over alt muli burde ikke være nødvendig. Og det var hvor sinna han kan gjøre meg jeg skulle skrive om her. Hvor sinna jeg blir når han ikke bare kan slappe av og være normal den første gangen på tre år familien min besøker meg i USA. Hvor utrolig sinna han kan gjøre meg generelt innimellom. Det var det jeg skulle skrive om, helt til jeg begynte å tenke over dette med sinne.

Da jeg var liten var jeg nemlig aldri sinna. Jeg var så lite sinna at det gjorde foreldrene mine bekymra. Jeg var deres førstefødte så de visste vel ikke bedre, nytt det så lenge det varte skulle de ha gjort.

Så ble jeg tenåring. Det er her de hadde hatt grunn til bekymring om jeg det hadde fortsatt på samme måte, men så unormal var jeg ikke. Første gangen jeg var skikkelig sinna satt foreldrene mine og smilte og så på hverandre. Det er når man vanligvis ikke er sinna at man gjerne vil ha respekt når man først er det. I forvilelse over å ikke bli tatt seriøst prøvde jeg å trampe hardt så de skjønte at virkelig sinna var jeg. De så på hverandre og lo. At de lo fikk meg til å trampe hardere, men dess hardere jeg trampa dess mer fornøyde var de. Det var ikke ofte jeg ble sinna nå heller, men når jeg først var det, så ble jeg så sinna jeg kunne bli til slutt etter denne behandlinga (så sinna jeg kunne bli betydde helst at jeg løp på rommet, slengte døra igjen, og furta en times tid før jeg var blid igjen).

Fra nå av ble jeg sinna på familien. Jeg kunne også bli sinna på folk utenom, men oftest på andres vegne. Jeg hadde ikke noe imot å si ifra om jeg syntes andre fikk ufortjent behandling eller om noen plaget andre. Meg selv var det derimot ikke så nøye med. Jeg var generelt blid og fornøyd, og syntes det var unødvendig å bli sinna for ting jeg ikke likte så godt. Jeg hadde veldig stor forståelse for andres oppførsel og sinne, men tillot ikke helt det samme for meg selv.

Istedet for å bli sinna holdt jeg gjerne ting inni meg. Jeg lot folk såre meg heller enn å si fra. Når jeg først ble sinna så var det etter å ha holdt ting inne så lenge at det bobla over. Så kunne jeg tenke at det ikke var god nok grunn til å bli så sinna, stoppe meg selv, og holde det inne igjen.

Det var først etter å ha møtt kjæresten at jeg lærte meg å bruke sinne. Å få det ut og bli ferdig med det. Kjæresten er opp og ned i humør, han kan bli irritert over filleting, og er ikke flink å ta hint. Elendig til å ta hint er han innimellom, da er kjefting eneste utvei. Så kjefter han tilbake litt, vi blir venner igjen, og i ettertid oppdager jeg at han faktisk har hørt på og respektert meningene mine. Hos kjæresten fikk jeg forstålse for å være sint. Han sier han vet han kan være en idiot til tider, og vil heller at jeg skal reagere så han skjerper seg på det som er viktig for meg. Det at jeg ikke klarer å være langsint er ikke lenger et problem. Jeg tenker alltid når jeg blir skikkelig sinna at nå skal jeg være sinna lenge, det fortjener han liksom, så han lærer at sånn kan han ikke gjøre. Det har jeg aldri klart. Samme hvor sinna jeg er så går det alltid over, fort. Plutselig har jeg bare lyst på en klem. Før var jeg irritert på meg selv for at jeg ikke klarte å være sinna lenge. Men når kjæresten er på samme måte, så er det egentlig veldig greit. Jeg har lært å også være “snarsint”. Når noe irriterer meg, så får jeg det ut, der og da. Så er jeg ferdig med det og like blid. Vi legger oss alltid som venner, og det er veldig fint aa vite. Noen ganger er jeg til og med sinna uten grunn, jeg kan ta pms eller annen irritasjon ut over kjæresten. Men etter å ha tenkt over saken sier jeg unnskyld, så gir han meg en klem og alt er fint. For han gjør jo det samme, vi er bare mennesker.

For første gang i livet tillater jeg meg selv å ha samme regler som de rundt meg. I alle fall når det kommer til sinne. Og jeg tror det å bli sinna egentlig er veldig sunt innimellom. Når jeg tenker meg om, så er jeg glad kjæresten er så irriterende som han er. Vi har krangla mer enn jeg har med noen andre i livet, men hvor sinna han enn gjør meg, så er det bare sinne. Han sårer meg aldri, og det er det viktigste.

Ok, jeg tar det tilbake. Litt mindre irriterende kunne han godt vært.. Sånn nå som jeg allerede har lært i alle fall...

8 ting jeg ikke visste om USA før jeg flytta hit

1. At det er like vanlig å røyke hasj blandt folk under 20 som det er å drikke øl i Norge.

Sitat etter noen har blitt spurt om de røyker: ”not anymore, that’s for kids”.
Det er når hasj er for barn at man virkelig lurer på hvor lurt det er med 21 års grense på alkohol.

2. At de ikke bruker nøkler på innvendige dører.

Istedet kan man vri håndtaket for å låse (noe som ofte ikke virker)

3. At rasisme er både utbredt og akseptert, mot hvite that is

Tror det blir eget innlegg om dette en gang.

4. At de fleste gutter/menn/hannkjønn her er omskjaert

Noe man ikke akkurat vil finne ut når man først hilser på tingen. Det store dilemmaet er, skal man spørre om den er det? Det er jo mulig at den bare er litt rar liksom. Alternativet er å ikke vite helt hva man skal gjøre. Jeg valgte å spørre, om enn noe stotrende.

5. At Minnesota (og andre stater i Midwest) er utrolig påvirka av Skandinavia

Dette gjelder politikk, væremåte, og til og med for og etternavn. Det er også innmari kult å vaere ”norsk” her, og det florerer av wannabe-nordmenn som spiser lutefisk og danser gammeldans. Jeg har også hørt ”Jeg har en flaske akevitt liggende, skal vi ta en fest?”

6. At folk fra Boston er det mest utåelige folkeslaget i verden

Dette skulle jeg gjerne visst før jeg flytta dit. Gjelder for det meste fra middelklassen og oppover.

7. At de kan mer om verden enn man skulle tro

Til tross for sitt rykte så kan de utdannede amerikanerne jeg kjenner mer om f.eks Norge enn en gjennomsnittlig nordmann kan om et hvilket som helst land på størrelse med Norge i for eksempel Afrika. Her leser de Ibsen på ungdomskolen. Noen som kan huske å ha lest noe amerikansk i grunnskolen? Legg gjerne til videregående om du vil.

8. At de ikke spiser med kniv og gaffel på samme måte som oss

Det er faktisk korrekt å først skjære opp maten, så legge ned kniven, ta gaffelen i høyre hånda, og så spise. Jeg spiser treigt nok allerede, så jeg holder meg til min rare norske måte.

Happy 4th of July!

Europeerne var i flertall. De invaderte kontinentet og tok over landet. De egentlige amerikanerne kalte de indianere, som om de var fra India liksom. I årevis oppførte disse europeerne seg som om de eigde landet. Som om de var de første som hadde oppdaget det. Men en dag, en vakker dag, slo "indianerne" tilbake. De tok landet som en gang hadde vært deres. De fikk tilbake sin selvstendighet.

And today we celebrate our Independence Day!

eller var det sånn det var..?

Akkurat nå...

reiser familien min hjemmefra.

Om ca 20 timer kommer de til å sitte i stua mi for første gang. Ikke så mye å blogge om kanskje, men jeg gleder meg sånn at det er det eneste i hodet mitt akkurat nå.

Elise er glad!

Min Storhetstid – Minneapolise for 20 år siden

Jeg maa innroemme at jeg meldte meg frivillig til aa bli tagga til denne, takk hjerterdame. For 20 år siden var jeg nemlig 5 år, gikk mitt siste år i barnehagen, og var et veldig lykkelig barn. Min storhetstid kan jeg nesten si, men når jeg tenker meg om så har jeg det egentlig innmari fint akkurat nå og.

Sånn var livet mitt for 20 år siden:

Jeg var veldig smart for alderen.
Det gikk bare nedover fra her tror jeg, eller så holdt jeg meg på samme nivå mens folk rundt meg gradvis nådde meg igjen. Det er egentlig litt bortkasta å være smart som barn. Hva fører det til da? For min del mest at det var litt kjedelig å vente på at de andre barna skulle lære det samme, og at jeg aldri kom inn i vanen med å gjøre lekser. Jeg skulle gjerne spart det til nå, men sånn fungerer det dessverre ikke

Jeg likte rosa.
Det kan virke unødvendig å nevne siden jeg var jente og 5 år, men dette var eneste året rosa var ok. Resten av oppveksten var jeg veldig guttejente og ville ikke engang finne på å kle meg i rødt. Mitt år av galskap ble selvfølgelig foreviget gjennom et avslutningsbilde for barnehagen hvor jeg fikk velge selv hva jeg skulle ha på meg. På stueveggen henger jeg fortsatt, kledd som en amerikansk bridesmaid fra 80-tallet. Men smile kunne jeg ikke gjøre. Jeg tror kanskje mitt hat for klovner også begynte her, voksne folk (foreksempel fotografer) som gjør de mest idiotiske ting for å få barn til å le, ugg.

Jeg hadde mitt første mini-crush.
På eneste gutten som kunne klatre opp i den hoyeste lekestativ stolpen i barnehagen. En dag skulle jeg klatre til toppen av samme stolpen, det målet tror jeg egentlig jeg aldri fikk fullført. Det er muligens grunnen til at jeg et par år senere hadde en trang til å klatre så høyt jeg kunne i trær, gjerne uten greiner. Jeg kom aldri på at jeg ikke var noe flink å klatre nedover før jeg var høyt oppe.

Jeg fikk kallenavnet fise-elise.
Jeg velger å tro at det var fordi det rimer, og bare derfor.

Jeg tror det var denne tiden jeg begynte å fiske i elva med morfar.
Ett av mine favorittminner fra barndommen. Ofte var det bare morfar som fiska, mens jeg tok meg av de små fiskene som han ville kaste ut igjen. Jeg samla dem i små dammer i elva, og det var liksom min jobb å passe på at de ikke kom seg ut gjennom diverse åpninger. Dette kan virke en smule barbarisk, men jeg syntes det var utrolig gøy, og ble aldri lei.

Jeg hadde et brennende miljøengasjement.
I form av at jeg banka på vinduet til biler som stod utenfor barnehagen og venta på barna (altså foreldre, ikke pedofile) og ba dem skru av motoren. Dette varte helt til jeg lærte at man forurenser mer ved å skru av og på motoren enn ved å stå stille i ti minutter. Jeg husker også den store fortvilelsen da en venninne kasta fra seg et sjokolade-papir i naturen og nekta å plukke det opp igjen.

Jeg begynte å spille piano.
To år etter ble jeg lei og slutta, dette angrer jeg på i dag.

Jeg leste mye.
Foreldrene mine hadde egentlig bestemt at jeg ikke skulle lære å lese før jeg begynte på skolen (så det ikke ble for kjedelig), men den gang ei. Resultatet var at jeg leste alt jeg kom over, og det man kommer over er jo som oftest bokmål. Etter å ha lest bokmål et par år var det umulig for meg å omstille til nynorsk da jeg begynte på skolen. Ti års tvangslære senere var bokmål fortsatt mer naturlig, og jeg har holdt meg langt unna nynorsk siden.

Jeg hadde ikke nintendo.
Ikke noen andre former for tv-spill heller. Mamma syntes det var så ille at vi sa at Super Mario ”døde”, eller at vi ”drepte ting” (man vil da ikke at barna skal vokse opp og bli skilpaddemordere). Så nintendo var uaktuelt. Jeg fikk heller ikke tegneserieblader, sjelden var det ihvertfall, av ukjent grunn. Jeg var selvfølgelig nintendo og tegneseriefrelst. Vennene mine var veldig oppgitt over at jeg alltid hadde nesa i et donald blad når jeg var på besøk. Jeg har muligens blitt en bedre venn siden jeg ble voksen og kjøper mine egne ting.

Jeg hadde en besteveninne i barnehagen.
Vi hadde en fast rutine i at når det var på tide å gå ut, så løp vi og gjemte oss. En ung praktikant (brukes det ordet lengre?) fikk jobben å finne oss hver gang. Jeg tror vi gjorde det nettopp for at denne jenta skulle måtte lete, ikke fordi vi ikke ville ut.

Jeg malte massevis av egg.
Det er mulig det var året før, men ett av disse årene falt i alle fall den dagen i påsken hvor man maler egg på bursdagen min. I ettertid bryr jeg meg mest om å ha fri, ikke så mye om grunnen, er derfor dårlig på å huske sånne dager. Den gang var det derimot stor stas, jeg fikk nemlig male ekstra mange egg. Til mitt forsvar for hvorfor jeg husker dette så godt, så har jeg en nesten jevnaldrende bror, og da er det ikke ofte man blir positivt forkjellsbehandla.

Jeg var sjef.
Dette husker jeg ingenting av selv, men ifølge barnehagetantene fra da jeg gikk i barnehagen så var jobben deres lettere mens jeg gikk der. Jeg brukte visst å finne på nye leker, og fikk alle til å bli med. 20 år senere vil jeg fortsatt være sjef, noen ting forandrer seg aldri.

Det var meg for 20 år siden, hva gjorde du?

Chris demonstrerer - Ting man ikke sier til kjæresten (1)

"Det er bra jeg ikke har en fot-fetisj, du har rare føtter"