Porno på skolen

Jeg har vent meg til at sex, et av ordene som er opplagt likt på norsk og engelsk, finnes i annenhver overskrift. Det er i det minste integrert i blant de andre rare ordene, og det kunne jo tenkes at det betyr noe annet på dette språket ingen helt vet hva er.

Jeg prøver å scanne med en gang for illustrasjonsbilder av pupper og rumper som visstnok passer til de fleste nyheter, og scrolle fort opp eller ned til jeg finner et pusterom om det er mulig. Jeg har mine mistanker om at det helst sikkert finnes mindre sexy bilder som helt sikkert hadde illustrert sakene bedre, men la gå.

Men der er en ting jeg bare ikke forstår meg på. Hvor mange måneder er det mulig å tviholde på bildet av en kliss naken Marianne Aulie??
Dere skal liksom være en avis.

I Norge leser jeg Dagbladet på nett. Her borte er jeg hun som titter på utenlandsk porno på datarommet på skolen.

(Da jeg bodde i Boston abbonerte jeg på Det Nye. En dag på slutten av året spør verts-faren meg forsiktig. "Du, de bladene du får i posten, er de av den tvilsomme sorten?")

Å ha draget som slask

Jeg har to utseender. Ett når jeg går ut eller er sosial, da liker jeg å dolle litt. Bruke tid på sminke og hår, sette sammen et antrekk, nyte å bruke litt tid på meg selv. En stor kontrast til hverdags-elise, som helst vil ha det så komfortabelt som mulig. På skole og jobb går jeg i jeans eller joggebukse, hettegenser, hår i stram hestehale så jeg kan unngå hårvask i det lengste, og null sminke (til nød litt mascara). Jeg er i tillegg ikke sånn som våkner opp naturlig vakker. Som blondine har jeg uten sminke usynlige øyenvipper og øyenbryn, og gjennomsiktig hud. Jeg skulle gjerne vært fra sydligere strøk.

Det fine med å være så slask til vanlig er at man faktisk føler seg skikkelig pen når man først gjør en innsats. For de fleste dømmer ikke eget utseende etter hvordan vi faktisk ser ut. Vi sammenligner. Noen sammenligner seg med alle de synes er penere, eller redigerte bilder av supermodeller. Selv om jeg selvfølgelig har dager hvor jeg synes jeg ser verre ut enn alle i verden, så sammenligner jeg mest med elise-slask, det funker veldig bra!

Ironisk nok er det på skolen jeg har mest draget for tiden. Og det er ikke bare på skolen generelt, visse klasser skiller seg ut. Det er tydeligvis ikke Prebens venner som går på skolen min, for det er i klasser hvor jeg diskuterer og kommenterer at jeg blir lagt merke til. Alt fra 5 år yngre gutter som fotflørter under bordet og prøver å imponere med at de var Prom King på High School, til sjenerte økonomi gutter som stirrer og alltid tilfeldigvis havner ved siden av meg i køen på butikken i et halvår før de tør å åpne munnen. Det aller beste draget har jeg i klassene jeg tar sammen med Corinne, en venninne som tar samme gradene som meg. Vi prøver å ta samme klasser så mye som mulig for å kunne studere sammen, men også for å underholde hverandre i kjedelige og uendelige økonomitimer. Vi har nemlig veldig lik humor, og sitter ofte som to fjortiser og skriver kommentarer til hverandre og fniser to timer i strekk.

Fjortis oppførsel er kanskje ikke noe å trakte etter, men godt humør ser ut til å være tingen. Et ekte smil og noen fornuftige utsagn innimellom kan være oppskriften på å trekke gutter i fleng. Nå er jeg lykkelig samboer, så det spiller egentlig liten rolle for meg om jeg har draget eller ikke, selv om det er fint for selvtilliten. Men for dem som er på sjekkern, så kan det kanskje være fint å vite at gutter ikke nødvendigvis er så overfladiske som ryktet skulle tilsi. Neste gang man skal ut kan man jo prøve å accessorize med en venninne som får frem det beste i seg. Billigere enn nye sko, og sannsynligvis mye morsommere også (begge deler er selvfølgelig heller ikke å forakte).

Et brev fra helvete

GodTube er den nye tingen for ekstrem kristne som vil nå ut til verden ved å være "kule". Innimellom "la oss be for Britney Spears" og Jesus-musikken fant jeg denne la oss skremme alle til å tro filmen, "A Letter from Hell". Josh og Jack har alltid vært venner. De gjorde alt sammen, men det var en ting Zach holdt for seg selv, sin tro på Jesus (dum dum). Så en dag dør Josh, selvfølgelig fordi han kjører i fylla (sånn som alle ikke-religiøse gjør). Denne filmen er Josh brev til Zack fra helvete (personlig har jeg aldri fått brev fra noen avdøde, er det mulig at alle jeg kjente havnet i himmelen, og de rett og slett har bedre postkontorer i helvete?). Josh fikk ikke komme inn i himmelen, han stod nemlig ikke på lista over troende. Nå klandrer han Zach. Han vet jo at Zach er kristen, hvorfor har han aldri fortalt ham om denne Jesus? (For om man ikke blir fortalt om Jesus fra Zach så finnes det jo ingen andre muligheter til å høre om han i USA, jeg blir ikke prakket på tullete brosjyrer av menn i dress hele sommeren på Campus for eksempel, neida, hvem er denne Jesus egentlig?). Nå brenner Josh i helvete, og det hele er Zachs feil. Så ikke noe mer unnskyldninger om å respektere andres meninger og tro, nå må vi alle ut og tvinge på dem Jesus, ellers kommer postkassa til å være glødende varm fremover!

Det er lett å le av sånt på avstand, men disse folkene finnes faktisk der ute. Jeg kjenner en familie her som mistet moren sin for noen år siden. I begravelsen kom den hjernevaskede tanten (søsteren til moren) bort til datteren og fortalte henne at moren ikke kom til himmelen fordi hun ikke hadde katolsk begravelse. Dette har hun repetert flere ganger siden. Det burde være nok å skulle sørge over å ha mistet mammaen sin, og så må man forsvare hennes rett til å komme til himmelen i tillegg? Sånne aspekter av religion skremmer meg.

Amerikanisert (del 3)

Ting jeg har vent meg til:

Bombetrusler

Sånne emailer (denne kom nettopp) får vi med jevne mellomrom:

The University Police Department has received a bomb threat for the following buildings: Blegen Hall, the Social Sciences Tower, and Anderson Hall on the West Bank. These buildings are being evacuated and closed for the day. Evening classes are canceled in these three buildings.

Those individuals in Blegen Hall, Social Sciences Tower, and Anderson Hall should secure your work spaces, take personal possessions, and leave for the day.

De har fortsatt ikke funket til min fordel. Enten kommer de til tider jeg ikke er på skolen, eller så har jeg klasse i et annet område. Tidligere i dag hadde jeg for eksempel klasse i Blegen Hall. Jeg krysser fingrene hver gang jeg har en prøve jeg ikke er forberedt på, men innringerne har tydeligvis en helt annen timeplan enn meg. Damnit!

Den Gyldne Drømmen

I dag er det kåring av Den Gylne Q - årets beste blogg.
Jeg er for liten til å skulle vinne noe sånt, men jeg synes likevel at konkurranser er veldig gøy, og blir kjempeglad om jeg får ett poeng eller to eller fem :)
Det var nok ikke et sjakktrekk å få alle abortmotstandere der ute mot meg sånn rett før, men det finnes kanskje noen som er glad i meg ennå?

Uansett, løp og stem her!
Og så finner vi frem popkornet og gleder vi oss til direktesending i kveld :D

Min Utraumatiske Abort

Jeg kommer fra en familie av genetiske babymaskiner. Mine foreldre har 80 søskenbarn tilsammen, noe jeg ikke tror er tilfeldig. Praktisk når man har lyst på barn og like godt kan ringe slekt og venner den dagen man bestemmer seg, siden det er en sure thing. Ikke like kjekt for oss som ikke akkurat har tenkt å vie livet vårt til barn (for genetisk betyr ikke selvvalgt), som ene slektningen min som måtte søke om spesialtillatelse for sterilisering i ung alder, etter å ha fått tre barn på tre forskjellige typer prevensjon.

Jeg lærte the hard way at jeg ikke var noe unntak da jeg slo to fluer i en smekk og fikk min første graviditet etterfulgt av min første gang. Av alle som debuterer i fylla med en tilfeldig fyr, var det meg - som gjorde det hjemme med kjæresten og en kondom, som ble gravid. Nå var det riktignok en kondom med hull i, sannsynligvis siden jeg hadde hatt den liggende en stund (og før du lar moralen bli at det ikke lønner seg å vente, så vil jeg presisere at jeg hadde en veldig fin og ustressende første gang, det er det ikke alle som kan si). Nå tror du kanskje jeg tok abort siden det er temaet for denne posten, men neida, dette var nemlig første gangen jeg var gravid, ikke siste. På denne tiden var jeg strålende fornøyd med mine nye p-piller som nesten tok bort mensen fullstendig, og var ikke klar over at jeg hadde vært gravid før fosteret kom ut av seg selv tre måneder etter.

Nå kan vi hoppe noen år frem i tid. Jeg er au pair i Boston, og får bare trent babymaking annenhver måned når kjæresten flyr inn for en helg. Siden erfaringen med kondomer er dårlig har jeg siden satt min lit til mer permanente former for prevensjon for å holde det på et bare trenings nivå, men jeg er klar over at det ikke nødvendigvis er nok. Jeg ser for meg et velfungerende støtteapparat for svak sperm inne i meg, med rullestoler og sykepleiere til dem som ikke er i form til å svømme selv. Derfor er abort noe jeg har tenkt nøye igjennom. Jeg hadde planen klar allerede, så når det en dag skjedde, trengte jeg ikke tenke noe særlig over det, bare gjøre det som måtte til. ”Oh my god, what are we gonna do??” utbryter min venninne i det jeg kommer ut med en blå strek på graviditet-testen. Etter å ha forsikret henne om at hun ikke er faren, så dette er strengt tatt ikke ”vårt” problem (selv om det var veldig kjekt å ha henne der), har jeg i løpet av en dag tatt en prisrunde, bestemt meg for et sted, og bestilt time. Jeg irriterte meg grønn over at det skjedde et halvt år etter jeg hadde flyttet til USA, slik at det som kunne ha vært gratis plutselig er en stor utgiftspost. Jeg hadde også lite tid til sånt i uka og endte med å måtte skvise det inn imellom to jobbskift. At jeg skulle drepe et barn var ikke en av bekymringene mine, jeg dreper da tusenvis av potensielle barn på nesten daglig basis for tiden ved bruk av mitt favorittvåpen – Nuva Ring, og jeg ser ikke helt den store forskjellen. Visste dere forresten at det er noe som heter for tidlig i svangerskapet for å ta abort? Det var ikke jeg klar over, det virker nesten litt ironisk på meg. Jeg visste heller ikke at det var vanlig å ta ultralyd før aborten, men man må visst sjekke at det fortsatt lever, ellers hadde det vært litt bortkasta å skulle støvsuge inni der. For støvsuging er hva den store bråkete maskina minner mest om, ikke en behagelig opplevelse (særlig siden jeg nektet smertestillende og beroligende, siden jeg skulle jobbe etterpå, og jeg reagerer rart på sånt noen ganger). Siden da har jeg dobbelforsikret meg, for dette vil jeg ikke gjøre igjen. Så vondt? Absolutt, men traumatisk? Ikke i det hele tatt.

Jeg hadde virkelig ikke noe følelser oppi denne situasjonen. Jeg følte meg nesten unormal, for man får liksom inntrykk av at abort skal være noe trist og fælt. En av tre graviditeter ender i spontanabort uansett, vanligvis uten at man vet om det, jeg måtte ta valget selv. Det var ikke et vanskelig valg, det var ikke et trist valg. Da de tok fram ultralydtingen lurte jeg på om jeg kom til å få følelser nå, sånn som på tv, men neida! Jeg tenkte søren at det er der ennå, siden det hadde vært fint å slippe selve abort-utførelsen, det var det.

Abort er hysj hysj, selv om statistikken sier at rundt 50% av alle jenter (i USA, i Norge er de nye tallene 1 av 3) gjør det minst en gang i livet, så er det ikke det man har inntrykk av. Går halvparten av alle jenter i USA, og en tredel av norske, rundt og føler seg traumatisert? Jeg har mine tvil, men det er liksom det som er meningen at vi skal føle. I min prosess tenkte jeg, er jeg lei meg nå? Burde jeg ikke være det? Er det mulig at noen jenter får skamfølelse fordi det er det som er riktig å føle? Jeg har aldri brydd meg særlig om hva jeg burde tenke eller gjøre, og jeg har inntrykk av at andre jeg vet om som har tatt abort, og som er lik meg på den måten, heller ikke har opplevd det som noe følelsemessig vondt. Tenke.no (takk til Drusilla for tips) har tatt for seg forskningen om temaet, og kommet til at det media forteller oss, ikke nødvendigvis er virkeligheten. Etter hennes forståelse var lettelse følelsen de fleste satt igjen med etter en stund, det har jeg mer troen på!

(Når jeg først er inne på spørsmål jeg stiller meg selv, så lurer jeg også veldig på hvorfor jeg absolutt må føle for å skrive de tingene man ikke skal si. Hvorfor føler jeg ikke for å skrive om sko som normale folk? Men poenget med å ha egen blogg er jo å skrive om de tingene jeg tenker på, så da blir det nå bare en gang sånn.)

New York New York

Denne posten blir litt til ære for hjerterdame som skal på New York tur snart. Men det er jo NY, så jeg regner med hun ikke er den eneste som skal dit noen gang. Etter å ha vært i byen 5 ganger har jeg fortsatt ikke vært skikkelig turist. Litt fordi jeg ikke er så fan av sightseeing generelt. Skal jeg først se et sted så vil jeg helst se hva lokalbefolkningen gjør, ikke tingene som alle må se bare fordi alle andre gjør det. Litt fordi jeg kommer til å dra dit igjen, og det passer meg fint å utsette timesvis med kø til neste gang. En gang var vi på vei til en restaurant da vi gikk forbi en eviglang rekke mennesker. Hva er det de venter på, spurte jeg. Jo, vi skulle snart gå forbi Empire State Building. Istedet for den lange vente i kø hele dagen for å se ned metoden, valgte jeg raske og enkle "her er et bilde av meg som ser opp på empire state", og så følte jeg meg ferdig med turisme for denne gang

Dette blir derfor mer som en anti-guide til New York, det som kanskje ikke står over alt ellers. Noen typiske må vel få være med, som Central Park. Og når du først er der, stikk innom rulleskøytefolkene. Hver dag på sommeren samles en gjeng vidt forskjellige folk, velutdannede, bomser, gamle, unge, rike, fattige, med en ting til felles - de har dilla på rulleskøyte triksing! En av dem tar med kjegler og så leker de alle sammen. De er imponerende flinke, men også like imponerende hyggelige. De lo ikke engang så ille av mine knall og fall med alt for store skøyter og null balanse.



Times Square må oppleves, men ta det for alle del utenfor middagstid om du har planer om å ha penger igjen til resten av turen. NY har mange småsteder med en type middags-buffeer hvor man plukker det man vil ha i en liten boks, og betaler etter vekt. Genialt siden man får smake forskjellige ting og ikke minst utrolig billig. Brazilian steakhouses er verdt et besøk, og som junk food kan jeg anbefale meksikanske Chipotle. Dyrere restauranter er det bedre oversikt over i guide bøker, jeg har besøkt NY utelukkende på budsjett! Sushi er forresten også godt og billig i denne byen, spesielt Whole Foods (stor matvarebutikk med kafe) har stort utvalg (ål-sushi smaker faktisk godt).


For å komme litt unna storbyen er Brooklyn på grensa av Manhatten det perfekte stedet å bare traske rundt i gatene og kikke innom butikker. Mye roligere enn i selve byen, og bare koselig. Her bor mange barnefamilier med litt penger, i smale gamle hus som ligger vegg i vegg og har 4 etasjer hver, knyttet sammen av lange knirkete trapper.


På kvelden tar du t-bana videre til Brooklyn Heights hvor du får en fantastisk utsikt over byen. På sommeren bør Coney Island være med på denne dagen, men det er ikke så mye å se i November.
Shopping er en selvfølgelighet i en by som denne. Forever 21 har en toetasjers avdeling, her kan du godt flytte inn en dag (kvalitet, forskjellige og kule stiler, og sinnsykt bra priset i forhold til hva du får). Charlotte Rousse er en annen kjede som er et must, like mye på grunn av sko og vesker som for klærne. Sko er generelt mye billigere i USA, og har du lyst på noe virkelig fint er Steve Madden overkommelig på salg.


For virkelig billige klær må man uptown, til the latino neighborhood. Min venninne i New York bodde her en stund, sannsynligvis som eneste ikke-spansktalende. Jeg trasket rundt alene en dag hun var på jobb og fant ikke en eneste restaurant med engelsk meny. Folk er generelt blide og morsomme, og man får mange komplimenter som jente. Det ser ikke ut som om noen har en jobb, og ikke bekymrer det dem noe særlig heller. Det er like folksomt og høylydt midt på natta som på dagen, noe som faktisk gjør det til et trygt nabolag til tross for prisklassen (om enn noe irriterende for dem som har en jobb og faktisk ønsker å sove). Her kan du finne mye standard klær til under 15 kroner om du bare leter litt.


Når du først er i New York kan du like godt ta en dagstur til den gamlere og koseligere byen Boston, en tre timers busstur unna. Ta bussen fra Chinatown til Chinatown (dit må du jo uansett) så får du billett til under hundrelappen hver vei. Her kan det være greit å ta noen forhåndsregler. Tar bussen for eksempel fyr midt på motorveien, og bussjåføren synes det er like greit å fortsette til stasjonen siden dere er så nært allikevel, så kan det være lurt å tvinge ham til å stoppe før dere er i full flamme. Ellers er det en helt grei form for transport.


I Boston går dere rundt i byen og Boston Common. Tar t-bana til sørsiden, kikker innom Harvard, bare for å ha vært der (for det er virkelig et lite imponerende campus), spiser på Border Cafe, og ser Fenway Park (hvor Red Sox spiller). Til slutt tar dere en øl (Newcastle og Blue Moon kan anbefales) på Cheers baren. Har dere sjansen til å være der på kvelden er Gypsy beste utestedet jeg har vært på noen sinne tror jeg.

Stakkars Preben får bare de stygge damene

Jeg har skrevet om omvendt rasisme, og synes egentlig omvendt feminisme også godt kunne vært diskutert. Derfor har jeg en stund prøvd å la tvilen komme Preben Møllers "Pen Søker Trygg" til gode. Jeg har tenkt at dette er interessant, ikke helt sånn jeg opplever ting, men det kan bli spennende å høre argumentene hans for hvordan kvinner nå undertrykker menn.

Etter å ha lest et nettmøte hvor ethvert godt spørsmål ble besvart med et enkelt "Nei du misforstår, du må lese boka" "du må nok lese boka" "les boka for svarte" har jeg gitt opp. Det er forresten et fascinerende salgsargument, "om jeg bare nekter å komme med noe fornuftig nå så løper nok folk i flokk for å kjøpe boken, i tilfelle det står noe fornuftig der."

Det funket ikke på meg, så da får jeg heller gå ut ifra det som er skrevet om boken, og der er det ikke mye positivt å ta av. Om vi nå hopper glatt over snevert og selv-utplukket utvalg av intervjuobjekter og total mangel på gode argumenter, og antar at Preben har rett i sin teori om at kvinner søker trygge menn med penger og sosial status, mens menn vil ha pene damer. Hvor kommer manns-undertrykkelse inn? Preben mener at mange menn ikke får seg dame fordi de ikke har stor leilighet, eller fordi de ikke er høye nok. Så vidt jeg vet er det ganske bra 50/50 fordeling av menn og kvinner, både i verden og i Norge. Det spørs om det Preben forveksler med manns- undertrykkelse egentlig er ren og kjær misunnelse på de som får de pene damene. Om alle menn og kvinner går etter overfladiske kriterier i valget av kjærester, så stiller vi vel egentlig ganske likt. Om Preben har trukket det korteste strået (eller i dette tilfellet, er den korteste gutten), så er det kjipt for han at han bare har sjans på de stygge damene, men er det virkelig noe å skrive bok om?

Jeg foreslår at han heller leser en selvhjelpsbok, og lærer hvordan man kommer seg ut av overfladiske vennegjenger ved å kutte ut sutringen til fordel for god oppførsel som tiltrekker seg normale, intelligente, fornuftige mennesker.

Rasism - A Two Way Street

Jeg har lest Sarita Skagnes historie i Magasinet, noe som absolutt anbefales. Det er inspirerende at man kan vokse opp med så mye vondt, lære at man er null verdt av alle rundt seg, og likevel være tøff nok til å ikke bare komme seg unna, men kjempe for sine og andres rettigheter. Jenter som Sarita er av mine aller største forbilder.

Det er likevel noe annet jeg har grublet mer på etter å ha lest artikkelen. Sarita vil gjerne fortelle historien sin, men ser et dilemma mellom å si hva som faktisk skjer og dermed muligens styrke folks fordommer, eller tie stille for å unngå rasisme. Hun har opplevd en feighet fra norske myndigheter; det har vært viktigere å respektere privatlivet til folk med andre kulturer enn å passe på barnas rettigheter (noe som minner meg om omskjæring-debatten en tid tilbake)

Sarita skriver: "Var det en privatsak at mange av oss kom til Norge med falsk identitet og papirer vi kjøpte i India? At vi giftet oss med våre tanter og nevøer bare for å få oppholdstillatelse? At vi kjøpte førerkort i India, kjørte bil etter våre egne regler og laget kaos i trafikken i Norge? Var det virkelig en privatsak når fedre slo sine døtre i hjel for å bevare sin ære – sin izzat? Når de tvang sine døtre til ekteskap for at en gutt fra deres familie skulle få oppholdstillatelse i Norge? Når de voldtok oss? Når de mishandlet oss? Når de nektet sine koner å lære norsk eller å gå på skole? Var det en privatsak at min egen far prøvde å drepe meg da jeg ble født? At han byttet meg bort til et liv som slave, voldtok meg i India og mishandlet meg i Norge? Er det virkelig en privatsak at våre menn, fedre, brødre og fettere kan voldta oss når de vil, mens vi må tie, tåle og adlyde for å bevare familiens ære?

Jeg har i løpet av livet sett rasisme fra forskjellige vinkler. Først som ikke eksisterende. I den pittelille bygda jeg vokste opp i var det nok en større prosent enn gjennomsnittet adopterte. Når man vokser opp med folk sånn tenker man lite over det. Min beste venninne var fra India. Hun hadde mørkere hud enn meg, akkurat som at noen har brunt hår og andre har rødt. Jeg husker jeg var misunnelig på at det ikke viste når hun hadde kviser, mens de stod ut som et blinkende rødt fyrtårn på min bleke hud.

Etterhvert som jeg ble eldre, og verden litt større, lærte jeg at rasisme faktisk fantes i den virkelige verden. Det var ikke ofte det skjedde, men noen ganger kunne folk som ikke en gang kjente henne, slenge en negativ kommentar til min venninne, fordi hun var mørk. Det sjokkerte og opprørte meg, at folk kunne være så ondskapsfulle og dumme. Jeg hatet rasister, og rasister var dumme idioter av nordmenn. Rasisme handlet om hudfarge og hvite var the bad guys.

Det forble min karakterisering av rasisme helt til jeg flyttet til Oslo. Her bodde jeg på Kringsjå Studentboliger, hvor jeg og min roomate ved en feiltakelse havnet i den internasjonale blokken. Jeg gledet meg til å bli kjent med folk fra andre land, men i løpet av dette året ble jeg aller mest kjent med deres holdninger. Jeg lærte at rasisme ikke bare handler om hudfarge, men også om kultur og kjønn, og jeg forstod at mange menn som har vokst opp i andre kulturer, har lært holdninger om kvinner som er like nedlatende som den generelle betydningen av rasisme.

Mitt første møte med dette var en dag jeg tok t-bana på vei hjem. En afrikansk mann ved siden av meg startet en samtale på engelsk. Jeg syntes det var koselig å sitte og snakke sånn, og tenkte at det burde nordmenn bli flinkere til, prate med fremmede. Det var hyggelig helt til vi gikk av og han sier "Give me your number!", jeg svarer at jeg gir ikke ut nummeret mitt sånn, både fordi det var sant, og fordi jeg ikke likte den kommenderende tonen. Han gir seg ikke og oppfører seg etterhvert sinna og truende. Jeg ender med å løpe fra hele situasjonen. Det skulle ikke bli siste gang. Likevel fortsatte jeg lenge å prate hyggelig med alle som pratet til meg, uten et eneste positivt utfall. Til slutt var det bare ekkelt, jeg opplevde at gjenger av dem pekte meg ut på t-banen og stod på linje for å stoppe meg på perrongen. Hun jeg bodde sammen med ble holdt igjen i heisen en gang, fyren spør hvor hun skal, hun svarer hjem, han sier å nei du, og holder henne så hun må sparke og slå for å komme seg løs. Jeg endte med å unngå menn som så afrikanske ut i området, og det plagde meg resten av året å vite at jeg helt sikkert unngikk hyggelige uskyldige folk, på grunn av oppførselen til noen, men det var enten det eller å flytte (for det er seriøst bare i dette området jeg har opplevd sånt, og det var bare blondiner det gikk ut over). Jeg er også skeptisk til å bo sammen med russiske menn etter å ha delt kjøkken med en som aldri ryddet etter seg for "hjemme i Russland gjør jeg ingenting, kvinnene gjør all matlagingen og vaskingen."

Nå har jeg venner fra de aller fleste deler av verden, mest jenter, men også gutter. Jeg dømmer ikke folk ut ifra hudfarge eller kultur, men jeg aksepterer heller ikke hva som helst bare fordi det er kulturen til noen. Jeg har lært av erfaring at menn fra noen kulturer har større sjanse for kvinnefientlige holdninger enn jeg er vant til. Jeg synes ikke jeg bør si at det er ok i fare for å bli kalt en rasist, og jeg synes ikke vi bør late som om det ikke er sånn bare fordi det ikke gjelder alle (eller engang de fleste). Vi vet jo at voldtekt blir i aller største grad utført av menn, uten at det på noen måte betyr at de fleste menn er voldtektsmenn, hvorfor skal det være så annerledes når det er snakk om kulturer?

Sarita skriver: "Min familie ville ikke tilpasse seg Norge. De likte ikke den norske kulturen, likte ikke norske mennesker. De likte ikke norsk mat, drikke, likte ikke norske gutter og jenter som viste sin kjærlighet offentlig. De likte ingen ting i Norge, og likevel var de norske statsborgere. Likevel tjente de penger i Norge og sendte dem hjem til India. Kan man virkelig bare lukke øynene for alt dette og kalle det et spørsmål om privatlivets fred?"

For rasisme og holdninger går begge veier. Mange er skeptiske til det de ikke er vant til, sånn er det bare. Er det virkelig løsningen å akseptere holdningene når de går ene veien, men ikke andre? "It's a two way street" som man ville sagt det her. Jeg tror kunnskap er vårt beste våpen i kampen mot rasismen. Folk er kanskje dumme, men ofte ikke så dumme som vi tror. Vi kan late som om kvinner ikke blir undertrykte i innvandrermiljøer, eller som om kriminalitet skjer i større grad her, men hvem hjelper vi da? Innvandrere er ikke en ensartet gruppe. Dessverre skjønner ikke alle det, både blant dem som liker å klandre dem for alt, og også blant dem som gjerne vil hjelpe. Jeg tror at det aller beste for den absolutt største andelen av innvandrere som er hyggelige, lovlydige og respektfulle, er om vi faktisk gir til kjenne de problemene som finnes og gjør noe med dem.

Akkurat som myten om nordmenn som drar til Syden for å drikke og lage bråk hadde blitt mindre om de som gjør det faktisk hadde blitt tatt eller sendt hjem.

Jeg vil presisere igjen at jeg ikke er mer opptatt av omvendt rasisme enn den tradisjonelle varianten, jeg velger rett og slett å skrive om det jeg synes er underrepresentert. Jeg har alltid vært mål-orientert, når jeg ser et problem vil jeg heller finne en løsning, enn å plassere skyld. Jeg tror opprinnelig at den eneste måten vi kan få bukt med rasisme, er om vi slutter å være naive, og innser at det er noe som går begge veier. Vi må kreve det samme av alle!

Savner du en hund?

Det ser ut som Krematoriet har engelsktalende slektninger.

Du vet du går på business school

når folk sender lapper i timene, og det står noe sånt som "did you hear that this company and that company has merged?" på dem.

Burmatullinger

Jeg skjønner ikke helt hva folk driver med i Burma, demonstrere i gatene for demokrati og frihet? De burde se litt på andre land som USA synes jeg. Vi i USA driver nemlig en svært så vellykket krig for friheten vår, uten alt tullet og bråket i gatene. Det gjelder å planlegge litt skjønner dere. Her var vi nemlig ikke frie i det hele tatt. Jeg tror det har noe med at Bin Laden fantes. Derfor var det på tide med en slagplan. Først var det viktig at alle skjønte hvor viktig dette var, men det var enkelt, for ingen hater frihet. Mange ville være heltene som forsvarte landet, man kunne jo ikke la være så invaderte som vi var, hadde vi ikke forsvart oss hadde vi nok ikke vært her lenger skjønner dere. Så fort vi hadde nok folk så var det bare å velge et land. Da er det viktig å velge et som er passe langt borte, det er jo ikke særlig koselig å høre bomber gå av i det fjerne og sånn. Det var egentlig ganske en selvfølge at det måtte bli Irak. Visste dere at Irak er på samme kontinent som Bin Laden kommer fra? Bin Laden Bin Laden Bin Laden Bin Laden, da skal man jo ikke se bort ifra at Bin Laden har vært innom en gang. Og så skilte Irak seg ut veldig, siden alle andre land i verden er snille mot hverandre, bortsett fra i Irak, der var det litt sånn undertrykkelse og ikke helt demokrati og sånn. Og alle skjønner vel at om det ikke er helt demokrati i Irak så er det ikke mulig for oss her borte å holde på demokratiet vårt. Det var faktisk like før hele demokratiet vårt gikk i vasken, og sånt kan vi ikke bare sitte og se på.

Bin Laden Bin Laden. Nå er det mange som dør i Irak, men det er ikke sånn at man kjenner liklukten hit eller noe, så det er ikke et sånn kjempeproblem, og så er det jo en ære å dø for friheten vår. Hadde de ikke dødd hadde vi jo vært kjempeufrie, og det er ikke noe hyggelig. Det er ganske lenge siden vi dro til Irak, men de er ikke så flinke å samarbeide med oss, så da tar det litt tid. Jeg må bare himle litt med øynene når jeg tenker på hvor dumme de er der som ikke tar imot den dyrebare frihetsgaven vi gir dem i form av å drepe de dumme folka som er i veien. Men snart er vi ferdige med den krigen, det må vi nesten, det er jo grenser for hvor lenge de kan være dumme liksom. Og så trenger vi jo de soldatene våre som fortsatt er i live, for til vår store forskrekkelse har vi nå kommet på at Iran også er på samme kontinent som Bin Laden kommer fra. Og da er det jo mulig at Bin Laden har vært der også Bin Laden. Og så er de også faktisk ikke så snille. Det må være Irak sin feil, det er smittsomt med sånn udemokrati, det er jammen bra de ikke har smitta oss ennå. Bin Laden.

Men det jeg lurte på var jo bare hvorfor Burma ikke kan planlegge friheten sin, og gjøre det litt mer praktisk, sånn som oss andre. Det ser jo ikke noe gøy ut det som de driver med, må jo være direkte utrivelig å ha det sånn på nært hold.

Hva er bedre enn en Elise?

To Eliser vel!

Det ser ut til at jeg har en dobbeltgjenger her i Minneapolis. Det er riktignok bare to personer så langt som truffet på meg steder jeg ikke har vært, men jeg går ut fra at for hver person som konfronterer meg er det ti andre som bare tenker "åh du din overlegne bitch" i sitt stille sinn.

Jeg har alltid vært fascinert av tvillinger, så kanskje jeg skal gå på leting etter den heldige og spørre om hun vil være liksom-tvillingen min?

Å være 5 år

For en stund siden kom jeg over en post på kristenblogg.no om hvor ille det kom til å gå om vi skulle finne på å tillate homofile ekteskap. Jeg gjorde narr av sitatet "Det neste komer til å bli antalsnøytralt, slektsnøytralt, aldersnøytralt, osv.Måle er det multiseksuelle samfunne." Men så feil kan man ta. I dag plukket jeg opp 5åringen jeg er barnevakt for nå og da etter et bryllup, og spurte spøkefullt:

Har du giftet deg nå?

Ja

Hvem giftet du deg med da?

Hunden min!

Vi hadde også en morsom samtale i sommer. Vi var på tur ved vannet, hadde kjøpt is som for det meste havnet i et tykt lag utenpå t-skjorten hans. Våte bukser etter det som skulle være små-vassing men endte mer som en svømmetur. Med andre ord en perfekt sommerdag!

Da fikk gutten øye på toppen av skyskraperne i Minneapolis som stakk frem opp av skogen. Han pekte og utbrøt "der jobber mammaen min!". Jeg svarte at det var riktig, og der jobbet kjæresten min også (jada, det er ikke bare i bloggen jeg nevner kjæresten i tide og utide). "Neeei!" sier han bestemt og ser på meg med store tvilende øyne. Jeg sier at joda, han jobber rett ned i gata for mammaen din faktisk. Gutten var fortsatt ikke overbevist "Meeen, man trenger vel ikke å jobbe når man ikke har barn!"

Hadde det bare vært så vel....

Det Gode Liv

Min første tanke akkurat nå er at det gode liv hadde vært å sove, helst i noen dager i strekk. Det hadde vært et kort og enkelt svar som hadde passa meg veldig bra etter en stressende uke. Hadde det ikke vært for at Rabbagast feirer halvtårsdag, og ønsker seg poster om det gode liv. Rabbagast er en reflektert og positiv fyr, og da kan man jo ikke være verre selv.

For det gode liv handler jo ikke om de små tingene (selv om det hjelper mye å kunne glede seg over dem), heller omvendt. For meg er det gode liv den følelsen man har langt inne i seg. En følelse som på en måte bestemmer hvordan man har det, helt generelt. Ting er ikke alltid på topp eller på bunn, det svinger frem og tilbake i løpet av månedene, ukene, dagene, og selv i løpet av en time. Det kan være så enkelt som at solen skinner, eller det kan være noe stort som en forelskelse som blir gjengjeldt, å få en jobb man har lyst på, enorme gleder som å få barn for første gang. Det kan også være små negative ting som å sitte fast i trafikk, en sur kommentar, eller noe forferdelig som å miste noen man er glad i. Likevel er det ikke bare disse tingene som bestemmer hvordan vi har det, det er grunnlaget vi har for å takle disse tingene.

Jeg ser det for meg som en graf (jeg lurer nesten på om det er på tide å kutte ned på skolearbeidet her). Hvor man har små og store opp og nedganger (variasjoner), mens tendenslinjen kan være en jevn strek i det positive eller en jevn strek på den negative siden, og det er det som virkelig teller. Om man har en god følelse inni seg så er det lett å glede seg over de små tingene. En solskinnsdag er en perfekt dag og et kompliment kan få man til å glise resten av dagen, mens en sur kollega er lett å overse. Vonde ting skjer innimellom samme hvilken holdning man har, men er man på denne siden kommer man seg fint igjennom dem.
Er man på den negative siden er det ikke like lett å legge merke til de små lyspunktene i dagen, mens de negative er så typisk sånt som skjer med deg.

Da blir spørsmålet, hvordan flytter man tendens-linjen sin?
Å komme med en oppskrift hadde blitt for nærme fornøyd-posten min, så det skal jeg la være. Noen stikkord tror jeg er å være seg selv, gjøre det som føles rett, og å være stolt av den man er. What comes around goes around, eller man sår som man høster som det heter på norsk. I tillegg tror jeg det er viktig å skjønne verdien i seg selv, vær snill, men ikke dumsnill for eksempel. Og så er det ikke alltid best å velge den enkleste utveien. Noen ganger må man igjennom vanskelige tider for å nå den gode følelsen, og det er det verdt.

Nydeligste sangen

Har litt for mye å gjøre til å orke å blogge denne uka, så her kommer min første musikkvideo (som i første jeg legger ut på bloggen, enhver som har hørt meg synge eller sett meg danse vet at musikkvideo er det siste som hadde kommet fra denne kanten).

Det er tre år siden jeg satt som fjetret i kinosalen og stirret ut i lufta mens andre hastet ut. På skjermen var det ikke noe annet enn rulletekst, mens lyden av Gary Jules "Mad World" snek seg inn i hodet mitt, for så å aldri slippe taket. Det var den nydeligste sangen jeg noen gang hadde hørt, og den ruver øverst på tronen fremdeles.

Filmen var selvfølgelig Donnie Darko, her kommer tilbakeblikk akkompagnert av godsangen, pluss en av de andre videoene som også er verdt å se (litt annerledes enn de fleste musikkvideoer):