dagen derpå

Fikk endelig tid å sette meg ned og skrive litt.

Det har vært en rar dag. På noen måter har alt vært så normalt. Jeg kom kjørende nedover 35W i morges. Ante ikke hvordan det kom til å bli før jeg dro, om det ville være lite trafikk fordi de fleste velger store omveier på andre motorveier som ikke er avsperra, eller mye trafikk fordi folk ville kjøre ned 35 så lenge de kunne, for så å prøve å kjøre småveier gjennom f.eks University of Minnesota Campus, og så tilbake på 35 etter broa.
Det ble ingen av delene, det var omtrent akkurat samme trafikken som det ville vært på en hvilken som helst annen dag på den tiden. Veiarbeidet som har pågått et par måneder var i full gang som alltid. Et skilt sa at 35 ville være stengt lenger fremme, men med så mye veiarbeid og ulykker det har vært i det siste var ikke det et uvanlig syn. Jeg tok en annen motorvei og kom på campus fra en annen retning enn ellers, men det så akkurat ut som før, folk gikk og prata og lo, ingenting var forandra.

Nærmere broa var det litt mer folk, en del med kamera, en del med presse-identifikasjon. Små klynger av nyskjerrige hadde samla seg der man kunne få et glimt på lang avstand, men de fleste kom og gikk siden det ikke var mye å se. Jeg skulle gjerne sett broa skikkelig med egne øyne bare for å få bearbeidet hele greia. På en måte har det vært virkeligere å se dette på tv enn andre ulykker. På en annen side er det så uvirkelig. Det er så rart, det ser ut som et katastrofe-område, sa jeg til mamma på telefonen i går kveld, mens jeg så på bildene i avisa og på tv. Det er jo en katastrofe svarte mamma, men det ble så feil for meg. Det går liksom ikke an å ha et katastrofeområde midt i Minneapolis.

Til tross for at jeg ikke har familie her, var jeg av en eller annen grunn den som tok inntrykkene fra tv-en verst i går. Min første tanke var at jeg var så utrolig takknemlig for at jeg allerede visste at mine nærmeste var i sikkerhet. Jeg var glad familien min var i et annet land, at det skjedde på sommeren så alle nordmenn som studerer her er hjemme. Jeg var glad kjæresten min var der når jeg fant ut hva som hadde skjedd. De aller fleste jeg kjenner her er enten studenter som har ferie nå, eller folk som jobber og bor lengre unna byen. Likevel kunne jeg ikke la være å tenke på de som hadde grunn til bekymring. Jeg er av typen som over-bekymrer meg når det gjelder de jeg bryr meg mest om. Da tror jeg alltid det verste, så jeg visste så alt for godt hvordan det måtte føles for dem det gjaldt.

Øyenvitner kunne fortelle at en del biler som allerede var på broa fikk tid til å rygge tilbake før den kollapsa fullstendig. Jeg håpte i det lengste at kanskje det ikke hadde vært så mange biler som falt i. Senere på kvelden fikk vi dystrere tall, selv om det kunne vært mye verre om alle fire feltene hadde vært i bruk. Jeg satt oppe til halv tre i natt, og klarte ikke helt å få det ut av hodet. Det var ikke lett å få sove i natt. Våknet noen timer senere til flere overraskelser. Å se bilde av seg selv og navnet sitt over alt er rart nok, men det som sjokkerte meg mest var det som ikke hadde forandra seg fra kvelden før. Tallet på savnede hadde ikke gått ned, det var som om tiden hadde stått stille på broa mens jeg sov. Pga mørket og dårlig vær hadde ikke dykkerne hatt muligheten til å lete på noen timer. På et hotell i nærheten var pårørende samlet mens de klynget seg til håpet, uten å få noe svar hele natten igjennom. På broen var det skadde som satt fast i bilvrakene, uten at det var mulig å få dem løs. Kan du tenke deg hvordan det må være å vite at noen du er glad i er i live, men at ingen kan gjøre noe for dem? Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det må være å ha pårørende i denne situasjonen. Det er likevel alt jeg kan tenke på nå.