Thursday, August 30, 2007

Amerikanisert (del 1)


Ting jeg har vent meg til ved å bo i USA en stund:

Motorveier og aggresiv kjøring:

Mitt første møte med motorveiene i Boston var en skremmende opplevelse. Jeg lærte å kjøre bil på trange landeveier på Vestlandet, og siden jeg allerede hadde flytta hjemmefra når jeg tok lappen og aldri hadde egen bil, så var mine erfaringer på veiene mest knytta til å sitte stille i en eller annen form for kollektiv-transport. I Boston ble det andre boller. Siden sjefen (Mamma Gal) hadde som mål å tilbringe minst mulig tid med meg, og Pappa Tøffel var totalt ubrukelig til noe som helst (ifølge sjefen), så ble jeg sendt ut alene med bilen for å bli kjent med veiene før jeg skulle kjøre barna. Det var min andre dag i Boston, jeg hadde ikke peiling på amerikanske trafikkregler, og jeg hadde da som nå null retningssans. Jeg skjønte fort at høgreregelen ikke gjaldt her, men å finne ut hva de gjorde istedet var ikke lett. Hver gang jeg fikk en teori var det noen som mot-beviste den. Jeg hadde fortsatt ikke lært at i Boston er det jeg- er- viktigere- enn- alle- andre- i- verden- så- jeg- gjør- det- som- passer- meg- best- regelen som gjaldt foran eventuelle andre regler. Motorveiene var det verste, mest fordi de gjorde meg stressa tror jeg. Det tok meg litt tid å skjønne at exit only betydde at filen kom til å gå over i en avkjørsel, og jeg ble redd for å aldri komme meg tilbake på motorveien om jeg kjørte av. Noe jeg ler litt av nå, men dette var Boston, en gammel by der veiene var lagd litt etter litt fra gamle hest og kjerre stier, ingenting gav mening. I ettertid er det en fryd å kjøre i hvilken som helst annen amerikansk by.

”Er du sliten?” spurte mamma meg plutselig på vei hjem fra et museum mens de var på besøk. Jeg skjønte ingenting. ”Det må være veldig travelt å kjøre med alt som skjer på alle kanter” forklarte hun. Vi hadde kjørt på to forskjellige motorveier i rundt 20 minutter hver vei, jeg hadde slappa av og tenkt på helt andre ting, det var ikke rush-tid engang. Det minte meg på hvor stressa jeg hadde vært i begynnelsen. Nå liker jeg å kjøre her, synes motorveier er kjempegreie. Krongleveiene hjemme har jeg derimot fått litt skrekken for. Første sommeren hjemme gikk det greit, jeg hadde fortsatt automatikken i hvor breie biler jeg kunne kjøre forbi hvor, og suste forbi mens kjæresten satt likbleik i passasjersetet. Tre år etter skjønner jeg ikke hvordan man får plass til en bil en gang, og stopper gjerne opp, lukker øynene mens jeg ber en liten bønn til spagettimonsteret hver gang jeg møter en annen bil. Møter jeg bussen er jeg klar for å dø (men så lenge den går en gang om dagen er det liten fare for det).

Det er morsomt hvordan ting forandrer seg sånn på så kort tid, og særlig hvordan ting blir skumle når man ikke er vant til dem. Jeg er en amerikanisert vestlending, en forvirrende tilstand.

11 comments:

Marina said...

Haha! Jeg har vært her borte siden du var i barnehagen, omtrent, og den ene tingen jeg aldri har greid å venne meg til er hvor treige reakjsoner folk her har. Tresekundersregelen holder ikke i det hele tatt; her må det tre minutter til! Eller helst tre uker.
Men jeg har lært at når amerikanere som skal til Europa spør om det er dyrt å leie bil der, da smører man på riktig tjukt om hvor farlig traffikken er overalt der borte og at hvis de i det hele tatt vil ha en sjanse til å overleve må de for all del ikke prøve å kjøre bil mens de er der. At det er her trafikken er farligst spiller ingen rolle, jeg har tross alt venner jeg ikke vil miste i flere europeiske land.

Selvisk said...

Noen ganger er det bare godt å ikke ha lappen. Lenge leve taxi..

Örn said...

Som en noget alkoholisert nordlending fortalte meg nár jeg skulle ta lappen: "Du, de e bare á pass pá ait du ikje e borti non ting. Peis pá, men ikje verra borti non ting."

Gjelder stort sett over alt i verden föler jeg.

Yarrr!!

Minneapolise said...

Marina: Hmm, jeg synes nesten det er litt motsatt, det er liksom meningen at vi skal ha kjappere reaksjoner, folk kjører ivertfall inn rett foran meg hele tiden, uten noe forvarsel.

Selvisk: Skulle gjerne hatt god tilgang til kollektiv transport her, men det er usa, har man ikke bil kan man like gjerne bure seg inne.

ørn: Her er det ikke så nøye om man er litt borti heller, særlig i rush-hour er det veldig vanlig å dytte litt i bilen foran.
I Boston var det liksom en del av livet å ha minst en ulykke i året.

unntaksvis said...

Jeg bor på vestlandet nå med svingete smale vestlandsveier som virker enveisskjørte alle sammen helt til man ser at det faktisk kommer motgående biler. Var på ferie i statene for to år siden, bodde hos familie, og vi fikk låne bil, og herregud det var skummelt! hih. Nå var jeg bare passasjer, mens samboer fikk (gleden av å) kjøre, herregud som vi bala. Vi skulle på wall-mart, og endte nesten opp i Philadelphia. hih. Disse avkjørslene fra motorveiene er jo så forvirrende. Det samme var egentlig fartsgrensen, for mange steder stod det jo bare anbefalt fartsgrense. Og ørten skilt om hva vi ikke må gjøre på veien, men hva med noen skilt til dit vi skal da?! Der vi var (NJ, men kjørte også en dagstur til Washington DC) ble jeg så fascinert av at det var så flatt, ingen bratte baker, knapt nok ingen bakker, og nesten ingen tuneller, bare flattflatt og 8 felts motorveier.

Jeg tror jeg foretrekker en mellomting jeg, østlandsveier, f.eks =)

Tonita har said...

Er det ikke herlig hvor lærenemme og fleksible vi er?
Selv avpasser jeg mitt kjøremønster etter hvor jeg kjører - i Frankrike aggressivt men veldig fleksibelt, - i Oslo bare forsiktig forsiktig - for her holder 'alle' på sin rett først og fremst, - det at det kunne være mer vettugt å hjelpe til med trafikkflyt er liksom ikke greia.

othilie said...

*ler* jeg husker venninna mi lå nedi setet når vi skulle forsere siste rest av rundkjøringer i Philly på 90-tallet, blandt annet rundt rådhuset. For her var det maktkamp for å komme rundt og ingen ga fem flate øre for å tute og hytte med neven bare for å intimidere deg. Min venninne rødmet av skam der vi kom i vår stygge lille bil og prøvde å late som vi skjønte hvordan vi kom oss rundt. Hadde vi lav selvtillit valgte vi Parkwayen til byen, ingen rundkjøringer og kun to filer. Men det ble en vane. Det er nesten mediatasjon å komme seg på highwayen. Jeg syns at å kjøre igjennom NY var aller verst fordi det var uhyggelig smalt med flere filer og kantsteiner mellom motgående fil og "grøfta". Mentalt kunne jeg føle at jeg enten kom til å bli flat eller se ut som et trekkspill om noe skulle skje, på ett sekund... Kom det en trailer da trodde jeg at jeg skulle dø. Hver gang. Men, jeg må innrømme at jeg likte meg godt på veiene der.

På ett år kan jeg huske å ha tatt buss en gang. Det var spesielt men kanskje ikke så spesielt som vi ville ha det til? Man jobbet for øvre middelklasse og buss, hva var det? Det ble fremstilt som om en kom til å bli voldtatt og drept på første turen... Mange er avhengig av buss men det er et fenomen som tilhører et annet sosioøkonomisk skjikt enn mange av oss har erfaring med når vi er i USA.

Sorgenfri said...

Her ute i havgapet er det små, smale, snirklete og totalt ulogisk oppbygde veier som gjelder.
Jeg har etterhvert lært å manøvrere bilen (hvilket ofte innebærer å rygge) elegant rundt både busser og turister på sykkel.
Jeg hadde nok ikke vart en dag en gang i ditt veinett dog.

Minneapolise said...

Unntaksvis:De har garantert Wall Marts i Philadelphia også ;)
Avkjørslene er ikke så forvirrende når man bare blir vant til det, men helt med det samme er det utrolig stressende.

Tonita: Jo, men jeg skulle gjerne beholdt den gamle lærdommen også :)
Det varierer absolutt fra land til land hvor aggresivt man bør kjøre, jeg var for lite aggresiv når jeg først kom hit, da blir folk bare irritert.

Othilie: Rundkjøringer altså? Det er ikke vanlig her..
NY hadde jeg ikke villet kjørt i, selve byen ihvertfall, de mener folk kjører verre i Boston, som er godt mulig, men NY har bare aaalt for mye trafikk og folk, for mye kaos for meg.
Det er sånn med busser her også, at der er noen man bør unngå med mindre man har et stort ønske om å bli stukket ned :(

Sorgenfri: Det er utrolig hva man kan klare om man bare blir kasta ut i det!

Gretten said...

Øvelse gjør mester.

Mvh Gretten som sover seg fra A til B

Lothiane said...

Det er en av skrekkopplevelsene mine fra mitt besøk i USA for en del år siden. I Minneapolis var det greit, selv om det var så stort at vi mista oversikten. Men da vi ble henta på flyplassen i Washington og ble kjørt til Virginia Beach, trodde jeg at vi skulle dø. Hvor mange felt er det i hver retning? 8? Husker ikke, husker bare det var en hel drøss. Og folk skifta gjerne 3 filer på en gang, mens de kjørte grisefort. Nei, guri.. jeg ser ikke for meg at jeg hadde turt å kjøre der. Eksmannen min som egentlig alltid har vært en råtass til å kjøre her hjemme og har utdannelse som ambulansesjåfør, nekta plent å kjøre etter å ha prøvd det en gang. :)

Veldig greit å kunne være passasjer, egentlig. :)