NY BLOGG

Jeg har endelig flyttet over på WordPress. Min nye adresse er:

http://minneapolise.wordpress.com/

Vi sees der! :)

(Og husk å oppdatere linkeliste og bloglines og lignende, så blir jeg glad!)

Pause

Jeg er syk og leser til eksamener, så det blir kanskje en liten stund til neste oppdatering her. Når jeg kommer tilbake er det mulig du finner meg på wordpress, i så fall kommer det invitasjon til innflyttingsfest her, så følg med allikevel ;)

I mellomtiden vil jeg anbefale en blogg som er litt utenfor bloggosfæren. På bloggdagen nevnte jeg denne bloggen som jeg akkurat hadde oppdaget. Så ble det stille lenge, helt til hun i en kommentar nevnte at hun har flyttet til vg blogg (trykk her for nye linken). Sanne minner meg om at det er viktig å leke, selv om vi ikke er barn lenger, og så har hun en veldig søt måte å skrive rett frem om dagene sine så man bare må smile av å lese.

Ellers er det mye å ta av i bloggrollen til høyre.

Greven av Monte Cristo (Film)

Jeg gjesper, og gjesper igjen. Første gangen fordi kjæresten akkurat har foreslått å se ”Greven av Monte Cristo”, en tittel som ikke akkurat innbyr til spenning. Frankrike på begynnelsen av 1800-tallet, med et innslag av Napoleon høres mistenkelig ut som fjorårets historietimer, det siste jeg trenger akkurat nå. Gjesp nummer to kommer rett og slett av trøtthet, og er grunnen til at jeg velger å si ja allikevel. Å tilbringe resten av kvelden på sofaen i skje-stilling høres vidunderlig ut, dessuten blir filmer uansett bedre når de fyller hele veggen, takket være ny prosjektor - en genial investering.

Filmen har et klassisk plott. Edmond Dantes, vår helt, har en vakker forlovede og en sjalu venn. I tillegg har vi kampen om makt, og hvem som skal styre Frankrike. Noen ganger minner det litt om tegneserier gjort om til film, som batman og spiderman, i en mer troverdig form. Forskjellen er kanskje at denne ikke er basert på en tegneserie, men en bok av Alexandre Dumas. Kresen som jeg kan være på filmer, var jeg her likevel helt med fra første minutt, og at jeg ikke følte meg for trygg på en happy ending (særlig etter den søte fnisete gamle mannen i fengslet dør etter 11 års tunnelgraving mot frihet), gjorde det spennede hele veien.

Vil ikke ødelegge opplevelsen ved å avsløre historien, men filmen er herved anbefalt.

Nå skal jeg ut og finne meg pirat-venner. De er nemlig de snilleste, mest praktiske -og trofaste, har jeg lært.

Hvor blir tikkingen av?

I dag fyllte jeg ut siste professor evalueringen for i år, noe vi gjør på slutten av hvert semester, og fra å evaluere professoren hoppet jeg glatt over til å evaluere meg selv da det gikk opp for meg at det også var siste gang jeg krysset av 20-25 feltet i alder. Neste semester er jeg i 26-30 gruppen, feltet som hadde hett ”what the hell is your wrinkly butt still doing in college?” hadde det bare ikke tatt så stor plass.

Om ti år skal jeg ha mitt første barn, er ideen jeg har pushet foran meg i fem år allerede. Det er alltid om ti år. Forskjellen er bare at da hadde jeg vært 30 om ti år, nå blir jeg 35, minst. Mange av vennene mine hjemmefra har barn allerede. Det har vært greit nok det, litt rart helt med det samme, men når jeg kom meg hjem og møtte dem med mage eller en nyfødt, så var det det naturligste i verden. Og det er jo en fin alder å få barn når man har hatt samme kjæreste lenge og har jobbet en stund allerede.

Det var når den første av oss andre, vi som flyttet ut av bygda og tok høyere utdanning, ble gravid, at det ble rart igjen.

Jeg setter meg ned og lytter. Lukker øynene og kjenner godt etter. Jeg hører trafikk i det fjerne, et fly, knirking i treverket på huset. Ellers er det stille. Min biologiske klokke har ikke startet ennå, jeg hører ikke en gang en svak tikking i det fjerne, det er fullstendig stillhet. Jeg som er barnevakt så ofte jeg har sjansen, og forguder mine små søskenbarn. Kanskje er det fordi jeg fortsatt har et stort barn inne i meg? For klar til å bli mamma føler jeg meg absolutt ikke. Jeg liker ideen om å ha en familie, det virker bare så alt for fjernt akkurat nå.

Du ler kanskje litt nå, gruble over sånt når jeg er bare 25 liksom. Jeg skjønner at det er en smule tåpelig, men samtidig er det rart når så mange er der allerede. Det føles som jeg henger så langt etter. Jeg har blitt kjedeligere enn de fleste småbarnsmammaer, uten å ha det som unnskyldning. Føler meg ganske ferdig med festing og å gå ut, innmari gøy en gang i blandt, men for tiden får jeg mer igjen av å være seriøs. Likevel er det jeg som er immun mot verpesyken. Noen stresser over at den biologiske klokken har tikket for lenge, jeg bekymrer meg litt over å ikke ha en.

Knegg

Jeg var barnevakt igjen i går, og denne gangen var han veldig ivrig på å sitte på ryggen mens jeg løp rundt i rommet. Ikke så verst trening for meg, og tydeligvis hysterisk morsomt for ham. Nå er jeg dårligere på trening enn han er på å le, så etter en stund måtte jeg ta en liten pause. Det går et par sekunder før han klasker meg utålmodig på skuldra og kommanderer:

Go horsee, goo!

Woot?! Do I look like a horse to you?

Yeeeeeaah! *knis*

Man kan komme unna med mye ved å være en søt liten gutt.

Desperat Stemmefisking

Tordenblogg-kåringen har pågått en stund, uten at den har blitt nevnt den noe særlig her. Nå er det dog bare 8 igjen, så konkurransen måtte jo bare bli tøffere enn tøffest. Og når Minneapolise i tillegg blir trukket mot Glamourbibliotekaren (av alle) i dagens kamp, da blir hun så redd at hun trygler på sine knær.

TRYKK HER FOR Å STEMME PÅ MINNEAPOLISE, SÅ BLIR HUN HOPPENDE GLAD!

Husk at du kan stemme både i pollen, og i kommentarfeltet. Gjør for all del begge deler. I kommentarfeltet er det lov å gi begrunnelse, noe som tas imot med takk, men det er absolutt ikke nødvendig. Hun setter pris på alle stemmene hun får!

Glamourbibliotekaren har dobbelt så mange lesere som Minneapolise, på en god dag (og da mener vi fra Minneas side, bibliotekaren ser ikke ut til å ha annet enn gode dager). Men vi tipper det vil forandre seg fort når vi nå avslører hvem som egentlig er mest Glamour av dem:

















Fortsatt ikke overbevist? Vel, etter å ha fullført 21 sider intens økonomi og calculus har stakkars Minnea fortsatt to andre lekser og en presentasjon igjen før hun får lagt seg (det er fortsatt tirsdag kveld, eller natt, i statene) så sympatistemmer sier vi heller ikke nei takk til.

Er du for likestilling kan vi godt si at å legge en sånn konkurranse midt i eksamenstiden er diskriminerende mot studenter. Det er ikke Minneas feil at hun ikke får tegnet søte kaniner som Virrvarr, eller laget morsomme videoer som Esquil.
Og er det ikke super-feministisk å jobbe for å bli sjef en dag?

Minneapolise er barne -og dyrevennlig. For å demonstrere, her er hun oppdollet av sitt søte lille søskenbarn, og på klinern med en geit:



































Hva sier du? Liker du ikke barn? Da får dere som gjør det lukke øynene ett øyeblikk, her skal alle tilfredsstilles.
























For den religiøse leser vil vi minne om at Minneapolise faktisk meldte seg frivillig til å lese i kirka da den nye ungdomspresten til sjømannskirka bli innvidd i Minnesota. At hun i telefonen hørte Ten Avenue istedet for Penn Avenue, og derfor (med leser nummer 2 på slep) endte opp i en helt annen kirke, med rare kapper, og lite interesse av å ha opplesninger på norsk, kan vi godt se bort ifra.

Den skrikende skriften i posten er, i tillegg til at vi har litt problemer med skrift formateringen i dag, til ære for de svaksynte.

Det er så mange grupperinger vi gjerne også skulle smisket til, men i mangel på tid vil vi minne om arkiv dykket, og håpe det finnes noe for enhver smak der.
Til slutt må vi si, nok en gang:

LØP OG STEM, NÅ! (i morgen er det for sent)


Oppdatert: Hjelp! Bibliotekarens fans er som maur, de er over alt og man aner liksom ikke hvor dem kommer fra. Da må vi bare trygle ennå litt til. Stem på Minneapolise, om ikke annet, fordi hun er så pen:

Nervøs

Etter over 3 år i dette landet er ikke språket et merkbart problem i hverdagen. Er jeg nervøs derimot kan jeg fort glemme alt jeg har lært siden engelsk timene på barneskolen, og av en eller annen grunn uttale ord jeg har sagt tusen ganger før, riv ruskende feil. Når man legger til at å prate foran en forsamling er av det som gjør meg mest nervøs her i verden, så er det ikke særlig lovende å skulle ha en presentasjon som heter "A Benefit-Cost Analysis of a Vocational Rehabilitation Program".

Minneapolise dykker i arkivet

Det var egentlig planen for leser nummer 10,000, men han/hun /det var frekk nok til å suse innom midt i første eksamenstiden, så det ble oppdaget for sent. Nå har derimot leser 20,000 banket fint på døra, til genial timing. Ikke bare har jeg endelig en avslappende helg, men det er også måneden hvor jeg feirer mitt halvt-års-jubileum. Så da passer det fin-fint å oppsummere Minneapolise, fra fødselen - til i dag.

Det begynte en vakker dag i Juni (husker ikke dagen akkurat, men Minnesota har litt mer stabilt sommervær enn Norge, så da går vi ut fra det). Jeg hadde vært utro i drømme, her starter man ikke med å vise sine beste sider akkurat. Utrolig nok fikk jeg respons også, først fra hjerterdame som jeg jo kjente fra før, men også fra Esquil, som gikk rett topps på favorittlista, til tross for at jeg da trodde han var en voldelig fengselsfugl. Det er lett å bli småforvirra som nykommer i byen, dette var også tiden hvor Streck var jente, og kjæresten til Bharfot (som da var gutt).

Det tok av med Lykkligst i verden, og med ta av mener jeg 13 kommentarer hvorav noen var mine egne svar. Jeg var ny, og det var stort. Like etter dristet jeg meg til min første lange, mer seriøse, post: Sex utenfor ekteskap er greit så lenge man ikke bor sammen. Den ble forbigått i stillhet da, men er av dem som er blitt mest lest i ettertid (det er en grunn til at sex er blitt det vanligste overskrift-ordet i aviser).

Med Kristenblogg - beste underholdning i agurktiden? provoserte jeg for første gang, kritiserte kristenblogg for første gang, og hadde min første diskusjon med Martin (tok mange i en smekk her ja, og flere hyggelige gjentakelser har det blitt med alle tre). Til slutt måtte jeg bevise min uskyld med Kristendom og nynorsk, og etter det levde vi lykkelige alle våre dager, eller noe sånt.

I Juli ble det flere småposter om USA, noe som viste seg å slå an. Jeg blogget også om min storhetstid (les: meg som femåring), fikk for første gang en post på trykk i Sonitus, og startet den evige føljetongen Chris says. Leser nummer 3000, som ble Heidi, fikk velge tema for neste post, Folkehøgskole (og litt Jørgen).

I August rakk jeg akkurat å disse dagbladet, før en stor del av motorveien min raste sammen, og nevnte avis ringte og ba om intervju. Jeg reiseblogget om Vegas, og egotrippet som få da jeg startet mitt første meme, om å like kroppen sin. Det var interessant å se hvor forskjellig folk reagerte på dette, og memet fortsatte i forskjellige former, til jeg ikke en gang var sikker på om det var samme memet eller et nytt. Ulike som de kan være, så var leserne veldig enige om at det er bra å være litt slem med kjæresten innimellom. Etter å ha prøvd meg som kritiker og anbefalt tv-serier, ble det heller laber kvalitet over resten av August (tror vannet var innmari varmt og fint å svømme i på denne tiden).

I September var det semesterstart, noe som lett kunne lagt bloggen i dvale, hadde jeg ikke blitt så glad i bloggosfæren allerede at det er umulig å holde seg unna. Den har til og med sneket seg inn på min rosa sky. Postene ble kortere, noe som nesten gav bedre respons (og jeg merker selv at det er lett å hoppe over de lengre postene hos andre om man er trøtt og sliten). Noen temaer fortjener dog flere ord, som det å være fornøyd.

Oktober var en opptur, med jevnt over brukbare poster, før skolen tok over livet mitt fullstendig i November. Det har blitt en del pjatt, men nå er det bare to uker igjen! Det er bra jeg har så søte, snille, tålmodige lesere!

[ Og pssst, jeg er oppe mot Frøken Fantastisk (eller Makeløs, som hun liker å kalle seg selv) i Tordenbloggen. Så løp til stemme-urnene, nå! ]

U.S. Army - Det farligste ungdomsopprøret

Det er vanlig å gjøre litt opprør i ungdomstiden. Man kan begynne å røyke, være ute hele natta, få seg hanekam, flørte med dop... de klassiske mulighetene er mange. Men hva gjør man når man kommer fra en liberal, demokratisk familie i Midtvesten, og har tre eldre søsken som har gjort det meste allerede? Jo, da drar man til Irak og leker med våpen!

Det var i alle fall det yngste broren til kjæresten gjorde. Problemet med militæret som ungdomsopprør er at når man begynner å innse hva man holder på med, så er det for seint å snu. Har man først skrevet under kontrakten, og det på en av de farligste stillingene, så hjelper det nok ikke å sende lange blikk etter rumpa til sersjanten en gang. Lindsay Lohan ble reddet av rehab, sviger-lillebror kommer til å bli skutt etter hver dag i minst ett år til (prøver å være optimistisk til valget selv om erfaringen er dårlig). Det er en smule ironisk at aldersgrensa på alkohol er 21 her borte, mens militæret gjerne tar deg før du fyller 18.

I dag skulle kjæresten sende julepakke til lillebror, med filmer, snop, og et par Maxim (amerikans blad i samme stil som MANN i Norge tror jeg). Postdama drar opp et blad med Eva Longoria (frustrerte fruer) på forsida og sier at dette kommer aldri gjennom tollen i Irak. De ville finne det for støtende med sånn nakenhet.

"Mer støtende enn at vi bomber dem mener du?" kommer det kjapt fra kjæresten.

Hva heter en tegneserie med bilder?

Bildeserie blir liksom ikke det samme. Uansett hva man kan kalle det, stikk innom AVMAKT som endelig er tilbake. Søt, morsom, og unik!

Minnie Drømmer (I)

Jeg har lurt på å blogge om mine merkelige drømmer før, men har ikke vært sikker på om de er like morsomme for omverden som de er for meg når jeg våkner opp. Jeg er heller ikke sikker på om jeg rett og slett er rarere enn de fleste, eller om folk generelt sett har vett til å holde drømmer for seg selv. Gjør uansett et forsøk, så får dere gi tilbakemelding om dette prosjektet skal fortsettes.

Jeg har det med å få dårlig samvittighet for ting jeg ikke kan så mye for. I sommer var jeg invitert i bryllup til en venninne, men siden det var bare ett halvt år siden jeg hadde vært hjemme (i bryllup da også, jeg aner en viss trend i vennegjengen), og familien kom hit omtrent på samme tid, så valgte jeg å bli i usa hele sommeren. Jeg føler meg tydeligvis litt skyldig, for i natt drømte jeg om det for andre gang.

Denne gangen skulle jeg faktisk i bryllupet, og var på vei da noe vått blir spylt over hele buksa mi (til tross for at jeg aldri hadde funnet på å gå i bukse i et bryllup i virkeligheten, her bruker man kjole om man kan). Jeg hoppet selvfølgelig inn i skuret som så beleilig ligger rett ved, og sender en venninne for å hente ny bukse. Timene går, uten at hun kommer tilbake, og der står jeg resten av drømmen, bukseløs i et skur og ser på klokka mens jeg fortviler over at jeg går glipp av hele bryllupet.

Den klassiske drømmen er vel å komme på skolen og oppdage at man ikke har bukser på. Dette er det nærmeste jeg har kommet så langt.










(Til ære for dem som savner bimbo-bildene)

Man vet man er Sunnmøring....

....når man labber rundt i tøfler på vinteren for andre året på rad, fordi de ser akkurat ut som Uggs, men koster en brøkdel av prisen.

Kan det bli noe søtere enn dette?

Vote for Jesus, but which one?

Om du trodde valget mellom en norsk jente i Taiwan og en norsk jente i USA var forvirrende, prøv denne! Jesus til høyre er veldig representativ for de konservative her i landet. (teksten burde være leselig om du trykker på bildet to ganger)

Forvirrende navn

Jeg har aldri helt skjønt det med å kalle opp barn etter seg, eller etter faren som vel er det vanligste. Men med så få navn som de har i USA, på så mange mennesker, så skal det nesten godt gjøres å ikke kalle opp igjen. I "sviger-familien" har det to sånne. Ene broren til kjæresten heter det samme som faren, og søsteren er oppkalt etter bestemor. For dem går det helt greit, siden de kaller hverandre Pappa, Tim, Jane, og Grandma Jane. Problemet er når man kommer utenfra familien, og plutselig har man Tim, Tim, og Jane, Jane på samme helg.

Julegaver

I dag snør det, og det den typen som ikke forsvinner i lufta men faktisk legger seg på bakken som et hvitt teppe og gjør det litt fint i Minnesota for en dag, selv om det er vinter. Det minnet meg om at det snart er jul igjen, og på tide å tenke på julegaver.

Med minimalt av både tid og penger har julegaver vært et stress-tema for meg etter at jeg flyttet til USA. Tidligere derimot syntes jeg det var koseligere å gi enn å få, og kunne gjerne begynne så tidlig som sommerferien for å finne det perfekte for hver person.

Derfor er det fint å minne seg selv på at de beste gavene jeg har fått, har ikke nødvendigvis vært de dyreste. Kjæresten er veldig flink på akkurat det med å finne de perfekte gavene, de som viser at han har tenkt på akkurat meg, og lagt merke til de små tingene.

Her er en liten liste, i tilfeldig rekkefølge, over favoritt-kjærestegavene så langt:

Verktøyskrin - Det var første bursdagen min i Minneapolis, og jeg var litt deppa, fordi det gikk opp for meg at jeg kanskje aldri igjen fikk feiret bursdag med familien, eller venner jeg har kjent lenger enn et år. For å veie opp for dette, og feire ny jobb, hadde kjæresten gått amok med bankkortet. Han kjøpte kommode fordi det var trangt om plassen i det lille klesskapet mitt, han kjøpte en liten flatskjerms-tv, så jeg kunne se tv på rommet når min svært så humørsvingende roomate var i det sinte hjørnet. Han visste akkurat hva jeg trengte uten at jeg hadde tenkt over det selv, og jeg satte veldig pris på dem, men aller best var likevel verktøyskrinet.

Året før jeg flyttet til USA hadde jeg ønsket meg verktøyskrin til jul av mamma og pappa, som nektet å kjøpe noe som helst som ville ta ennå mere plass i kjelleren deres mens jeg var borte (dette var mens jeg fortsatt hadde planer om å bli her bare ett år). Så det ble ikke verktøy på meg det året, noe som irriterte meg hver gang jeg hadde noe som enkelt kunne fikses. Jeg er kanskje litt rar sånn, men jeg finner glede i å fikse ting, gjøre selv liksom. Dette hadde jeg såvidt nevnt en eneste gang for kjæresten, og det må ha vært ett år siden på dette tidspunktet. Så at han husket det, betydde mye, og jeg var overlykkelig over gaven.

Norvegia Ost - Dette var mens jeg bodde i Boston, mitt første år i USA, og mitt første år med amerikansk ost (usj). Kjæresten hadde fått med seg at jeg savnet norsk ost, og hadde derfor ringt rundt alle mulige steder, til han fant en amerikansk butikk som solgte Norvegia. Denne ble pakket inn i is og sendt til Boston på Valentine's Day. Jeg kunne ikke fått en mer romantisk gave, og var lykkelig forelska til frokost hver dag en stund etter.

Frode Øverli kort - Denne kom i posten en helt vanlig dag, og uten noen forklaring. Etter å ha oversatt pondus (og nemi) til engelsk så godt det kunne gjøres, og prøvd å omvende kjæresten, så hadde han tatt hintet om at jeg var Øverli fan. Planen var å bestille Pondus boka og å betale litt ekstra for å få Frode til å signere den, eller skrive en hilsen, først. Dette var ikke så lett, og etter å ha mast frem og tilbake nektet Øverli fortsatt å signere bok, men han gikk med på å sende et signert postkort istedet. Det er tanken som teller, jeg syntes dette var veldig morsomt.

Moralen: Å ha lagt merke til ting kan gi gaven mye høyere verdi enn en mangesifret prislapp.

Upassende reklamer (Google Ad backfires)

Google Ads tilpasser reklame etter innholdet på siden, ved å se på hvilke ord som er mest brukt. Praktisk siden de som reklamerer lettere når de som interesserer seg for produktet, men noen ganger går det heller mot sin hensikt. Se for eksempel på disse:
(klikk på bildene for større versjon)

Så typisk djevelen!

Jeg glemte nesten denne morsomme saken som Victoria gjorde meg oppmerksom på. Andreas Hesselberg har oppsummert kristenblogg.no og gleder seg over at de "står fjellstøtt etter mange sataniske angrep". Med sataniske angrep mener han Victoria, Undre og Ars ethica, som har kritisert deres fordømming av homofile. Han forklarer:

"Når det gjelder begrepet “sataniske angrep”: Jeg tror at djevelen kan bruke intetanende mennesker til sin fordel, ved å angripe f.eks. Kristenblogg. Selv om ingen av de jeg har omtalt i dette innlegget er djevelen selv, kan deres angrep mot Kristenblogg godt være “arrangert” av djevelen, selv om de ikke er klar over det selv. Djevelen kan få innflytelse i oss uten at vi selv merker det."

Jeg er så enig Hesselberg, er det ikke bare typisk Satan å være mot fordømming av andre mennesker? ;)

(Les forresten Eskils geniale parodi, og tordenblogg valgkamp, i rølerbloggen)

Oppsummering av min bloggfrie uke

Det har vært veldig stille og fredelig her siste uken. Ikke fordi jeg ikke har hatt noe å skrive om, men fordi jeg har så og si bodd på skolen, og jeg har prøvd å spare dere for ae oe aa blogging (fikk jo noen hint om at det ikke var så populært før jeg fikk meg norsk pc).

Så hva har jeg gjort i det siste? Jo, jeg har irritert meg over media. Jeg har til nå lest mer norske aviser enn amerikanske, fordi jeg dermed får med meg det viktigste som skjer både her og "hjemme", men også fordi avisene i Norge har turt å være hakket mer kritiske. Forskjellen viskes stadig ut, og jeg begynner å miste tilliten til aviser uansett hvilket land de kommer fra.

I motsetning til de fleste ser jeg ikke på kjendis nyheter som det største problemet. Når folk vil lese om kjendiser er det vår egen feil at de blir skrevet om, selv i det som skal være seriøse media. Det er uheldig at unge talenter (og talentløse) får mer oppmerksomhet for å ha problemer enn for det de gjør ellers. HvaHunSa hadde nettopp en fin sak om Amy Winehouse, som jeg nettopp oppdaget er yngre enn meg (jeg hadde tippet ti år eldre). Likevel er det ikke disse sakene som ødelegger troverdigheten til avisene. Kjendisnyhetene gir seg ikke ut for å være noe annet enn de er. Sier overskriften "Lindsay tatt med kokain igjen" så vet jeg at dette handler om Lindsay, og har jeg null interesse av hva Lohan driver med, så lar jeg være å lese.

Det som er verre er når virkelige hendelser blir vinklet etter hva som selger best. For eksempel saken dagbladet.no hadde for noen dager siden, om den stakkars jenta som "ble skamslått av politiet" etter at politiet helt uprovosert hadde brukt vold mot henne og kjæresten før de arresterte dem. De hadde vært på en koselig kveldstur med hunden sin da en bil nesten meide dem ned. Kjæresten hennes hadde selvfølgelig løpt og sparket i skjermen til bilen, før de valgte å holde en liten fredfull aksjon (hvor de stoppet all trafikk på stedet). Da politiet kom ble de banket opp selv om de var helt rolige og absolutt ikke rusa (tenk at politiet kunne påstå noe sånt), og den søte snille pitbullen ble avlivet pga litt uskyldig små-biting. Uten noen som helst grad i journalisme har jeg laget en liten liste over spørsmål man her kunne ha stilt:

- Er det i det hele tatt mulig å bli nesten meid ned av en bil som kjører så sakte at man kan løpe etter og sparke den i skjermen etterpå?

- Hadde dere refleks?

- I tilfelle ikke (og dømmende som jeg er ser jeg ikke helt for meg pitbulleiere med refleksvest), var det kanskje derfor bilen ikke så dere og derfor kom litt nærmere enn ønskelig?

- Det finnes nok mennesker som har så ille temperament at man finner på å sparke biler rett etter at man nesten har blitt påkjørt, men i en ikke ruset tilstand, hvorfor skulle man finne på å straffe alle de andre uskyldige bilistene ved å stanse trafikken i lang tid etter?

- Har du et bilde av deg selv fra før du ble skamslått av politiet?

- Pitbull?

- Og for å følge opp, burde ikke egentlig hunder avlives selv om eierne synes de er snille, og de bare biter politifolk?

Lista kunne fortsatt i det uendelige, men noen få spørsmål hadde vært mer enn nok. Poenget er at ett hvert av disse spørsmålene kunne ødelagt den fine norsk politi bruker vold mot uskyldige vinklingen som selger mye bedre enn at politiet gjør jobben sin og narkomane gjør rare ting.

Ellers har det vært bare skole og jobb. Jeg har lært å tenke over-optimistisk for å komme gjennom dette semesteret. For eksempel når jeg har økonomi-klasse i to og en halv time på torsdag kveld, etter å ha vært på skolen 10 timer allerede. Vi har holdt på en time og det føles som jeg kommer til å dø om jeg tilbringer ett eneste minutt til i det vindusfrie klasserommet i fjerde etasje. Istedet for å tenke at vi har over halve tiden igjen så ser jeg på klokka og sier til meg selv "om en halvtime er vi over hallveis", og jeg er dum nok til å la meg lure.

Et annet lyspunkt (ok, det er kanskje å strekke det litt vel langt) er privattimene i norsk. I tillegg til å svært så inntektsgivende, så er de også underholdende. Siden norsk ikke akkurat er det vanligste språket å lære i USA (jeg er overrasket over at det finnes norskstudenter her i det hele tatt), så finnes det ikke egne lærebøker for dem. Istedet bruker de bøkene som er laget for innvandrere i Norge, noe som fører til litt interessante artikler. De lærer for eksempel om hvor lite vitamin D man får av norsk sol etter hvor man kommer fra i verden, om de grusomme sykdommene og hjulbeintheten man kan få av vitamin D mangel, og hvorfor det derfor er viktig å drikke Tines ekstra lett lettmelk med vitamin D tilsetning (se for deg en amerikaner prøve å uttale dette). Når norsklæreren i tillegg er en polsk dame som har bodd 7 år i Norge, kan man få en god latter av lekser og prøver. Jeg har lært at skygg er et ord som betyr et humør (vi har fortsatt ikke funnet ut hvilket), mens pilot for all del ikke er et ord, det heter flyver, og bare det.

Det var alt jeg kommer på nå, forhåpentligvis blir det oftere oppdatering fremover, for dette var virkelig ikke et godt alternativ.

Oh Bush!

About.com har kåret de 50 dummeste tingene Bush noengang har sagt. Her er mine favoritter:

"You know, one of the hardest parts of my job is to connect Iraq to the war on terror."
(Heldigvis er ikke det amerikanske folk av de smarteste, så oppskriften viste seg å være enkel:
Ta 1,000 ganger Irak, mix det godt sammen med 1,000 ganger Osama, fordel i små doser og la heve i media og taler over hele landet)

"The same folks that are bombing innocent people in Iraq were the ones who attacked us in America on September the 11th."
(Så det er noe i disse konspirasjons-ryktene!)

"I'm the commander -- see, I don't need to explain -- I do not need to explain why I say things. That's the interesting thing about being president."
(American president that is, på andre språk kalles det ofte diktator)

"I know how hard it is for you to put food on your family."
(Det er vel verre å vaske det av?)

"Do you have blacks, too?" - til Brasils president
(Samtidig på bakrommet sier Laura Bush til presidentens kone: "Uff, har du cellulitter du også?)

"I know what I believe. I will continue to articulate what I believe and what I believe -- I believe what I believe is right."
(Det er umulig å være uenig når han arguemterer så bra)

"See, in my line of work you got to keep repeating things over and over and over again for the truth to sink in, to kind of catapult the propaganda."
(Og din definisjon på propaganda er?)

"I couldn't imagine somebody like Osama bin Laden understanding the joy of Hanukkah."

"The most important thing is for us to find Osama bin Laden. It is our number one priority and we will not rest until we find him." --Washington, D.C., Sept. 13, 2001

"I don't know where bin Laden is. I have no idea and really don't care. It's not that important. It's not our priority." --Washington, D.C., March 13, 2002

(Vil minne om at denne mannens hovedargument mot Kerry under forrige presidentvalg var at Kerry var vinglete)

"Rarely is the questioned asked: Is our children learning?"
(Det er klart at Bush seniors barn ikke lærte mye om gramatikk i alle fall)

"I trust God speaks through me. Without that, I couldn't do my job."
(Der forsvant ennå mere av min respekt for Gud, man skulle tro at den allmektige kunne artikulere seg litt bedre enn som så.)

"Our enemies are innovative and resourceful, and so are we. They never stop thinking about new ways to harm our country and our people, and neither do we."
(Jeg vil påstå at Bush gjør en bedre jobb i akkurat denne.)